Bokelskere.no

I denne historien er det flere korte tråder å følge, de er selvfølgelig med for å skremme leseren og skjule ugjerningsmannen lengst mulig. Den godeste Jan-Erik Fjell greide brasene, jeg ble både skjelven og lurt opp i stry.

Sanatorium av Sarah Pearse er en bok jeg har hørt mye variert om siden den ble utgitt for to år siden. Jeg ville lese den på grunn av den dystre bakgrunnshistorien, og jeg liker bøker hvor karakterene må leve isolert på grunn av været eller andre grunner. Men likte jeg denne?

Sanatorium er krim hvor man møter Elin Warner, ikke Werner som det står på baksiden av boka. Hun er invitert til brorens forlovelsesfest, og hun drar sammen med kjæresten, Will. Elin og Will bor ikke sammen ennå, for Elin er en nøler. Isaac og Laures forlovelsesfest holdes på luksushotell i fjellet, og det er noe vrient å komme seg dit, spesielt i vintersesongen. Det går busser og det er en taubane. Hotellet har en dyster bakgrunnshistorie, da det tidligere var et sanatorium.

Et noe anspent gjensyn
Elin gruer seg en smule til å møte Isaac fordi de har ikke sett hverandre på lenge, og det skjedde noe traumatisk da de var unge, noe Elin kvier seg til å ta opp med ham i løpet av oppholdet. Hun er politietterforsker, men for tiden ikke i jobb etter en hendelse. Hun vurderer om hun skal fortsette eller ikke. Hotelloppholdet blir mer spennende enn forventet, da Isaacs forlovede forsvinner og muligens andre også. Hotellet blir evakuert på grunn av snøværet, men de rekker ikke å få ned alle de ansatte og gjestene, så noen av dem er dessverre nødt til å bli igjen. Elin føler seg noe tvunget til å påta seg rollen som ettterforsker. Hun er fra Storbirtanna og må spørre det sveitsiske politiet om hun kan påta seg ansvaret, siden politiet ikke klarer å komme seg til hotellet. De klarer ikke å komme seg dit på grunn av snøstorm. Klarer hun å stoppe den skyldige før flere forsvinner og eventuelt dør?

En noe lang forklaring, men det er også en lang bok på nesten fire hundre sider. Det er også forfatterens debutbok. Jeg liker bøker hvor handlingen foregår i et bygg som inneholder mørk bakgrunnshistorie, og det hadde denne krimromanen. Jeg likte begynnelsen som var en slags blanding av krim og horror. Morderen som sniker seg i bygget, har på seg en slags gassmaske og dreper ofrene på omtrent samme måte.

Fengslende bakgrunnshistorie
Derfor hadde denne krimromanen et veldig godt utgangspunkt. Fenglsende start og som nevnt liker jeg bygninger med triste og fæl bakgrunnshistorier, og isolasjonselementet var også et pluss. Likte måten Pearse beskrev værendringene på, og at hotellet ikke føles ut som et hotell for alle med tanke på bakgrunnshistorien og det anstrengte forholdet mellom Elin og broren Isaac. Store deler av boka engasjerte og var svært medrivende. Men følte at slutten overdøvet noen av de gode elementene som allerede var der. Det var ingen dum avslutning, men heller litt tynn og lang.

Avslutningen ble som nevnt dessverre noe lang, tynn og veldig mye frem og tilbake. Syntes også at noen av Elins tanker under hele denne prosessen var noe overforklarende. Noe som var synd da jeg likte mange av elementene i boka og spesielt begynnelsen. Men likte ikke helt utviklingen det tok. Det ble noe typisk og jeg savnet mer beskrivelser av hotellet og området utenfor. Ingen dårlig bok, men den spente stemningen forsvant dessverre underveis.

Selv om denne krimboka ikke traff meg helt, leser jeg gjerne mer av Sarah Pearse siden jeg likte konseptet i Sanatorium, og er spent på hva hun disker opp neste gang.

Fra min blogg. I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Året er 1158. Marie er 17 år da hun som uekte barn av kongelig byrd, blir sendt i kloster. Ikke som vanlig nonne, men som priorinne. Hun er stygg, mer på høyde med en mann, ja rett og slett mannhaftig. Tantene hennes var alle krigere, og hun mangler ikke styrke selv heller.
Selv om hun savner elskerinnen Cecily og hennes kjære dronning, Eleanor, går hun inn for sin nye tilværelse med den hensikt å gi søstrene et bedre liv. Under hennes styre skal de trives og klosteret utvide sin horisont. Kvinnen er ikke der svake kjønn i Maries øyne.

Interessant og annerledes. Den engelske utgaven er nydelig skrevet.

Her er ikke spenningskurven spesielt bratt, men historien er så pass dyster og preget av skrekkelementer, at det holdt lenge for meg.

Starter med denne nå, lydfil - liker henne godt, har lest det meste av henne - ser din anbefaling, men leser ikke din omtale enda.

I og med Oskars påfallende fascinasjon for sykepleiersker kan det være interessant å se på diakonissenes (sykepleiere utdannet av den kristne diakonissebevegelsen) rolle før og under andre verdenskrig. Da Hitler kom til makten i 1933, så sentrale deler av diakonibevegelsen han som Tysklands store frelser og sluttet seg til NSDAP, nazipartiet. De deltok aktivt i nazistenes rasehygienepolitikk (eugenikk), og flere tusen mennesker ble sterilisert (ofte med tvang) i diakonale institusjoner. Det gjaldt schizofrene, epileptikere, omstreifere, kriminelle og andre «livsuverdige». Sånn sett skulle krøplingen Oskar ha vært et aktuelt kasus. «De brune hjelperne» skulle «rense Guds åker for ugress». Diakonibevegelsen utgjorde en viktig del av Tysklands helsevesen på denne tiden, og deler av den var tro mot nazismen gjennom hele førkrigs- og krigstiden.

