Bokelskere.no

The Dark Tower serien har vært en sterk og overbevisende serie frem til Song of Susannah. Jeg liker serien fremdeles veldig godt, men ble ikke helt fan av denne boka ...

Grunnene er mange og det er vanskelig å peke ut bare en ting. I Song of Susannah er Susannah forsvunnet. Susannah består av mange personligheter, eller er en spaltet personlighet som det egentlig heter. Denne gang er det Mia som har overtatt henne og som har ført henne til New York i året 1999. Susannah er gravid og barnet er egentlig ikke hennes, men Mias. Unge Jake og en annen får oppdrag om å finne henne, mens Roland og Eddie er i Maine.

Forfatteren gir seg selv en gjesterolle
Ikke overraskende at Maine også blir omtalt her som i de fleste bøkene av Stephen King, siden det er hans hjemstat. Denne gang skriver han seg selv inn i boka, noe han ikke har gjort før. Han har riktignok brukt tidligere karakterer som senere dukker opp i noen av hans andre bøker, også i The Dark Tower, men aldri gitt seg selv enn rolle i en av sine bøker tidligere.

De andre bøkene i serien har frem til nå vært både sterke, engasjerende og svært spennende, men Song of Susannah var det mye som vinglet. Den var ikke så voldsom spennende som de andre bøkene har vært, og på en måte føltes det som om boka ikke passet inn i serien. Den ble litt utenfor. En slags outsider. Den hadde heller ikke den samme flyten som de tidligere bøkene har hatt. Man klarer ikke å leve seg inn på samme måte som de andre bøkene. Den hanglet rett og slett.

Delte meninger
Ble ikke helt overbegeistret over at Stephen King skrev seg selv inn i boka selv om han er min forfatterhelt. Det er en morsom tanke, men utførelsen av den ideen er enten en hit eller miss. Det fungerer på et vis, det er ikke det, men likevel passer det ikke helt inn i dette tilfellet av en eller annen grunn. Klarer ikke helt å sette fingeren på det. Skjønner godt hvorfor han ville det med tanke på at han ser på The Dark Tower serien som sitt livsverk. Men spørsmålet er: Var det nødvending å skrive seg selv inn i serien?

Det skjedde mye i Song of Susannah og boka er god, men synes ikke at den er på samme nivå som de andre bøkene i serien så langt. Ser ikke på det som en nedtur da dette er en veldig sterk serie, og det hadde vært for godt til å være sant hvis man likte alle bøkene i en serie, spesielt i en serie med mange bind. Dette er bok seks i serien og da er det lov å ha en liten nedtur for i mange serier får man en nedtur allerede i bok nummer to, så det er sjeldent at en serie består av mange sterke og engasjerende oppfølgere som denne serien.

Jeg velger å holde denne anmeldelsen noe vag og kortere enn til vanlig da jeg har kommet ganske langt ut i serien og jeg ønsker ikke å røpe for mye, helst ikke røpe noe i det hele tatt. Jeg har begynt å lese The Dark Tower som er bok nummer syv og som har samme tittelen som serien. Det er også siste bok i serien, men i 2012 kom Stephen King ut med The Wind Through the Keyhole. Den kan leses enkeltstående uten å ha lest serien i det hele tatt, og for hardbarkede og "erfarne" The Dark Tower lesere kan den leses etter The Dark Tower 4 (Wizard and Glass), og før The Dark Tower 5 (Wolves of the Calla) for å få større utbytte avThe Wind Through the Keyhole. Siden den boka ble utgitt flere år etter at serien var ferdigskrevet og at den kan leses som enkeltstående, skal jeg lese den helt til slutt. Tror ikke det blir noe problem.

Song of Susannah er en god bok med mange vendinger, men det ble ingen favoritt. Synes den ble altfor annerledes enn de andre bøkene i serien så langt. Det ble ikke det samme. Skjønner at utviklinger må til for å holde en bokserie i gang og det har vært rikelig av utviklinger tidligere i serien også, men ble ikke helt fan av vendingen denne boka tok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Prøver på nytt med Leseutfordringen 2017. Hadde ikke tenkt å legge den ut i år, men jeg klarer på en eller annen måte og miste listen min hele tiden...

Husket først nå at det er min tur å svare. Beklager den lage ventetiden:) Når jeg ikke svarer med en gang har jeg en tendens til å glemme det. Hvordan går det med Stephen King bøkene? Har du lest mer av ham i det siste? Jeg har lest 11.22.63 av ham og holder nå på med Song of Susannah som er den sjette boka i The Dark Tower serien. Morsomt at du nevner Marg&Bein. Jeg er altfor gammel til å lese det, men liker det. Har bare lest en bok fra serien, men i denne uka leste jeg et hefte som het Marg&Bein påskekrim av Ingunn Aamodt og Arne Svingen. Selv om jeg er altfor gammel for den målgruppen, så leser jeg horror fra alle målgrupper og syntes de fortellingene var underholdende. :)

Takk for skrekkfilm forslag. Har sett Cabin in the Woods, men det var ikke helt min type film, merket jeg, men The Conjuring er bra. Likte både 1 og 2, og Sinister liker jeg den første bedre enn oppfølgeren. Så dem for noen år siden. Det tar lang tid før man kommer over godbitene, men av og til dukker det opp noen perler fra den sjangeren også. Det er en sjanger jeg aldri går lei av, hverken i bok eller filmformat. Savner å bli skremt, for det var alltid morsomt, husker jeg. Følelsen av å bli skremt. Det er lenge siden sist.

Hehe, ja, skal si fra om jeg blir angrepet av varulv. :) Beklager igjen for dette innmari trege svaret.

Er det mulig å komme seg etter en tragedie?

