Bokelskere.no

Fin bok for unge lesere som vil prøve å lese noe "skummelt"

Alle har da rare slektninger?

Fjortenårige Mariel blir helt satt ut da hun får vite at hun har slekt. Hele tiden har hun trodd det bare var henne og moren, men så får hun vite at hun har en hel slekt i England. Bestemoren hennes er død og det er først da hun før vite om at det er flere enn bare henne og moren. Moren hennes er ikke den som snakker om fortiden, men nå får Mariel altså vite at hun har slektninger i England og at de nå skal dra dit og møte dem under tragiske omstendigheter. De reiser fra Australia til England og Mariel får treffe søskenbarn, tanter, onkler og resten av bunten. Det hun merker seg med sine slektninger, spesielt søskenbarna hennes er at de er underlige, rett og slett merkelige. Under oppholdet med de rare slektningene hennes oppdager hun en hemmelighet som angår slektningene hennes fra England. En hemmelighet som er rystende og som har vært en forbannelse gjennom flere generasjoner ...

Kan vekke leseglede hos de yngste
Dette er en bok som kan leses av både barn og ungdom. Denne kan kanskje være på grensen til skummel for de aller yngste, men eldre lesere tåler dette. For oss voksne blir dette en forutsigbar og jeg - skjønner - greia lenge før ting blir avslørt. For oss som er litt for gamle for denne boka blir dette en blanding av kosekrim og kosemysterie istedet for at det blir spennende og skummelt, men det gjør ikke noe. Dette er en bok jeg ville ha likt om jeg leste den i barndommen for selv er jeg oppvokst med grøss både i bokform og filmformat fordi det var en sjanger jeg var tidlig fascinert av og den fascinasjonen har heller ikke gitt seg. Så ser ikke bort i fra at jeg ville ha lest denne som ung siden den både innholder spenning og mysterie. I voksne øyne ble denne boka dessverre en del fortusigbart og ikke noe som overrasket. Som sagt så gjorde det ikke noe. Man blir nostalgisk mens man leser og man blir minnet på den tiden da man selv var yngre og helt oppslukt av bøkenes verden.

Frittstående bøker av samme forfatter
I 2014 leste jeg Arvingene av Gareth P. Jones og må innrømme at jeg likte den hakket bedre enn Familieforbannelsen fordi karakterene i Arvingene minnet meg mye på The Addams Family som jeg er fan av. Arvingene og Familieforbannelsen er to helt forskjellige bøker som ikke er med i en serie og de består av helt forskjellige karakterer, så de kan fint leses enkeltstående. I Famileforbannelsen møter vi også mange rare karakterer som i Arvingene, men synes karakterene i Arvingene var mer minnerike og levende. Men i Familieforbannelsen blir det også brukt humor og man blir en smule fascinert av relasjonene mellom Mariel og de "nye" slektningene hennes som hun endelig får møte. Man blir også nysgjerrig på forholdet til Mariel og moren hennes som forandrer seg underveis de er i England. Med andre ord så er dette en bok der mye skjer fra alle kanter.

Familieforbannelsen er en spesiell bok full av mysterier og hemmeligheter.Yngre lesere vil nok få stor glede av denne, og de som er nybegynnere innen grøsserlige sjangere. Som sagt for oss voksne er mysteriet i denne boka litt for lettvint og opplagt, og mer underholdende enn skremmemde.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Det er så mange som sier at tiden går så fort, men jeg er ikke i samme tidssone for her går det tregt. Men sånn er det å være arbeidsledig og venneløs. Da er det ikke mye som skjer.

Tidligere denne uka leste jeg Fortielsen av Jørgen Jæger (som kommer ut neste uke). I går kveld ble jeg ferdig med Arkitektens læregutt av Elif Shafak og like etterpå begynte jeg på En del av meg av Maren Engelschiøn. Jeg leser fremdeles Into Thin Air (A Personal Account of the Everest Disaster) av Jon Krakauer og skal selvfølgelig fortsette med den. Hvis jeg blir ferdig med En del av meg eller Into thin air i helga skal jeg begynne på Dakota rød av Lene Lauritsen Kjølner.

