Bokelskere.no

Ofte leser jeg ungdomsbøker for å oppdatere meg hva som blir utgitt av bøker i forksjellige målgrupper. Har et noe anstrengt forhold til ungdomsbøker da de ofte har en tendens til å inneholde typiske romanseoppskrift. Det gjelder også denne, men heldigvis er det ikke en altfor stor dose av det.

Det er ikke det at jeg har noe i mot romanse i bøker, men synes ofte at den delen, blir gjentatt mange ganger, spesielt i ungdomsbøker. Det typiske er jo instalove. Når to mennesker så vidt har truffet hverandre, og det oppstår følelser med en gang. Den andre varianten er om man skal innrømme til personen det gjelder om man er forelsket eller ikke. Det er litt trøttende å lese om. Det er en liten dose instalove i Dødens spill, men heldigvis er det andre ting som tar mest plass i boka.

Dystert lesestoff
Dødens spill er alt annet enn oppmuntrende lesestoff. Den er noe dyster med tanke på målgruppa. Den er om død, sorg og hvordan leve videre med sorgen. Noe som kan være tungt, spesielt for en tenåring. Rebekka får en tung sommer. Hun er nettopp ferdig med ungdomsskolen, og sommeren er knapt i gang da faren hennes dør i en grusom ulykke. Etter den tid går det ikke bra med mor og datter forholdet, siden de takler sorg på hver sin måte. De vet heller ikke hva de skal gjøre med Låven. Et verksted for vanskeligstilte ungdommer som har falt utenfor skolesystemet. Faren hennes var en type som ville redde alle ved å gi dem en sjanse.

Inne på kontoret til faren finner Rebekka et Ouijabrett, også kalt åndebrett. Et brett folk bruker i håp om å få kontakt med de døde. Man skal aldri bruke det alene og man kan risikere å åpne dør til onde krefter. Hvorfor hadde faren hennes et slikt brett, og var farens død en ulykke i det hele tatt? Sammen med to andre prøver hun brettet, kanskje i håp om å få kontakt med faren sin, men burde de ha gjort det? For etter bruk av dette brettet, opplever Rebekka fullstendig kaos rundt seg hele tiden, og hun blir ikke fanget i bare et mysterie, men flere. Selv er hun besatt over å vite om farens død var en ulykke eller ikke. Vil hun komme til fornuft?

Dødens spill er første bok i en trilogi. Den siste boka Mørkets tjener ble utgitt tidligere i år. Jeg har ikke lest de to andre bøkene, men de skal jeg selvfølgelig få med meg, for dette falt i smak. Spesielt Elvedals fortellerstemme som er både tøff og komisk. Jeg liker at hun fletter inn litt komiske ting i alt det mørke som skjer. Kapitlene er korte og fengslende, og det er spennende å lese om Rebekkas forhold til moren sin og forholdet til søskenbarnet Iselin. De to sistnevnte er svært forskjellige og underholdende å lese om.

Det morsomme er at handlingen er lagt til i Hommelvik. Det er befriende å lese en ungdomsbok som ikke er lagt til i Oslo. For har ikke lest altfor mange bøker, hverken for ungdom eller voksne som foregår i Trøndelag. Hadde aldri forventet paranormal grøss på trøndersk jord, men bedre sent enn aldri. Det varmer mitt horror hjerte, hvis jeg har et hjerte, da. Vent litt, jeg må nesten sjekke ...

Forutsigbart, men underholdene også for oss voksne
Det meste av handlingen, både grøsserdelen og den romantiske delen blir noe forutsigbart for oss voksne, men denne gangen gjorde det ikke noe, da boka er full av sarkasme, og Rebekkas bortforklaringer når hun skal gjøre noe, er veldig gode. Synes at Elvedal beskriver ungdom veldig bra.

Personlig savnet jeg mer grøss, for det var ikke voldsomt mye av det, men de få grøsserscenene som dukket opp, var gode og bidro med sitt uten at det føltes malplassert, og det var lett å leve seg inn i handlingen.