Fred har gjennomgått noe traumatisk, og den hendelsen har tæret på og forandret ham. Han husker ikke selve tragedien, men han vet at ting ikke lenger er det samme. Han er oftest for seg selv og har ukentlig kontakt med søsteren, Lisbeth. Han er ofte ved sjøen, og til daglig oversetter han tekniske bruksanvisninger. Det er ikke helt det store som skjer i livet hans med andre ord. Det er stille og rolig. Noe forandrer på nettopp det. Han får lapper med kryptiske meldinger når han minst venter det, og en dag møter han en kvinne og hennes datter, som gjør stor inntrykk på ham. Hvem sender ham disse lappene, og vil han huske på hva som traumatiserte ham?

Noe skal skje er en liten roman på bare 186 sider. Vi blir kjent med denne unge og sårbare mannen, som har sine utfordringer i livet, men lar livet gå sin gang. Vi får et innblikk til hans forhold til søsteren som er et stødig og tillitsfullt forhold. De støtter hverandre på godt og vondt. Dette er snakk om en mann som ikke har mange i livet sitt, men det virker heller ikke som han er preget av akkurat det. Han klarer seg fint selv. Han er en stille og rolig fyr. Han virker som en skygge av seg selv. Man får litt sympati for ham.

Morsomme tilfeldigheter
Hva er det med bøker om hukommelsestap egentlig? Dette er den andre boka på under en måned jeg leser om en hovedperson som mister hukommelsen. Det skjedde også i We Were Liars av E. Lockhart. Et morsomt og rart sammentreff, egentlig. Selv om begge bøkene handler om hukommelsestap er We Were Liars og Noe skal skje helt forskjellige bøker. Det med disse mystiske lappene minner meg litt om Velocity av Dean Koontz, men Noe skal skje er ikke like drastisk som Velocity.

Til tross for at dette er en kort bok, er det ikke mye som skjer. Dette er en rolig roman som er lavmælt og mystisk på samme tid, likevel blir det aldri noen høydepunkt eller noe som etterlater seg sterke inntrykk. Man blir litt kjent med Fred, og man får et slags inntrykk av folkene som har vært og er i hans liv, men kunne ha tenkt meg mer bakgrunnshistorie av alle sammen fordi man får ikke noen forhold til dem. Til og med Fred blir noe blass på en måte. Mer bakgrunnshistorie og dybde i karakterene hadde vært noe, og det ville ha gitt større innblikk i både hans og de andres tilværelse. Det hadde gjort nytte for å påvirke denne leseren i større grad.

Noe skal skje er en sårbar og liten bok om å finne seg selv, se helheten i ting og finne et sted hvor man føler seg hjemme. Den handler rett og slett om å finne roen i seg selv, hvis det er mulig. Det er en god bok med et godt utgangspunkt, men jeg kunne ha tenkt meg mer personlighet i alle karakterene og noe mer opprivende, for boka kan bli vel stillegående.

Fra min blogg: I Bokhylla

E. Lockhart (eller Emily Jenkins, som hun egentlig heter) har skrevet en bok det har blitt mange delte meninger om. We Were Liars er både høyt elsket, og hatet, slike bøker trigger alltid min nysgjerrighet.

Derfor måtte jeg bare lese denne. Ikke bare på grunn av alle de delte meningene, men også fordi plottet er en roman blandet med et mysterie, og jeg er jo svak for mysterier. Til tross for at jeg var noe skeptisk da jeg kjøpte denne, trodde jeg kanskje det ville være en bok for meg. Det skader jo ikke å prøve.

Er det mulig å stole på andre enn seg selv?
I We Were Liars møter vi en noe uvanlig familie som gjør alt for å holde på fasaden. Storfamilien heter Sinclair. De er rike, har fine vaner og hver sommer møtes de på familiens private øy. For et par somre siden, skjedde det en ulykke som gjorde at hovedpersonen Cadence fikk kraftig hukommelsestap, og store hodeplager. Ofte må hun lide seg gjennom endeløse hodepiner. Hun vet ikke hva som skjedde henne på familiens øy for litt tilbake. Når hun spør får hun ikke vite noe. De trøster henne med at hun kanskje vil huske med tiden. Vil hun noen gang få hukommelsen tilbake?

Dette er en type bok hvor man får mulighet til å se for seg mange teorier mens man leser, og kan bli noe småspent underveis om man har rett eller ikke. We Were Liars er også en sånn bok som kan leses om igjen senere hvis det er ønskelig, og se etter hint og detaljer som kanskje ble oversett etter at den ble lest for første gang.

Ikke helt det store
Det jeg likte aller minst med boka er "løsningen", selve twisten som egentlig ikke var noen twist. Det kom ikke som noen sjokk, så jeg ble ikke sittende med hakeslep etter at boka ble ferdiglest. Løsningen, eller denne twisten ble noe simpelt og er en slags løsning som jeg ikke helt liker. Jeg hadde heller ingen forventninger til denne boka eller forestilt meg hvordan den ville være, men var mer nysgjerrig på hvorfor den fikk så mange delte meninger. Også fordi den inneholdt et mysterie. En annen ting jeg ikke likte helt med boka var karakterene. De var ikke helt håndfaste og vanskelig å relatere seg til. Skjønner godt hvorfor noen falte pladask for denne boka og også hvorfor noen misliker den så sterkt. Det ble bare ikke min type bok i det hele tatt. Ikke fordi jeg er "for gammel" til å lese boka. Jeg liker å lese ungdomsbøker for å se hva dagens ungdommer liker å lese. Det skader ikke å holde seg litt oppdatert. Men må si at jeg har lest mange flere ungdomsbøker som er bedre enn We Were Liars. Jeg respekterer selvfølgelig også de som liker denne og andre bøker jeg ikke har likt. Lesing er jo en personlig opplevelse, så det gjør ikke meg noe at andre liker We Were Liars.

