Bokelskere.no

Hva mener du? Her diskuterer vi en bok. BOKELSKERE nettbibliotek er for alle og for alle sjangere noe annet er snobberi.

Paradisbyen av Zoë Beck er en futuristisk thriller/thriller med science fiction elementer fra Tyskland. Har lest noen bøker av tyske forfattere før, men ikke mange.

Mørke forandringer
Beck har bygget en verden som kan minne mye om vår verden som nettopp har vært gjennom en pandemi, og store forandringer har skjedd. De fleste har samlet seg i en storby, og de som er noe annerledes bor utenfor i et samfunn for seg selv.

Hovedkarakter Liina er ute på oppdrag siden en kvinne er angrepet av sjakaler og hun kommer i snakk med lege. Denne legen virker ikke helt ærlig med ting hun vet. Siden dette er på en måte en futuristisk thriller, er Liinas tid litt lenger frem i tiden enn vår tid. Folk har en slags helseapp innebygd i seg ved hjelp av en chip eller noe, slik som dyr har. Den er til hjelp for å måle helsetilstanden til hver enkelt.

Uengasjerende thriller til tross for interessant tema
Denne thrilleren er relativt en kort bok på bare 269 sider, men likevel føltes den lengre, da det hele ble noe tungtrødd. Handlingen var for rotete og uengasjerende og karakterene ble for blasse. Jeg klarte ikke å engasjere meg gjennom hele handlingen og falt ofte ut. Ikke på grunn av at det var uforståelig eller avansert, men det var jeg som ikke klarte å leve meg inn i handlingen, og da blir lesingen et slit. Klarte ikke helt å bry meg om denne Liina, heller.

Sier ikke at boka var dårlig eller bortkastet, for det var deler med den jeg likte, men syntes det tok for lang tid før ting skjedde, og Liinas barndom og hennes forhold til denne mystiske mannen var kanskje delene jeg interesserte meg minst å lese om. Jeg ville ha mer av thrillerfaktoren. Det hele ble for dødt for min smak.

Som sagt, ikke en thriller for meg da jeg foretrekker thrillere om nåtiden og fortiden med mørkere elementer fremfor de futuristiske. Det var vel ikke helt min greie. Håper jeg slipper å gå med en helseapp i meg i fremtiden ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Filering er ikke kun å lage pyntebord på Voss bunad. "Filering er ein raudlista handverksteknikk som i Vang i Valdres har fått leve i ubroten tradisjon. Teknikken er kjent frå egyptiske funn frå 3000 år f.Kr". Hentet fra Valdresmusea

Jeg for min del har tenk å lage en duk. Liten til å begynne med så jeg lærer teknikken.

Boken viser mange bilder Ikke bare fra Voss og Voss bunad også fra Østlandet, Trøndelag, Valdres, Telemark (med henvisninger i boken) + boken er også en historiebok, som jeg er en glad eier av.

Når det største fokuset har da vært hvordan lage nettet, siden det har blitt så vektlagt i boken da må det være at det er det vanskeligste å forklare med ord + tidkrevende å forklare. De viser hvordan man starter lage nettet fra forskjellige vinkler - vannrette ruter eller diagonale ruter. Ferdig kjøpte nett til å brodere i får man ikke kjøpt i Norge lengre.

Ha i tankene at den siste boken om filetering var utgitt i 1950 og var på ca. 20 sider uten noen forklaring på hvordan man lager nettet for brodere på. Jeg har ikke funnet flere bøker om emne i Norge. Det er ikke sikkert at Voss Husflidslag trykker opp flere eksemplarer hvis etterspørselen er liten. De vil da heller holde kurs.

Det er en begynnelse. Jeg har lett på nettet etter akkurat hvordan man lager fileterings nett og har funnet noen. Når man tar det sammen med tekst & bilder fra boken så vil jeg si at boken er verdt å ha for den er på norsk.

Boken er som sagt veldig godt forklart i tekst & bilder hvordan man lager nettet som er grunnlaget for broderi. Boken krever en oppfølger når det kommer til broderi og da er det viktig ha den første boken. I 1950 utga Olga Thorsen "Filet-arbeider" en bok på ca. 20 sider som viser med enkelte bilder hvordan man broderer på nett. Denne boken er umulig å oppdrive. Det beste er digital på Nasjonalbiblioteket.

Jeg spurte Voss Husflidslag om de ville opprette en gruppe på FB og fikk til svar at hadde de ikke tenkt på, men ville bringe spørsmålet på neste møte i august. Jeg har også skrevet en vurdering av boken at den krever en oppfølger vedr. broderi i detalj fra a-å på deres FB.

