Bokelskere.no

Husk at han er veldig undervurdert og ikke alt av han er knallbra, men det meste så håper du ikke gir ham opp etter første bok:) For han har mange godbiter på lur oppgjennom forfatterkarrieren:)

Hei, så fint at du har valgt å lese en bok av Stephen King. Piken som elsket Tom Gordon er dessverre ikke en av mine favoritter, men kanskje du vil like den bedre?

Mine favoritter av ham er Pet Sematary, Misery, Salem's Lot, The Dead Zone og IT. Mange av bøkene til King er oversatt til norsk hvis du foretrekker det, men jeg foretrekker å lese ham på engelsk for jeg synes at han mister fortellerstemmen i oversettelsen.

Kanskje ikke den beste boka du har valgt deg ut, synes det er en av hans svakeste, men hvem vet, kanskje du vil like den bedre? Og hvis du ikke liker den håper jeg at du gir King en sjanse til:) Det er ikke alt jeg er har likt av ham jeg heller, men mye:) Forfattere har sine oppturer og nedturer de også, men han er og blir en favoritt:)

I dag leste jeg ut Nattens stemme av Nora Roberts. Henne er det lenge siden jeg har lest noe av. Har lest noen av bøkene hennes litt av og på før, men nå har det gått noen år. Romantikk er ikke min favoritt,min favorittsjanger er og blir horror. Nattens stemme var romantikk blandet med suspense. Min nye stuelektyre er Det er noe som ikke stemmer av Martina Haag.

Og jeg skal i tillegg lese videre i Fergen av Mats Strandberg og The Gunslinger av Stephen King. Satser på å bli ferdig med begge disse i helga, men vi får se. Tror ikke jeg blir ferdig med Det er noe som ikke stemmer siden jeg skal til å begynne med den. Jeg orker ikke å lese hele dagen, hver dag heller. Må ha litt avbrekk til andre sysler også.

Neste bok på lista er The Crossroads av Niccolò Ammaniti, men starter vel ikke på den før neste uke.

Og jeg skal ikke se OL i Rio. Det eneste jeg liker av sport som jeg har nevnt tidligere er sjakk og amerikansk fotball. Alt annet er jeg allergisk mot:)

Jeg ble positivt overrasket over denne boka jeg også, selv om jeg var skeptisk i begynnelsen. Det er ikke en ren dameroman, kanskje i og med at den har mysterie elemter i seg, (er ikke glad i dameromaner selv heller), selv foretrekker jeg horror. Og mener fremdeles at En svunnen tid av Morton er hennes beste så langt.

Vi har visst samme forhold til henne. Det er kosekrim som passer fint en gang i blant og stemningsfulle:)

Ja, gjerne prøv deg på Stephen Kings bøker. Siden du allerede har likt noen av filmatiseringene av bøkene hans, så tror jeg du vil komme til å like bøkene også. Håper du ikke har noe i mot tykke bøker, da. Så gjerne utforsk forfatterskapet hans. Du vil ikke bli skuffet:)

Ble ferdig med Stille som i graven av Mary Higgins Clark tidligere i kveld og den var bra nok En kosekrim. Den beste jeg har lest av henne er Et skrik i natten. Den er uhyggelig. Ikke alle bøkene hennes er like uhyggelige, men noen. Hun er en guilty pleasure forfatter for meg. Ikke den beste, men hun skriver lettleste og noen ganger stemningsfulle bøker. Det trenger man en gang i blant:)

Det er Stephen King som er og blir min favorittforfatter uansett:) Men leser av andre forfattere og sjangere også for å utvide horisonten:)

Morsomt at vi begge leser en bok av Mary Higgins Clark. Hun er ingen faovirtt, mne det er mange år siden jeg leste noe av henne så syntes det var på tude.

Her har det regnet og tordnet av og på i ca to uker og jeg elsker det. Synes det er avslappende. Jeg håper at høsten kommer så fort som mulig for det er min favorittårstid. Jeg liker regn, kulde, vind og mørketiden. Synes høsten har mer atmosfære og er mer stemningsfull. Sommeren har jeg ikke noe til overs for.

