Bokelskere.no

Sannhetens opprør

Da forfatteren fylte 20 år forandret han navnet sitt fra Eddy Bellegueule til Edouard Louis.

Vanskelig oppvekst
Han hadde vel sine grunner til å forandre navnet sitt for oppveksten hans var alt annet enn enkel. Hans selvbiografi blir fortalt som en roman, hvor han beskriver hvor annerledes han var i forhold til de andre han vokste opp med. Han ble oppfattet som mer feminin enn andre og ble derfor sett på som "det svakeste ledd". På skolen ble han kraftig mobbet og hjemme skjemtes foreldrene over ham. De beskriver han som en annen når de snakker om ham med andre. De vil ikke innrømme for hverandre eller seg selv at sønnen deres er annerledes. Foreldrene hans er begge i jobb, men de tjener ikke all verdens og må ofte berge seg med det de har. Likevel holder Eddy hodet høyt hevet til tross for all motgang, fordi han vil ike at andre skal se ham "svak". En dag gjør han et opprør mot foreldrene og drar på flukt.

Dette er en bok som har vekket mye oppsikt, spesielt i hjemlandet hans Frankrike siden oppveksten hans har vært ekstremt vanskelig på mange måter, og måten han beskriver fattigdommen på. Han er en fyr med mye guts også med tanke på at han har skrevet bok om sine opplevelser. Samtidig lar han være å tenke på hva andre mener om det. Til tross for at han er en modig fyr som virker svært uredd, og dette er en sterk bok var det noe med fortellermåten som ikke rørte helt, fordi selvbiografien ble opplevd ofte underveis mer som oppramsende enn fortellende. Fortelleren grep ikke nok tak og utfordret ikke like mye som forventet. Man klarer ikke helt å føle det som står der. Det er ikke noe i følelsesregisteret som beveger på seg mens man leser. Noe som er synd med tanke på alvoret i innholdet.

Å stå opp for seg selv
Dog er det noe befriende å lese om noen som står opp for seg selv, gjør det som føles rett uten å tenke på hva andre måtte mene om det. Å vite hvem man er og hva man vil er ofte ikke enkelt og da er det bra at de som vet hvem de er og vet hva de vil med livet, gjør noe med det og viser hvem de er. Mange er jo en smule redd for å bli dømt av andre av en eller annen grunn, men av og til må man bare slutte å bry seg om det, og Farvel til Eddy Bellegueule er et godt eksempel på det. Man trenger selvfølgelig ikke å gå så langt som å bytte navn, men det er sunt å gi blaffen i hva andre tenker om seg selv og være seg selv uansett.

Det er ikke lett å skrive om en slik bok med tanke på alt det foratteren har opplevd, og det forfatteren er god på er beskrivelsene av hvor nedlatende folk rundt ham var og hva han følte da han var svært ung. Det er både realistisk og lett å forestille seg. Men utover boka mister innholdet det preget, å beholde tyngden og holde leseren fast. For den delen ble fortalt fortellende og ikke oppramsende, som resten av boka føltes. Vanskelig å forklare dette, men den første delen om de yngre årene ble fortalt med dybde, mens resten føltes oppramsende og ikke like personlig til tross for at det er det. Det er bare det at den dybden fra tidligere i innholdet manglet. Den forsvinner underveis. Denne boka får meg til å tenke på filmen Billy Elliot siden han og Eddy er noe like. Jeg har sett filmen og den var på en måte mer opprørende og hadde mer råskap i seg. Den krøp mer under huden, det var det jeg savnet i Farvel til Eddy Bellegueule. Billy Elliot og Eddy er både like og ulike, men de er begge ikke redd for å gjøre et opprør og vise verden hva de står for.

Farvel til Eddy Bellegueule er er en ærlig liten bok på bare 173 sider, men det er mye som skjer på de få sidene, altså. Selv om boka ikke traff meg helt i hjerterota, i forhold til mange andre,er dette likevel en god bok. Det hadde heller ikke skadet om den hadde vært enda mer provoserende. Det er tålelig fordi boka er for tynn til å bli ordentlig provosert og ekstra godt kjent med både Eddy og familietilværelsen. Man vil jo bare vite mer om Eddy og alt etter å ha lest boka.

Bøker av Stephen King er best på engelsk for han mister sin fantastiske og særegne skrivestil på norsk. Det blir ikke det samme.

