Bokelskere.no

Har en følelse av at jeg har mye å glede meg til da:) Ser frem til å lese flere av Horsts bøker i nærmeste fremtid og utforske forfatterskapet videre. Kjekt å ha noe å glede seg til:)

Drømmehjerte ble også ufrivillig morsom etter hvert. Jeg holdt på å le meg i hjel av "haisommerscenen" på slutten av boken..

Hvorfor kan ikke hytter få være i fred?

Hytter blir vandalisert og i en av hyttene ligger det en myrdet mann. Hvem er han og hvem er morderen? Og ikke nok med det, en av hyttene tilhører landets talkshowkonge; Thomas Rønningen. Har han noe med saken å gjøre eller er det en ranebande som står bak? Og hvorfor faller spurver ned fra himmelen?

I det siste har jeg vært i en Jørn Lier Horst boble. På to uker har jeg lest to av hans bøker, hans nyeste og jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor jeg ikke har lest noe av ham tidligere. Men, men ... bedre sent enn aldri!

For Vinterstengt vant han Bokhandlerprisen i fjor (2011) og etter å ha lest den selv skjønner jeg nå hvorfor. Grunnen er at Jørn Lier Horst skriver veldig realistisk krim. Som regel foretrekker jeg krim med overnaturlige elementer (da mener jeg bøker av Stephen King, Andre Bjerke, Dean Koontz osv ...), men noen ganger er det også godt å lese krim som er virkelighetsnært; der ting kan skje når som helst og med hvem som helst. For verden er ikke bestandig trygg og det beskriver Lier Horst godt i bøkene sine. Hvem som helst kan bli offer for andres kriminelle handlinger, for ingen vet hva morgendagen vil bringe.

Vinterstengt er et godt eksempel på det. Vi er alle redde for at noe forferdelig skal skje med oss og kan derfor ikke være helt trygge. Å ha en hytte i fred er heller ikke like lett. Det er visst ingenting som får stå i fred. Det er alltid noen som skal ødelegge idyllen av en eller annen grunn. Det er vel bare sånn det er. Sånn er verden.

Fremdeles liker jeg forholdet mellom politietterforskeren Wisting og journalistatteren, Line veldig godt. De stoler på hverandre fullt og helt selv om de har sine bekymringer, og prøver å løse sakene sammen og på hver sin kant.

Og jeg må si jeg er imponert over Horsts beskrivelser. Han beskriver miljø, personer og været svært, svært levende. Det er så lett å forestille seg det han skriver og det er ikke alle forfattere som klarer. Men i Horsts sine bøker har jeg ingen problemer med å forestille meg hvordan karakterene ser ut, stedene og været er til å ta og føle på. Herlig!

Med dette vil jeg bare si at jeg ønsker meg flere bøker av Jørn Lier Horst!

Ser veldig bra ut.

Jeg slettet posten siden det virker. TAKK for hjelpa :)

Hvis de nyeste bokomtalene på forsida fordeles i to kolonner øverst ved siden av bilder av nylig sette bokelskere, kan sist sagt, nyeste sitater og nyeste lister legges ved siden av hverandre i tre kolonner under. Det vil ta mindre plass og det vil se penere ut (tror jeg)

Terningkastene bør samles på en enkelt linje

Forlagets bokomtale bør stå øverst på sida sammen med annen informasjon om boka. ikke helt nederst.

Så bra :)

Vi får klage og klage til funksjonen kommer tilbake :)

Savner "de du følger leser". Der har jeg fått mange tips.

Hva ville du ha gjort hvis du ble anklaget for noe alvorlig?

Lenge har jeg vært spent på Horst sine bøker. De har høstet mange gode omtaler og i og med at forfatteren selv er etterforskningsleder, så må det jo bare være bra! Nærmere virkeligheten kommer man vel ikke i krimbøker, eller hur? Så derfor måtte jeg bare prøve som den krimelskeren som jeg er. Og som krimelsker har jeg lest mye krim oppgjennom årene. Og med det har jeg merket at jeg har blitt mer og mer kresen av det jeg leser. Og forventningene større. Jeg kan love dere at jeg hadde store forventninger til Jakthundene. Å ha store forvetninger til en bok kan både være skremmende og gledelig. Man er jo redd for å bli skuffa hvis man forventer seg noe stort. Vi mennesker er rare på mange måter ... men det er ikke noe nytt.