Jeg satt i telefonen med datteren min da jeg hørte et dypt drønn, tenkte kanskje noen drev med sprengningsarbeid, men det var liksom for kraftig til det. Det som utspilte seg videre gjennom ettermiddagen, kvelden og natten, dekket gjennom Dagsrevyen og andre media, var og er totalt uvirkelig, i mangel av et bedre ord.

Husker at vi etter noen dager begynte å diskutere her inne om hvor fort de første bøkene ville finne veien til bokhandlerne, meningene var delte, men de fleste trodde ikke det ville ta lang tid, jeg håpet det motsatte.

Jeg har akkurat lest ferdig De venstrehendtes forening av Håkan Nesser. Akkurat denne traff meg ikke, men sånn er det.

Ønsker alle en god helg og godt sommervær.

Jeg har nå mottatt boken. Den er fin og opplysende. 3/4 av boken viser hvordan man danner nettet. Bare noen sider om broderi på nettet. Er boken verdt å ha - ja, men krever en oppfølger som tar for seg i detalj broderiet på nettet fra a-å.

Det er da Martha Grundts oversettelse du har, Torill? Om henne finnes en interessant artikkel i Norsk oversetterleksikon. Det står blant annet at i hennes tidligste oversettelser var hun oppført som M. Grundt; det skulle skjules at oversetteren var en kvinne.

Tusen takk til Vannflaske som gjorde oppmerksom på denne skattkisten av et leksikon!

Jeg sakser fra artikkelen om Grundt, og håper ikke det ødelegger leselysten, Torill 😊
Flott å ha denne gamle, arvete utgaven. Og din 1938-utgave ser uansett ikke ut til å være rammet av kritikken som kommer frem i siste avsnitt.

«Erik Egeberg, professor i russisk litteratur og selv oversetter, siterer en uttalelse av professor Erik Krag om Martha Grundt som oversetter: «Hun er en god oversetter, særlig flink er hun med naturskildringene. Hun fikk gode betingelser – make til kontrakter har ikke jeg sett. Både honorar og royalty. Hun må ha fordreiet hodet på forlagssjefen!»

«Egeberg, som har sett nærmere på hennes oversettelse av Idioten (1947), peker imidlertid på at Grundt nok også var offer for den tendens som gjorde seg gjeldende på denne tiden: forenklinger, utelatelse av ord, oppdeling av lange perioder og stryking av gjentagelser. Dette gjelder nok i første rekke bøker oversatt etter krigen, og det synes ikke å være påfallende i Grundts tidligere oversettelser.»

Et relevant og interessant innlegg som absolutt burde ha fått større oppmerksomhet. Men før jeg kunne svare deg, Vannflaske måtte jeg komme hjem og sjekke hvilken oversettelse av «Anna Karenina» jeg har lest. Det var heldigvis Erik Egebergs. De relativt få eksemplene du viser til, gir inntrykk av at Tolstojs eminente tekst taper seg i Nic. Henriksens forenklete oversettelse. Jeg opplevde ikke Egebergs tekst som tung eller vanskelig, snarere tvert imot, men konsentrert måtte jeg være. Ligger det en slags misforstått «hjelpsomhet» (en undervurderingen av leseren) når oversetteren ta seg store friheter i forhold til originalteksten? En mangel på respekt for forfatteren?

Jeg ble først virkelig ble oppmerksom på oversetterens betydning da jeg leste Virginia Woolfs «Til fyret». Etter gjentatte forsøk på å trenge gjennom «De drog til fyret» oversatt av Peter Magnus, ble det en gledelig overraskelse da Merete Alfsens oversettelse kom i 2007. En fryd å lese!

Et annet eksempel er Erich Maria Remarques «Der weg Zurück» (Veien tilbake), som i Den norske Bokklubbens utgave fra 1982 fikk den intetsigende tittelen «Tider som fulgte». Boken er en oppfølger til «Intet nytt fra Vestfronten», og temaet er nettopp den vanskelige veien tilbake til et normalt liv – både for soldater og sivile – etter 1. verdenskrig. Hvorfor måtte forlaget/oversetteren klusse med den mer presise originaltittelen?