I går ble jeg ferdig med I Am Number Four av Pittacus Lore, og rett etterpå begynte jeg på Stille som i graven av Mary Higgins Clark. Natt til i dag leste jeg ut Huset ved innsjøen av Kate Morton, og siden jeg nesten aldri sover begynte jeg etterpå med boka Fergen av Mats Strandberg. Jeg skal også fremdeles lese The Gunslinger, første bok i The Dark Tower serien av Stephen King.

Rekker vel ikke flere bøker i helga, men man vet vel aldri.

Tror dette er den dårligste boka jeg har lest/begynt på i år. Dårlig plott, dårlig språk, dårlig...

Gjør det, gjør det:) Tror ikke du vile angre:)

Har du lest De dødes tjern og Døde menn går i land av ham? Det burde du:) De har krypende uhygge blandet med humor, spesielt De dødes tjern:) Noen liker den ikke for den kan være litt for humoristisk, men jeg synes ikke det gjør noe. Selv har jeg hatt den som påskebok helt fra jeg gikk på ungdomsskolen:)

Familiebok om døden

Hvordan skal man forklare døden?

Lojale dyr
Elefanter er bare noen av mange fine dyr, og de er svært kjente for å være lojale. Så et dyreprogram en gang om en babyelefant som hadde satt seg fast i en gjørmete elv. Flokken rundt den ante at noe var galt. De tok saken og med litt team work klarte de å få babyelefanten opp. Det sier mye om hvor lojale og hengivne elefanter er.

Plottet
Elefanten Ella har sin far Fatha og mor Amma, og moren hennes venter ett barn til. I jungelen kan det oppstå farer når som helst, og da faren hennes forlater dem for å undersøke et problem, setter det både Ella og Amma på prøve. For hva gjør man hvis et familiemedlem ikke kommer tilbake?

Å miste noen er hardt, både for mennesker og dyr
Det å miste noen kjær er vanskelig å takle og sorgprosess er noe man bearbeider på hver vår måte, men hvordan skal man forklare det til noen som er for unge til å forstå? Akkurat det har jeg ingen svar på for har ingen barn selv. Den modige lille elefanten er et eksempel på hvordan man kan forklare det på en fin måte og hvordan man kan komme seg gjennom sorgen på sammen. Denne boka er kanskje ikke for alle, for som sagt så har alle forskjellige måter å sørge på, og noen sorger varer lenger enn andre. Det er ingen som har fasit på hvordan man skal håndtere vonde situasjoner. Som voksen ga ikke denne boka meg noe særlig annet enn at den var noe vemodig. Det er umulig å ikke synes synd på elefanten Ella. Boka i seg selv hjalp meg på ingen måte. Alle har vi mistet noen vi har vært glade i og selv om det er lenge siden jeg mistet noen kjær, så vil det jo alltid være et savn samme hvor mange år som går. Det er jo en kjent sak at også dyr har følelser og har sett flere videoer der dyr sørger over sine venner som har mistet livet og de vokter sin døde venn og sørger lenge etterpå. De som sier at dyr ikke har følelser, har ikke peiling.

Hvis jeg hadde nylig mistet noen så ville jeg nok ha valgt hardere lesestoff som ville ha gitt meg mer perspektiv angående det å miste noen og komme meg over det. Jeg ville vel ha valgt en bok som var mer rett på sak, om dere skjønner, istedet for å lese en bok som går rundt grøten i eventyrform. Men for småbarnsfamilier som skal lære barn om hvordan det å miste noen man er glad i og hvordan håndtere triste situasjoner generelt, vil denne boka være mer nyttig.

Forskjellige måter å reagere på
For noen vil ikke en eneste bok hjelpe noen angående sorg, for som tidligere nevnt, har vi alle våre måter å sørge på. Noen vil tilbringe tid for seg selv. Andre vil være opptatt med noe og begynner på livet igjen så fort som mulig. Dette er muligens vanskelig for barn å forstå for de forstår ikke hvor konkret døden er og skjønner ikke hvorfor noen aldri kommer tilbake. Derfor kan denne boka være et fint eksempel på denne problemstillingen, at småbarnsfamilier kan drøfte dette gjennom en bok hvis det er ønskelig. Dette er også en bok som kan brukes i skolesammenheng. På slutten av boken er det med en liste til tips til den som leser boka om hvordan de skal forholde seg til dette temaet sammen med barn, og det er også med eksempler til hvordan man kan drøfte sammen om boka. Det er også med tegneforslag hvis man ønsker å bearbeide sorg med kreativitet.