Humor blandet med alvor ...

En hovedkarakter med et annerledes perspektiv på livet
Irma Dahl er ingen vanlig kvinne. Hun er morbid og søker det andre styrer unna. Hun jobber foreløpig som telefonvakt hos Kirkens SOS hvor hun prater med folk som ringer for å lufte sine problemer. Den jobben blir ikke som hun hadde håpet på og de rundt henne blir sjokkerte og vantro over hennes uttalelser. Irma vil nemlig at noen med virkelige selvmordstanker skal ringe henne, men det skjer ikke, og det kjeder henne. Ved en tilfeldighet finner hun seg en ny jobb og blir begravelsesagent hos Wulffs begravelsesbyrå, noe som er ypperlig for henne. Hun må sjonglere sin nye jobb, rollen som mor og dele på sønnen (som har lett for å skjemmes over henne) med barnefaren som ikke lenger bor sammen med henne. Hun har gått over streken med ting før, som har satt familien på prøve og hun må stadig bevise for sin tidligere mann at hun er egnet som mor, og at hun også tar ansvar for seg selv. Hennes nye jobb som bregravelsesagent byr på sine utfordringer og hun må gjøre så godt hun kan å være både mor samtidig som hun prøver å passe inn i omgivelsene uten å ødelegge for seg.Vil hun noen gang lykkes med det hun gjør og finne seg til rette i livet?

Dette er en spesiell bok på mange måter. Det har blitt gitt ut en del humorbøker tidligere, blant annet Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson, men det er ikke mange humorbøker som er blitt utgitt av den mørke sorten. Derfor er Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten), mer spesiell enn andre humorbøker fordi den er ikke bare full av sarkasme, men har også en dose av mørk humor. En mørk humor som lett kan misforstås av andre. Irma minner litt om meg. Vi har begge en mørk og noe drøy humor selv om vi ikke mener noe vondt med det. Noen har mer galgenhumor enn andre. Sånn er det bare.

Humoren blir oppbrukt
Gjennom Irmas nye jobb og fra hennes perspektiv får vi et godt innblikk i hvordan begravelsesbransjen fungerer. Ting man egentlig ikke tenker på fra før. I Irrmas jobb oppstår det også alvorlige og komiske stunder. Man vet aldri hvor man har henne og hun overrasker. De rundt henne vet ikke hva de skal tro om henne heller. Av og til gjør hun ting man ikke blir helt klok på, og ikke minst er hun impulsiv og er ikke redd for å gå nye retninger i livet. Både Irma Dahl og handlingen er småmorsom og engasjerende fra begynnelsen til halvveis i boka da ting begynner å stoppe opp. Den sære humoren som treffer noe i starten blir etter hvert monoton og gjentagende, og man blir ikke like sjokkert over Irma lenger. Man blir for vant til henne at hun hverker provoserer eller engasjerer lenger. Piffen i boka dabber etter hvert av. Hverken hovedkarakteren, humoren eller handlingen er ikke like snerten hele veien, og det er skuffende. Boka trenger mer fart og spents, også når det gjelder humoren.

Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten) er en humoristisk bok med mørk undertone som kan sjokkere noen og være til glede for andre. Jeg tåler det fint for har en veldig morbid humor selv. Problemet er som sagt at humoren kan underveis bli monoton og man går etter hvert lei av både hovedkarakteren og uttalelsene hennes. Det er sjeldent at humorbøker og komedier virkelig er festlige og underholdende, og blir heller masete. Det samme skjedde det med denne boka bare at begynnelsen var noe småmorsom frem til midtveis. Denne boka ville ikke ha tatt skade av ekstra sprøhet og enda mer vågale situasjoner for det er tålelig. Ja til noe enda mer sjokkerende og en større dose "galskap" i slike bøker. De som har sansen for humorsjangeren fra før av vil nok sette pris på Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten) og like denne boka bedre enn meg.