Ellers er det ikke så mye mer å si om We Were Liars. Som nevnt tidligere er dette en bok det er best å lese uten å vite så mye om på forhånd, for det skal ikke mye til før noe avsløres, og det vil jeg helst unngå. Ingen vil jo ødelegge moroa for andre. Les og døm selv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Saturday er kanskje den underligste boka jeg har lest så langt i år, og jeg ville svært gjerne like den, men fikk det ikke til.

Grunnene er mange, men det tar jeg litt senere. Først litt om hva boka handler om. I denne boka foregår handlingen i London 2003, lørdag den 15. februar. Det er stor protest mot krigen i Irak, og vi får innta et døgn i Henry Perownes liv. Henry Perowne er en veldig privilegert mann som lever et godt liv, får god lønn (han er en dyktig nevrokirurg) og har kanskje alt det man ønsker seg. Han bor i en veldig fin leilighet, er gift og har to voksne barn som også gjør det veldig bra. Han kunne egentlig ikke ha hatt det bedre. Lørdagsmorgenen 15. februar ser han ut av soveromsvinduet. Han ser et fly og det virker som det er i ferd med å styrte. Senere samme dag er han på vei for å spille squash. Det er ikke lett med tanke på at det er mange som er ute og demonstrerer mot krigen. Han blir involvert i en trafikkulykke. Ikke i en alvorlig ulykke, men i den anledning møter han Baxter. Baxter er det motsatte av Henry. Baxter er en hissigpropp. Av en eller annen grunn føler Baxter seg fornærmet av Henry, og det foran kompisene hans. Det fører til at Baxter ønsker hevn, og han dukker opp uventet hjemme hos Henry ...

Ikke den boka jeg så for meg
Jeg liker bøker om hevn og råskap, det er både fascinerende og spennende, så trodde dette var en bok for meg, men slik ble det ikke. Dette er en bok hvor alt skjer i slow motion. Det går i sitt eget tempo. Man blir godt kjent med karakterene og man får et godt innblikk i livsstilen deres, men samtidig er det vanskelig å sette seg inn i alt, for det meste i boka er for godt til å være sant. Henry og hans familie er som sagt ganske vellykede; de gjør det bra og det er ingen sorte får i den familien, virker det som. Dermed blir det noe vanskelig å gi denne familien sympati. Det blir for mye barbieverden der alt er perfekt. Et glansbilde. Det blir ikke spesielt realistisk for meg. Man blir ikke kjent med dem på en menneskelig måte eller hvordan jeg skal forklare det. Det er nesten som å lese om en blanding av barbier og roboter istedet for mennesker. Hvor er den mennekelige siden? Det er også søtt at Henry setter sin kone så høyt og at de fremdeles etter mange år har dype følelser for hverandre, men til tider blir det litt vel amerikansk, til tross for at boka ikke er amerikanisert på noen måte, da alt foregår i London, men dere skjønner sikkert hva jeg mener? Uansett, man klarer ikke å ta det helt alvorlig. Baxter er kanskje den mest levende karakteren i boka. Ikke spesielt godt likt, men han er levende og dermed blir man bedre kjent med ham, enten man som leser vil det eller ikke. Han blåser liv i denne stillegående romanen.

Når man ikke liker noen i persongalleriet ...
Persongalleri og handling er omtrent like viktige faktorer for meg i bøker, men hvis det er en bok der jeg ikke liker noen av karakterene på noen måte, er det vanskelig å sette pris på andre aspekter i en bok også. Slik er det i hvert fall for meg. Det er også rart at jeg synes denne boka er for detaljrik da jeg liker forfattere som Stephen King og Karl Ove Knausgård, som er meget detaljrike. Mange detaljer har ikke plaget meg tidligere, ikke langsomme handlinger heller, men dette ble vel langsomt, nesten som å se på sneglevandring.

Dette er kanskje den korteste anmeldelsen jeg har skrevet på en god stund, men slik blir det denne gang. Saturday er en kort bok hvor det er både mye og lite som skjer, alt ettersom hvordan man ser på det. Det er ikke så mye mer å si, egentlig. Er bare lettet over å være ferdig med den. Til tross for at dette var en bok på bare 279 sider. Det ble på en måte en annen bok enn det jeg trodde og håpet den var. Boka er i det minste relevant og gir et eksempel på hvor voldelig og skjør verden er. Forfatteren beskriver det på en realistisk måte.

Jeg har lest en bok av Ian McEwan tidligere og det er Barneloven. Må si at jeg likte den bedre. Har også boka Ved Chesil Beach av samme forfatter stående ulest i en av mine mange bokhyller. Den har stått der ulest i mange år, og til tross for at jeg ikke likte Saturday, får jeg på en merkelig måte litt lyst til å lese Ved Chesil Beach også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det var ment som litt ironi og for å starte en åpen diskusjon, så vet godt hva som er "galt" med boka :) Heldigvis skriver John Hart bedre, som f.eks når det gjelder Ved elven og Brødrene fra Iron House :)

Herlig dystert og sterk oppfølger som virkelig gjør inntrykk.