Jeg har ikke Netflix og har ikke tenkt å skaffe meg det heller for det er synd at alt er så digitalt. Jeg er vel en av de få som fremdeles kjøper albumer og filmer/tv-serier på blu-ray/dvd. Jeg foretrekker fysiske samlinger akkurat som bøker:)

God helg:)

Dystopisk roman med et snev av ironi og stor dose alvor.

Hva gjør man ikke for å overleve og er overlevelse nok? ...

Spesiell åpning
Under en teaterforestilling dør en av skuespillerne, den mest kjente av dem; Arthur Leander. Han rammes av hjerteattakk mens de fremfører Kong Lear av William Shakespear. Redningsmannskapet kommer for sent til å redde ham, og samme kveld får hele verden vite at mange er blitt rammet av et slags influensavirus og dør av det på kort tid. Viruset er hissig og smittsomt. Det sprer seg verden over veldig raskt. Menneskene dør som fluer. Åpningen gir litt Six Feet Under vibber (en av mine favoritt TV-serier), hvor omtrent hver eneste episode begynner med at noen dør på uventet og snodig vis til tross for at den TV - serien tilhører en helt annen sjanger.

Det har blitt skrevet en del mørke dystopier oppgjennom årene og det er en sjanger som virkelig har tatt av. Personlig leser jeg fra den sjangeren en gang i blant selv om det ikke er favorittsjanger. Men å lese dystopier nå og da skader jo ikke, og det er en spennende verden å utforske fordi den er noe ulik vår verden.

I motsetning til andre dystopier jeg har likt: Veien av Cormac McCarthy, Fluenes herre av William Golding, Menneskebarnet av M.R. Carey og Metro 2033 av Dmitrij Glukhovskij, er denne ikke fullt så mørk som de nevnte. Til tross for at det er forferdelig det som skjer i Fordi overlevelse ikke er nok, har den en "lystig" tone som løfter stemningen litt. Ved bruk av ironi virker ikke alt så dystert som dystopisjangeren har en tendens til å være. Forfatteren bruker en fin ironi av den tapte teknologien og hva de kunne ha brukt det til nå. Det er vanskelig å forestille seg en verden uten elekstrisitet, transport, vann, mat, og tilgang til hjelpemidler, men slik er det altså i Fordi overlevelse ikke er nok. Man må overleve med det man har og klare seg selv på en eller annen måte.

Små hint blir viktig
Boka bekker mer mot dystopisk roman enn postapokalyptisk fiksjon siden den hopper veldig fra tid til tid, og den er ikke "mørk nok" til å være ren apokalyptisk. Det gjør ikke noe fordi det blir gjort på ryddig og oversiktelig vis. Innholdet blir også fortalt fra forskjellig perspektiv. Forfatteren skal ha ros for å flette fortid, nåtid og fremtid sammen uten at man mister tråden underveis. Vi blir godt kjent med karakterene, deres forbindelse til hverandre og udnerveis legger forfatteren ut små hint som kan få betydning senere.

Til tross for at det er vanskelige tider som rår i Fordi overlevelse ikke er nok, så møter vi tjue år senere etter den tragiske og dødelige influensaepidemien startet, Den omreiseinde symfoni som består av noen få overlevende, som reiser rundt av egen fri vilje for å opptre med William Shakespear stykker og orkestermusikk til andre nålevende. Det er ikke mange igjen og de må holde sammen og underholde hverandre så godt de kan. Det er brukt noen ironiske undertoner i teksten, men det er også en stor dose alvor. Med Den omreisende symfoni gir det håp for de få overlevende. Det gjenspeiler med vår virkelighet om å ta vare på det man har, til og med de små øyeblikkene fordi de kan bety veldig uten at man trenger å være klar over det. Den omreisende symfoni opptrer med teaterstykker og musikk og det vil nok gi mye for overlevende som ikke sitter med noe igjen etter denne hissige influensaepidemien. Boka tar opp kultur som viktig tema og det er svært viktig å ta vare på. Slik som med virkeligheten; hva hadde verden vært uten film, musikk, kunst og bøker? Det er viktig å ta vare på disse tingene for mye av det er med på å underholde oss, også i vanskelige tider, akkurat som i boka. Derfor er det viktig at Den omreisende symfoni er der for å underholde andre og hverandre med tanke på den tunge tiden. De gir hverandre håp.

