Bokelskere.no

Takk Ajiniakra for interessant info & link. Har boken, men når slik mulighet kommer min vei så er jeg med. Da får jeg tar strikketøyet fram fordi jeg må gjøre noe for at konsentrasjonen er/forblir tilstede. Starter Leseklubben neste uke?

Fjorten historier om å leve med PTSD og relaterte stresslidelser. Noen har kommet ut av tunnelen, mens andre fremdeles sliter med de enkleste ting vi tar for gitt. Å dusje, betale en regning, vaske klær.
God og viktig lesing.

Takk. Alltid interessant hvor ulikt vi opplever bøker. Hvis jeg skulle komme til å lese den, skal du høre fra meg :-)

Tusen takk for dette fine tipset, Ava! Høres ut som en bok som rommer mye av det jeg er ute etter. Denne skal jeg sjekke!

Så koselig å høre fra deg, annelingua og hjertens takk for at du lette frem dette interessante tipset. Vel begrunnet og høres ut som en varm og god bok. Veldig bra også at det lages så forseggjort og fin design i barnebøker. Denne skal jeg sjekke. Det eneste jeg kjenner kanskje kan bli litt vanskelig, er at gutten i boken har mistet sin farmor, og jeg er disse barnas "veldig gamle" farmor 😊

Takk også for tipset om å søke etter bokanmeldelser på nasjonalbiblioteket. Lurt, - og jeg har aldri tenkt på det.

Takk for advarselen! Jeg har fått den brukt, men kommer ikke til å bruke tid på den.

Hentet fra Wikipedia

Bokorm er eit omgrep som viser til nokon som er opptekne av bøker. Opphavleg viste det til åmer som laga hòl i boksider, seinare i overført tyding om nokon som «sluker» i bøker. Medan omgrepet opphavleg var brukt nedsetjande om nokon som ikkje brydde seg om anna enn å lesa, er det i moderne norsk ofte brukt i meir positive samanhengar, til dømes i samband med å få barn til å lesa.

Overført tyding
Ordet «bokorm» har lenge vore brukt om nokon som sit og les med nasen i ei bok, som om han vil eta henne. Den eldste kjende bruken av omgrepet på engelsk er frå skodespelet Cynthia's Revels av Ben Johnson, frå 1599, der det utan tvil er eit skjellsord. Den fyrste kjende tyske bruken er frå Gotthold Ephraim Lessing sitt lystspel Der junge Gelehrte frå 1747. Ordet har kome til norsk frå tysk.

I nyare tid er ordet blitt teke i bruk som eit positivt skjemteord om bokelskarar og storlesarar. Fleire bibliotek har hatt bokormprosjekt der dei oppfordrar barn til å bli «bokormar» og lesa bøker. Fargerike bokormar er blitt framstilte som bokglade, gjerne kunnskapsrike larvar og ormar i bilde og figurar

Bokorm vs lesehest er å ses mer som synonymer for bokelsker. Vel personlig føler det har med lesehastigheten - en bokorm dveler ved det en leser, mens en lesehest leser bøker som er page-turner.

Når 5-åringene begynner å spørre om fødsel og død, kan litteraturen være god å ty til. Jeg har gått til anskaffelse av Anna Fiskes «Hvordan lager man en baby» og «Hvordan snakker man om døden». Har ikke prøvd dem ut på de tiltenkte enda.

Hvordan man lager en baby er så direkte, lettforståelig og humoristisk. Herlig!

Hvordan snakker man om døden når ikke på langt nær opp til førstnevnte. Etter mitt syn altfor voldsom og omfattende, «alt» skal med. Jeg jeg savner varmen, får nærmest en halloween-følelse. Ser den er beregnet for 5 -8-åringer, men jeg kommer til å levere mitt eksemplar tilbake.

Så er spørsmålet, kan noen av dere anbefale en god bok med døden som tema
for denne aldersgruppen (5-6-år). Realistisk og vennlig/naturlig, men ikke «klissete», om dere skjønner hva jeg mener.

Dette er virkelig et historisk roman-storverk - fant plutselig, 4 år på etterskudd, blogg-kladden til min omtale. Den fortjener da sannelig en plass i bloggen. En flott avslutning på serien - likte dette bindet kanskje best av alle - eller føste og siste bindet ble en topp start og en verdig avslutning. Mer i bloggen

En nydelig liten roman om alderdom

Jeg elsket Mantels trilogi fra tudorenes England, så forventingene mine var nok i høyeste laget da jeg plukket med meg hennes selvbiografi fra biblioteket. Hun har uten tvil levd et strevsomt liv med mye sykdom som ble dårlig behandlet/feildiagnostisert. Men, den fenger ikke. Det er kjedelig. Jeg har nok lest for mange gode biografier som har grepet meg mye mer enn denne gjør. Det er synd, men det viser at ikke alle gode forfattere har evnen til å skrive like godt om seg selv og hendelser tett på deres eget liv.

