Vint was an excellent craftsman, however, and could get all the portrait work he desired—more, in fact, than he wanted to paint. He needed the money he made from portraits to be able to work on the abstracts he preferred to paint. But because he hated to do portraits, he also hated the people who sat for them and provided him with large sums for flattering likenesses. He got “revenge” on the sitters by painting a fly on them.
Vet ikke, men det går vel et år før neste bok, nå kan vi begynne å glede oss :)
Dette er kanskje en noe ukjent bok, for har ikke sett noen lese den, men kan jo hende at noen har lest den likevel. Det er ikke alle som oppdaterer bøker man leser online.
Det er en debutkrim som ble utgitt i fjor, og beklageligvis har jeg lest bedre debutbøker. Har lest mange gode debutbøker de siste årene, men også noen mindre bra. Det som er spennende med debutbøker er at man vet aldri hva man får.
Homofobi og frykt
Handlingen foregår stort sett i Kristiansand, og året er 1996. Homofobi er en stor sak, og folk er livredde for å være seg selv. Man visste også veldig lite om hiv på den tiden. I boka blir man kjent med Katrine Kaspersen. Hun er frilansjournalist, men siden det er et hardt yrke, jobber hun også i en barnehage, og hun har nylig gitt ut en bok. Hun har broren Joar som hun er god venn. Han er pastor og hun er en av de få som vet at han er homofil. Foreldrene deres vet det ikke da de er svært gammeldagse og strikte. Katrines liv blir noe kaotisk da hun blir sammen med ekskjæresten til bestevenninna. Hun blir sammen med Stein Fjell som har en bror som ikke vet å sette grenser, og en kamerat som stadig er med på ting. Mens Stein er borte, blir Katrine utsatt for noe. Hennes forhold til Stein er kort og hektisk. Stein roter seg i noe sammen med broren og kameraten hans. Det gjør til at han legger ut på flukt utenfor landets grenser, for å komme seg så langt vekk fra politiet som mulig, men er det verdt strevet?
Blodskam hadde et godt utgangspunkt, spennende karakterer og interessante temaer, men dessverre blir handlingen noe blass og røverhistorieaktig. Det blir ikke helt troverdig i lengden, noe som er synd da det var det i begynnelsen. Begynnelsen er veldig realistisk, tung og engasjerende, karakterene er troverdige og består av flere lag, og temaene var interessante og engasjerende å lese om. Men dessverre drukner det litt i en handling som utviklet seg i en retning som jeg ikke ble like begeistret for.
Bedre som roman enn krim
Boka burde også ha vært strammet opp mer. I begynnelsen virket det nesten ikke som om man leste en krimroman, men heller en vanlig roman, da politifolk ikke dukket opp før langt etter hundre sider. Da ble det nesten som å lese en helt annen bok. Boka var spennende og fengende inntil politifolka dukket opp og ødela balansen i handlingen på en måte. Så Blodskam kunne ha godt egnet seg bedre som en roman.
Noe som er noe overraskende å påstå, da jeg foretrekker krimromaner fremfor "vanlige" romaner, men denne boka hadde så mange mørke og tunge temaer, at den godt ha fungert som roman, og ville ha vært like fengslende hele veien. Dessverre ble det ikke det denne gang. Det ble noe rotete og uengasjerende etter de første 150 sidene, og følte at spenningen kom aldri helt på plass igjen.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Forlagshuset Publica, mot en ærlig anmeldelse)
Denne var jo kjempespennende - den beste jeg har lest av Hjorth/Rosenfeldt - men det må jo bli en spennende oppfølger - noen som vet, har den kommet allerede?
Som helhet en imponerende, velskrevet og spennende serie i ti bind. Alle de fem første bøkene var strålende. 50-tallsboka var en liten nedtur. 1968 og 70-tallsboka var klare oppturer. De to siste har vært svakere igjen, uten å være dårlige. Denne siste boka blir, i likhet med den niende, litt drøvtyggende. En irriterende detalj er at Horst Mahler fortsetter å være en venstreorientert venn av Eric mens han i virkeligheten beveget seg mot det ekstreme høyre og ble antisemitt og holocaustfornekter og sågar medlem i et tysk neo-nazi-parti.
Så konklusjonen blir at dersom du har lest de ni første må du selvfølgelig også lese denne siste. Har du ikke lest de ni første, så begynn med å lese Brobyggerne.
En samling av korte, fantastiske historier.
En gutt som snakker med dyr.
En begravd skatt.
En mystisk haiker.
En mann som ser uten øyne.
Et lite innblikk i forfatterens eget liv.
Det er ikke annet å si: les den!
Det er ikke ofte jeg leser bøker fra virkeligheten, men det hender seg. Jeg er ikke fra Buskerud området, og hadde ingen kjennskap til Dr. Gisleson fra før av, så det ble noe tung lesing denne gang.
Noen ganger må man lese bøker fra virkeligheten
Jeg ville lese boka fordi noen ganger har jeg lyst til å lese bøker fra virkeligheten og samtidig få med meg litt historie. Dr. Gisleson og hans pasienter virket noe spesiell, og dermed ble jeg nysjgerrig på innholdet, til tross for at jeg ikke er spesielt interessert i legeyrket. Men Gislesons personlighet virket noe dystert og spesielt til lege å være, og dermed måtte jeg bare lese den.
Jón Gisleson var opprinnelig fra Island og levde fra 1750 til 1804. Som mange andre, studerte han i København og havnet i Drammen. Han tok over for en annen fylkeslege som valgte å være med i en sekt. Jón Gisleson ville nok ikke ha overlevd lenge som lege i dag. Han var en slags psykopat som manipulerte seg frem i systemet, var arrogant og som ofte havnet i konflikter. Han var heller ikke den dyktigste i sitt fagfelt. Privat var han heller ikke noe bedre. Han giftet seg med en jente som var mye yngre enn ham, som kom fra en velstående familie, og hun hadde noen psykiske utfordringer. Han behandlet henne svært dårlig.
