Bokelskere.no

Har dere kjøpt bøker på Mammutsalg i år?

Jeg har bestilt 6 bøker på Adlibris i dag :
Den siste vikingkongen; Djevelens rytter av Jan Ove Ekeberg
Kjell Aukrust; en biografi av Sigmund Løvåsen
Planteformering av Tommy Tønsberg, Kenneth Ingebretsen
Beskjæring i hagen av Kenneth Ingebretsen, Tommy Tønsberg
Mordet på Henrik Ibsen av Erlend O. Nødtvedt
Hun skrev for å kunne leve; min mor, Marie Takvam av Magnus Takvam

Et herlig eksempel på hva den svenske forfatteren og redaktøren Olof Lagerkrantz har sagt:
«... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om.» !

(Fra «Om kunsten og lese og skrive», Olof Lagerkrantz, Bokvennen forlag, Oslo 1988.)

Møtet mellom Olav og Lavrans står beskrevet i kapittel XV i Olav Audunssøn i Hestviken. Olav har reist med båt til Oslo for å gjøre noen ærend og i mellomtiden har isen lagt seg, så han må komme seg hjem på annen måte.

Olav har overnattet på en såkalt skytningsstue, og der treffer han Lavrans for første gang. Han tilbyr seg å hjelpe. De drar hjem til Lavrans på Skog for å hente varme klær og uthvilte hester.. På gården møter Olav kona Ragnfrid og den lille sønnen Håvard.

Lavrans følger Olav et stykke på veien før de skiller lag.

Nyttårsaften er bare trivelig, eller?

Nyforelskede tenåringer
Ebba er tenåring og har fått seg kjæreste. Foreldrene deres har aldri møtt hverandre, noe Ebba syns det er på tide å gjøre noe med. Derfor arrrangerer foreldrene hennes nyttårsfest og inviterer Marlon og hans foreldre. Foreldrene til Ebba får seg litt av et sjokk da de får se hvem foreldrene til Marlon er. Det er et par de kjente en gang for lenge siden. Får man vite hvorfor kontakten mellom dem ble brutt og hvorfor det er så anstrengt mellom dem? Ikke nok med det, det har vært innbrudd hos jobben til Ebbas mor. Medikamenter skal ha blitt stjålet og det hintes i at hennes legitimasjonskort er blitt brukt under innbruddet. Klarer hun å skape en normal nyttårsaften, til tross for alt stresset som oppstår?

Martin Österdahl har hittil vært et ukjent navn. Jeg ville lese Parmiddagen for konseptet virket noe underlig og sært, og hele handlingen var det. Det er en blanding av psykologisk thriller og suspense. Man skjønner at noen dør ut i fra coveret. Man undrer på hva som kan gå så galt under selve nyttårsaften.

Treg handling og uinteresant tema
Handlingen var svært treg og noe tungtrødd. Grunnen er at enkelte samtaler og hendelser er noe repeterende, og her var karakterene mer interessante enn selve plottet. Det ble for mye om graviditet for min del, og det er jeg ikke så veldig interessert i å lese om, dessverre.

Under hele handlingen veklser man tiden mellom nå og for sytten år siden, og Österdahl gjør det på en oversiktelig måte. Han prøver også hardt å kjøre på med suspense og twister, men det ble altfor lett å gjette seg frem til det hele, også hvem som dør. Derfor ble det ikke så mye spenning i teksten. Jeg likte å lese om karakterene fordi de var noe underlig og kavende, så ville likt å lese om dem i en annen setting. For denne settingen og en del av temaene ble for forutsigbart og kjedelig. Det engasjerte ikke.

På grunn av at boka er veldig kort og repeterende, blir dermed anmeldelsen også noe kort, for å ikke avsløre noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Så utrolig morsomt at du "kjenner meg" så godt!
Ja, jeg liker de gamle klassikerne, leser relativt lite samtidslitteratur, spesielt den norske. Synes all mediefokuseringen på forfatterne (de "utvalgte") gjør at de på en måte blir stående i veien for sine egne bøker (om du skjønner hva jeg mener).
Selma Lagerlöf har jeg lest lite av, det blir mer.

Flott oppfølger, med et par herlig uvante vendinger underveis

Så synd at du ble skuffet over gjensynet med Olav Audunssøn. Personlig synes jeg det er vanskelig å måle hans historie opp mot Kristin Lavransdatters. Storslagne verk begge to. Jeg har gitt alle disse 6-ere, men Kristin har fått plass blant mine favoritter. Kanskje fordi hennes historie gjorde et så sterkt inntrykk da jeg først leste den som ungpike, og da jeg senere, som mor selv, leste den, fikk en helt annen forståelse for Kristins foreldre.

Jeg er enig med deg i det positive du sier om «Olav Audunssøn», også i at det første bindet er best, kanskje spesielt skildringene av den gryende forelskelsen og den seksuelle oppvåkningen. Ja, det blir etter hvert mye «religiøse grublerier rundt skyld og skam», men det er det da også i Kristin Lavransdatter. Spesielt ved tredje gangs lesing jeg gikk inn i dette. Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men det er også de som mener at Olav Audunssøn ufortjent kom i skyggen av Kristin Lavransdatter.