Dette er kanskje årets korteste anmeldelse for min del og det har ikke noe med at boka er på kun 39 sider. Det er mye og mangt man kan si om sorg og døden, men det blir feil å holde en lang avhandling om det i en bokanmeldelse. En bok hjelper nødvendigvis ikke når man er gjennom en sorgprosess, det er opp til hver enkelt hvordan man takler tunge perioder. Gjør det som føles rett for deg. Det er det viktigste.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Jeg har vært sammen med det eldste tanebarnet mitt Dennis, som er en Jack Russel Terrier mens familien hans er på ferie. Det er ikke jeg som passer på ham siden formen er som den er, men han er hos foreldrene mine og jeg var der fra i går til i dag for å være sammen med ham. Det er ingen hemmelighet at jeg er mer glad i dyr enn mennesker. Dyr er ekte og herlige:) Selv om han er en hund, så ser jeg på ham som tantebarn likevel;) Akkurat som med katten min, Turbo. Han er ikke bare en katt, men gutten min;)

Forrige torsdag ble jeg ferdig med Eating Animals av Jonathan Safran Foer og det var en hard bok for en dyrevenn å komme seg gjennom. Men kom meg gjennom det og som nevnt tidligere er det viktig å lese om vanskelig tema også. Etter at jeg ble ferdig med Eating Animals begynte jeg på I Am Number Four av Pittacus Lore. Jeg leser fremdeles Huset ved innsjøen av Kate Morton og jeg leser ved siden av The Gunslinger av Stephen King som er første bok i The Dark Tower serien.

Sjarmerende horror i kjent stil

Fremdeles god underholdning til tross for at jeg har lest den før.

Gjensyn med gamle favoritter
Det er svært sjeldent at jeg leser bøker om igjen for jeg foretrekker å huske de som de var, for jeg glemmer aldri en handling i bøker samme om det går femten år, eller tjuefem år. Det har ikke noe å si hvor lenge siden jeg leste en bok for husker den godt uansett. Men av og til blir man nysgjerrig av å lese bøker om igjen som man leste i oppveksten og sjekke om man liker dem like godt i voksen alder eller ikke. Så jeg har begynt å lese Casino Grøsser serien på nytt igjen. (Casino Grøsser er skrevet av forskellige forfattere og består stort sett av enkeltstående bøker). Jeg har tolv av de bøkene. Vet det ble utgitt over hundre, men jeg har bare tolv av dem og tenkte å lese de tolv igjen, og den første jeg valgte var Skrekkens hus av Hugh Zachary.

Familien Whitney finner drømmehuset ved en tilfeldighet i Mississippi, eller det er rettere sagt Jean Whitney som oppdager det og hun blir forelsket i det med en gang. Det er et historisk hus som kalles Yankee - huset og ligger øde til i en dal. Familien Whitney besteår av elskverdige foreldre og to døtre, og hele småbarnsfamilien går godt overens. De overtar det eldgamle huset som har vært ubebodd svært lenge og pusser det grundig opp. Det tar ikke lang tid før de finner seg til rette. Men det tar ikke lang tid før merkelige ting begynner å skje. Noen i familien føler at de ikke er alene. Små merkelige ting begynner etter hvert å skje, men er det bare innbilning? Er det normalt at ting flytter på av seg selv og høre lyder som ligner på skritt? Og hvorfor er den ene datteren deres så redd for trappa? Familien Whitney blir kjent med en ung fyr som leter etter gamle ting ved hjelp av en metalldetektor. Familiens far, Vance, blir nysgjerrig og sammen blir de hekta av å lete etter ting i området ved huset, og det skulle de aldri ha gjort ...