En gøyal og morbid paranormal grøsser, med et modent språk og underholdende øyeblikk. Fin balanse av humor og mørkets krefter.Produksjonsselskapet Monster har kjøpt rettighetene til trilogien, og vedder hodet mitt på at Tv-serien blir spilt inn i Oslo, for det hadde jo vært typisk ...

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Swanson er et stille forfatterskap som ofte blir overskygget av andre forfatterskap. Bøkene hans er så vidt synlige blant jungelen av bøker. Men jeg synes bøkene hans alltid har noe som interesserer. Det hadde også denne.

Jeg blir alltid nysgjerrig på bøkene hans, fordi de minner meg om gammeldags krim som jeg liker, men som jeg har lest altfor sjeldent de siste årene. Tidligere av Swanson har jeg lest Her Every Fear og Dødelig bekjentskap. Jeg likte Åtte perfekte mord litt bedre enn Dødelig bekjentskap, men ikke bedre enn Her Every Fear. Jeg har også lyst til å lese mer av ham.

Denne er om Malckolm Kershaw, også kjent som Mal, som driver en bokhandel sammen med få andre. Han lever kanskje et stusselig liv med bare katt og bøker som selskap. Han har vært enkemann i i fem år etter hans kone døde i en bilulykke. Ofte leser han ut en bok i løpet av en kveld eller en natt.

Litteratur i litteratur
Men så blir han hjemsøkt av et gammelt blogginnlegg han skrev for mange år siden gjennom bokhandelens blogg. Han skev en liste over åtte bøker som inneholder de mest utspekulerte mord. Han blir opsøkt av FBI Agent Gwen som har en mistanke om at en morder dreper som inspirasjon fra blogginnlegget Kershaw skrev. Hvem blir neste offer? Er det noen som er ute etter Malcolm personlig, eller er det bare noen som leker seg med å gjøre lista til virkelighet? Sammen bestemmer de seg for å lese bøkene. Malcolm leser dem på nytt, mens Gwen leser de fleste for første gang, i håp om at det kan lede dem til noe, men hvor lang tid har de egentlig til å løse saken?

Åtte perfekte mord inneholder spoilere når det gjelder bøker som Malcolm har ramset opp i dette blogginnlegget sitt. Så jeg nevner bøkene som blir nevnt i denne boka, hvis du vil lese dem før du kommer over avsløringene gjennom Åtte perfekte mord. Noen mordscener blir avslørt fra bøkene de leser, siden de kopieres i virkeligheten. Derfor jeg advarer om spoilere.

Bøkene som blir nevnt er:

*Mysteriet i Det røde hus* av A.A. Milne
*Med overlegg* av Anthony Berkeley Cox
*Mord etter alfabetet* - Agatha Christie
*Dobbelt erstatning* - James M. Cain
*Billett til helvete* - Patricia Highsmith
*The Drowner* av John D. MacDonald
*Dødsfellen* av Ira Levin
*Den hemmelige historien* av Donna Tartt

Selv hadde jeg lest to av dem tidligere, og det er: Den hemmelige historien av Donna Tartt, Billett til helvete av Patricia Highsmith.

Fin måte å gjenoppdage eldre bøker
For meg gjorde det ikke noe at de andre bøkene var avslørt selv om jeg ikke hadde lest dem. For vet ikke jeg kommer til å lese dem senere eller ikke. Men syntes dette var en morsom måte å leke seg med krimsjangeren på og samtidig dra frem gamle perler frem i lyset igjen. Kanskje inspirere noen til å lese litt eldre litteratur i stedet for bare det moderne.

Det som skuffet meg litt var slutten og det ble for lett å gjette seg frem til hvem den skyldige var. Det fant jeg ut gjennom en diskusjon Malckolm har med noen. Hvem han snakker med og hva det ble snakket om da jeg skjønte det, skal jeg selvfølgelig ikke avsløre. Syntes grunnen til at den som gjorde det han eller hun gjorde, var noe dum, spesielt med tanke på at resten av handlingen var stilig og elegant utført. Avslutningen og hvorfor personen gjorde det han eller hun gjorde, ble for meg noe komisk. Det tok bort noe av alvoret som boka ellers bar preget av.