Nå ble jeg kanskje ekstra opptatt av Olav siden handlingen i hans voksne liv er lagt til området der jeg bor. Jeg har gått over «Oksen» og vært i «Hestviken» (Emmerstadbukta i Vestby). Jeg kommer til å lese dette verket en gang til, og da bokstavelig talt følge i Olavs fotspor.

Så til ditt konkrete spørsmål. Jeg kan – dessverre – ikke huske noe «møte mellom Olav og den unge Lavrans Bjørgulfssøn, hans hustru Ragnfrid og møen Kristin i et overnattingssted på deres reise fra Skog til Jørundgård». Snedig at du husker ordlyden så konkret. Vet du omtrent hvor dette skulle ha stått? Men for all del, jeg kan ta feil. Når jeg en gang kommer så langt som til gjenlesningen, skal jeg prøve å ha dette i minnet. Noen andre som vet?

Takk for at du tar deg tid til å skrive disse gjennomtenkte og inspirerende omtalene, Ellen. De skjerper tankene.

Flott omtale Ellen! Jeg høyner til 6 (hele trilogien) for de herlige personkarakteristikkene, de presise observasjonene og den underfundige humoren i denne dypest sett alvorlige historien.

Du har så rett TanteMamie, jeg storkoste meg med Selma Lagerlöfs Löwenskioldske trilogi! Lagerlöfs personer er så levende og tatt på kornet. Spesielt må jeg fremheve de to sterke, og så forskjellige, kvinneskikkelsene Charlotte Löwenskiold og Anna Svärd. Men også den aparte og irriterende kapellanen/predikanten Karl-Arthur Ekenstedt. Nettopp hva jeg etterlyste; alvor og realisme – og gjennom det hele et islett av underfundig humor. Ellen har skrevet en god og treffende omtale her.
Hjertelig takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne glemte perlen.

«Et hus til Mr. Biswas» ligger på vent.

Enig. Jeg likte begynnelsen som var noe horroraktig, men så ble det mye snakking med seg selv, og retninger som ble vel forutsigbart. Noe som er synd da jeg stort sett liker bøker om isolasjon og vintersesong. =)

Helt enig med deg - ble litt skuffet over denne etter hvert. Tegnet bra i begynnelsen, og en god del spenning. Men så ble det mye om og men, og ulogisk og "tull og tøys" – dårlig løsning til slutt, holdt ikke topp-nivå

Er akkurat ferdig med Pustegynge av Herta Müller. Likte den veldig godt, bedre enn Reven var alt dengang jeger, som jeg har hatt i noen år og nettopp har fått lest. Fornøyd med at antall Skal lese-bøker krymper :-)

Nå skal jeg lese videre i den fascinerende 104 av Christopher F-B Grøndahl, som er februarboka i den dystoptiske lesesirkelen her på Bokelskere.

Og så blir det litt italiensk denne uken også, nemlig Lessico famigliare / Familieleksikon av Natalia Ginzburg.

På øret har jeg The Magician av den irske forfatteren Colm Tóibín, som er en roman om Thomas Mann. Har ikke kommet så langt, men den virker lovende.

Ønsker alle en god helg!

Jeg synes denne boka er noe merkelig. For det første er det lite ytre handling her- Det eneste som skjer er at en ungjente kommer fra en øy i Karibia til et sted i nærheten av New York for å arbeide som au pair i en familie. Etter en tid flytter hun fra familien for å dele leilighet med en venninne. Altså, en ikke særlig påfallende handling! Lucy selv er en merkelig person. Det virker som om hun er negativt innstilt overfor alt, overfor menneskene hjemme som hun har reist fra og overfor menneskene hun blir kjent med i USA, overfor nye ting hun ser og overfor landskapet og været på det nye stedet. Man skulle kanskje tro at folk hun møter vil vende seg fra henne og oppfatte henne som ufordragelig. Men slik virker det heller ikke, snarere tvert imot. Folk vil gjerne være venn med henne. Vi som lesere vil synes det er ufølsomt slik som Lucy oppfører seg overfor familien sin. Hun kutter ut all kontakt med dem, åpner ikke brevene som moren sender, kommer ikke hjem etter farens død osv. En tredje ting jeg har festet meg ved gjelder uttrykksmåten. Her er det masse kontraster. Samme ting blir ofte nevnt som noe positivt og negativt og det gjerne i samme setning- Hun både liker og ikke liker en og samme ting. Er det et uttrykk for usikkerhet eller hva vil forfatteren ha fram her?

Alt jeg har, bærer jeg med meg.

Fra Pustegynge av av Herta Müller

Mørk til tusen, men med mye humor

Fantastisk bra!

Adam Cesare er youtuber, og som mange andre youtubere, bruker han plattformen til å bli forfatter.

Selv følger jeg ham ikke. De jeg følger på YouTube er bokfolk jeg har fulgt de siste ti-tolv årene. Cesare har gitt ut noen horror bøker allerede, og i 2020 utga han Clown in a Cornfield, som er en blanding av horror og slasher for ungdom.