Kjent oppskrift, men sjarmerende
Dette høres kanskje ut som en typisk skrekkhistorie, og det er det også, hverken mer eller mindre, men det jeg likte med denne horrorboka er at det har litt historie i seg. Man blir tatt tilbake til en spennende tid som jeg ikke skal si noe om for å ikke avsløre noe. Det morsomme med horrorbøker og horrorfilmer er at det er typisk når noen faller for et gammelt hus og renoverer det, så er prisen for det at de blir hjemsøkte. Det er tydelig at spøkelser fra fortiden ikke liker forandringer, for dette er et typisk trekk i horrorsjangeren. Så neste gang du skal renovere et hus, ett gammelt et, så tenk deg om to ganger før du gjør noe som helst.

Bortsett fra historiedelen var denne horrorboka noe standardmessig; De begynner å tvile på hverandre og seg selv. Skal de flytte eller ikke flytte? Er man blitt gal eller ikke? Typiske faser mange karakterer går gjennom i horrorbøker og filmer i samme sjanger når skremmende og uforklarlige ting skjer. I denne boka var det intet unntak.

Det var interessant å lese om hvor forskjellige alle familiemedlemmene var. Familiefaren Vance er en ganske avslappet fyr som ikke tror på alt mulig, og har en fast jobb å gå til. Han er en veldig rolig og realistisk fyr på mange måter. Moren Jean er hjemmeværende med jentene, elsker å renovere og alt som har med interiør å gjøre, og er veldig huslig av seg. Hun liker å være den som styrer og steller. Men hun har lett for å bli sårbar og få bekreftelse og støtte av andre. Døtrene Min og Ridey er også veldig forskjellige, men det er heller ikke noe nytt at søsken kan være temmelig ulike på alle måter. Den ene av dem er den som tar det som det kommer, men er kanskje ikke så tøff som hun gir seg ut for å være likevel, og den andre er mer sårbar og observant til det som skjer rundt seg, og kan føle at noe er galt eller at et eller annet vil skje.

Jeg var femten år første gang jeg leste Skrekkens hus av Hugh Zachary og det er atten år siden. Noe som aldri har forandret seg er at jeg ikke blir lei av horror. Ikke alt innen horror er bra, men man kan ikke ta alt så seriøst. Noen bøker og filmer fra den sjangeren skiller seg ut med kvalitet, mens andre gjelder det det omvendte, men likevel kan det være underholdende. Jeg likte denne boka, Skrekkens hus hakket bedre som femtenåring, men den er slett ikke verst nå heller som gjenlesning. Selv om jeg hadde lest den før og kjente til handlingen svært godt, så gjorde det ikke noe. Den var fremdeles underholdende. Det som ikke traff meg helt er at enkelte scener som skulle være noe uhyggelige og skremmende, egentlig ble en smule komisk, selv om det kanskje ikke var meningen. Alt i alt en god horrorbok, men den ble bare ikke mørk nok.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

En real horrorfest

Har lenge ønsket å lese Rosemary's Baby, og nå er det gjort. Jeg angrer ikke!

Tidlig interesse for horror
Mon skulle tro at livet mitt ikke besto av annet enn horror, og det gjør det heller kanskje ikke. Det er det jeg ser og leser mest av. Prøver å se filmer fra forskjellige sjangere og det samme gjelder bøker, men alltid havner jeg tilbake til horror og andre mørke sjangere. Jeg startet med å lese horrorbøker og se horrorfilmer da jeg var veldig liten. Flere enn meg har vel sneket seg til å se horrorfilmer og lest horrorbøker selv om man var for ung, og jeg har alltid hatt en forkjærlighet til horror. Ved siden av å se horrorfilmer leste jeg Grøsserne (Goosebumps), og andre bøker av R.L. Stine, jeg leste også bøker av Stephen King (min forfatterhelt) og Dean Koontz, før jeg oppdaget andre horrorforfattere i tillegg. Jeg begynte å lese voksenbøker innen horrorsjangeren også veldig tidlig, så det var visst en sjanger som fascinerte meg veldig av en eller annen grunn.