Fordi overlevelse ikke er nok er en uvanlig dystopisk roman blandet med apokalyptiske elementer som skiller seg ut med håp i motsetning til andre dystopier der alt virker fortapt. Selv om jeg ikke ble like bergtatt av denne boka som mange andre, så er den vel verdt å få med seg og den er også en liten tankevekker. For hva om noe slikt skjedde i virkeligheten? Ville alt gå tapt eller ville man bevare håpet som i boka, hvis man var en av de få overlevende? Eller ville man bare ha gitt opp? Det er spennende å se for seg selv i slike situasjoner som i disse bøkene, og Fordi overlevese ikke er nok er intet unntak.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Annen betegnelse av damelitteratur der mye dramatisering og overdrivelser blir brukt. Det er i hvert fall min betegnelse for chick-lit:) Og det er også som regel kvinne som er hovedperson med en eller form for krise.

Jeg er allergisk mot all slags feiring og styrer unna så godt jeg kan og lar andre ta over feiringen istedet. Husker ikke sist gang jeg feiret 17. mai. Henger opp flagget den dagen og det er alt og da har jeg gjort mitt. Å møte opp, gå i tog osv hopper jeg over. Pinse har jeg ikke feiret siden jeg var lita.

Jeg leser samme bøkene som sist helg: Arkitektens læregutt av Elif Shafak og Paradisbakken av Marit Reiersgård. Det er ikke bøkene det er galt med, men har slitt med dårlig leselyst denne uka så håper det tar seg opp igjen. Håper å bli ferdig med Arkitektens læåregutt og Paradisbakken i helga for jeg har så lyst til å begynne på Into Thin Air (A Personal Account of the Everest Disaster) av Jon Krakauer. Den har jeg veldig lyst til å begynne på for jeg liker historier fra virkeligheten. Så håper leselysten tar seg opp og får lest en del i helga. Det er så mange bøker som venter.

Bare at ingen kan sammenlignes med Stephen King:) Han er særegen.

Tåler mer råskap

Troverdig, men trenger mer intensitet ...

Store utfordringer i mørke omgivelser
Man får hint om at det har vært en krig (en kjernefysisk krig) og som før dreier det seg om overlevelse. Noen få tusen mennesker har søkt "tilflukt" i metrosystemet under Moskva. (De på overflaten er fullstendig slettet, i hvert fall tror de det). Hele tiden må de være på vakt fordi de vet ikke hva eller hvem som befinner seg i tunnelene og når som helst kan de ble angrepet. Krigen fikk utbrudd i 2013 og tjue år senere lever de fortsatt i metrosystemet. Likevel er de ikke helt trygge. Hovedpersonen Artjom (det står Artyom på baksiden, men inne i boka skrives hovedpersonens navn Artjom), er villig til å reise langs metroen, men det er bare det at hver stasjon har blitt til egne små stater. Disse "statene" har nå sine egne regler og rettigheter. Så Artjom må finne seg i å møte på mange store og vanskelige utfordringer langs hans ferd. Og av en eller annen grunn blir tunnelene fryktet av de fleste. Er det noen grunn til det?

Dystopi/postapokalyptisk er ikke min favorittsjangere, men det går an en gang i blant og av til kommer man over noen gode, blant annet Veien av Cormac McCarthy, Menneskebarnet av M.R. Carey og Fluenes herre av William Golding. Dystopi/postapokalyptisk er vanskelige sjangere å skrive om av mange grunner for det er alltid mye som skjer, noen dystopier/postapokalyptiske bøker er mer tekniske enn andre, og det er en utfordring å beksrive denne type litteratur på et forståelig vis for det er en helt annen verden enn det vi lever i.

Ikke noe som sjokkerer
Metro 2033 er en av de mørke dystopiene/postapokalyptiske bøkene. Mørkt og dystert, men Metro 2033 er noe forvirrende lesing. Bakgrunnstoffet skulle det gjerne ha vært mer av slik at man vet litt mer om hva som har skjedd og hvordan ting var før. Noen av dialogene virket også noe malplasserte og ødela flyten og troverdigheten litt. Forfatteren kunne godt ha kuttet ut noen av dialogene som ikke hørte til og heller ha konsentrert seg mer om atmosfæren istedet. Gjort den enda mørkere og grøssende. Har lest mye mørk litteratur tidligere så det er ikke mye som sjokkerer lenger, og det er jo synd. Kunne godt tenke meg å lese noe som ga meg skikkelig bakoversveis, men vet ikke hva det kan være siden nesten ingenting sjokkerer meg lenger. Det skal i hvert fall mye til.