En sjelden gang blir man helt stum
Jeg har lenge prøvd å skrive denne anmeldelsen, men ordene sitter fast. Jeg finner bare ikke de rette ordene og det er sjeldent det skjer når jeg skal skrive noe. Jeg kan begynne med å si at The Gunslinger, den første boka i serien, og denne er en av mine favoritter fra The Dark Tower så langt. Jeg liker vanligvis ikke oppfølgere noe særlig da de ofte blir mye av det samme og det er ofte lite utvikling, men her er det det motsatte. Jeg sier det ikke bare fordi denne serien er skrevet av min forfatterhelt, Stephen King. Selv om han er min favorittforfatter så har jeg ikke likt alt det han har skrevet. Grunnen til at jeg har likt disse oppfølgerne så godt i motsetning til mange andre serier jeg har lest, er at her er ting alltid i utvikling, nye hendelser oppstår, nye karakterer dukker opp, og man mister ikke interessen; den fornyes. Ofte i oppfølgere dør interessen som regel bort, men i denne serien blir den stadig vekket, noe som er sjeldent i serier generelt. Istedet for å gå lei, vil man ha mer. Det er en sjeldenhet når det gjelder trilogier og serier.

I Wolves of the Calla ankommer Roland og hans trofaste venner landsbyen Calla Bryn Sturgis. Denne byen er terrorisert av innpåslitne ulver som stjeler deres småbarn. De trenger all den hjelpen de kan få for å beskytte innbyggerne, og det er da Roland og hans gjeng ankommer landsbyen. De ankommer på rett tidspunkt. I dette samfunnet fødes det uvanlig ofte tvillinger. "Ulvene" som ikke er helt vanlige ulver i Kings verden, kommer og kidnapper alltid den ene tvillingen, og lar den andre være igjen. Denne byen er lei av disse "ulvene". Klarer de å bekjempe dem denne gang? Og en ny karakter dukker opp i serien, nemlig Callahan som gir et friskt pust i serien og for oss King nerds er han også kjent fra Salem's Lot som ble utgitt i 1975. Det er en enkeltstående bok som ikke tilhører denne serien, og King er kjent for at forskjellige karakterer dukker opp igjen i forfatterskapet hans. Salem's Lot er en av mine favoritter og Pet Sematary er storfavoritten for meg av King og min all time favorittbok, men nok om det. Callahan gir serien et nytt løft og det var veldig spennende å lese om ham.

Lettlest og fengslende serie
Jeg har ikke lest all verdens fantasy. I de siste fem eller seks årene har jeg lest litt fantasy og da helst urban fantasy. Jeg har ikke lest så mye "avansert" fantasy. Jeg var en smule skeptisk i begynnelsen om at denne serien kanskje var en avansert og forvirrende bokserie, men det er den ikke på noen måte. Det er mye detaljer (Stephen King er en spesialst på det og det er en av grunnene til at jeg liker ham så godt), og det er mye rart som skjer underveis, men man mister ikke tråden underveis, og bøkene er veldig lettleste til tross for at de er noe store. Det virker ikke så slitsomt som man først får inntrykk av.

Er det noe King aldri slutter med er at han aldri slutter å overraske meg. Jeg har lest mye av ham fra jeg var veldig ung og fremdeles klarer han å overraske meg med å ta nye vendinger, og samtidig være nyskapende. For meg virker det som om han aldri går ut på dato. Dette er en veldig rå og sterk oppfølger som gjør at jeg bare gleder meg enda mer på fortsettelsen. Jeg kunne ha skrevet så mye mer om Wolves of the Calla, men velger å skrive litt diffus siden dette er en oppfølger. Dette er som sagt tidligere, en bokserie som bør leses og oppleves istedet for å lese om. Det er en av de råeste seriene jeg har lest på lenge og det er heldigvis flere bøker igjen av serien og Rolands jakt etter det mørke tårn. Neste bok heter Song of Susannah.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen ting forandrer seg aldri, og godt er det.

Folkekjær tegneseriehelt
Pondus har i mange år vært å se i tegneseriehyllene her til lands, noe jeg skjønner godt. Selv om jeg ikke er blodfan, så er han en folkekjær tegneseriefigur som gjenspeiler situasjoner som kan være lett å kjenne seg igjen i. Han er festlig og kommer ofte med gode poeng, som å fikse alle vinduskarmene i stedet for å se på vintersport. Der har vi i hvert fall noe til felles. Pondus og jeg hater vintersport.

I denne utgaven sliter Pondus blant annet litt med midtlivskrise. Han får beskjed om å bytte deres gamle bil med en ny familiemobil, men ender opp med å kjøpe en Batmobil. Noe som ikke faller i god jord hos hans kjære. Denne utgaven gir oss også et godt skrekkeksempel på hvorfor man ikke skal eksperimentere med botox og den type ting. Mange andre rare, frekke og gøyale situasjoner oppstår med og rundt Pondus i 15 Tenner i En Pose.

Vulgære tegninger
Tegningene til Frode Øverli gir de crazy situasjonene en ekstra fin vri og snert. Figurene hans blir bare mer og mer groteske, og det fins ingen hemninger hos noen av dem. Dette er ingen tegneserie for de sjenerte. Jeg har sansen for at de har på kanten humor og kødder med det hverdagslige. Dette er ikke karakterer som tar seg selv så veldig høytidelig. De gjør narr av seg selv rett som det er og har svar på det meste.

Det er mye som kan sies om Pondus og gjengen hans, men de må oppleves for å skjønne hva slags karakterer de er. Personlighetene deres er ikke A4, akkurat og de byr på mye humor, galskap og utfordringer. Man blir glad i dem uansett. Må se jeg likte 15 Tenner i En Pose hakket bedre enn Fjorten av samme sorten. Denne utgaven hadde mer snert og enda mer humor. En humor som treffer. Spesielt morsomt er det å lese om forholdet til Pondus og Beate. Hennes tålmodighet settes ofte på prøve. Så her er det mye å glede seg til.