Velkommen som ny lesehelgtrådstarter:)

Jeg leser Vinternatt (norske kriminalfortellinger) utvalgt av Nils Nordberg, og Steinengler av Kristina Ohlsson. Tar vel litt tid før jeg blir ferdig med Vinternatt for den er på over 700 sider. Har lest mange tykke bøker før så er ikke redd dem, de tar bare litt lenger tid. Steinengler blir jeg kanskje ferdig med i natt. Når jeg blir ferdig med Steinengler skal jeg begynne på The Outsiders av S.E. Hinton, som sikkert de fleste har hørt om:) Mer rekker jeg vel ikke å starte på i helga:)

Mine favoritter var Grøsserne av R.L. Stine, Nancy Drew bøkene og Stephen King. Jeg likte også Roald Dahl, spesielt Heksene. Jeg begynte å lese mørk litteratur da jeg var svært ung;)

En roman om livets motgang

Når man først ser forfatternavnet er det lett å tenke på den berømte Hollywoodkomponisten John Williams, men som vi alle vet så er det ikke samme person. De har bare samme navn.

Et vanskelig og usynlig liv
I Stoner har Williams skrevet om romanfiguren William Stoner som vokser opp hjemme hos mor og far, på en gård i Missouri, USA, og de må klare seg med det de har. Foreldrene hans er fåmælte, spesielt faren så de diskuterer ikke all verdens. Williams oppgave er å hjelpe foreldrene med å ta vare på gården og ta over gården når den tid kommer. Når han er gammel nok blir han sendt til universitetet for å studere agronomi, men i all hemmelighet skifter han studieretning og bestemmer seg for å studere litteratur istedet. Han forelsker seg totalt i livet som akademiker selv om det ikke er en enkel vei å gå. For William, er livet alt annet enn enkelt og enklere blir det heller ikke. Han finner seg en kvinne i sitt liv, en respektabel kvinne og familen hennes respekterer ham ikke helt og hun selv oppfører seg kald og fjern mot ham senere i ekteskapet, og etter at han har giftet seg med kvinnen forsvinner kontakten med hans egne foreldre mer og mer. Vil livet til William noen gang bli enklere, eller kommer han alltid til å være en anonym figur som ingen kommer til å sette pris på?

Stoner ble først utgitt i 1965, og for første gang utgitt på norsk i 2014. Dette er en bok mange har forelsket seg i og holder nært sitt hjerte. I fjor var denne den store snakkisen og er det noe jeg er skeptisk på er det bøker som blir hauset opp fordi som regel blir jeg skuffet over bøker jeg leser som allerede har fått stor oppmerksomhet. Jeg får sjeldent den samme oppfatningen som andre. Men det er ikke første gang og jeg står ofte alene når det gjelder meninger. Er det bøker jeg elsker, er det bøker andre ingen har særlig sansen for og omvendt. Man blir vant til det også. Til tross for at jeg ikke ble forelsket i denne, så er det en svært god bok og jeg forstår utmerket godt hvorfor så mange har denne som en av sine favoritter. Fordi denne romanen er svært realistisk og det er vanskelig å ikke føle sympati for William.

Følge strømmen eller gå egne veier?
Motgang er en del av livet og noen får mer motgang enn andre. Det er lett å relatere seg med William til tross at man har forskjellige liv. Man vil at han skal få det bedre selv om ting til tider ser svært mørkt ut. Han er bare en vanlig fyr, med et helt vanlig liv som vil gjøre det bra, men livet er ikke ensporet og man vet aldri hvordan ting kommer til å bli. Under hele boka sliter William med avgjørelser. Skal han ta avgjørelser som gjør foreldrene hans og de andre rundt ham fornøyde, eller skal han ta egne avgjørelser som kanskje kan skape større trivsel for hans egen del? Skal han dra ut i den første verdenskrig som de to gode kameratene hans gjorde, eller skal han leve livet sitt som før på universitetet? Hele tiden tæres han på hva som er "rett og galt" avgjørelser. Skal man leve etter hva andre mener er "best" å gjøre eller skal man gå egne veier? Det er ikke alltid lett å vite hva som er det beste å gjøre og da må man bare lytte til seg selv og magefølelsen.

Stoner er en nøktern og realistisk roman om en fyr som er lett å relatere seg til og få full forståelse for. Dette er et godt eksempel på hvor monotont livet av og til kan virke, og likevel forsøke å overleve så godt man kan. Det jeg savnet mest med boka er å bli enda bedre kjent med William til tross for at det er lett å relatere seg til ham. Hva jeg mener er at han kan lett bli for anonym, at det er av og til vanskelig å "få tak på ham", og at han nesten er som en skygge av seg selv, men samtidig er det lett å forstå hva han føler og går gjennom. Selv om Stoner ikke ble en storfavoritt, så er det en bok man ikke glemmer så lett og som er vel verdt å ha i samlingen.