Dette konseptet av Dmitrij Glukhovskij (navnet hans skrives faktisk sånn, på boka er navnet hans forenklet) ble så populært at det er også blitt til et videospill/skytespill. Aller først ble boka/historien lagt ut online før den ble bok og skapte da stor interesse.

De første 180 sidene er noe slitsomme å komme gjennom. Det tar tid å bli kjent med metroverdenenen i denne kaotiske tilstanden. Det er mange navn og system å forholde seg til, men det går bedre etter hvert. Det bygger opp til å bli mørkt, men ikke mørkt nok, så konseptet hadde tålt å bli enda mer brutalt og voldsom. Det gikk aldri helt av hengslene som forventet. Men dette er første bok i en serie så kanskje bok to; Metro 2034 vil gi det lille ekstra?

Metro 2033 er en noe oppsiktsvekkende blanding av dystopi og postapokalyptisk litteratur, som går noe trått i starten, men øker nysgjerrigheten etter hvert. Den hadde et lovende utgangspunkt, men burde ha vært strammet opp mer både når det gjelder dialog og atmosfære. Mørkere og enda mer marerittaktige scener hadde heller ikke vært å forakte. Metro 2033 hadde vært enda bedre med mørke undertoner.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Han har skrevet både science fiction, romaner og grøssere, men han er mest kjent for grøssere. Han startet med å skrive science fiction, men uansett hvilken sjanger han skriver, så behersker han det og vel så det.

;)

Helt enig. Jack Nicholson er bare helt fabelaktig i rollen som Jack Torrance i The Shining:) Han nailer den rollen helt perfekt:) Bra vi er enige om det:) Ja, King har skrevet masse han og han har ikke pensjonert seg. Det var en tid han måtte gå under navnet Richard Bachman fordi han publiserte så mange bøker, så han har ikke skrivesperre for å si det sånn, og det er bra:) Tror ikke han har tenkt å gi seg med det første heller.

Pet Sematary er en fin og bra bok å begynne med. Det er min favoritt av ham:) Den er også oversatt hvis du ikke vil lese på engelsk, men jeg foretrekker King på engelsk jeg da. Og hvis du ikke liker en bok av King med det første så håper jeg at du prøver deg på flere bøker av ham for han skriver veldig variert:)

Synes boka og filmen er veldig forskjellig. Det gjør ikke noe. Det ble laget en tv-serie basert på boka også (på 90 - tallet) som er nærmere innholdet fordi Stephen King ikke ble fornøyd med filmen. Tror jeg er den eneste som liker filmen med Jack Nicholson;)

Vet at hans 11/22/1963 har blitt serie. Jeg har ikke Netflix, så skal få tak i den på dvd eller blu - ray hvis det kommer. Nekter å ha Netflix for synes at det er synd at nesten alt er digitalt.

Spent på hvordan du liker bøkene til Stephen King og gjerne hold meg oppdatert hvis du vil. Lykke til:) Spennende at du vil prøve deg på bøker av en forfatter du ikke har lest før:)

Jeg synes The Shining filmen og boka er like gode jeg da. Hvis du ikke liker å lese på engelsk så er det mange bøker av Stephen King som er oversatt. Håper du finner noe du liker, og gjerne legge ut hva du synes:) Stephen King er og blir min favorittforfatter uansett hva andre mener om det:)

Ingen årsak. Glad for å være til hjelp:) Ha en fin søndag videre:)

Ps: Pet Sematary (Dyrekirkegården) er min favoritt av ham og synes han er bedre på engelsk. Synes han mister sin særegne fortellerstemme når det blir oversatt. Ingen forteller historier på en bedre måte enn ham, og da på engelsk:)

Tidligere denne uka leste jeg ut Skrekkens hus av Hugh Zachary. Forrige helg begynte jeg på Arkitektens læregutt av Elif Shafak som jeg skal fortsette med og jeg leser også Paradisbakken av Marit Reiersgård. Hvis jeg blir ferdig med enten Arkitektens læregutt eller Paradisbakken først skal jeg begynne på Into Thin Air (A Personal Account of the Everest Disaster) av Jon Krakauer. Filmen Everest er ikke basert på boka, men både filmen og boka er basert på den tragiske hendelsen som skjedde på Mount Everest i 1996.