Swanson klarer igjen å engasjere, og det var svært interessant å lese om litteraturglade mennesker.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Dette er den andre boka jeg har lest av Stacey Halls i år, og må si jeg likte hennes forrige bok Heksejakten bedre.

Lite mystikk og hendelser denne gang
Jeg vil gjerne få med meg bøkene hennes, fordi hun skriver om mange interessante temaer. Det gjorde hun også i Heksejakten. Men i Mrs. England mangler det noe av Halls skaperkraft. Ikke bare driv, men også mystikk. Derfor opplevdes denne noe tung å komme gjennom. Til over fire hundre sider å være, var det overraskende lite hendelser. Med det mener jeg ikke at det skal være spenning og action på hver eneste side, men kunne tenkt meg mer mystikk og mer utvikling.

I Mrs. England leser man om en annen tid. Man havner i 1904, hvor man blir kjent Ruby May som er utdannet barnepleierske. Hun må bytte familie å jobbe for, da hun får vite at familien hun jobber for skal flytte hele veien til Chicago. De vil gjerne ha henne med dit, men selv ønsker hun ikke å flytte til et annet land. Derfor slutter hun, og drar tilbake til instituttet hvor hun fikk sin utdanning, for å få litt drahjelp til å finne en annen familie å være hos. Hun ender opp i Yorkshire hos en familie med fire barn. Hun blir kjent med nye personligheter og rutiner. Det er heller ikke alle som jobber for familien som liker henne.

Spesielle personlighetskontraster
Mr. England er en oppegående fyr som virker hyggelig og omgjengelig. Han svarer på det Ruby må vite for å kunne utføre sine plikter. Mrs. England er mer unnvikende, virker noen hakk fjern og holder mest for seg selv. Hun er sjelden å se sammen med barna, og om natta blir hun innelåst på soverommet. Det virker heller ikke som om familien får mye besøk. Ruby May virker også temmelig mystisk på sitt vis. Har hun eventuelt noe å skjule selv?

En spenennde tid og familie å lese om, og Stacey Halls finner alltid noen interessante teamer som jeg liker å lese om, men utførelsen var dessverre noe slapp denne gang. Det ble for langsomt og gjentakende. Men leser gjerne mer av Halls selv om denne ikke helt falt i smak, for hun skriver om temaer som er av interesse.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det fins ikke monstre av Kory Merritt, var en av bøkene jeg likte godt i mars, selv om jeg ikke er målgruppa.

Men hva gjør vel det? Det morsomme med Det fins ikke monstre, er at den inneholder en del skrekkreferanser for oss voksne, noe de unge leserne kanskje ikke er gamle nok til å forstå. Jason og Freddy nevnes. Karene fra Friday the 13th og A Nightmare on Elm Street filmene. Karo har blant annet en bok med navnet Joe Hill på, som er sønnen til Stephen King, og isbilsjåføren ser ut som en ung Robert Englund, som er mest kjent for å være Freddy Krueger. Sånn sett var det festlig å lese denne boka.

Herlige og dekorative illustrasjoner
Det beste med hele boka var illustrasjonene. Ofte leser man bøker med to forfattere når det gjelder barnebøker, der den ene har skrevet teksten og den andre har illustrert. Å se en forfatter gjøre begge deler, har vært et savn og det er mer beundringsverdig, når de tegner historiene sine selv. Selv om illustrasjonene er fargeløse, er det mye liv i dem, og liker hvordan han dekorerer teksten med illustrasjonene sine.

Men hva handler Det fins ikke monstre egentlig om? Den er om Levi som bor sammen med en eldre og yngre søster og moren. De flyttet til forstaden etter at foreldrene deres skilte lag. Levi synes det er vanskelig å være på skolen siden han er stemplet som "den nye", men en rar jente som heter Karo, lar ham ikke være i fred. Til slutt begynner de å vanke sammen. Hun er også den eneste som tror på Levi, da lillesøstrene hans forsvinner, og alle tingene på rommet er forsvunnet sammen med henne. Familien hennes og andre husker henne ikke. Det er som om minnene deres om henne er slettet, bare Levi og Karo husker henne, hvorfor? Og hvordan skal de bringe henne helskinnet tilbake? Mens de prøver å redde Levis lillesøster, oppstår det mange farer og utfordringer, og de må trosse frykten ...

