Bokelskere.no

Gjett om eg er glad for å ha fått denne i gåve no nyleg! Den er er velskreven og svært spennande- las den ut på to dagar.
Det gjorde nesten fysisk vondt å lese om den infame Aidan- ein mann som utad er respektert og veletablert - og som greier å halde «Rachel» fanga under svært elendige tilhøve i mange år.
Sjølv om eg reagerte på at der var nokre sekvenser som nesten verka utrulege, så var det ei bok som greidde å halde på meg som lesar til siste slutt.
Ein kan trygt sei at dette er ein psykologisk krim som skildrar ein kamp på liv og død. Trur dette er den mest spennande romanen eg har lese på lange tider….

Har du, som meg, litt rødstrømpe i blodet, og liker å lese om kvinner som pløyde marken for friheten vi nyter i dag, er historien om Marie Hammer verdt å ha på leselisten!

Dette begynte som en morsom samfunnsatire, tatt på kornet, og utviklet seg til det reneste vås. Observert og fortalt av en slags avansert hytterobot i år 2026, altså kun tre år frem i tid. Det er sjelden jeg avbryter bøker, og enda sjeldnere jeg gir terningkast til avbrutte bøker. Men etter å ha kjempet meg halvveis, gjør jeg et unntak for denne. Bortkastet tid og mitt første terningkast 1.

Geir Kjetsaa og Jan Brodal er allerede nevnt som dyktige oversettere av russiske klassikere til norsk. Jeg vil også trekke frem Erik Egeberg som kunnskapsrik og fremragende. Han har blant annet oversatt Lev Tolstojs «Anna Karenina» og Michail Bulgalovs «Mesteren og Margerita».

Interessant tråd!

Hadde håpet på mer om chilensk politikk og kanskje mer om poeter annet enn sexlivet dere, men grei og lett lesning

Skiftende årstid, et annet århundre, andre regler og strengt regime, er bare noen få beskrivelser av The Coffin Path av Katherine Clements, og boka har mer å gi enn det man kanskje tror på forhånd.

Ensformig liv?
Det er 1674 og man blir kjent med Booth familien. Bartram Booth eier stedet, og han bor der med sin voksne datter Mercy og en hjelper som heter Agnes, men de behandler henne som et familiemedlem. Noe som sikkert var uvanlig på den tiden. Han vil at datteren skal gifte seg og skape seg et helt annet liv, mens hun mener hun ikke er en kvinne man vil gifte seg med. Hun vil heller være igjen i huset Scarcross Hall. Huset og området rundt, er det eneste stedet hun kjenner til, og det er heller ikke et annet sted hun vil være. Siden faren hennes er eldre, tar hun større ansvar for sauene og mye annet.

En dag kommer Ellis og håper at han kan få en jobb hos dem. Til tross for at Mercy er noe skeptisk, får han jobb, og det tar av og til tid for Mercy å bli vant til nye folk. Men med tiden blir de kjent med hverandre og tillit settes på prøve gjennom hverdagen.

Det Mercy ikke sier, er at hun opplever rare ting. Hun merker ofte at hun blir iaktatt av noe eller noen, opplever merkelige ting og noen mynter fra farens samling er blitt borte. Faren hennes har sine hemmeligheter, han også. Han vil selge eiendommen, slik at Mercy kan skape seg et bedre liv i et annet sted og for å beskytte henne. Beskytte henne for hvem, eller hva?

Gotisk horror og historisk roman er en interessant kombinasjon
The Coffin Path er en blanding av gotisk horror og historisk roman. To sjangre som er kjent for å være trege i handling, noe som også skjer i The Coffin Path. Den tar seg god tid til å bygge opp stemning, bli kjent med karakterene, og det lunefulle landskapet. Clements er god på å beskrive værendringene gjennom årstidene, isolasjonen og hvor ensformig et liv kan føles, spesielt for Mercy som ikke har vært andre steder, og ser omtrent de samme folkene hver dag. Boka beskriver også god arbeidsmoral, harde kår og klare seg med det man har.

Boka består av familiehemmeligheter, noen overnaturlige elementer, og man blir kjent med en gammeldags ensomhet. En tid da man ikke var oppslukt i teknologiens verden. Til tross for at dette er en spøkelseshistorie, ble det ikke brukt for mange overnaturlige hendelser, og forvent ikke mye action, for her tar forfatteren seg god tid gjennom handlingen. Noe jeg setter pris på. Jeg får mer stemning ut av en bok som tar seg god tid fremfor de som inneholder mye action.

Grunnen til at jeg også kaller boka for en historisk roman, er fordi Storming of Bolton blir så vidt nevnt i handlingen, også kalt Bolton Massacre, som skjedde den 28.mai 1644. Men bortsett fra det er karakterer, og hendelser ellers i boka, fiksjon.