Nå som jeg er voksen er det lenge siden jeg har blitt skremt av noe som helst. Jeg har lest mange horrorbøker og sett så mange slike filmer at jeg er vel kurert. Nå ser jeg dem for underholdningens skyld. Riktignok var horrorfilmer bedre før i tiden fra 60 - tallet til slutten av 90 - tallet. Noen gode kommer nå også, men det er sjeldnere mellom hver gang og de har ikke den samme skremselseffekten. Rosemary's Baby er en av filmene jeg så ganske tidlig og er en av mine favoritter. Jeg har selvfølgelig sett den flere ganger, men dessverre aldri lest boka - ikke før nå, og angrer ikke på at jeg gjorde det.

Selve plottet
I Rosemary's Baby møter vi Rosemary (selvfølgelig) og Guy Woodhouse som er lykkelig gift og som har kjent hverandre lenge. De er på leting etter et større sted å bo i og med at de planlegger å stifte familie etter hvert. Guy er skuespiller, men sliter litt med å få roller. Han har ikke verdens største selvtillit når det gjeler hans eget yrke. Rosemary er hjemmeværende, gjør huslige oppgaver og ser det positive i ting. Hun liker å stelle og styre. De gleder seg til å finne et nytt sted å bo og de får endelig en leilighet i Bramford. Bramford er et gammelt bygg med flere leiligheter i og det bygget er i New York. Det de ikke visste fra før er at nettopp i det bygget, har det skjedd mange forferdelige hendelser flere år tilbake. Den har en mørk og dyster bakgrunnshistorie. Etter å ha hørt noen av disse historiene av Hutch (en god venn av dem), mens Guy og Rosemary er i bestemmelsesperioden, om de skal ta leiligheten eller ikke, bestemmer de seg til slutt for å ta leiligheten til tross for byggets mørke fortid. De blir også kjente med det gamle paret; Castavet. De virker noe eksentriske og nysgjerrige, men hyggelige. Og som tittelen avslører (ikke jeg), blir Rosemary gravid. Svangerskapet blir alt annet lett, og hun blir virkelig satt på prøve, og hvorfor er Castavets paret så interessert i hennes svangerskap? Er hensiktene deres gode eller dårlige?

Det er så mye man kan si om boka at man ikke vet helt hvor man skal starte. Jeg kan begynne med å si at jeg likte forholdet mellom Guy og Rosemary veldig godt. Spesielt den interne humoren de delte, de småerter hverandre, og er like forelsket etter mange år. De har en fin balanse i forhold med og til hverandre. Det er umulig å ikke bli glad i dem. Litt ulikt meg som ikke er så interessert i lykke og kjærlighet.

Levins skrivemåte er bare herlig. Han skriver realistisk til tross for noe bruk av surrealisme. Han gjør karakterene levende, troverdige og spennende. Måten han skriver på er både krypende og intens på samme tid. Han har leseren i sin hule hånd. Det er også morsomt at innholdet er alvorlig og intens, men samtidig er det med satiriske undertoner, selv om det kanskje ikke er meningen. Det er humoristisk samtidig som plottet består av stor dose alvor. Det som er så synd er at boka er så kort. Den består av kun 229 sider (min utgave) og den kunne gjerne ha vært mye lenger. Når man er på det mest intense og er virkelig inn i boka, blir man skuffet over at boka tar slutt når man føler at man er godt i gang i handlingen. Jeg kunne også gjerne ha tenkt meg mer bakgrunnsstoff angående Guy og Rosemary. Det var et savn. De er herlige karakterer som man vil kjenne mer. Man får et godt inntrykk av dem, og blir godt kjent med dem underveis, men likevel ville jeg gjerne gå enda mer i dybden på dem, fordi de var såpass interessante og spennende å lese om.

Filmatisert
Rosemary's Baby ble publisert i 1967 og ble filmatisert allerede året etter; regissert av Roman Polanski med Mia Farrow i hovedrollen. Jeg har ikke tenkt å sammenligne boka og filmen noe voldsomt for nå er det lenge siden jeg har sett filmen og har ikke tenkt å se den på nytt igjen før neste uke, etter at jeg har skrevet bokanmeldelsen. Men det jeg kan nevne med sikkerhet er at filmen er mer surrealistisk enn boka, og boka har en mer nøktern fremtoning. I 2014 kom de med en nyversjon/remake (denne gang miniserie istedet for film) av original filmen, og det skjønner jeg ikke vitsen med. Hva er det med remakes for tiden? De ødelegger nesten alle originalfilmene, spesielt i horrorsjangeren med alle disse tåpelige remaksene. Tåler ikke folk å se gamle filmer lenger, og må spesialeffekter alltid være av det nyeste? Jeg bare spør ... selv foretrekker jeg originalfilmer for remakes har som regel ingen atmosfære i seg. Det blir bare som regel en kjedelig oppsummering. Det er mitt syn på det. Har ikke noe i mot hvis folk liker remakes, men jeg styrer unna og holder meg til originalene istedet.