Men nok om det og tilbake til bokas innhold. Etterforskningslederen William Wisting blir virkelig satt på prøve da han plutselig blir suspendert. Han blir anklaget for å ha tuklet med et bevis til en sak som gjaldt for 17 år siden da en jente forsvant og senere funnet drept. Nå må han gjøre alt han kan på fritiden, og med hjelp av hans skarpe journalistdatter, Line, for å finne ut hvem som egentlig forplantet beviset, og renvaske seg en gang for alle.

Endelig har jeg lest en av bøkene til Horst og angrer jeg? Nei. Ikke det hele tatt. Det eneste jeg angrer på er hvorfor jeg ikke har sjekket ut bøkene hans tidligere? Hvorfor har jeg nølt så lenge? Men nå vet jeg at jeg har mye å se frem til. At jeg ikke leser bøkene hans i kronologisk rekkefølge gjør heller ikke noe. Har vært nøye med det før når jeg leser krim at jeg vil lese de i kronologisk rekkefølge, men skjønner nå at det ikke er helt nødvendig. Jeg ble godt kjent med både Wisting og datteren hans likevel. Og jeg gleder meg til å bli enda bedre kjent med begge to!

Det var vanskelig å legge boka fra seg. Det føltes ut som om hendene var som limt fast til boka, og det hendte seg også at jeg skippet flere måltider fordi jeg måtte bare lese videre. Jeg måtte vite hva som ville skje, og da kan jeg bli sittende lenge og lese i en bok. Gjerne til the bitter end bare for å finne ut om jeg har rett eller ikke, om hva som egentlig foregår. Jeg lever meg så til de grader inn i bøkene og det gjorde jeg også i denne. Jeg var med på hele jakten, både sammen med Wisting selv og journalistdatteren, Line.

Å lese Jakthundene var som å se en spennende CSI Miami episode. Minnet meg litt om da Horatio (hovedetterforskeren i tv-serien, da han selv ble anklaget, men i en helt annen sak), og jeg kjente til den samme spenningen som da jeg så den episoden.

Dette vil jeg ha mer av og jeg ser frem til å lese flere bøker av Herr Horst!

Klokka er i skrivende stund 04:00 og jeg burde ha vært i seng for flere timer siden. Men jeg måtte bare dele denne lesegleden med dere.

Har kun lest Da Vinci-Koden av Brown så langt så kunne ikke sammenligne så godt med ham på grunn av det, men har fått med meg at nesten alle hans bøker handler nettopp om konspirasjon. Selv om det var en stund jeg var lei av bøker om konspirasjon og diverse, var jeg fristet til å lese De dødes bibliotek. Jeg brukte flere dager enn deg på å lese den ut, men det er fordi boka var en smule fet, og for all del så var det jo en spennende bok:) Skal selvsagt lese neste bok av Cooper også en gang i fremtiden:)

Hvor godt tåler du isolasjon?

Folketingpolitikeren Merete Lyngaard har vært forsvunnet siden 2002, og ingen skjønner hva som har hendt henne eller hvor hun kan ha gjort av seg. Det er og blir et mysterium. Carl Mørck blir sjef for Adveling Q. En avdeling som skal oppklare uløste saker. Kall det gjerne "Cold Case". Her får hardbarkete Carl Mørck noe å bryne seg på. Fins Merete levende der ute eller er det over og ut? Det gjenstår å se.

Jussi Adler - Olsen er det nye stjerneskuddet innen krimsjangeren. Det går ikke an å gå innom en eneste bokhandel uten å se bøkene hans "overalt". Og jeg har lenge tenkt hva er det som er så spesielt med krimbøkene hans? Når det er bøker som lenge blir snakket om blir jeg skeptisk og drøyer gjerne noen år før jeg velger å lese dem. Jeg er skeptisk av natur og det er vel derforjeg drøyer med å lese bøker som tar verden med storm. Det er bare sånn jeg er, men må innrømme at jeg har lenge vært interessert i bøkene til Jussi Adler - Olsen, spesielt debutboken hans, Kvinnen i buret. Har lenge hørt mange si så mye positivt om den. Hvor spennende og original den er. Og da må jeg jo selvfølgelig lese boka selv og sjekke om det stemmer. Så, hva syns jeg egentlig om Kvinnen i buret? Svarte den til forventningene mine?