En lang og stemningsfull bok som tar seg god tid til å bli kjent med karakterene, miljøet, utfordringene og kampen for tilværelsen. Jeg ville ha likt The Coffin Path enda bedre hvis de første hundre sidene ikke var så monotone, for det tok litt tid før man kom seg ordentlig inn i handlingen og hendelsene. Men Clements skriver godt og har lyst til å lese mer av henne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Utrolig å tenke på at bare 8-10 år før jeg ble født, så var det til de grader skambelagt å få barn uten å ha en far til barnet. Veldig kjekt med handling fra Bergen :)

( Et skikkelig mordmysterium, spennende, medrivende og helt uten blod og gørr]1

I dette framtidssamfunnet, er det kvinnene som rår. Det gamle patriarkatet er så og si jevnet med jorden, og mennene, holdes kontrollert og dopet på spesielle sentre, for testosteronet deres er livsfarlig for kvinnene.
Medea, Wicca, Benja og Eva er hovedpersonene i Uthaugs nyeste bok. Den er, som vanlig, full av absurditeter og snodige karakterer, men det er en alvorlig undertone som får leseren til å reflektere over dagens samfunn.
Synes starten var noe treg, men da det først tok seg opp, fløy sidene av gårde.

Tusen takk og hyggelig å høre. Det er lov å være uenig også, altså. God sommer. =)

Koselig krim som engasjerer - anbefales!

Så har også eg fått starta på ein roman som har stått ei god stund i ventehylla.
Eg likar å lese om Brita Caisa som er på vandring i eit hardbarka miljø oppe i nord. Ho ber med seg hendingar som ho skammer seg over - og ho ventar på at ein sympatisk make skal kome i hennar veg.
Eg likar språket, det barske miljøet dei levde i - i 1859 - i nær kontakt med naturen og menneska rundt seg.
Eg har nesten lese 100 sider, så eg har ein god del igjen av boka som skildrar eit liv som er langt, langt unna det livet me lever i dag.
Ser fram til å sjå korleis det går med Brita Caisa og familien hennar…..

C.J. Tudor har i de siste årene vært svært synlig i thrillersjangeren. Brennende jenter ble utgitt på norsk i fjor, og handler om nykomlinger i et lite sted der alle kjenner til alle, og man bør vite hvem som egentlig sitter med makta.

Alltid bedre med en ny start?
Jack Brooks, som er kvinne og pastor, tar med seg tenåringsdatteren Flo til et svært øde og kjedelig sted, på grunn av jobben hennes. Huset de bor i når de flytter dit, er nedslitt og det gjør til at Flo har mindre lyst til å være der, men skjønner at hun ikke har noe valg. I tillegg til å være ny i et fremmed sted, må hun passe seg for visse folk på hennes egen alder, da de virkelig er noen bøller. Noe skjedde i Jacks forrige kirke, og hun og datteren er klar for en ny start. Men er det trygt for dem å være der?

Det er ikke bare Jack som har sine hemmeligheter, men også Chapel Croft har sine, altså stedet de flyttet til. Hun merker fort hvilken familie man skal passe seg for på grunn av deres makt, og landsbyen har sin egen tradisjon. De hedrer noen martyrer på en spesiell måte, nemlig ved å lage pinnedukker. Disse pinnedukkene symboliserer martyrer som ble brent for fem hundre år siden. På grunn av det blir pinnedukkene blir brent på bålet på selve årsdagen, nettopp for at dagen ikke skal glemmes.

Brennende jenter er min tredje bok av C.J. Tudor. Jeg begynte med The Chalk Man, som jeg ikke likte i det hele tatt, og så leste jeg De andre som var helt ok. Brennende jenter var også en bok jeg syntes var helt grei. Greia med bøkene til C.J. Tudor, er at de har et interessant konsept, men så blir det aldri helt spennende eller fengende. At hun ofte blir sammenlignet med Stephen King, skjønner jeg ikke.

Komplisert mor og datter forhold
Har prøvd å lese bøker av henne både på originalspråket og på norsk, og det har ikke noe med oversettelsene å gjøre. Bøkene til Tudor blir aldri helt fengende for min del. Jeg likte å lese om mor og datter forholdet som kunne være nokså komplisert, pluss at Jack har en jobb utenom det vanlige. Det er kanskje ikke helt vanlig å være pastor i disse dager, og blir derfor satt på prøve i disse moderne tider.

Brennende jenter blir nok min siste bok av henne. Fortellerstemmen hennes blir vel monoton og lite ufordrende. Man vet hva man får. Tidligere i år har hun utgitt novellesamlingen En glipe av mørke og den tror jeg at jeg hopper over, til tross for det kule coveret. Etter tre bøker av henne har jeg gitt bøkene hennes en fair sjanse, og kan bekrefte at det ikke er noe for meg. Bøkene hennes blir for tamme og tar seg aldri opp.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Lærerikt og spennende om norrøn mytologi, kan bekrefte at den funker godt for 2-3 åringer som har blitt lest for en del på forhånd

Gårdsgutten, Oskar, finner en villunge i skogen, og klarer til slutt å fange den. Ungen er liten, misformet, og mangler språk. Under Oskars omsorg, vokser ungen urovekkende raskt, og det går etterhvert over stokk og stein, noe som ikke akkurat er uvanlig i Faldbakkens univers.

Plottet er interessant, men det hele blir litt vel overdrevet og til slutt uforståelig for min del. Savner nok den sedvanlige humoren.

Småbyamerika på 50-tallet. Oppvekst: Vennskap. Mobbing. Rasisme. Plaging. Barnemishandling. Og barn som forsvinner. Ei veldig lang bok.