Takk for forståelse. Jeg er ingen nettroll og har heller ingenting å skjule, men synes alltid det er skummelt å gi bort sitt fulle navn bestanding, spesielt online. Jeg har vel alltid vært overforsiktig av meg:) Vi er vel ikke lynraske noen av oss, men det er greit og vi forstår hverandre. Blir uvant med lesehelgtråd av noen andre i dag. Det blir ikke det samme:( Men det er godt at du fortsatt stikker innom for vi har mye til felles:)

Dette er ikke en biografi om bandet The Supremes, men en roman om helt andre, hverdagslige kvinner i fiksjonens verden...

Trekløveret
Helt siden de gikk på High School sammen har de tre kvinnene; Clarice, Barbara Jean og Odette holdt sammen både på godt og vondt. Av alle de andre i et lite sted i Indiana, kalles de for The Supremes, muligens fordi også bandet med samme navn også besto av tre kvinner. Men de i boka er bare tre helt vanlige kvinner som har et sterkt bånd knyttet til hverandre. Hver søndag etter kirketid møter de opp ved deres faste bord på spisestedet som heter Spis så mye du orker. Kvinnene er nå i femtiårene og kjenner hverandre like godt som seg selv.

Denne boka har blitt beskrevet som en roman som vil få deg i kjempehumør og gi deg skikkelig lyst til å gripe dagen. Syntes boka var alt annet enn de beskrivelsene. Hva som er så morsomt, storartet og spesielt med Søndager med The Supremes er og blir en gåte. Skrivemåten var alt annet enn inspirerende. Om det er oversetteren sin feil eller ikke er vanskelig å si. Fortellermåten opplevdes som monotont istedet for fargerikt, karakterene er traurige og lite levende, og handlingen er drepende langsom.

Både elsket og "hatet"
Forfatteren prøver for hardt å beskrive disse tre kvinnene og de andre karakterene som varme, festlige og tankefulle karakterer uten å lykkes. Humoren treffer ikke, de tre kvinnene blir veldig fort dramtatiske, og av en eller annen grunn klarer man ikke å like hverken hovedkvinnene og heller ikke de andre karakterene som dukker opp underveis. Som leser finner man ikke noe til felles med noen av dem og man klarer ikke helt å sette seg inn i deres situasjon. Det er vanskelig å bli sentimental nok til å le og "føle" med dem. Det er umulig å leve seg inn i handlingen fordi hverken karakterene eller handlingen er spesielt levende. Det blir som å lese en bruksanvisning som man egentlig ikke er interessert i å lese, og man blir nærmest likegyldig. Man ser det hele utenfra istedet for å bli dratt inn i handlingen, og det er et savn. Har sett at Søndager med The Supremes har blitt både elsket og "hatet", men mest elsket, og lesere har stort sett forelsket seg i både boka og hovedkarakterene, og som sagt så klarer ikke denne leseren helt å forstå det. Det er en fin historie med koselig konsept, skjønner det, men av og til er det ikke nok. Boka gir ikke de samme inntrykkene som beskrevet.

Søndager med The Supremes kan være en fin bok å få med seg i denne lysere og noe varmere årstiden hvis man vil ha noe lett og lystbetont. For andre blir det nok en noe klein og smårar leseopplevelse. Les og vurder selv. Jeg ble hvert fall ikke imponert, dessverre ...

Hei, og beklager for sent svar fra meg:) Ina heter jeg, så vet du i alle fall navnet mitt:) Jeg er ikke den som etterlater navnet mitt overalt på nettet for vil ikke at min fremtidige arbeidsgiver (hvis jeg i det hele tatt får noen) får vite hva jeg driver med på fritiden:) Fordi de som kjent søker på google. Samtidig er jeg litt sær:)

Godt at vi kommer til å holde kontakten for det er du jeg har mest kontakt med her inne, så det er godt å vite at den ikke blir brutt:)

Skjønner, sånn er det med formen og helsa. Den må gå først noen ganger, og vi forstår. Vi er så forståelsesfulle her inne, så:) Av og til må vi bare ta ting etter formen, sånn er det noen ganger. Det er ingen vei utenom. Og det er bare å sende meg pm når du føler for det. Er jo hyggelig å beholde kontakten:)