Første bok i en serie
Det høres kanskje ut som en standardaktig historie for de unge. På en måte er det det, men samtidig kaster Merritt inn litt andre elementer, og illustrasjonene er med på å løfte opp handlingen. Dette er første bok i en serie, og jeg er vil veldig gjerne få med meg den neste, også.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

I hele fjor prøvde jeg å ignorere denne boka, fordi den var svært så synlig. Hver gang en bok er svært synlig og oppskrytt, blir jeg ikke fristet til å lese den, heller det motsatte. Men i år overvant nysgjerrigheten for jeg liker horror som består av kulde og isolasjon. Det minner meg om The Shining og hvordan isolasjon kan påvirke mennesker. Brakkesyke kan jo være dritt en gang i blant.

Et skremmende forhold
Near the Bone er om en hytte med to mennesker i. Hytta er en versjon av en slags Farmenhytte. Enkel og gammeldags. Maten jakter de selv og de har bare hverandre. Det er minst tjue års alderforskjell på Mattie og Matthew, og ekteparet er en gåte. Matthew er dominant og styrer alt. Han bestemmer hvor Mattie får bevege seg, hva hun skal gjøre hver dag, hvor mye hun kan spise og han krever å få to sønner. Mattie har bodd så lenge med William at hun knapt nok husker bruddstykker fra sin egen fortid.

En dag hun skal sjekke en av fellene de har satt opp, oppdager hun en død rev midt på veien. Rundt reven ser hun mange rare spor som ikke ligner andre spor hun har sett tidligere. Ikke lenge etter hører hun kraftige brøl, som hun ikke kan identifisere. Hun er nødt til å fortelle William om dette, samme om han vil tro henne eller ikke. Sier hun noe han ikke liker eller gjør noe hun ikke har lov til, tyr han til vold. Noe han har gjort ofte. William vil fjerne denne skapningen "the creature" for han vil ikke at det skal tiltrekke seg oppmerksomhet. Han vil ikke at andre folk skal komme oppi fjellet og finne ut at han og Mattie er der, men klarer de å bekjempe og finne ut hva denne skapningen er? Får man vite mer om Matties bakgrunn og hvordan hun havnet med William?

To historier i en bok
Dette er på en måte to skrekkhistorier i en og samme bok. Det ene er Mattie og Williams forhold og det andre er denne skapningen som brøler og trasker utenfor hytteområdet deres. Hva er verst? Handlingen er klaustrofobisk og består av få karakterer. Likevel klarer de å gjøre handlingen interessant.

Christina Henry skriver ikke bare horror, tidligere har hun skrevet en del fantasy, og i denne horror boka må jeg nok si at jeg likte handlingen bedre enn fortellerstemmen. Syntes at fortellerstemmen ble noe stakkato. Jeg likte begynnelsen av boka og hele veien til oppløpet mot slutten, som jeg ble noe skuffet over, fordi det opplevdes som en helt annen bok enn den man hadde begynt på. Det meste av intensiteten forsvant og interessen dalte noe.

Ikke den sterkeste horror boka jeg har lest i år, men likevel er jeg glad for å ha lest den. Near the Bone hadde sine øyeblikk, bød på klaustrofobiske beskrivelser og kreativitet. Min tid med denne boka var slett ikke bortkastet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er en frittstående bok i sandmanuniverset. Den handler om døden og livet. Eller hva som er viktig i livet. De små øyeblikkene og hva vi velger å gjøre med dem. Vi møter døden, og vi får se hva som er viktig for døden, når den for et tilmålt øyeblikk får oppleve de dødeliges verden. Kanskje er det ikke de store tingen som er viktig.
Det er en fin historier, godt fortalt og rikt illustrert.

Dette var boken som fikk meg interessert i serien. Jeg husker den lå på bordet i fellesarealet i virksomheten der jeg jobbet. Det var natt og alle beboerne sov. Etter å ha lest meg gjennom se og hør, allers og familien, grep jeg tak i bladet. Allerede første side fanget meg. Manuset er godt skrevet. Stoffet presenteres som om innholdet er det mest selvfølgelige av alt. Det betyr at leseren må jobbe for å samle alle trådene vi blir gitt og nøste opp i historien. Mye kan samles gjennom å studere de vakre illustrasjonene. Andre deler finner du i henvisninger til historie, myter, sagn, litteratur og musikk. Denne boken anbefales på det sterkeste.