Stort sett gjorde den det.Til tider var den meget spennende og ikke minst velskrevet. Og jeg ble godt kjent med både Carl Mørck, Merete Lyngaard og andre. Og jeg må innrømme at saken var temmelig spesiell. Vanskelig å sette seg inn i Meretes håpløse situasjon. Men jeg ble ikke helt oppslukt av boka som mange andre hevdet at de ble. At de nesten ikke klarte å legge den i fra seg før den var ferdiglest. Jeg ble ikke like revet med eller hvordan jeg skal forklare det.

Selvfølgelig ga det meg mersmak å lese flere bøker av Jussi Adler - Olsen og bli bedre kjent med Avdeling Q, selv om jeg savnet det lille ekstra. For all del var dette en spennende og noe litt uvanlig krim, men jeg hadde vel litt for store forventninger, så med det blir det ingen favorittbok. Som sagt, spennende til tider, men hadde forventet noe mer. Jeg vet bare ikke hva.

En liten jente ligger lys våken inne på soverommet og hører rare lyder. Hun er på vakt og bare venter på at noe skal skje. Og på skolen opplever hun at tingene hennes i skoleskapet er revet i stykker som om noen har revet det opp med skarpe tenner og hun tviler på at det er rotter. Hun er redd for å snakke om disse hendelsene til faren sin siden hun nettopp har mistet moren. Hun er redd for å bli sett på som gal og gjør alt for å få oppmerksomhet. Hun nevner i hvert fall ikke til noen at hun har sett mystiske vesener i kjelleren på skolen. Da blir hun i hvert fall sett på som gal. Men det er ikke bare hun som har sett glimt av disse vesenene, enten merker av tenner, konturene av dem eller de sølvaktige øynene. Flere har vært vitne til de mystiske skapningene, men hva er de og hva er de ute etter? Etterforskerne Jack og Rebecca blir satt på saken.

Dette er vel en av de mørkeste bøkene jeg har lest av Koontz så langt. I alle fall av de jeg kan huske. Her er voodoo og mørke krefter blandet i store doser. Kjemien mellom etterforskerne Jack og Rebecca minte meg meget om Castle og Beckett fra Tv - serien Castle (som jeg er stor fan av). Om etterforskere som er redd for følelser, men samtidig så er det noe mellom dem selv om ikke begge innrømmer det. Pluss at det var en del humor også.

Det jeg ikke var så begeistret for var Penny og lillebroren hennes. Syns begge to var litt irriterende og ikke fullt så troverdige. Syns heller ikke at vesenene/skapningene eller hva jeg skal kalle det oppsto som særlig mystiske eller skumle. Det ble mer som en mørk komedie enn skrekk for å være helt ærlig og jeg vet at Koontz kan bedre enn dette. Ellers var dette helt ok lesing.

Å flykte fra fortiden er ikke alltid den beste løsningen.

Tre forskjellige historier fra kvinnelig perspektiv fortelles og de har en ting til felles; de er i trøbbel. De har ting fra fortiden som de gjemmer seg for. Hvis det røpes blir hele tilværelsen deres ødelagt. Men hva er det de egentlig er så redde for?

Har lest en bok av Sam Hayes tidligere: Blodsbånd som jeg syntes var meget spennende og ville gjerne lese denne boka også. Disse bøkene tilhører serien Mystic som utgis av Cappelen Damm. Det er ikke en sammenhengende serie. Det er en "serie" med forskjellige tema skrevet av forskjellige forfattere (så langt tror jeg det bare har vært kvinnelige forfattere). Det eneste bøkene har til felles er at det er spenningsthrillere. Ellers har ikke bøkene noe med hverandre å gjøre bare for å opplyse om det.