Fra min blogg: I Bokhylla

Etter at foreldrene skilles må Mim Malone flytte 150 mil fra Ohio til Mississippi. Hun hater den nye stemoren sin som hun er sikker på hindrer henne i å ha kontakt med moren sin. Mim har en tante som hadde psykiske problemer, faren ser likhetstrekk hos Mim, og han har derfor bestemt at hun må medisineres. Mim er en utrolig fascinerende person og fortellerstemme. Hun er kreativ, smart, litt eksentrisk, sterk og uavhengig. Mim finner ut at moren er syk så hun rømmer fra Mississippi og legger ut på en eventyrlig ferd tilbake til Cleveland. På veien får hun nye opplevelser og bekjentskaper som gir henne mye å tenke på. Bli med på Mims reise og le og gråt og føl alt som Mim føler i denne fantastiske boken.

Neida, det er ei ungdomsbok. Men den kan godt leses av voksne også :)

En av de bedre skrekksamlingene på en god stund.

Mørke skrekkhistorier fra hele verden
Er det noe jeg aldri går lei av så er det horror. Horror har alltid vært en del av meg både i bokformat og filmformat. Mye i horrorsjangeren er bare tull, men det er også noen godbiter som er med å løfte sjangeren. Det er ikke alt i horrorsjangeren jeg liker, men har sansen for det overnaturlige, hjemsøkte hus/steder, vandrehistorier og skrekkhistorier. Det er min type horror. Dette er en bok som undertittelen sier, en samling av skrekkhistorier fra hele verden og forfatterne har utnyttet verdenen veldig godt. Ofte når jeg leser skrekksamlinger som er fra forskjellige land er det ofte bare fra et kontinent eller utvalgte land i nærheten av forfatterne, men her har de virkelig utnyttet store deler av verden, og det er godt å se. Norge er ikke nevnt i denne samlingen, men det er Island og Tyskland. Andre land som disse skrekkhistoriene stammer fra er; Usbekistan, USA, Spania, Japan, Irak, England, Russland, Kina og Mexico. Alt i alt består denne skrekksamlingen av tjueto historier og noen av historiene er fra samme land.

Ask the Bones består som sagt av tjueto skrekkhistorier og mine topp tre historier er: The Bloody Fangs som er fra Japan, Beginning with the Ears fra Irak, og Fiddling with Fire fra USA.

The Bloody Fangs er om en gutt som er opptatt av å tegne katter. Han tegner katter overalt med det han kan finne, og en dag finner han et tempel som er øde. Han bestemmer seg for å vente på de som jobber der (han er en liten gutt som ikke har skjønt at det stedet er øde). Mens han venter, tegner han katter på veggene. Mørket faller på og han føler seg truet av et eller annet og gjemmer seg. Han hører noen komme inn, det høres ut som et dyr, og det virker som det er slagsmål mot andre dyr. Det viser seg for at kattene på veggene har blitt skremmende levende.

Beginning with the Ears handler om en familie som nesten ikke eier noe og må finne et sted å være og jobbe for å få mat. Mannen i familien drar ut på leting etter jobb og han støter på noen som hevder å være en slektning av dem. Hun tilbyr dem å bo hos henne og der kan de spise så mye de vil. De takker ja til tilbudet. En dag overhører kvinnen i familien noe deres slektning sier til hennes kyr mens hun melker, at hun skal spise denne familien. Kvinnen advarer mannen sin om det hun har hørt og forlanger at de drar, men han nekter, noe han kommer til å angre på ...

Fiddling with Fire er om en gutt som øver med fiolinen sin på en kirkegård midt på natta og føler seg aldri bra nok. Selveste djevelen dukker opp, og gutten får høre hvor vakkert han spiller, og skulle ønske han hadde det samme talentet. Djevelen lover gutten dette spilletalentet så lenge han selger sin sjel, men er han villig til det?

Dette er altså mine favoritthistorier fra boka, men boka inneholdt mange andre gode historier også. Jeg likte ikke alle, men de fleste var gode. Jeg likte omtrent 18 av de 22 historiene. Til tross for at dette er en kort bok på bare 145 sider, er det med mange realistiske og gode illustrasjoner av David Linn. Det er med på å skape det lille ekstra og gjør boka mer stemningsfull.

Mer dystert enn skremmende
Det som er greia er at disse skrekkhistoriene er ikke spesielt skrekkelige, men heller dystre.Historine hadde ikke den grøssende faktoren jeg ønsket meg, men de byr på mye dysterhet og gode poeng. For min del ble det mer humoristisk enn skremmende. Ikke noe negativt med det for jeg likte boka godt. Jeg bare savner å lese noe som er ordentlig skremmende slik at man nesten ikke føler seg alene når man leser og føle seg fristet over å se over skulderen, bare for å være sikker på at man er trygg. Jeg savner å lese skrekk som får det til å gå kaldt nedover ryggen og nakkehårene til å reise seg. Det er lenge siden sist.

Ask the Bones ble ikke helt den skrekkelige leseopplevelsen jeg hadde håpet på, men dette er en underholdende samling med både humor og en stor dose vittighet. En fin bok for både ungdom og voksne som er interessert i denne sjangeren.

Fra min blogg: I Bokhylla

En fin og godvond bok om identitet og sorg.

George (eller Georgia som hun egentlig heter) har nettopp mistet sin mor og hun vet ikke helt hvordan hun skal bearbeide sorgen. Hun tenker ofte på henne og hun tenker også mye på en kunstner som hennes mor ofte nevnte. I mellomtiden prøver hun så godt hun kan å holde resten av familien samlet i denne vonde tiden.

I den andre delen av boka er om kunstneren Francesco del Cossa, som moren til George var så fascinert av. Dette er en type bok som består av to deler. I den ene delen møter vi George som bor i England (tiden hun befinner seg i er 60-tallet), og som ofte ser tilbake deres siste ferietur. Hun prøver å forstå hvorfor moren hennes var begeistret for denne Francesco del Cossa, en italiensk kunster fra 1400 - tallet. Denne kunstneren er ikke voldsomt kjent, ingen vet så mye om henne og George har lyst til å lære seg å forstå hvorfor moren hennes var så opptatt denne kunstneren. Det er som om Geroge prøver å finne helhet i noe.