Selv gruer jeg meg til vår/sommerdager for synes at dagene er lange nok fra før og trenger ikke lengre dager. Selv om jeg ikke er pollenallergiker kommer jeg til å holde meg innendørs;)

Takk for tips, men jeg klarer ikke lydbok. Har prøvd, men det er ikke noe for meg. Foretrekker da heller Radioteateret som er hørespill, men rene lydbøker klarer jeg ikke. Foretrekker jeg da å lese bøkene selv:)

Kanskje du skulle prøve deg på Mo Hayder først, for King og Koontz kan kanskje være for drøye for deg? Vet ikke hvor mye du tåler:)

Hei. Jeg er 83-modell så fikk heldigvis med meg Grøsserne populariteten som florerte på 90 - tallet:) Jeg vet ikke hvor gammel du er, så litt vanskelig å anbefale mørk litteratur, men jeg skal prøve.

Anbefaler gjerne noe av Stephen King, Dean Koontz, André Bjerke og Mo Hayder.
Godt vi er flere som liker mørk litteratur. Synes også Heksene var vel mørk som barnebok, men tror det var derfor jeg likte den så godt. Det var ikke en typisk eventyrbok for barn, men den var mørkere og hakket dystert enn man var vant til da jeg var barn så gjett om jeg ble fascinert:)

Småspennende, men ikke noe som skiller seg ut ...

Ny etterforsker på banen i krimverdenen ...

Forsvunnet maleri
Hils på Bogart Bull. Han har sin egen personlige tragedie, men likevel klarer han å møte opp på jobb og gjøre det han skal. Han er Kripos - etterforsker. Den sorgtunge etterforskeren får et oppdrag å dra til Frankrike for å nøste opp en drapssak og samarbeider med franske Jean Moulin. Det viser seg at en nordmann ved navn Axel Krogh (fiksjonens svar på Petter Stordalen), en eiendomskonge som selv bor i en villa verdt flere millioner og som inneholder malerier så og si overalt. Bull drar dit fordi Axel Krogh er funnet drept i sitt eget hjem og de oppdager at ett eneste maleri er borte. Et maleri som er signert med et mystisk syvtall. Hvorfor ble det stjålet mens alle de andre henger i fred?

Øistein Borge har tidligere gitt ut bøker for ungdom, og nå debuterer han for det voksne publikum. Boka gir et godt førsteinntrykk, men den er ikke perfekt. Utgangspunktet er bra og engasjerende, men det er hverken originalt eller et vendepunkt i krimsjangeren. Forfatteren balanserer oversiktelig og flytende mellom fortid og nåtid, han skal ha skryt for det. Det er bare det at ikke alle partiene som var like interessante å lese om. Karakterene er stereotypiske. La oss nevne Bull som en av mange etterforskere i krimbøkenes verden synes synd på seg selv og innhentes av fortidens demoner. Hvor mange ganger har vi ikke lest dette før? Andre karakterer hadde også sine stereotypiske sider, men trenger ikke å gå innpå det fordi det blir for avslørende.

Fortid mer spennende enn nåtid
De partiene som falt mest i smak var fra Munchs og Matisse sin epoke og prøve å forestille seg hva slags personer de var og hvordan det var på den tiden. Var kunstere som levde for lenge siden så mystiske som vi vil ha det til? Og hva slags personer var de? Man blir mer nysgjerrig på dem og den tiden de levde i mens man leser og vil på en måte vite mer i etterkant.

Boka består av mange delhistorier, historien om kunstnerne Edvard Munch og Henri Matisse, motstandsbevegelsens kamp mot nazister, fortid og nåtid. Har alt dette noe til felles eller er alt sammen bare villspor?