Boka er som sagt delt på tre forskjellige skjebner. Om en jente som bor på et barnehjem og som venter på faren sin. Han besøker henne der av og til og hun har et håp om at han en dag skal ta henne vekk derfra. På barnehjemmet skjer det skumle ting og en del hemmelighetsskremmerier. Heldigvis har hun jenta, Betsy, å ta vare på og som hun er fortrolig med. Sammen finner de på ting for å komme seg gjennom dagene. Også har vi voksne Nina som er redd for datteren hennes og hun forteller ikke alt til sin ektemann. Ekle ting skjer. Hun ser små tegn til innbrudd i hjemmet hennes, en bil har småkollidert med hennes med vilje, men likevel forteller hun ikke dette til datteren eller mannen hennes. Hun er redd for å miste det idylliske livet hun har. Og vi har en kvinne som vil hoppe ned fra en bru. Hvorfor er hun så desperat til å ta sitt eget liv?

Jeg er stor fan av bøker som blander mysterier fra fortid med nåtid. Det er ingen hemmelighet. Og gjerne at ikke hele fortellingen ikke fortelles av bare en person. Forskjellige perspektiv går fint for meg uten at jeg blander det sammen. Og boka var jo forsåvidt spennende. I hvert fall i noen kapitler, men likevel syntes jeg ikke at boka holdt helt mål. I motsetning til hennes forrige bok jeg leste av henne, Blodsbånd, syntes jeg at denne ble litt for "chick - lit". Språket ble litt for feminint for meg, spesielt fra Nina Kennedys side. Om hvor fantastisk mann, datter og liv hun har og bla, bla, bla. Jeg ble litt lei av å lese om det i lengden. Ble litt lei av fasade snakk som ble gjentatt for mye i boka etter min smak. Dessuten var handlingen i boka, og hva disse kvinnene hadde til felles, hva de hadde med hverandre å gjøre litt for lettvint å finne ut av. Boka ble litt vel fortusigbart etter min smak. Småspennende var det jo, men ikke at jeg ble helt revet med og at det gjorde voldsomt til inntrykk, dessverre.

Den som hvisker hadde både lovende bokomslag og baksidetekst. Og noen spennende sider var det, men dette er dessverre en bok man glemmer fort. Fort lest og fort glemt.

Hehe ... er ikke særlig mørkredd:) Men elsker mørk litteratur:) Jeg kan ikke noe for det.

Hva er mer spennende enn et gammelt mysterie fra fortiden som møter moderne nåtid?

Edie drar hjem til sin mor en tur. Hun og samboeren har gått fra hverandre. Hun vurderer å fortelle det til moren sin, men får seg ikke til det. Istedet later hun som ingenting. Hun holder heller fasaden ved å late som om alt er bra og leser for hennes sengeliggende far. De to elsker boken Muddermannen. Spesielt Edie har et forhold til den boka. Hun har elsket den så lenge hun kan huske. Hun jobber for et forlag og hun har alltid vært fascinert av forfatteren av boka som var far til tre spesielle søstre som holder til i et gammelt og noe forfallent slott. I et brev hun finner får henne til å mistenke noe om moren hennes. Noe som hinter til at hun har hatt noe med slottet å gjøre. Hun har aldri hørt moren nevne noe om at hun har vært der i sine yngre dager. Skjuler hun noe, i så fall hva? Nysgjerrigheten får Edie til å oppsøke slottet.

Denne fikk jeg i julegave i fjor og brukte litt over et halvt år på å lese den ut - noe som slett ikke var meningen. Selv om jeg brukte mange måneder på den, så betyr det ikke at jeg ikke likte den - tvert i mot.

Uansett er jeg glad for at jeg har lest den og jeg er glad for at jeg har Mortons to første bøker i hylla allerede; Tilbake til Riverton og Den glemte hagen. For etter denne boka frister det jo å lese mer av hennes bøker for jeg likte Mortons skrivemåte veldig godt. Jeg må si at jeg var meget skeptisk til den da jeg først begynte å lese. For jeg er ikke så begeistret for "chick lit" eller bøker med typisk feminin tone, eller hvordan jeg skal forklare det. Men jeg følte ikke at dette var en ren "chick lit". Skrivemåten ble litt for "voksent", "modent". Det var ikke overdrevent som typiske "chick lit" bøker ofte blir. Dermed ble jeg positivt overrasket.