Jeg bestille denne boken fra Outland i sin tid. Etter den første boken i serien, ble jeg bitt av basillen. Som vanlig gjør forfatteren en god jobb med manuset. Grafisk er den også særdeles velgjort. For de som liker mørke historier med god plass til refleksjoner, anbefales denne boken på det varmeste.

Jeg skulle egentlig lese en hyggelig julebok, men dette bokomslaget vekket nysgjerrigheten. Og når det står: "synker som bly til bunnen av sjelen og blir der" (Los Angeles Review of Books) så måtte jeg bare lese den.

Det starter med at den mystiske landsbyheksa blir funnet drept. I glidende overganger hopper vi mellom ulike fortellere, og historien veves sammen.

Her er det overtro, fattigdom, narkotika, misbruk og omsorgssvikt så det holder. Det er helt drøyt! Til tross for så sterk kost at jeg nesten ikke hadde mage for det, ble jeg fascinert og oppslukt, og måtte bare lese ferdig. Men ikke en bok for sarte sjeler.

Skrivestilen kan minne om Melkemannen. Veldig lange setninger som føles heseblesende å lese. Jeg fikk også assosiasjoner til Powwow på grunn av fattigdom, narkotikabruk og de vekslende fortellerne. Kanskje også Hvem drepte bambi på grunn av det særegne språket og den underliggende uhyggen.

Helt OK krim. Karakterene er litt platte og det er noe som mangler. Men som sakt, helt ok.

Jeg vil anbefale Svindel og multelikør av Catharina Ingelman. Det er en leken, lett og god historie om de som kanskje samfunnet ikke lenger regner med. Den er også full av små humoristiske øyeblikk og refleksjoner over livet. Jeg leste den på en opptreningsinstitusjon der jeg arbeidet som terapeut. Av alle bøker på biblioteket, ble denne absolutt mest lest av pasientene.

Jeg leste denne boken etter å ha fått den i gave av en god venn. Jeg har sett den i absolutt alle tenkelige utsalgssteder, så jeg hadde mine forventninger. Det siste som mangler et at Jehovas vitner byr dem frem på døren. Jeg ser kritikerne bruke ord og vendinger som virkelig var med på å skru opp temperaturen, "lik en vill koala som tar kvelertak på en struts". :)
Handlingen er bra. Den er i og for seg original og det legges mye vekt på at forfatteren har samhandlet med en ledende sjakkekspert. Det gir jo saken litt piff. Jeg sliter litt med karakterene. De kunne godt vært dypere, og flere ganger tok jeg meg selv i å irritere meg over unaturlige dialoger. Språket, samhandlingen og utstrålingen karakterene imellom kunne vært mer differensiert. Niesen min på 5 år lager mer mimikk og personlighet når hun leker med og stemmegir de forskjellige dyrene i zoosamlingen sin. Når selve "hypen" er at dette skal være noe originalt, kunne de tatt det lengre. Men ja, det er en god bok. For den som vil ha noe lekent tidsfordrive, kan jeg godt anbefale den.

Dette er noe annet. Teamaet er også noe jeg selv har filosofert rundt, spesielt når man vet bakgrunnen til hovedpersonen og hans liv. Hva gjør vi ut av livet og hvordan skal vi leve det. Dette er en melankolsk bok. Saktmodig, sart og fin. Selv kjenner jeg igjen både min far og onkel i historien. De levde hele livet i den samme stillingen. Reiste på jobb klokken 07.00, kom hjem 16.00. På mange måte ubetydelige i den store maskinen. Når de pensjonerte seg, ble de erstattet av en annen, og nå som bedriften er lagt ned, er de la ned borte. Jeg vurderte å gi den 6, men trakk meg i siste øyeblikk.