Annerledes skrivemåte
Dette kan være noe komplisert og vanskelig bok å komme seg inn i med det første for forfatteren har en veldig annerledes måte å skrive på. Teksten er på en måte ukonstruert og kan oppleves som svevende, derfor kan det bli uvant å komme seg inn i teksten, men så fort man venner seg til denne fortellermåten går det som en lek. I begynnelsen var jeg ikke helt sikker på om jeg likte denne skrivemåten fordi da virket det noe rotete og man blir uengasjert underveis. Det rare var at da jeg endelig ble vant til denne skrivemåten gikk lesingen av seg selv, og skjønte ikke hvorfor jeg strevde med å få til flyten i begynnelsen. Det er ingen tvil om at Ali Smith skriver på en spesiell måte. Noen liker denne stilen og andre ikke. Jeg likte det ikke med det første, men etter at jeg kjempet meg gjennom noen sider så ble det både en underlig og fascinerende skrivemåte å lese. Den opplevdes som noe rotete i begynnelsen, men så åpnet det seg etter hvert. Det er ingen tvil om at Ali Smith er kreativ for det er ikke bare måten hun skriver på som gjør at hun skiller seg ut som forfatter, men også måten hun deler opp boka, og hvordan de etter hvert snører seg sammen til en helhet. Dette er ingen typisk fra A til B bok.

Liker at forfattere tar seg kunstneriske friheter
Personlig likte jeg del to bedre enn den første delen. Kanskje fordi jeg er kunstinteressert selv, og har vært tidligere kunstelev. Uansett, var den delen mer interessant å lese enn den første. Jeg liker George og hennes sære humor, men del to ga meg så mye mer. Man vet jo fra før hvor hardt det var å få seg utdannelse og jobb før i tden, og hvor mye likestilling har forandret seg med årene, men likevel er det litt fort å glemme at det var hardere kår før i tiden på mange måter siden vi har det så godt den dag i dag. Da er det greit med en slik påminnelse om at det har ikke alltid vært slik. At kunstneren Francesco del Cossa måtte kle seg ut som mann for å studere kunst forteller en hel del om hennes kunstlidenskap og hva hun var villig til å gjøre for det hun brenner for. At hun kledde seg ut som en mann for å få utdannelse er en kunstnerisk frihet fra forfatteren side for som nevnt er kunstneren veldig ukjent og ingen vet noe særlig om henne. Forfatteren lager en versjon av henne som er både spennende og lesverdig. Det er en karakter som gjør inntrykk og det har jeg sansen for.

Hvis du har tenkt å lese denne, så husk å ha tunga rett i munnen de første sidene da det kan være noe forvirrende og når man først kommer over kneika er det verdt det. How to Be Both ville ha fått høyere score av meg hvis den ene delen var like engasjerende som den andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg liker å lese om vikingtiden og trodde derfor dette ville bli en bok for meg, men det er ikke alltid man går helt overens med bøkene.

Det er ikke det at jeg ikke likte den. Det ble bare ikke den boka jeg hadde forventet meg. I Kvinnen ved jordas kant som er basert på Frøydis Eiriksdatter med noen friheter fra forfatterens side. Frøydis er en veldig eventyrlysten kvinne og vil heller reise enn å være bundet til et sted. Hun vil helst være selvstendig og være sjefen over sitt eget liv, men det er ikke alltid sånn. Hun er stormforelsket i en mann hun ikke kan få og må dessverre gifte seg med en som hun ikke har valgt selv. Hun prøver å gjøre det beste ut av det til tross for at hun har helt andre drømmer. Hun drømmer om å bli som sin far og en av brødrene sine (en halvbror) som hun ser veldig opp til, som ofte har dratt ut på mange eventyr og oppdaget nye steder. Klarer hun å leve opp til egne forventninger og bli til den kvinnen og eventyreren hun drømmer om å være?

En fascinerende tid
Vikingtiden er en fascinerende tid jeg gjerne vil lese mer om. Var flinkere til å lese bøker fra den tiden da jeg gikk på ungdomsskolen. Da leste jeg en del vikingbøker ved siden av all lesingen av Stephen King, Dean Koontz og R.L. Stine. Sånn sett ble denne boka noe nostalgisk, men den bød ikke på særlig mye mer enn det. Jeg hadde forventet meg en del hardbarkede partier og få se vikingenes mørke sider, men i stedet var det en hel del om sex og følelser. Det var ikke bare det som irriterte meg. Jeg klarte ikke helt å ta Frøydis alvorlig. Hun ser på seg selv som en svært viktig person i grunn og digger seg selv litt vel mye, noe som er en smule kvalmende. Hun blir litt for mye av "det gode". Noen karakterer får man dessverre langt oppi halsen og da settes resten av lesingen på prøve. Hun viser jo heldigvis andre sider av seg selv, blant annet at hun er omsorgsfull og ser de andre rundt seg, men likevel klarer jeg ikke helt å like henne. Når man ikke liker hovedrollen i en bok, kan det bli noe traurig å komme seg gjennom boka.

Kvinnen ved jordas kant handlet dog ikke bare om sex og følelser til tross for at det var en stor grad av det, men det var noen hardbarkede partier også. Det ble bare ikke så mye av det som jeg hadde håpet på. Etter omslaget å dømme så tror man jo at dette vil bli en bok full av action. Det ble det ikke. Jeg savnet å lese mer om plyndring og vikingenes makt på sitt verste. Se deres mørkeste side som man har sett på film og i tv-serier, men her får man ikke brøkdelen av det.