Jeg ble også glad i atmosfæren, i de småsære søstrene, spesielt Percy som viste seg for å være solid og bestemt dame, og slottet. Alt var så beskrivende. Både når det gjaldt slottet og søstrene. Jeg kunne se for meg alt sammen. Det var som om jeg var Edie selv og gikk rundt i slottet. Alt var så levende. Jeg ville på en måte ditt i det virkelige liv om dere skjønner hva jeg mener. Det hadde vært stilig. Jeg liker slott og finstelte hager. Hvis jeg hadde hatt råd og fikk bestemme selv ville jeg ha hatt et engelsk slott langt utenfor en liten landsby i engelsk/gotisk stil. Det har jeg sansen for. Hadde sikkert vært vettskremt om natta med tanke på at jeg er mørkredd. Men etter noen dager hadde det vel gått greit, tenker jeg.

Mysterie som fletter fortid med nåtid, hemmelig brev. småskrudde søstre og gammeldags slott. Hva mer kan man ønske seg i en bok? Hva er det du venter på? Les, les, les!

Livet blir ikke allitd slik man forestiller seg.

Dorte er en helt vanlig jente på 15 år som kommer fra fattige kår. Hun er forelsket. Drømmer om en bedre fremtid og har et sterkt ønske om å tjene penger for å hjelpe moren og søsteren hennes. Men det er lettere sagt enn gjort. Det er ikke mye å leve av der hun kommer fra. Og når en venninne begynner å snakke om Stockholm, om hvor lettere det er å tjene penger der, sier Dorte nølende ja til å være med. Hun kan jo alltids dra hjem igjen etter noen måneder med hardt arbeid. Det vil kanskje gjøre moren og søsteren hennes glade. Familien har nå slitt lenge med å tjene penger etter at faren til Dorte døde. Nå er det tross alt hennes tur til å hjelpe til. Men da hun setter seg i bilen til noen "kompiser" av venninnen, får hun bange anelser og hun får en mørk fremtid i møte.

Nå er det lenge siden jeg har lest noe av norske forfattere genrelt. Hvorfor aner jeg. Det har bare vært andre bøker og andre forfattere som har fristet mer. Men tenkte det var på tide å lese litt norsk litteratur igjen og ikke forsømme det helt og Et glass melk takk har stått noen år og ventet på meg i hylla. Så hvorfor ikke? Hadde heller ikke lest noe av Herbjørg Wassmo tidligere og tenkte det kanskje det var på tide å gjøre noe med det.

Visste ikke så mye om boka og hadde heller ikke de store forventingene da jeg begynte på den. Visste bare at den handlet om et alvorlig tema; menneskehandel som dessverre skjer altfor ofte. Hver dag blir mennesker lurt, kidnappet og truet til å tjene penger på en ufyselig måte. Skjønner ikke hvordan slike ting kan skje eller at noen har guts til å lure mennesker på den måten bare for å tjene penger. Det er motbydelig! Det var mange ganger boka gjorde meg sint og provosert. Enkelte ganger fikk jeg lyst til å bare slenge boka i veggen for dette skjer jo ikke bare i bøker. Det er en påminnelse om at dette skjer også i virkeligheten, dessverre.

Det som forbauset meg mest var hvor positiv Dorte var. Selv om hun gikk gjennom en vanskelig tid hadde hun en venninne som hun møtte som bygget opp selvtilliten og sammen prøvde de så best de kunne å prøve å se det positive i det hele. Det er jo en bragd i seg selv med tanke på hvilket helvete de to jentene gikk gjennom. Måten de holdt sammen på og prøvde å takle det hele på en voksen måte. Det var imponerende å lese.

Et glass melk takk er en sterk roman om et tema som gjelder den dag i dag.Wassmo skriver godt og ærlig om hvor fæl den industrien er. En tankevekker.

Jeg også fant tidlig ut hvordan ting egentlig hang sammen, men likevel syns jeg at det hele var så spennede skrevet at det gjorde ikke noe. Jeg storkoste meg med boka likevel fordi den var så spennende skrevet.