Det er godt å høre at du kommer til å titte innom, og jeg skjønner deg godt. Det er ikke alltid jeg føler for å kommentere bestandig jeg heller når jeg ser interessante tråder, og derfor må vi gjøre det som føles er best for oss selv. Når ting føles som tvang er det ikke gøy lenger. Så man må gjøre det man føler er riktig:) Godt å vite at du fremdeles kommer til å stikke innom bokelskere slik at kontakten ikke blir helt brutt, og god bedring:)

Det var uventet og trist nyhet:/ Fint at noen andre overtar, men det blir ikke det samme:/

Natt til onsdag ble jeg ferdig med Night Shift av Stephen King. Samme natt begynte jeg på Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh som jeg skal begynne på. Siden forrige helg har jeg lest i Dukkehuset av M.J. Arlidge som jeg også skal fortsette med. Tro kanskje jeg blir ferdig med den i kveld ... Neste bok på leselisten er Vinternatt (norske kriminalfortellinger) - utvalgt av Nils Nordberg, men tror ikke jeg rekker å begynne med den før neste uke.

Takk for alle innlegg og håper du titter innom selv om du ikke lenger kommer til å ha ansvaret for denne tråden:)

Uventet ekspedisjon ...

Martin er Audis reklamemann. Han er egentlig eventyrer, og Audi hyrer ham til å reklamere for dem i ekstreme situasjoner. Selv er han desperat etter en ny ekspedisjon for det er en stund siden sist. Fra spøk til virkelighet kommer denne utfordringen; at han skal komme seg opp til toppen av verdens høyeste fjell, Mount Everest, til tross for at han er ingen erfaren klatrer, men han får heller ingen valg. Han blir med på ekspedisjonen med beryktede Sir Richard Lawrence og noen andre som består av svært forskjellige personligheter, og som har hvert sitt motiv for å nå toppen. Utfordringer står i kø, både når det gjelder vær, rasfare og høyde, men også hvordan man forholder seg til hverandre og sherpaene. Vil de klare å komme seg til topps, eller blir det bare forhindringer?

En thriller som faktisk er spennende
Det er ikke mange thrillere som er så spennende som de skal ha det til. Fra denne kanten leses det mye skrekk og thrillere, men det er sjeldent at noe gir inntrykk eller engasjerer. Det skjer bare noen få ganger, men Everest er en av de få gode thrillerne som er både troverdig og som holder på interessen hele veien. Denne leseren har det dessverre lett for å kjede seg, Det er ikke alle bøker som holder på interessen, til tross for at ingen bøker blir avbrutt, så denne boka føltes for en gangs skyld ikke ut som tvangslesing fordi lesingen gikk av seg selv uten at det føltes ut som om man måtte lide seg gjennom det. Det er sjeldent fordi det er ofte vanskelig å finne bøker som man blir dratt inn i.

Forfatter Odd Harald Hauge har selv vært på Mount Everest og det var i 2007. Han kom seg ikke på toppen fordi han og de andre som var med måtte snu på grunn av at værendringer kunne oppstå, og de måtte snu for sikkerhets skyld. og de måtte også komme seg ned i god tid. Til tross for at han ikke nådde toppen, kom han seg langt opp og hans erfaring vises godt i denne thrilleren. Man vet godt om forholdene til vær, rasfare og hvordan man takler høyde eller ikke fra før, men det er ofte lett å ikke tenke på at det må klatres i små etapper, det kreves mye samarbeid, prøve å ha med seg kun det viktigste og være i god form.

Å sprenge grenser
Ofte er det fascinerende å tenke på hva som gjør at folk vil for alt i verden bestige Mount Everest. Er det for å overvinne frykten? Gjør de det for å bevise noe for seg selv eller andre? Er det for å få et navn og bli kjent for noe stort? Hva er greia? Det er veldig fascinerende både når man leser om Mount Everest og når man ser filmer og dokumentarer om det. Det er spennende at folk velger å gå litt lenger enn andre samme hva motivet er. De gjør alt for å overgå seg selv. Det er både inspirerende og gåtefullt på en gang.