Ofte leser man krim som er mye av det samme, og det gjelder også Den syvende demonen. Den knekker ikke ny kode i krimsjangeren, men det gjør ikke noe. Av og til er det greit å ikke forlange for mye og bare lese en bok man lar seg underholde av. Det er helt greit det også. Den er over gjenomsnittet god, men hvor er nerven? Boka manglet nerver og som kryper under huden. En god bok, men ingen bok som hjemsøker en lenge etterpå.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Til min store skuffelse kom ikke det nye albumet av SIXX:A.M. i posten i dag til tross for at jeg forhåndssbestilte det, så jeg må vente til mandag på grunn av postbudet:( Jaja, shit happens.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Ingen vei tilbake av Tove Alsterdal. Siden forrige lørdag har jeg lest: Bøddel (Mathias Fliegenring 1685 - 1729) av Torgrim Sørnes som jeg skal fortsette med. Og natt til onsdag begynte jeg på Skrekkens hus av Hugh Zachary. Hvis jeg blir ferdig med Bøddel eller Skrekkens hus skal jeg begynne på Arkitektens læregutt av Elif Shafak.

Ellers har det vært en drittuke så langt. Det har ennå ikke gått opp for meg at Prince er død. Tre av mine fem rockehelter er død: Michael Jackson, David Bowie og Prince og de som fortsatt lever er Nikki Sixx og Marilyn Manson. Jeg holder pusten og krysser for at de ikke kommer til å dø med det første for vi har mistet for mange allerede. 2016 har vært et bedritent år fordi jeg mistet to av mine rockehelter samme året. Snakk om å være brutal:/

Horror med et lekent plott

Ville du ha tatt en utfordring uten å vite hva den går utpå? ...

Kjedelig hverdag blir snudd på hodet
Jane Kerry lever et helt vanlig liv, på grensen til det kjedelige. Hun jobber som bibliotekar og dagene går sin vante gang. Det er helt til hun finner et brev på skranken og i konvolutten finner hun femti dollar og en lapp med et ledetråd. Det fører henne til en bok og inne i boka finnes det en ny ledetråd (denne gang med større utfordring og større beløp). Notatene med ledetrådene hun finner er signert av MOG (Master of Games). Jane befinner seg i et dilemma: Skal hun fortsette å løse gåtene som fører henne til nye ledetråder og som tar henne videre ut av biblioteket, og etter hvert setter henne i et større mysterium og større fare, eller skal hun stagge denne nysgjerrigheten? Og hvem er denne MOG?

Richard Laymon skrev mange horrorbøker før han døde av et massivt hjerteinnfarkt på Valentinesdagen i 2001. Bøkene hans er en b -versjon av Stephen King. Stephen Kings bøker er av kvalitet, mens Laymons bøker er mer for underholdningens skyld og har en dose svart humor som kan minne noe om skrekkomedie. Bøkene til Laymon kan ofte fort bli banale og noe crazy, så dette er bøker som er ment for underholdning uten form for realisme. Det gjør jo ikke noe å lese slike bøker heller. Lese noen banale bøker der man ikke riktig vet hva man får. Det er bare sunt.

Nysgjerrighet vs fornuft
Har lest en del bøker av Laymon og Blood Games er nok den mest morbide jeg har lest av ham så langt. In the dark blir nesten "normal" i forhold til den. In the Dark er en spesiell katt og mus lek konsept, bare at hovedrollen Jane, har ikke peiling på hva eller hvem som er ute etter henne. Hun vet ikke helt hva denne leken går ut på. Jane er selv en nysgjerrig person som ikke er redd for en utfordring, men hun synes dette opplegget er vel rart, selv for henne. Som leser blir man også satt litt på prøve. Man blir ikke helt klok på hva det er som foregår, men likevel må man lese videre fordi man føler Janes nysgjerrighet og vantro.

Mens man leser føler man seg splittet fordi en del av leseren vil at Jane skal ta denne utfordringen mens en annen del vil at hun skal styre unna og late som om hun ikke har sett konvoluttene. Skal nysgjerrigheten eller fornuften vinne? Hva ville man ha gjort selv hvis man var i samme situasjon? Kjenner jeg meg selv rett ville jeg nok ha tatt utfordringen fordi jeg er ikke redd for utfordringer, og litt spenning skader da vel ikke? Men så er det jo en liten forskjell på horrorbøker og virkelighetem også, da.