Å flytte til et småsted kan være utfordrende
Quinn og faren hennes flytter til et lite og ukjent sted. Kettle Springs er et dødt sted, og en smule splittet. De voksne og ungdommene har ikke samme syn på stedet. De voksne vil at Kettle Springs skal bli som før, men ungdommene lever livet mens de kan før de er gamle nok til å flytte vekk. Ved en tilfeldighet havner Quinn sammnen med den populære gjengen fra skoen, og med tiden viser det seg at de kanskje ikke er så eksemplariske. Det planlegges en slags låvefest for ungdommen.e De fleste fra skolen drar dit, og festen blir til et mareritt da de får besøk av en klovn, og klovnen er ikke der for å feste ...

Dette er en ungdomsbok og som nevnt tidligere er det en blanding av horror og slasher. Både coveret og innnholdet minner meg om herlig slashere fra 80-tallet. Cesare beskriver godt hvordan det er å bo i et lite sted hvor ting kan fort bli kjedselig, og om ungdommer som finner på forskjellige måter å kvele tid på, siden de ikke har like mye å gjøre der som ungdommer i byer har. De må være ekstra kreative på fritden for å underholde seg selv. Han beskriver også godt følelsen av å være ny et sted, begynne på en ny skole og havne tilfeldig i en slags gjeng.

Småkomisk horror
Men som horror og slasher bok, tilfører ikke Clown in a Cornfield noe nytt. Den oppleves et snev som en satire, og ikke alle har klovnefobi. Jeg har ikke det, men kan forstå at noen har det, og hvorfor. Man vet aldri hvem som er bak en maske eller hva den personen eventuelt tenker. Selv om det er mye som skjer, og det kan bli noe voldsomt, ble boka dessverre noe komisk.

Clown in a Cornfield var nok mer gøyal enn skremmende. I fjor utga Cesare oppfølgeren Clown in a Cornfield 2.

Jeg hørte denne på lydbok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Enig i det. Stephen King er min favoritt. Skal prøve meg på andre bøker av Malerman som jeg har liggende, men Lukk øynene hadde ingen spenning for min del. Har ikke orket å se filmatiseringen heller selv om jeg liker Sandra Bullock. =)

Bone Harvest av James Brogden ble utgitt i 2020.

Ensomhet og alderdom
En noe annereldes horror om å bli dement og om ensomhet, noe Dennie Keeling føler på. Hun bor alene med hunden sin etter at hennes mann døde for mange år siden. Hun har en voksen datter som er opptatt med mann og jobb. Tre fremmede er kommet til landsbyen og lager en slags kolonihage i nærområdet hennes.

Hennes naboer merker at det er noe rart med henne da hun kan fremstå som fjern noen ganger, og derfor blir datteren hennes kontaktet for å se innom henne. Dennie føler ikke bare ensomhet, men føler seg noe alene om de nye innbyggerne. Etter at de kom, har hun merket rare ting. Blomster og ting blomstrer lenge før det er vanlig, hun ser skygger om natta, og i skuret hennes oppdager hun en skapning som hun ikke aner hva det er. Men hun føler at ingen vil tro henne hvis hun forteller dette til noen. Vil hun føle seg trygg, eller er det virkelig noe galt med de nye innbyggerne? Er de satanister eller medlem av en slags sekt?

Handlingen strekker seg helt fra første verdensrkig til 2020, og forfatteren veksler tidslinjene på en fin og oversiktelig måte. Denne såkalte sekten, eller hva man egentlig skal kalle det, er mystiske og hemmelighetsfulle. Det er lett å bli nysgjerrig på dem og hva som er deres mål i det hele.

Lite horror
Med tanke på at boka er på nesten fem hundre sider, forventer man noe grufullt og noe grøssende, men følte jeg ikke fikk noe av det. Det kan nesten ikke kalles horror, for det er nesten ingen horrorelementer før de hundre siste sidene i boka. Før den tid er det mye landsbydrama til det kjedsommelige.

Brogden er god på å forklare Dennies tilstand, fornektelsen og tiden som forsvinner. Hun er i klar i det ene øyeblikket, og i andre øyeblikk, er ikke ting like klart for henne. Hun føler seg ofte forvirret og fortvilet over sin egen situasjon, samtidig vil hun ikke innrømme noe eller ha hjelp fra andre. Så det er fint at horror tar for seg viktig tema og ting som er aktuelt. Ting fra virkeligheten.

Men her slet jeg med fortellerstemmen og er nok hovedårsaken til at Bone Harvest ikke helt falt i smak. Jeg har ikke noe i mot stillestående horror, men denne var vel stillestående og hadde i det hele tatt lite utvikling. Det er ikke mye som skjer i de mange sidene, ikke før de hundre siste sidene da det ble både horror og en del action, men da var tålmodigheten nesten over.

Horror med spennende tema som dessverre døde bort i kjedelig språk og gjentakelser.

Fra min blogg: I Bokhylla