Det er ikke bare omgivelsene som vekker interesse i boka, men det er også karakterene. De er spennende hver for seg på hver sin måte, og vi blir godt kjent med dem alle på godt og vondt. De har sine småkrangler og blir man noen gang godt nok kjent med noen? Karakterene som var mest givende å lese om var Sir Richard, Martin og Mark. Den ene dagen er de "perlevenner" og neste dag tåler de nesten ikke trynet på hverandre. Det er ikke alltid godt å vite hvor de har hverandre hen, noe som også er meningen. Det er en fin kontrast mellom samholdet og omgivelsene. Ikke alt er helt til å stole på.

Everest er en troverdig thriller om frykt, selvransakelse, mistillit og prøve å gjøre de rette valgene. Boka er full av atmosfære, består av levende karakterer og miljøbeskrivelsene er så gode at det føles ut som om man er der selv. En kald og ubehagelig thriller som er litt utenom det vanlige.

Jeg vet hvordan det er, dessverre. Vi får bare holde ut. :o)

Takk for det. Ja,det er det. Fantastisk bok og tradisjon. De dødes tjern er ikke min favorittbok, men det er den beste norske kriminalboken:) Favorittforfatteren er Stephen King og begge passer ypperlig for påska. Jeg leser De dødes tjerner hver påske fordi den har skrekk, suspense, krim, og en hel dose atmosfære, og det beste med den er at det er en bok jeg aldri går lei av:)

Og jeg har i dag begynt på De dødes tjern av André Bjerke. Den boka har jeg lest hver påske siden ungdomsskolen. Det er en tradisjon;)

Tidligere denne uka ble jeg ferdig med Maestro av Geir Tangen, og i går begynte jeg på Du av Caroline Kepnes som jeg skal fortsette med og jeg skal fortsette med Night Shift av Stephen King. Har som håp å begynne på både Dukkhuset av M.J. Alridge og Vinternatt (norske kriminalfortellinger) utvalgt av Nils Nordberg.

Blir ikke ferdig med alt dette i helga, men håper å bli ferdig med noen og kanskje begynt på noen. Det er ikke tiden det står på. Det er det rikelig av så det blir en rolig påske her også. Det blir i hvert fall ingen skiturer på meg for å gå på ski er det verste jeg vet:)

God bedring og god påske:)

Kan de sterkeste bånd ryke?

Tvillinger krangler også
Tvillingene Jude og Noah har et utrolig sterkt bånd. Mon skulle tro at det båndet ville vare evig for som kjent er tvillingbånd sterkere enn noe annet vennskapsforhold. Til tross for deres sterke bånd, er de meget forskjellige. Jude er den frittalende og joviale. Hun blir lett kjent med folk og er ofte den som prater for dem begge. Noah er stikk motsatt. Den stille og som har lett for å trekke segt tilbake. Han foretrekker å tegne i eget selskap. Gjenskape virkeligheten gjennom kunsten.

Jude og Noah har et tett bånd helt til de er tenåringer da nesten alt forandrer seg og de må tilpasse seg i nye omstendigheter. De glir mer og mer fra hverandre, og samtidig prøver de å holde på fasaden. På grunn av familieomstendigheter blir ikke noe som før, og sjalusi kan ødelegge både vennskap og søskenforhold. Tvillingene bytter på å fortelle fra hvert sitt perspektiv, og de tar med de viktigste punktene i livet, forandringene som velter om mest.

Viktige temaer er ikke alltid nok
Denne boka har fått mye skryt verden rundt, og er elsket av både ungdommer og voksne. De har falt for både handlingen og språket, noe som er en gåte. Handlingen er meget forutsigbar, tvillingene oppfører seg mye yngre enn det de er, og språket er overdramatisk og prøver å fremstille det som poetisk og vakkert, men det blir som regel kleint. Det blir for mye av alt og det blir da kvelende i lengden. Mange har falt for denne skrivestilen, men for noen kan det bli for overdrevent. Forfatteren prøver for hardt å gjøre teksten levende og spille på leserens følelser, men av og til blir man ikke helt overbevist. Det boka skal ha skryt for er at den tar opp viktige temaer som homofili og ensomhet, det er det ikke mange ungdomsbøker som nevner. Det er temaer mange ikke snakker høyt om, og selv om man ikke sliter med noen av delene så får man kanskje en forståelse for begge temaene underveis mens man leser. Det er bare sunt å sette seg inn i andres perspektiv av og til. Men viktige temaer i en bok er ikke alltid nok. Man skal overbevise, dra leseren inn i historien og la leseren føle det man leser, men det er ikke alltid det skjer, og da er det noe som mangler. Det er ikke nødvendigvis nok til å gjøre en bok god og uforglemmelig.