In the dark er en mystisk horrorbok med thrilleraktige scener. Hele tiden prøver man å gjette seg frem til hva som vil skje, og man vet ikke hva som kommer rundt hjørnet. Med Laymon så vet man aldri. Handlingen er levende og har et fint tempo. In the dark byr på en spennende gjettelek og til tross for at denne boka har sine svakheter så holdes nysgjerrigheten oppe fra første til siste side.

Fra min bokblogg: ibokhylla.blogspot.no

Mørkere enn Grøsserne

Alle barn er snille og eksemplariske, eller? ...

Populær barne- og ungdomsforfatter lenge før J.K. Rowling kom på banen
R.L. Stine er mest kjent som forfatteren bak bokseriesuksessen Goosebumps (Grøsserne) som det også ble en TV-serie av og i fjor ble bokserien gjort om til film. Selv var og er jeg en stor fan av ham. Jeg leste alle Grøsserne bøkene som var på over 60 bøker og noen av Fear Street bøkene, men sistnevnte ble ikke lenger utgitt i Norge av ukjent grunn - til min store skuffelse. Jeg var til og med medlem i Grøsserklubben. Det var hans bøker jeg leste mest av før jeg gikk over til Stephen King, Dean Koontz, Richard Laymon, og mørkere sjangere etter hvert. R.L. Stine var også mestselgende barne- og ungdomsbokforfatter før J.K. Rowling ga ut Harry Potter bøkene. Dagens ungdom vet nesten ikke hvem R.L. Stine er. Det er "bare" Harry Potter hele veien for de fleste, noe som er synd. R.L. Stine skriver som kjent for barn og ungdom, men Red Rain er for voksne. Det er ikke hans første bok for voksne. Han ga ut en i 1995 som heter Superstitious (som jeg ikke har lest ennå) så Red Rain er den andre boka han har skrevet for voksent publikum. Det virker som om denne forfatteren aldri lider av skrivesperre, og produserer bøker i bøtter og spann. Det er nok mange som misunner ham den kreativiteten og fortgangen for R.L. Stine har gitt ut hundrevis av bøker.

Red Rain handler om et kraftig uvær, en heftig orkan som treffer South Carolina Island. Lea blir fanget i det. Hun har en reiseblogg så det er en tilfeldighet at hun havner midt opp i denne katastrofen. Under denne voldsomme katastrofen møter hun på Daniel og Samuel, tvillinger på tolv år. Som den omsorgsfulle personen Lea er, tar hun de med seg hjem til Long Island. Lea er gift med Mark (og de har to barn fra før). Mark er barnepsykolog, og han er blitt en kjent person etter at han skrev en bok som lett blir oppfattet av andre som kontroversiell av andre. Han har skrevet en slags "hjelpebok" for foreldre som har provosert mange. Disse guttene; Daniel og Samuel som Lea fant under stormen, er noen flotte gutter, eller bor det noe ondskapsfullt i dem? ...

Robert Lawrence Stine utfordrer den mørkere delen av seg selv
Bøkene fra Grøsserne var kjent for å være underholdende og cheesy, noe jeg ikke hadde noe i mot. Jeg var fan av konseptet og jeg ble avhengig av serien. Serien trengte man ikke å lese i kronologisk rekkefølge. Grunnen til at jeg likte dem så mye var de ekle omslagene, sarkasmen mellom karakterene, og at avslutningene i bøkene var noe fiffige. Man gledet seg alltid til neste bok. Red Rain minner noe om Grøsserne, men dog i en voksnere tone med mer atmosfære. Den hadde noe mer levende over seg. Boka inneholder noe spenning, mystikk og overnaturlige elementer; ingredienser R.L. Stine behersker godt og som han er kjent for å bruke i bøkene hans uten at det føles gjentagende. Denne gangen går han litt lengre med en del grafiske uttrykk, voldelige handlinger og innholdet kan oppfattes som noe groteskt, men det gjør ikke noe. I hvert fall for oss som er vant til groteskt lesestoff fra før.