Gode karakterbeskrivelser
Det boka skal ha skryt for er gode karakterbeskrivelser. Man blir godt kjent med de fleste og får vite hva slags karakter de består av. Forfatteren klarer å få oss til å like og "hate" de og de karakterene, og det er også lett å se for seg stedene karakterene befinner seg. Hun klarer å skape levende bilder, noe som er veldig viktig. Så sånn sett var det ikke "bortkastet" å lese Kvinnen ved jordas kant. Igjen så sier jeg ikke at dette er en dårlig bok. Det er den virkelig ikke og helt klart verdt å få med seg, spesielt for oss som liker lesestoff fra denne tiden.

Ønsker å lese en bok fra vikingtiden om plyndring og drap, som forteller om den aller mørkeste og brutale siden av vikingene. Det hadde vært noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

Codys beste venn Meg har tatt selvmord. Cody kan ikke forstå hvorfor, for hun ante ikke at Cody hadde det vanskelig. Cody fikk et stipend og reiste for å studere mens Cody ble igjen i den lille bygda de ha vokst opp. Det er vanskelig for Cody å gå videre etter en så grusom hendelse. Hun sliter på skolen, og kommer dårlig overens med moren. Foreldrene til Meg spør om hun kan hente tingene til Meg i kollektivet der Meg studerte, og Cody oppdager noen mistenkelige eposter på Megs pc. Plutselig blir det viktig for henne å nøste opp hva som har skjedd som førte venninnen til et så drastisk valg. Hvilken rolle spilte vennene i kollektivet? Og musikeren Ben McAllister?

Ruta Sepertys, litauisk-amerikansk ungdomsbokforfatter, er best kjent for Between Shades of Grey fra 2011 (En spire av håp, norsk, 2013). Den historiske romanen Salt to the Sea kom på Philomel i fjor og ble kåret til årets ungdomsbok i Goodreads Choice Awards, 2016.

Vinteren 1945: Tyskland er på vikende front og russerne er på vei inn fra øst. Sju personer fra forskjellige land, med forskjellig bakgrunn er på flukt fra krigen. Veien går gjennom Øst-Preussen og Tyskland, mot kysten og Gotenhafen. Det er fullt kaos, vinter og kaldt og de sju går og går. Bort fra Helvete. Tror de. For lite aner de om at båten som skal bringe dem i trygghet, skal forlise.

Salt to the sea har fire unge fortellere: litauiske Joana, polske Emilia, preussiske Florian og tyske Alfred, som jobber på Wilhelm Gusloff. Alle bærer på grusomme hemmeligheter som de forsøker å skjule for de andre. Boka er fortalt i førsteperson og etter hvert som historien skrider frem, får vi vite mer om bakgrunnen til de fire.

Salt to the sea har korte kapitler og boka er veldig lettlest. Hvis jeg skal pirke på noe, må det være at kapitlene er så korte at det i begynnelsen er vanskelig å skille personene fra hverandre. Etter hvert som man blir vant til de forskjellige fortellerstemmene, flyter det imidlertid lettere.

Det er hemmelighetene de fire bærer på som driver historien fremover. Skildringen av personene er kanskje litt stereotypiske og i tillegg er det litt for opplagt hvem som er «skurken». Imidlertid blir vi nysgjerrige på personene og vil gjerne vite mer om dem og hva de har vært gjennom i krigen.

Boka forteller om en del av historien som ikke er så kjent for oss, masseflukten fra øst og historiens største skipskatastrofe. Wilhelm Gusloff forliste i Østersjøen etter å ha blitt torpedert av russerne. Over 9000 mennesker omkom i det iskalde havet.

Salt to the Sea er en realistisk og gripende historie. Den er også aktuell som en parallell til dagens flyktningesituasjon og som en viktig påminnelse om at europeere også har vært på flukt for ikke så lenge siden. For noen blir kanskje historien litt for forutsigbar siden vi vet at båten kommer til å synke. Hvordan det går med de fire og hvilke hemmeligheter de bærer på er imidlertid langt fra like åpenbart.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Denne omtalen skrev jeg etter å ha lest den engelske originalutgaven, Everything I Never Told You, for et par år siden.

Alt jeg ikke sa var «årets bok» på Amazon i 2014 og ei av de absolutt beste bøkene jeg leste i 2015. Boka åpner med setningen «Lydia er død», og gjennom resten av romanen får vi høre familiens historie og til slutt også årsaken til Lydias død. Det viser seg snart at Lydia har tatt sitt eget liv, og boka illustrerer kort sagt den ytterste konsekvensen av manglende dialog. Synsvinkelen skifter mellom de forskjellige personene i familien, og gjennom dem avdekkes «alt de ikke fortalte til hverandre».

Alt jeg ikke sa beskriver et møte mellom to kulturer – den asiatisk-amerikanske og den europeisk-amerikanske. Dette møtet blir vanskelig dels på grunn av feilslåtte forventninger og fordommer, dels på grunn av stivnede strukturer og rasisme i etterkrigstidens USA. Historien lar seg ikke uten videre overføre til norske forhold, men den har et allmengyldig aspekt: Hva skjer når vi slutter å snakke sammen? Hva skjer når foreldre legger for stort press på barna sine? Disse spørsmålene, sammen med de generelle aspektene i migrasjonsproblematikken, gjør boka interessant også i et europeisk perspektiv.

Alt jeg ikke sa er en vond, men viktig roman om selvmord og kulturmøter. Boka gjorde uutslettelig inntrykk på meg og jeg anbefaler den VIRKELIG varmt.