Har nå satt "Den tomme stolen" på min ønskeliste (som vokser), takk Hufsamor.

Hei alle sammen. Nå er vi ved nok en ukeslutt. Var på posten i går og hentet hjem nok en bok som er en analyse av Gunnar Larsens diktning. Jeg fant den på et antikvar for ca. 2 uker siden. Link til en tråd om Gunnar Larsen på Bokelskere.

Sviket mot virkeligheten av Vidar Østmoen, utgitt av Gyldendal Norsk Forlag,1976, pocketutgave.

På baksiden av boken :

Mange er tilbøyelige til å mene at Gunnar Larsen er vår miskjente dikter i dette århundre. En av dem er Vidar Østmoen, som i denne boken hevder at han ufortjent er kommet i skyggen av andre forfattere fra 1930-årene, som Sigurd Hoel og Helge Krog.

Sviket mot virkelighetener den første større behandling av Gunnar Larsens forfatterskap. Boken bryter samtidig med tradisjonelle oppfatninger og støtter sterkt opp om det syn som sporadisk er kommet til uttrykk i de senere år:

Gunnar Larsen er ikke så lett og lys og ukomplisert som den forrige generasjons forskere gjerne ville ha det til. Østmoen vil vise at det finnes uoppdagede dybder bak den artistiske språkkunst og den humørfylte skildring av hovedstadens middelklasse-miljø. Han forteller om mennesker som kjemper for en meningsfylt tilværelse og mange av hovedpersonene mislykkes i denne kampen. Dette gir forfatterskapet, særlig de siste verkene, en grunnstemning som ligger nærmere det tragiske enn det lystige.

Kanskje den beste Adler-Olsen-boka til nå.

Giuliano da Empoli skriver lettfattelig, og lekent på et vis. Selv om tankene han planter i hodet mitt er skremmende, så er romanen underholdende.

Hovedpersonen maler seg selv inn i hjørner, strekker strikken for langt, og tirrer på seg alle de feile folka, noe som stadig vekk får spenningskurven til å peke oppover.

Linda Olsson er kanskje mest kjent for La meg synge deg stille sanger, som jeg aldri leste da det ikke er helt min vanlige sjanger. Men prøver å komme meg ut av komfortsonen av og til, også.

Når livet forandrer seg drastisk
Langsomt lukker jeg døren er om sorg og savn. Helga har opplevd en stor sorg som hun ikke vet helt hvordan man skal håndtere, og det er jo kjent at folk sørger på hver sin måte. Hun har et hus, som hun gir bort til en mann som har gjort noen ærender for henne, og han bor der nå sammen med sin datter. Han har stelt i stand huset på en veldig fin måte, og hun syns at han fortjener det.

Hun besøker Hamilton Beach en siste gang, før hun legger ut på en reise, og lever en periode på en gammeldags måte. Man blir kjent med hennes kjærlighetshistorie, perioder av lykke og hvordan ting brått forsvinner.

Samtidig blir man kjent med Joseph i korte innblikk fra da han tilfeldigvis fikk øye på Helga en dag, og at han ønsker at hun en dag skal komme tilbake igjen, selv om det noen dager virker lite sannsynlig. Vil de møtes igjen og klarer Helga å komme seg videre etter den store katastrofen?

Det er sjeldent jeg leser romaner. Det hender seg av og til. Det spørs litt hva tema og handling er. Denne leste jeg litt på måfå da kjærlighet er et tema jeg kanskje er minst interessert i å lese om. Det er et tema jeg aldri har interessert meg for.

Snegleaktig handling
Boka er ganske kort på bare 245 sider, men likevel var den ganske tung å komme seg gjennom, fordi den opplevdes som veldig stillestående og jeg fikk ingen connection til denne Helga. Som nevnt tidligere sørger mennesker på forskjellige måter, men likevel opplevdes hun som noe selvsentrert. Til tross for det hun hadde vært gjennom, klarte hun ikke å se hva hun hadde rundt seg, noe som var en smule frustrerende. Syntes også at fortellerstemmen ble vel lavmælt og tregt. Jeg har ikke noe i mot langsomme handlinger, men denne gang ble det altfor langsomt.

Olsson prøver hardt å være rørende, men det bet dessverre ikke på meg. Jeg syntes mer synd på Joseph enn Helga, da han virket mer menneskelig, og noen ganger er ensomhet et kjent begrep, noe han fremstilte på en forståelig måte. Bortsett fra det, ble boka veldig traurig og det er ikke en sånn bok man tenker på lenge etter at den er ferdiglest. Det skal mye mer til for å gjøre meg rørt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Fin krim med artig språk og en sjarmerende hovedperson

Kanskje det er denne boken du søker etter, som ble utgitt på Damm i 1997 >

Astrid Lindgren, en studie av forfatterskapet av Vivi Edstrøm