Et siste eksempel er hentet fra Agatha Christis «The pale horse», «Den fjerde rytter» på norsk. Den engelske utgaven innledes med et morsomt og tankevekkende forord av bokens jeg-person, «Foreword by Mark Easterbrook». I min norske utgave fra 1981 er dette forordet utelatt. Det samme gjelder utgaven fra 1963 som ligger i Nasjonalbiblioteket. Forordet er på kun én side, så plasshensyn kan det ikke være. For flere uker siden skrev jeg til Aschehoug ang. dette, men svaret lar vente på seg.

Nå er jeg langt borte fra ditt opprinnelige spørsmål, Vannflaske. Men mitt poeng er egentlig bare å understreke betydningen av oversetterens arbeid, og som leser å være oppmerksom på dette. Norsk oversetterleksikon skal jeg sjekke oftere!

For to år siden leste jeg Der hun lå av samme forfatter, og likte den ikke noe særlig. Tidligere har jeg lært at enkelte ganger lønner det seg å gi forfattere en ny sjanse. Hvordan gikk det denne gangen?

Det var slett ikke bortkastet. I gode og onde dager hadde rett og slett et bedre plot og bedre karakterbeskrivelser. De første åtti sidene var ganske seige og tunge å komme seg gjennom, på grunn av lite innhold og lite fremgang, men heldigvis snudde det seg temmelig fort.

Et spøkelse fra fortiden dukker opp
Lizzie Kitsakis er for tiden underbetalt forsvarsadvokat, og hun får en overraskende telefon. Telefonen er fra en "gammel" studentkamerat. Han er innsatt på Rikers som er et tøft fengsel å være i. Hans kone ble funnet død ved trappa med en golfkølle i nærheten. Han ble ikke opprinnelig arrestert som mistenkt for drapet, men på grunn av vold mot politimann på åstedet. Men de fleste ser på ham som mistenkt, og han er desperat etter å bevise at han er uskyldig, og komme seg ut av fengselet så fort som mulig. Han og kona har en ung sønn sammen som er på sommerleir.

Ikke nok med det. I det fasjonable strøket Park Slope i Brooklyn hvor Zach bor, klienten til Lizzie, går det rykter om at foreldre til skolebarn i strøket, noen få ganger arrangerer hemmelige swingersfester. Samtidig føler flere seg utpresset digitalt av en anonym kilde. Hvor mye skjuler denne voksne omgangskretsen, og har Lizzie selv noen hemmeligheter som ikke tåler dagens lys?

McCreight skrivestil kan oppleves som noe tung, i hvert fall i begynnelsen. De første åtti sidene var en liten tålmodighetstest å komme seg gjennom. Men ikke alle begynnelser kan være like fengende. Når man først kom seg over kneika, gikk det lettere. Det ble bedre flyt i språket, man fikk bedre oversikt over de mange karakterene og det ble mer som skjedde.

Noen ganger trenger man festlig krim
I likhet med John Grisham har også McCreight vært tidligere advokat og det vises i handlingen. Likte ekstra godt disse vitneforklaringene og konfidensielt skriv som ble skrevet som et ordentlig dokument på profesjonell måte, og kunne ha tenkt meg flere av dem. Likte også at handlingen hoppet frem og tibake i tid, før og etter denne swingersfesten.

Lizzie er kanskje ikke den skarpeste advokaten jeg har lest om, men det kan tilgis, men hun og klienten Zach utfyller hverandre på en utspekulert og vittig måte. Jeg likte ikke noen av dem av en eller annen grunn, men det gjorde det hele enda mer spennende. Likte også at handlingen ofte skiftet mange perspektiver, også Amanda mens hun var i live.

Dette er ingen unik psykologisk krim, men heller underholdende, festlig og fargerik krim. Det tar noe tid før det blir noe action, men det er vel verdt ventetiden. Så jeg er glad for at jeg ga McCreight en sjanse til. Dette var artig lesing.

Filmatiseres av Nicole Kidmans Blossom Films.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nettopp ferdig med denne nå - ganske OK som "gåbok" i lyd - men her er det uavklarte ting, så det må nok komme en bok til.

er du klar
nei
fint
da kjører vi på

Forfatter: Victoria Dalsberget, du er nok, 2021

Guillou skriver godt og med innsikt om 80-åra med jappetid, Palmemord og feilslått jakt på kurdere som syndebukker. I denne boka er det kanskje litt for mange tilbakeblikk til tidligere bøker i serien. Dette fungerer bra som catch-up, men blir i overkant mye etter min smak - jeg syns ikke jeg trengte så mange påminnelser. I tillegg er det flere andre historier som blir litt langtekkelige, så denne boka kunne gjerne vært en del kortere. Men alt i alt lesverdig og jeg ser fram til siste bind.