I Østerrike virket doktor Hans Asperger (1906–1980). Han fikk gutter han diagnostiserte med Aspergers syndrom, innlagt på et sykehus der diakonissene ga dem kakao med barbiturater (sovemedisin) i slike doser at de ikke våknet igjen. Minst hundre gutter skal ha blitt tatt livet av på denne måten.

Om dette er relevant for «Blikktrommen» vet jeg ikke. Bokens sykepleiere virker å være Røde-Kors-søstre. Det er i det minste et innspill i tankene omkring Oskars forhold til sykepleiersker.

Første gang jeg hørte om diakonissenes nazisympatier og aktive deltakelse var under et besøk på Pflegemuseum i småbyen Kaiserswerth, i dag en del av Düsseldorf. I Kaiserswerth ble den første organiserte utdannelsen av sykepleiere etablert i 1836 av den protestantiske pastoren Theodor Fliedner og hans hustru Friederike. Her fikk blant andre Florence Nightingale og Cathinka Guldberg undervisning før de etablerte de første sykepleieutdanningene i henholdsvis England og Norge. Antakelig en tilfeldighet, men det var jo nettopp i Düsseldorf Oskar bodde etter at han forlot Gdansk.

Ja, akkurat og tittelen på denne originalt er Mémoire de fille. som betyr noe slikt som Jenteminne. Mye i settingen her er likt - det skjer noe spesielt med "jenta" i begge bøkene, et spesielt år.

Enig, tror Linn Ullmann er stor fan av Ernaux :)

Med sine sylskarpe observasjoner og besnærende skrivemåte, greier hun å bygge intrige i familiens lune rede, hvor alt tilsynelatende er idyll.

Denne var spesiell og interessant - det slo meg, uten sammenligning forøvrig - Linn Ullmann må ha lest denne, stemning og delvis tema i henes Jente, 1983 får jeg litt assosiasjoner til.....

Eg har starta på Tatovøren i Auschwitz av Heather Morris.
Ein lesesirkel eg er med i skal lese «Cilkas reise» av same forfattar, så eg tenkte det var best å lese denne først. Nokre meiner visst at det ikkje er nødvendig, då, men…..

Eg har ikkje lese så veldig langt, men til no er ikkje så svært imponert. Det er enkelt språk, og litt springande om eit tungt, mørkt emne - ein mørk epoke i historien vår. Ein ting er eg heilt sikker på- eg skal fullføre, sjølv om eg har mange nye, fristande bøker i bokhylla!

Ei god helg til deg og alle andre som kosar seg med boka si denne helga!

Ultrasøt feelgood

Leser stort sett de samme bøkene som forrige helg.

Men jeg ble tidligere i dag ferdig med Scattered All Over the Earth av Yōko Tawada, som er tenkt å være 1. bind i en dystoptisk triologi. Handlingen er lagt til ulike steder i Europa – Danmark, Tyskland og Norge. Dette er jo en dystopi med handling langt til framtiden, men i Norge skjer det terrorangrep som minner mistenkelig om dem 22.07.2011. Snodig! Jeg landet på en firer på terningen, og kommer nok til å lese neste bok også, hvis/når den kommer.

Neste bok på Kindlen blir en annen, helt ny bok, nemlig en novellesamling av en av mine definitive yndlingsforfattere, George Saunders – Liberation Day – som kom ut for bare et par, tre dager siden :-)

Og så har jeg i dag lastet ned og så vidt begynt på den helt nye romanen til John Irving, The Last Chairlift, som lydbok.

Riktig god helg, alle sammen!

God lesing :-)

For meg, som ikke er særlig kjent i Oslo, fikk dette preg av en litt for personlig byvandring med forfatteren som nostalgisk vegviser, til steder og bygninger jeg ikke har hatt noe forhold til og som ikke finnes lenger. Et slags filmmanus, kanskje? Personer fra de tidligere bøkene dukker opp og skaper situasjoner som jeg ikke ser poenget med, og Gaustad er fortsatt en sentral arena for - ja for hva da? Har LSC tenkt seg enda ei bok?

Her er det sannelig både hummer og kanari - jeg burde kanskje ikke ha lest boka fra perm til perm, det kan bli litt i overkant av hva en greier å fordøye. Men jeg har stort sett blitt underholdt gjennom hele boka, av alt fra Waglens "hitman-historie" med "forviklingar", til de omsvøpsløse pubertetsdrømmene med sine innslag av hverdag og virkelighet. Og plutselig, midt i ei uendelig lang liste over opptegnelser fra minneboka, faller blikket på et minne som får latteren til å boble opp i halsen! Sakligheter, banaliteter, naiviteter og sarkasmer i ei uforlignelig hovlandsk blanding, servert i en uforlignelig hovlandsk språkdrakt. (De som har omtalt Tore Renbergs bøker om Hillevåg-gjengen som usmakelige på grunn av rått og vulgært ordforråd, vil garantert ikke like denne boka!)

Jeg er imponert over forfatterens kunnskap på kulturområdet. En del av referansene til musikk, litteratur, film og billedkunst gikk meg trolig hus forbi, men noen traff innertier og førte meg tilbake til mi egen minnebok fra levd liv. Et overflødighetshorn! (Men originalutgaven fra 1999 ville sannsynligvis blitt i meste laget ...)

Har skrevet om det et annet sted før en gang, men finner ikke igjen innlegget i farta. The Raven kan høres på YouTube – en utrolig sterk opplesning av Tom O'Bedlam.

Har skrevet om det et annet sted før en gang, men finner ikke igjen innlegget i farta. The Raven kan høres på YouTube – en utrolig sterk opplesning av Tom O'Bedlam.