Som sagt er det mange som har forelsket seg i denne ungdomsboka og klamret seg fast til den. Den har uten tvil et godt utgangspunkt og tar opp viktige temaer, men av og til er det umulig å bli enig med alle når det gjelder meninger. Alle faller ikke for det samme av og til, men det er lett å forstå hvorfor mange har forelsket seg i denne boka, men likevel blir man ikke fan selv.

Jeg gir deg sola er en bok som har fått mange fans og truffet mange rett i hjertet, men for noen andre kan Jeg gir deg sola bli noe slitsom. Av og til kan det bli for mye overdrivelse at man ikke klarer å føle noen form for sympati mens man leser. Beklager for kort anmeldelse denne gang, men det er egentlig ikke noe mer å si om saken. Jeg havner muligens på noens svarteliste etter denne bokanmeldelsen, men det får jeg bare leve med ...

Er det mulig å endre seg selv fra å være en drittsekk til en bedre person?

Sær hovedkarakter
Møt Eddie (Edgar Paasche). Han er ikke som alle andre. Han er en lagerarbeider og truckfører med sine sære meninger, og blir ofte betraktet som usympatisk. Livet dreier seg ofte om fest og øldrikking med kompisene. Han er også vel direkte. Dametekken derimot er ikke all verdens å skryte av. Han er kanskje en ganske ung drittsekk, og uansett alder, gammel eller ung, går det an å forandre seg eller er det for "sent" uansett? Er man som man er for bestandig? En dag møter han en uforglemmelig person. Kan denne personen få Eddie på andre tanker, eller er alle personer upåvirkelige for hans del?

Geir Sætre har skrevet en bok om en manns ego og han skriver det med både humor og alvor. Denne boka får meg til å tenke på Fifty Shades of Grey (som jeg aldri har lest, men hørt mye om) og Sex og singelliv (som jeg ikke er fan av). Dette er en slags "krisebok" for menn i romanform med en dose humor. Mange menn virker å være veldig sikre på seg selv i enhver situasjon, men er de virkelig det eller er det bare en fasade?

For mye av det gode?
Dette er muligens ikke en bok for alle. Mange tåler vel bøker med fyll, masse sexprat og sær humor. Av og til kan det bli litt vel mye av alt dette i boka. Noen liker det, andre ikke. I enkelte partier slår humoren an, og man får argumentasjoner som man ikke glemmer med det første, men ofte underveis føles boka likevel anstrengende. Det bli mye av det gode. Svært mye er ganske urealistisk og det er også meningen med boka. Karakterene er overspilte, handlingen noe pompøst og humoren funker kanskje ikke på alle. Dette er en utrolig sær bok som er vanskelig å beskrive. Dett er er en typisk bok man må bare lese og avgjøre selv fordi den er veldig absurd og man vet aldri helt hvor man har karakterene hen for det skjer stadig noe underveis. Man klarer ikke å ta boka alvorlig, noe som altså er meningen.

Utrolig irriterende er det at boka består av svært mange korrekturfeil. Korrekturfeil kan skje med den beste og det er menneskelig at det skjer. Ingen er feilfrie, men her er det i overkant mye skrivefeil. Ord som sitter sammen og spesielt mange ganger blir et nytt avsnitt delt opp midt i en setning. Det ødelegger flyten i lesingen. Spesielt for de som henger seg opp i slike ting og når det skjer gjentatte ganger så blir man lei og man prøver så godt man kan å overse det. Man prøver jo å ikke la det påvirke leseopplevelsen. Det er selvfølgelig heller ikke det som legges mest vekt på i anmeldelsen. I hvert fall ikke alt.

Knuste hjerter og halve sannheter er en oppfinsom roman blandet med både humor og alvor. Selv om man tåler en dose grov humor og sarkasme så blir det noe trøttsomt i lengden. Enkelte partier er morsomme og dramatiske, men underveis går man noe lei av både hovedkarakteren og smålighetene. Er sikker på at denne boka blir hysterisk morsom for noen, men for andre blir den lett masete, og man kommer kanskje ofte til å heve øyenbrynene i vantro mens man leser. Som sagt, vulgær humor og tull tåler man, men i dette tilfellet oppleves innholdet fort som noe vel "barnslig". Det positive med denne boka er at den kanskje kan gi menn leselyst og gi dem mersmak når det gjelder lesing generelt. Hvem vet?