Red Rain er ingen nyskapende horrorbok, men god nok til å la deg underholde og glemme virkeligheten for en stund. Av og til trenger man ikke mer. Red Rain er mørk, noe deprimerende og kanskje en smule sjokkerende for de som ikke er vant til å lese noe fra denne sjangeren, men for oss som har erfaring fra denne sjangeren finner ikke noe nytt og det hele blir en "grei" underholdning der og da. Småspennende og mørk bok, men ikke noe minnerikt.

Typisk fantasy for ungdom

Er det best å ha drømmene sine for seg selv?

Rastløs oppvekst
Olivia Silbers mor er foreleser og har to doktorgrader i litteratur. Foreldrene hennes er skilte så hun og hennes søster har hatt et rastløst liv så langt. De flytter til London fordi moren deres har fått jobb ved Oxford University og hun har også funnet seg en ny mann (Ernest). Til døtrenes store sjokk skal de tre flytte inn til ham. Som kjent går ikke stesøsken godt overens med en gang, og slikt kan også skje med andre søsken også. Rivalisering og uenigheter. Det er helt normalt. Da de flytter inn i huset får Olivia mange rare og skremmende drømmer som er vanskelig å forklare og skjønne seg på. Hun ser også noen personer fra sitt eget liv komme inn i drømmene. Prøver drømmene å fortelle henne noe og hvorfor/hvordan vet andre drømmene hun delvis opplever?

Silber blir sammenlignet som en blanding av Harry Potter og Gossip Girl, og det ga meg bange følelser med en gang for jeg er hverken fan av Harry Potter eller Gossip Girl. Det skader jo ikke å gi Silber en sjanse likevel. Dette er en fantasifull bok for ungdom som tar mange rare vendinger. Forfatter Kerstin Gier er kjent for Rubinrødtrilogien og dette er første bok i en helt ny trilogi. Første bok i hennes nye trilogi (Silbertrilogien), byr på en dose surrealisme, forelskelse, spenning og rariteter. Det er ingen tvil om at denne forfatteren har en god del fantasi. Dette er på mange måter en enkel førstebok å komme seg gjennom. Boka er kort og den består ikke av altfor mange detaljer, så denne passer ypperlig for ungdom, spesielt de som er nybegynnere når det gjelder lesing av fantasy, så er dette en bok som er fin å begynne på hvis man vil utforske denne sjangeren. For oss voksne blir nok denne førsteboka i denne trilogien litt vel enkel, noe typisk og karakterene har lett for å bli overfladiske og stereotypiske. Ungdom greier nok å se bort fra dette.

Instalove er instaoppbrukt
Noe som også er en nedtur og en del oppbrukt i fantasysjangeren er instalove, altså folk som øyeblikkelig blir forelsket i hverandre. Det er for typisk og oppbrukt i denne sjangeren. Det kan jo selvfølgelig skje med noen, men likevel oppleves det som utroverdig og på en måte irriterende siden det er et overbrukt element i slike bøker. Det blir trøttende å lese om det. Det er ikke sånn at det tar over boka fullstendig, men jeg mener sjangeren som helhet. I Silber er instalov heldigvis bare en liten brøkdel og skygger ikke over andre handlinger i boka. Det er mye annet som skjer slik at det ikke blir et hovedtema.

Det er egentlig ikke så mye å si om Silber (drømmenes først bok) siden det er en relativ kort bok, og enkelt skrevet, så det er ikke så mye å fordype. Dette kommer til å bli en noe morsom og spennende bok for yngre lesere og nybegynnere innen fantasysjangeren, bare ikke forvent all verdens, men for voksne blir den dessverre for forutsigbar og den fører ikke mye nytt, spesielt når man har lest mye fantasy fra før ...

Jeg hørte ferdig Lørdagsrådet for en stund siden. Lørdagsrådet og Radioteatret er vel det jeg hører mest på radio.

Jeg leser Alltid Alice av Lisa Genova og Ingen vei tilbake av Tove Alsterdal. Kommer til å bli ferdig med Alltid Alice senere i dag og da skal jeg begynne på Bøddel (Mathias Fliegenring 1685 - 1729) av Torgrim Sørnes. Jeg leser mye stort sett hver dag, men i dag skal jeg lese ekstra mye siden det er hviledag i Norway Chess, og verdens bokdag.

Alle gleder seg til lysere og lengre dager virker det som bortsett fra meg for jeg synes dagene er eviglange nok som de er:)

God helg.