Det er alltid vanskelig å gi terningkast til bøker som er 150 år gamle. Men sett med dagens øyne, vil jeg gi den full pott. Den gir et unikt bilde av hvordan samtiden fungerte, samtidig som den beskrev nye tekniske vidundere. Utgaven jeg leste var fra 1950tallet og med den originale skriveformen. Det gir også leseren muligheten til å gløtte gjennom tidsvinduet og forstå samtiden. Handlingen er leken og interessant. Selv om han ikke traff med alt, var det allikevel bemerkelsesverdig nært virkeligheten. Det tok nesten 100 år fra han skrev denne boken til mennesket først reiste til månen.

Jeg fikk denne boken av min mor da den kom. Raskt forsto jeg at det var flere i serien, så jeg lånte de andre på biblioteket. Det var en bra bok, og jeg kan på det varmeste anbefale serien for fantasyfolket. Det er mye mørk tematikk i bøkene, så jeg vil nok anbefale den for de over 16 år. Kanskje også 18. Dette er jo noe så skjeldent som en norsk fantasyserie. Dem er det ikke mange av. Terningkast 5 fra meg.

Dette var en bok jeg leste da den kom, og jeg fikk den av min bestefar. Etter nesten 30 år, fant jeg den sammen med boksamlingen fra studenttiden min. Jeg husker så godt at jeg satt og leste denne i vinduskarmen på hybelen, mens regnet øste ned og vinden ulte utenfor. Det var det perfekte bakteppet for boken. En fattig student i en utslitt utleiehybel. Uten å røpe innholdet, er dette historien om ikke bare en mann, men mer den generelle tilværelsen for utallige fangstmenn i alle verdens ytterkanter. Vi følger hovedpersonen i opp og nedturer, ensomhet, kortvarig rikdom og stor nød. Men også i selve livet. Når jeg nå leste boken på nytt, satt jeg i en god og varm stue. Men jeg følte ennå en naiv drøm om å legge ut på eventyr. jeg gir denne boken terningkast 5/6.

Jeg må innrømme at jeg så serien før jeg leste boken. Dessverre ble serien kansellert før siste sesong, Jeg har alltid likt Gaimans bøker og grafiske noveller. Derfor var det med stor forventing at jeg kjøpte boken på Mamuttsalget nå i vår. Som alt annet han har produsert, var ikke boken noen skuffelse. Han forteller lekent og lett om store og små temaer. Vi følger hovedpersonen, Shadow Moon gjennom kulissene i Amerika. Et land som ikke vet hvem det er. her blir vi kjent med nye og gamle guder. Guder som har fulgt med alle innflytterne gjennom de siste 40000 år. Noen tviholder på sin gamle historie, andre er mer løsslupne og tilpasser seg samfunnet. jeg skal ikke røpe handlingen, men jeg kan love at det er mye spennende og uforutsett som skjer. Noe er morsomt, mens andre aspekter er tragisk. Jeg velger å gi boka terningkast 5. Kan godt anbefales.

Noen bøker har en tendens til å stå uleste i hylla i over ti år, og The Thirteenth Tale av Diane Setterfield, var en av dem.

Grunnen til at den stadig ble utsatt, aner jeg ikke, men hadde den alltid på samvittigheten. Men nå var det gjort. Det var ingen grunn til å utsette den, for jeg likte den bedre enn det jeg trodde jeg ville gjøre.

Interessante tidslinjer
Jeg likte den bedre enn forventet fordi den var veldig stemningsfull, og ikke så tørr som jeg trodde den ville bli. Er stort sett ikke fan av bøker med forskjellige tidslinjer fordi som regel liker jeg bare den ene og bryr meg mindre om den andre, men i dette tilfellet var både fortiden og nåtiden interessant å lese om.

Margaret Lea får et spesielt brev i posten. Hun får æren av å skrive biografien til Vida Winter. En svært populær forfatter som har levd et tilbaketrukket liv. Ingen vet hennes egentlige navn. Margaret drar hjem hos henne og bor der på ubestemt tid. Hun får høre forskjellige historier fra forfatterens liv, mens Margaret bruker kveldene på å skrive ned for harde livet, med blyant og det hele, siden boka gjenspeiler en helt annen tid. Forskjellige karakterer fra Vidas liv dukker opp mens hun forteller, som Margaret vil finne mer ut om, noe som fører til egne undersøkelser.