Litt om forfatteren: Celeste Ng har utgitt en rekke noveller i forskjellige magasiner og tidsskrifter, Alt jeg ikke sa er hennes første roman.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Eden har nylig begynt på high school da hun blir voldtatt av brorens bestevenn, som truer med å drepe henne hvis hun noensinne forteller det til noen. Hun forsøker å betro seg til mora si, men ordene vil liksom ikke ut. De fem minuttene voldtekten varer, endrer Edens liv for alltid. Den blir en verkebyll som ikke slipper taket. Den klistrer seg til henne. Til alt hun gjør og alt hun er.

Året etter blir Eden kjæreste med en av de kjekkeste guttene på skolen, men hun lyger til han om alderen sin og om mye annet. Heller ikke til ham klarer hun å betro seg, og forholdet havarerer nesten før det har begynt. Etter det begynner Eden å ligge med tilfeldige gutter for å vaske voldtekten av seg, uten at det hjelper. Til slutt har hun forandret seg så mye at hun står i fare for å skyve unna alle sine nærmeste…

The Way I used to Be tar for seg fire år av Edens liv, fra den dagen hun blir voldtatt, til hun endelig klarer å betro seg til foreldrene og broren sin. Vi følger Eden gjennom hele videregående og er vitne til hvordan voldtekten endrer henne, hvordan hemmeligheten sakte, men sikkert eter henne opp innvendig. The Way I Used to Be er en hjerteskjærende skildring av konsekvensene av fortielse. Historien er troverdig og ektefølt og jeg kan tenke meg at mange voldtektsofre vil kjenne seg igjen i beskrivelsen. Boka tar også for seg temaer som mobbing og kjærlighet, og personlig ble jeg veldig beveget av historien. Ei fantastisk fin ungdomsbok som jeg med glede anbefaler videre.

Litt om forfatteren: Amber Smith, amerikansk forfatter, debuterte med The Way I Used to Be i 2016. Boka endte på 12. plass i Goodreads Choice Awards, 2016, men personlig synes jeg at den er sterkere en vinnerromanen, Salt to the Sea av Ruta Sepetys. Neste år kommer Smith med ny bok, The Last to Let Go.

Opprinnelig publisert på Karis bokprat

Stødig grøsser som kunne ha trengt mer fart i begynnelsen.

Dødens øyne er bok to i serien Hjemsøkt som er nyutgivelse av serien som før i tiden het Casino Grøsser. Serien er frittstående hvor både kjente og ukjente grøsserforfattere har bidratt. Disse bøkene ble utgitt både på 80 - tallet og 90 - tallet, og var en av seriene som bidro til å virkelig gi meg leselyst, og bli enda gladere i grøssersjangeren. Jeg leste ikke alle bøkene i serien, men veldig mange av dem og nå gir det meg en ypperlig mulighet til å lese de jeg ikke leste da. Jeg krysser fingre og tær for at hele serien blir utgitt, for det hadde vært ordentlig stas.

En hovedrolle med mange utfordringer
I Dødens øyne møter vi Jennifer. Hun støter på en del vanskelige utfordringer i livet fordi mange får en guffen følelse av å være i nærheten av henne. Hun prøver så godt hun kan å passe inn i livet, men ofte føles det bortkastet da mange mennesker trekker seg vekk eller unngår henne. Det er ikke bare noe hun føler, og de forklarer henne aldri hvorfor. Det er og blir usagt, og magefølelsen stemmer alltid. Det er bare hennes mor og deres husholderske som har et sterkt bånd til henne mens hennes far holder seg litt på avstand. Hvorfor er mange så skeptiske til henne og hvorfor har det en tendens til å skje merkelige ting når hun er i nærheten? Er det noe galt med Jennifer?

I tillegg møter vi inspektør Stavitsky. Det har nettopp vært en underlig hendelse med en innbruddstyv der dødsårsaken er vanskelig å forklare, og under nærmere undersøkelser finner Stavitsky ut at det er ikke første gang Jennifer har vært involvert i et mystisk dødsfall.

Dødens øyne er en blanding mellom grøsser og thriller. Den har noen spennende partier som virkelig holder lesingen i gang, men samtidig er det noe med plottet som er forutsigbart, og at noe av det går som forventet. Savnet enda mer fart og flere overraskelsesmomenter for denne boka hadde et så godt utgangspunkt, spesielt når det gjelder karakterbeskrivelser og handlingen vokste etter hvert.

Morsomt med gammeldags horror
Denne boka ble utgitt for første gang i 1975 og jeg elsker gammeldags horror, både i bok og filmformat. Synes at gammeldags horror er mye mer underholdende enn mye av dagens horror da det har en tendens til å overdramatisere istedet for å fortelle en god historie. Liker horror fra 30/40 - tallet til 90 - tallet. Det er jo noe bra horror fra vår tid også, men det er sjeldne perler. Litt morsomt at boka ble utgitt samme år som en av mine favorittfilmer;The Rocky Horror Picture Show.

Selv om dette ikke ble noen favorittbok hos meg, så ga Dødens øyne meg lyst til å lese noe mer av Bari Wood og undersøke forfatterskapet hennes nærmere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Audrey har måtte slutte på skolen og går til psykolog på grunn av sosial angst. Hun går med mørke solbriller fordi hun ikke vil se noen i øynene, og hun snakker ikke med noen andre enn familien sin. Det høres ut som en mørk bok, men den er faktisk veldig morsom og underholdene. Broren til Audrey er lidenskapelig opptatt av dataspill, og han har store ambisjoner om å vinne en dataspillkonkurranse med laget sitt. Moren har ikke noe forståelse for dataspill og mener at han må være avhengig. Hun kaster faktisk den bærbare datamaskinen hans ut av vinduet! Audrey kommer i kontakt med en av brorens venner. Først skiver de bare lapper frem og tilbake siden hun ikke klarer å snakke med noen andre enn familien, men etter hvert vokser ett vennskap frem. Kjempefin bok om livets opp -og nedturer.