Dette er forresten første bok i Force Manjeure - serien.

Jeg har lest to bøker av Jodi Picoult og det er Nineteen minutes og Historiefortelleren. Jeg likte Nineteen minutes best og anbefaler den hvis du ikke har lest den:)

I går kveld ble jeg ferdig med Everest av Odd Harald Hauge. Og jeg har begynt å lese Maestro av Geir Tangen. Jeg skal fremdeles lese The Diviners av Libba Bray som jeg begynte på i forrige helg. Hvis jeg blir ferdig med en av de to skal jeg begynne på Night Shift av Stephen King. Stephen King er jo min favorittforfatter som jeg leste mest av på ungdomsskolen og videregående så jeg skal bli flinkere til å lese bøker av ham nå også:)

Selv er jeg på en måte ikke klar over at det er påske snart for jeg har ikke noe tidsbegrep for tiden. Selv om jeg ikke har noen jobb å gå til så står jeg opp tidlig hver dag likevel (mellom 4 og 6 på morgenen), men har ikke noe påskefølelse eller noe så vanskelig å forestille seg at det er snart påske.

Blir man aldri kvitt fortiden? ...

Store forviklinger
Erling Verner er kamermann og frilanser som samarbeider med NRK. Både han og samboeren hans jobber for NRK og de har sine problemer. Hun setter ham etter hvert på prøve. Samtidig prøver han å passe inn i jobben, noe som er vanskeligere enn gjort. Fordi han har gjort noen dårlige valg i livet som han ikke klarer å slutte med og som setter ham i enda større risiko. Samtidig får han to oppdrag samtidig; Være med på Nobels fredspris angående dens produksjoner, og dokumentere en del branner som oppstår og som virker å være påsatte. Gamle bygninger i Oslo som blir utsatt for mistenkelig ild. Som sagt har Erling Verner gjort dårlige valg i livet (dop) som fremdeles påvirker ham, og det gjør til at han havner i søkelyset angående to forbrytelser som oppstår og ting forvikler seg til det verre.

Forfatter Jarle Sten Olsen debuterte med denne boka i 2014, og det er et godt førsteinntrykk. Thrilleren er stødig, det er mye som skjer, men likevel er det enkelt å holde tråden med det hele. I dette tilfellet var persongalleriet mer fascinerende enn selve handlingen. Som kjent er det karakterer som bærer handlingen, men i dette tilfellet var karakterene sterkere enn handlingen. Man blir mer nyrsgjerrig på karakterene enn det som skjer rundt dem. Underveis blir man også usikker på om man skal like karakterene eller ikke. Som leser blir man ikke helt enig i de valgene karakterene tar.

Mye erfaring fra virkeligheten
Det er ingen tvil om at forfatteren har mye erfaring innen TV-produksjon. Han har selv jobbet innen TV-produksjon opptil flere år og det vises i boka. Vi får mye innføring når det gjelder både produksjon og kamerabruk, og hvor viktig timing er for å få ting å klaffe. Mange må samarbeide og man må være veldig fokusert for at ting skal gå som planlagt i TV-produksjon, så her er det snakk om disiplin. Til tross for at det blir en del innføring om dette så går det ikke ut over handlingen. Det blir ikke satt en demper på det av den grunn og alt er forståelig og enkelt forklart. Tittelen Steady kommer fra Steadycam som er et kamera som er mer bevegelige enn andre kameraer. Du kan filme som du vil og likevel er bildene stødige. Man kan bevege på kamerane uten at bildene blir utydelige av den grunn.

Boka består av flere hendelser og perspektiver. Ikke alt var like interessant å lese om. Det beste var å følge Erlings perspektiv for han blir man mest kjent og får en viss sympati for selv om han tar noen dumme valg av og til. Han er tross alt bare et menneske han også som prøver å gjøre sitt beste. Det litt morsomme er at Erling og en annen hovedperson har mye til felles enn de selv aner.

Steady er en bra debutantthriller som er vel verdt å få med seg. Det er en realistisk bok med levende karakterer, så regner med at dette ikke blir første og siste bok av denne forfatteren.