Men hvor mye skal Margaret tro på det Vida sier, og finner hun av ting om seg selv under prosessen?

Noe langdryg midtparti
Interssant lesing. Selve handlingen er svært langsom, så her er det karakterene som er mest spennende å lese om enn selve handlingen. Setterfield bruker god tid til å pakke inn sidene med stemning, forklare hus og steder, og hvordan karakterene er. Så regn ikke med en bok full av action. Selv om jeg liker langsomme handlinger, føltes ikke alle partier i boka nødvendige å ha med, da noe deler er der bare for en kort stund. Det hadde ikke gjort noe om forfatteren hadde kuttet ned noen steder eller strammet opp handlingen noen lunde. For noen av samtalene blir noe gjentakende.

Det mest interessante med boka var å lese om disse tvillingene som levde i sin egen verden uten at de "kommuniserte" med hverandre, og på en måte snakket deres "eget språk". Kunne tenkt meg at de fikk en større rolle. Det hadde gjort boka mer mystisk og spennende.

En noe vag og kort anmeldelse dette, men det er også meningen, da dette er en bok man bør vite minst mulig om når man leser den. Ypperlig bok hvis man liker hverdagslige mysterier og er interessert i litteratur. Selv savnet jeg enda mer mystikk, og hadde ikke sagt nei til enda flere hemmeligheter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Seeck gjorde mye riktig i sin debutbok som jeg leste i fjor, men da var det også en helt annen tematikk.

Jeg er interessert i Internett og lære om tenkiske ting, men ikke nødvendigvis sosiale medier. De siste årene har jeg brukt svært lite av det selv, for det er ikke av interesse. Derfor denne oppfølgeren ikke engasjerte like mye som hans førstebok Heksejakt gjorde. Er heller ikke så interessert i influensere da det er et sært "yrke". Man kan ikke forstå seg på alt.

Aldri fred å få for Jessica
I bok nummer to av Seeck, møter vi igjen Jessica Niemi og hennes gode kollega Jusuf, men denne gang styres de under en annen ledelse. Hvorfor, får man vite i forrige bok ... Denne gang er det om to influensere som er sporløst forsvunnet, en gutt og en jente. Samtidig får etterforskerne også en annen sak å utforske. En kvinne er funnet død på en strand med rare merker på seg, og hun har på seg klær som er typiske i mangaserier. Klarer Jessica å samarbeide med den nye lederen og gjøre en god nok jobb, selv om hun føler at lederen gjør alt for å stille henne i et dårlig lys?

Som sagt, Instagram, influensere og manga er teamene i denne oppfølgeren, og ingen av de delene har interessert meg noe særlig, og dette er den tredje boka bare i år jeg har lest en bok med en influenser i persongalleriet. Synes heller ikke det er et "yrke" som er spennende å lese om, da man ikke tar det så veldig seriøst.

Det var fint gjensyn med Jessica og Jusuf igjen. Jessica er kul, men hun har også en tendens til å bli overkul, og da er det noe slitsomt. Så må nok si at jeg liker Jusuf bedre, da han virker mer jordnær og er kanskje den mest realistiske av dem.

Savner den spenstige fortellerstemmen fra forrige bok
Selve boka er veldig rolig til tross for de dystre sakene det jobbes med. Man klarer ikke helt å leve seg inn i det som man gjorde i forrige bok. Til tider føltes det ut som om boka ble skrevet av en annen forfatter. Syntes også noe av humoren var noe laber. Oppfølgeren manglet noe av gnisten som Seeck fikk frem i hans første bok.

En helt ok krim dette, men ikke like fengende og mørk som Heksejakt hvis man ønsker noe lignende. Selv om denne ikke falt helt i smak, er jeg interessert i å bli bedre kjent med de faste karakterene og følge serien videre. Noe man ofte ser i en mislykket horrorfilm.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Synes ikke at troverdighet er alt, men noen ganger kan andre faktorer bidra til at man liker en bok. Sånn er det for meg, i hvert fall.