Bokelskere.no

Dette er første bok i en serie og er usikker på hvor mange bøker det blir. Uansett er det en fin tegneserie for både barn og ungdom, om vennskap, familie og det overnaturlige.

En ny start
Magnus har det kjipt. Han er med moren på flyttelasset og skal bli kjent med nytt hus, en ny by som heter Vandredal, og ny skole. Faren hans er ikke med dem, og hver gang han prøver å møte Magnus, er det noe som skjer. Samtidig er Magnus i sorg for det er ikke lenge siden katten Blåveis døde. Det tar tid å finne nye venner og de to han blir kjent med på den nye skolen, er kanskje ikke mors beste barn, og Magnus havner derfor ofte i knipe. 

Da moren hans kjøper en kattefigur til ham som gave på grunn av at den ligner på Blåveis, får han seg litt av en overraskelse. Med den figuren, er det et spøkelse og hun heter Saga. Går hun og Magnus overens? Og vil Magnus hjelpe Saga henne med noe fra fortiden?

Det første møtet er en kort bok på 101 sider med mange illlustrasjoner og lite tekst. En bok som er lett å komme seg gjennom, men som også byr på en god historie. Den er godt mulig noe typisk for oss voksne, men på en måte gjør det ikke noe da det er en koselig bok. Fargebruken minner meg litt om Nordlys serien av Malin Falch, noe som er positivt ment.

Ekte vennskap?
Likte vennskapet mellom menneske og spøkelse, temaet om hva som er rett og galt, og at også Magnus og Saga har sine oppturer og nedturer i vennskapsforholdet deres. De forsvarer hverandre så godt de kan, og når de er sure på hverandre, viser de det tydelig. Det er litt morsomt.

Søt bok om turbulent familieliv, uvanlig vennskap og det å passe inn på et nytt sted. Boka inneholder fargerike og nydelige illustrasjoner. Den eneste nedturen er som nevnt at det ble litt åpenbart, men var spent og interessert i å lese bok nummer to som heter Poltergeist.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Det er noen mandager helt i slutten av november eller i begynnelsen av desember da man, særlig når man er singel, har følelsen av å befinne seg i dødens forgård.

Tilintetgjøre av Michel Houellebecq

Morsomt – og godt gjort å huske dette!

Jeg har ikke lest "Jerusalem" (det bør jeg vel gjøre), bare "Olav Audunssøn". Men nokså sikker på at Undset leste Lagerlöf, ble jeg sittende og bla litt i Tordis Ørjasæters Sigrid Undset biografi. Og der var det, i et kapittel som nettopp omhandler årene 1899–1903: «Hvis bare Dea var her – da kunne de snakke sammen om bøker, om Selma Lagerlöf og Amalie Skram som skrev om livet slik det var.» (side 64).

Så supert at du holder koken, Ajiniakra. Og for et spennende utvalg! Alle bøkene og forfatterne var helt ukjente for meg. Nå har jeg lest litt om dem, og stemte like godt på alle tre!

Jevnt spennende og absolutt velskrevet krim

Hannas syn svinner sakte hen. Hun er forfatter og uten syn, hvem er hun da? Samboerens eks er en konstant påminnelse om Hannas tilkortkommenhet, og en konfrontasjon er uunngåelig. Hanna drar til Island for å løpe halvmaraton, men hun reiser ikke hjem igjen. Løgn avler løgn, men Hanna blir.

Interessant, velskrevet og tankevekkende.

Jeg var Kepler-fan i starten, men fascinasjonen har lagt seg. Et plott som bare blir mer og mer usannsynlig, og groteske detaljer som ikke bidrar med noe. Jeg leste aldri ferdig Speilmannen, men tenkte å gi Kepler en ny sjanse med Edderkoppen. Det holder nå.

Det er så mange forskjellige leseutfordringer på nettet at du må nesten vite hvem du er på jakt etter. Hvis du skriver reading+challenge+2023 i søkefeltet får du opp link til de mest populære.