Boka er ikke kun om Gisleson, men om mye annet også
Men i denne sakprosaen er det ikke bare om selveste Dr. Gisleson, men mye om sykdomshistorie og legeutdanning i tillegg. Jeg er ikke spesielt interessert i sykdom til vanlig, men det var interessant å lese om sykdomshistorie fra før tiden. Hvilke sykdommer som eksisterte da, men som ikke gjør det nå lenger, og hva folk trodde ville kurere diverse sykdommer før i tiden, var både komisk og mørkt lesestoff.
Boka er på ingen måte dårlig. Sørnes skriver godt og tar med mange sitater fra forskjellige kilder, som var interessant å få med seg, Men for min del ble det noe langtekkelig og ikke alle partiene var like spennende å lese om. Derfor ble det en smule tørt. Men alt i alt er jeg glad for å ha lest denne fordi det er viktig å få med seg noe sakprosa, også. Personlig likte jeg Bøddel av samme forfatter bedre, da temaet var mer fengslende.
Håper det ikke er leger som Gisleson i dag, men man vet jo aldri ...
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Forlagshuset Commentum, mot en ærlig anmeldelse)
Richard Hannay har bodd mesteparten av livet i Afrika, men han er britisk. Nå, i en alder av 37, er han tilbake i London, og kjeder seg nesten til døde. Han bestemmer seg for å reise tilbake til Afrika hvis det ikke skjer noe snart.
En nabo skal endre alt. Han er amerikansk, og ganske mystisk. Richard gir ham husly, da Scudder, som han heter, ikke kan gå opp til leiligheten grunnet et lik. Historien om dette liket og grunnen til at han frykter for livet sitt, er politisk motivert. Internasjonal politikk.
En kveld finner Richard Scudder drept i leiligheten sin. Richard er overbevist om at han kommer til å bli beskyldt for ugjerningen, og flykter nordover. I lommen på jakken finner han Scudders notisbok som morderen ikke fant, og han skjønner at det ikke er politiet han ble frykte.
På hans ville ferd i det skotske høylandet, må han prøve å hindre et attentat, finne løsningen på «De 39 trinn», samt renvaske seg selv.
Lettlest spenning fra tidlig 1900-tall, men absolutt leseverdig. Boka står på lista over «1001 bøker du må lese før du dør.»
Alfred Hitchcock fikk sitt gjennombrudd med filmatiseringen av denne, og den har blitt filmatisert i alt fem ganger. (Alle filmene har ulike løsninger på gåten, og samsvarer ikke med boken i så måte.) Denne høsten starter den sjette innspillingen, som skal bli en miniserie på Netflix.
Eileen er straks 80 år, og ektemannen har forlatt henne for en danselærer. I den britiske landsbyen hun bor, er hun primus motor. Eileen er alt fra hundepasser til komitéleder, men hun savner en mann, og kandidatene i området er ikke akkurat noe å skrive hjem om.
Leena, Eileens barnebarn, bor i London. Hun er suksessfull, men etter søsterens død, sliter hun mer og mer. Det ender kaotisk og Leena blir beordret til å ta 2 måneders betalt ferie.
Bestemor og barnebarn bytter bosted for å få satt ting i perspektiv og for å få miljøforandring.
På hver sin måte endrer de sitt nye bomiljø, men hvordan takler de å gå tilbake til hverdagen når ferien er over?
En hjertevarm feelgood med forviklinger og komiske hendelser. En liten dose kjærlighet har også fått plass.
This is a good reminder that no one in the world is a reliable source for their own story.
Jeg kan iallfall ikke si nei til Murakami. Har lastet ned engelsk lydbok og gleder meg :)
En reiseskildring i Sahara. Som ung mann gjorde Axel Jensen denne reisen, men dette er en roman uten fakta, men med mange flotte skildringer av kulturen og reisen
Helene Paus er true crime-forfatter. Hun har nettopp returnert fra Italia, og Norge er på vei til å stenge ned grunnet korona. Mens hun var borte, har Helene fått et brev. Håndskrevet sådann. Avsenderen er Louise Røed fra Brønnøysund. Hun er kreftsyk og døende. I brevet forteller hun om et overfall på tidlig 90-tall. Louise er overbevist om at vedkommende som overfalt henne var den kjente filmskaperen Paal Ylvingen.
Helene bestemmer seg for å se nærmere på saken, for hun har kommet over flere overfall og voldtekter der Ylvingens navn nevnes.
Ylvingen, som nå er et sted i 70-årene, har isolert seg på en øy på Helgeland, og Helene bestemmer seg for å oppsøke denne myteomspunne filmmakeren.
Lettlest med godt driv.
Må dessverre stå over denne gangen. God lesing!
I starten syns jeg boka var litt tunglest og jeg fikk ikke helt grep på handlinga eller interesse for personene. Etter hvert tok det seg kraftig opp ved at grepet med at livet kan utspille seg på ulike vis og ofte (alltid?) er styrt av tilfeldigheter, ble tydelig. Dermed var jeg solgt. Gjennom de fem delene, adskilt av intermessoer/mellomspill, får vi en reise gjennom det 20.århundre med død og fortvilelse som en viktig bestanddel. Jeg likte særlig godt skildringene fra Sovjet-tida: i enda større grad enn i de andre delene kommer menneskenes ondskap og tilfeldighetenes spill klart fram. Etterkrigstida i DDR og etter hvert det ny-samlede Tyskland, er framstilt som mindre dramatiske: kanskje en parallell til hver enkelts liv i 50-60-åra henimot alderdommen.