Det var ikke meningen at dette skulle bli så langt, men sånn blir det av og til. Vil avslutte med å si at Rosemary's Baby er en saktegående, men intens horror, med snikende uhygge, herlig atmosfære, og det er den type horror jeg foretrekker, fremfor at det skal være så sjokkerende og overdrive hele tiden. Jeg liker rolige horrorfilmer og bøker best med mye atmosfære og undertoner. Rosemary's Baby er en velgjennomført horrorbok og filmatiseringen fra 1968 gjorde den verdig. Det er sjeldent.

PS: Chuck Palahniuk har skrevet en introduksjon i boka. Han er mest kjent for bøkene: Haunted og Fight Club.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Jeg samleste Rosemary's Baby med en annen bokblogger.

Leste den for mange år siden, men husker den godt ennå. Dette er en type bok som sitter lenge i etter man har lest den:)

Liker ikke å tvinge på noe noen. Det er bare det, eller bli misforstått:)
Takk for fin tilbakemelding:) Er alltid litt redd for å tråkke noen på tærne om de føler at jeg blander meg inn. Men godt at du ikke ser sånn på det:)

Noen referanser var det, men syntes ikke det var noe overdrevent, eller noe bemerkelsesverdig:) Men så har jo forlag en tendens til å overdrive og det er opp til hver enkelt hvor nøye man er på slike ting. Jeg la merke til en del, men ikke slik at man blir opphengt i det:) Jeg var mest opptatt av karakterene og settingen for det var litt annerledes enn andre bøker fra denne sjangeren.

Ikke meningen å blande meg inn. Det er en god bok. Ga den en stødig firer. Her har jeg skrevet noen ord om den: https://bokelskere.no/tekst/303072/ Men bare hvis du har lyst til å lese, ingen tvang:)

Her plasker det ned og det har regnet av og på de siste ukene, og håper det fortsetter. Så håper det blir en lang og tidlig høst, for det er min favorittårstid. Kan fint leve uten sommeren.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Rosemary's Baby av Ira Levin. Den likte jeg godt. Har sett filmen mange ganger og for første gang så jeg den som veldig ung. Jeg startet å se skrekkfilmer veldig tidlig, og det er første gang jeg leser boka og den er like bra. Så glad jeg leste den:) Og jeg ble også ferdig med Lykkejegeren av Jan - Erik Fjell.

Jeg leser fremdeles Eating Animals av Jonathan Safran Foer som jeg begynte på forrige søndag. Den må jeg lese stykkevis og delt for den er hard å lese for en dyrevenn som meg, men valgte å lese den for det er viktig å sette fokus på vonde ting også, og bli mer bevisst på omverdenen. Ikke tro at verden er perfekt og rosenrødt (noe jeg heller ikke tror, bare for å understreke det). Så det er bra at Safran Foer skrev en slik bok for det er viktig å sette ting i fokus det som er vanskelig også. Sette perspektiv på ting, og forfatteren tvinger heller ingen til å bli vegetarianer, men at det er opp til deg selv og være mer bevisst på valgene man tar og det er viktig.

Og natt til torsdag begynte jeg på Huset ved innsjøen av Kate Morton som jeg skal fortsette med, og jeg leser også en liten bok som heter Den modige lille elefanten av Jan Sæterli.

Så leser litt variert denne helga også.

Jo og den gården (som de brukte under innpsillingen) befinner seg på Byneset. Byneset er en landsbygd som tilhører Trondheim. Har selv sett gården og kjenner Byneset svært godt siden mamma er derfra:)