Begynner på denne nå mens jeg har den i BookBites. (Ferdig med Ragde i dag, hun skriver lett og morsomt og veldig biografisk)

Fantastisk reflektert og fin, ikke "voldelig" i det hele tatt

Når jeg leser boka får jeg lyst til å studere fysikk. Siden jeg allerede har prøvd meg på det, men hoppa av, er det bokas fortjeneste at den klarer å tenne flammen på nytt. Lærerik og inspirerende!

Har lest litt færre bøker i år enn i fjor, men det har likevel blitt 138. Av dem ga jeg seks stykker terningkast 6 og to av dem fikk plass på den forholdsvis eksklusive favoritt-listen, nemlig La Storia av Elsa Morante (norsk tittel Historien), og Trust av Hernan Diaz. Det ble dessuten mange femmere, så ja, jeg er fornøyd. Planen for neste år (som den har vært det i flere år nå) er å få ned antall bøker på skal lese-listen. Vanskelig, for det kommer jo så mange nye, spennende hele tiden …

På Kindlen skal jeg lese litt videre i Bye Bye Blondie av Virginie Despentes, som jeg virkelig liker, og begynne på Spadework for a Palace av László Krasznahorkai. Den er veldig kort, bare 96 sider, så regner med å få tid til en ny novelle i samlingen Liberation Day av George Saunders også.

Har nettopp begynt på lydboken Leave the world behind av Rumaan Alam (norsk tittel Legg verden bak deg).

Ønsker alle god helg og et fredelig, godt nytt år!

Louis imponerer med denne boken, for alvor viser han sitt politiske engasjement, og klarer å ryste denne leseren

Ikke mange damer er privatdetektiv.

Et lite snev av Mikke Mus
Men det er Oilvia Henriksen og samboeren hennes Torstein er politi. De jobber dog jobbe ikke sammen, da Olivia ofte får beskjed om å holde seg unna drapssaker. Det er bare det at Olivia har sin egen måte å jobbe på, og hun har for vane å være der det skjer, litt som Mikke Mus.

Noen beinrester blir funnet i hagen til en venninne av Olivia, og en ring med navnet Gro på. Hvem er denne Gro og er hun fra nærområdet? Da Olivia går i nabolaget for å spørre folk om noen kjenner noen som heter Gro, kommer Olivia over et mulig åsted. Inne i et av husene, finner hun noen livløs på gulvet og det er den berømte forfatteren Fie Frantzen. Er det virkelig et åsted eller var det bare en ulykke? Forfatteren var kjent for å sine venner og fiender. Olivia blir invitert til skrivekurs, og det gir henne en ypperlig mulighet til å snoke litt i miljøet, finne ut mer om den døde og den mulig skyldige.

Dette er bok nummer åtte i Olivia Henriksen og det er feelgood/kosekrim. Det er ikke en sjanger jeg leser mest av, så er ingen "ekspert" på det området. Olivia er noe for seg selv. Hun, som nevnt tidligere, har sin egen måte å jobbe på, og det er ikke bestandig hun klarer å gjøre som førstebetjent Evert Karlsen sier, om å holde seg unna alvorlige drapssaker. Hun liker også å spille litt skuespill på politistasjonen og ellers for å å få viljen sin og når hun fisker etter spor.

Skrivekurset er mer spennende å lese om enn samboerskapet
Syntes skrivekurset var det mest interessante med boka selv om det var fiksjon, for det var interessant å lese om forfattermiljøet. Mange forskjellige personligheter samlet på et sted. Så likte å være en del av det, og man bare forventer det verste. Olivia Henriksen er ikke spesielt troverdig som privatdetektiv, men hun har personlighet og vet hva hun står for. Men brydde meg ikke mye om samboerskapet hennes med Torstein som er noe trøblete, som det kan være i fleste forhold. Likte bedre å lese om jobben hennes og båndet til Evert fremfor privatlivet.

Lauritsen Kjølner skriver med god humor, glimt i øyet og Olivia Henriksen er noe for seg selv. Selv om dette ikke er troverdig krim, var det underholdende og det er en feelgood krim med sjarm.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse)

Da jeg helt mot slutten avslørte morderen, hadde jeg vært innom 5-6 andre, hjernecellene hadde fått kjørt seg, og jeg hadde hatt en fin leseopplevelse.

For en reflektert ung mann Louis er, denne samtalen er en nytelse å lese