Bokelskere.no

For et par år siden hadde jeg gleden av å lese Colling Nielsens fortelling om den danske borgerkrig, en mildt sagt ellevill skrønehistorie, nå trygt plassert blant andre tidløse favoritter i min imaginære bokhylle.

Hva så med denne historien, er denne ellevill óg? Det kan jeg svare et rungende nja på, men helst er det andre tabloide ord som ville passet boken bedre. Forkvaklet? For i tillegg til å være ellevill kan en også være trygg på at det er plass til noen uromomenter her.

Det er altså fremdeles Danmark, omtrent nå, men samfunnet har utviklet en intens oss-mot-dem-tanke. Se for deg Christian Tybring-Gjedde som statsminister en tiårs tid. De aller fleste ikke-etniske dansker er samlet i gettoer og på vei til å skipes til en nyetablert kontainerlandsby Danmark har etablert i Mosambik.

Samtidig er det "oss", de "gode" i fortellingen, som på rett side av sperringene, begår en endeløs rekke av umoralske handlinger i et crescendo som utløses i beskrivelsen av en kunstinstallasjon på slutten av fortellingen.

Han er jo helt hemningsløs han Kaspar. Det er leseverdig helt på toppen av skalaen, samtidig som det er ikke helt friksjonsfritt å komme seg gjennom.

Jeg triller fem av seks diende bestefedre for denne boka.

En god del år etter at jeg kjøpte Steinbecks samlede verk klarte jeg tilslutt å klamre meg gjennom en av bøkene før jul. Og Vredens druer viste seg å være et solid stykke arbeid med evigaktuelt tema men også et godt stykke omstendelig i form.

Hva da med dobbelt så tjukke Øst for Eden? Dobbelt så omstendelig? Evige utredninger om maisaksens vekst, tur/retur for skilpadden som krysser veien? Får vi følge bilselgeren en hel arbeidsdag? Heldigvis ikke.

For en skulle knapt tro det er samme forfatter som står bak disse to bøkene. Nå er jeg av og til litt usikker på hva mitt fagområde er, men det er ikke nødvendigvis tekstanalyse. Uansett er det tydeligvis mye som har skjedd for Steinbeck på de tretten årene fra han skrev Vredens druer og frem til denne boka ble lansert.

Jeg skal ikke kjede dere med å skrive om hva historien handler om, det høres uansett ikke særlig spennende ut. Det er litt rydding av stein her, litt planting av trær der. Det som er spennende er hva Steinbeck gjør med karakterene.

Noen ganger får de det bare virkelig bra til, som Carsten Jensen i Vi, de druknede og Hans Fallada sin Alle dør alene. Bøker som ikke kjennetegnes av helt magisk plot men av unikt beskrevet karakterer som opplever helt vanlige ting. Okey ikke helt vanlig da men nesten.

Øst for Eden er altså full av slike unike karakterer, og for min del kunne den vært enda et stykk Vredens druer tykkere. Carsten Jensen og Hans Fallada må rydde plass på toppen av pallen. Her er det bare for Steinbeck å tatovere på terningkast seks med det samme.

Okey, så problemet for miljøaktivistene er at oljeindustrien har rett. Olje og gass står bak over halvparten av all eksport og er grunnlaget for en stor del av inntektene til den velferdsstaten vi kjenner i dag.

Men, oljelobbyen har også et problem, for klimaaktivistene har rett de óg. Å fortsette med olje og gass vil være både en økologisk og økonomisk katastrofe.

Her ser det ikke ut til å være noen vinnere, men jo, det er vist det, for Sylvi Listhaug vinner når arbeidere og aktivister krangler. Eneste løsningen er: Innestemme.

Så er dette først og fremst en bok om industripolitikk, eller rettere sagt hvordan etablere ny grønn kompetansetung industri som kan fylle eksportbehovet for fremtiden, et lite stykke utenfor det jeg vanligvis interesserer meg mest for (Pasta carbonara og Frisbeegolf), men om det å lese denne boka bidrar til å skuffe Listhaug er jeg med.

Utgiveren Manifest er forøvrig tenketanken som skal levere politikk til Rødt og SV, en slags Civita for ytre venstre. Da er det noe interessant at de argumenterer for havvind som jo er ganske upopulært på venstresiden.

Uansett, jeg er også villig til å revurdere en rekke av standpunktene mine om det bidrar til å gjøre Listhaug lei seg.

Jeg kjenner ikke mye til Ålesund eller øyene rundt. Jeg vet det er mange tidligere Lillestrøm-spillere på Ålesund sitt fotballag og så har jeg lest at byen kommer til å være sentrum for en øko-anarkistisk revolusjon om en tyve års tid.

Denne historien, en oppvekstroman lagt til øya Giske på åttitallet, altså seksti år før en blir henrettet for å ikke kildesortere, er litt enklere å kjenne deg igjen i. På Giske møter vi Rune, den eneste gutten uten mellomnavn.

Noe det er mye av på Giske, er det som er både vanlig men samtidig også litt rart. Som at alle har enten upassende mellomnavn, eller enda mer upassende kallenavn, eller at oregano anses som så sterkt krydder at øyboere flest går store omveier rundt husene som bruker det.

Det er litt deilig å ikke lese oppvekstroman som handler om Oslo på 60-tallet, eller som er i overkant detaljfokusert. Personlig tar jeg gjerne seks bind av Rune, hans vanlig uvanlige venner og de mildt sagt skrønete historiene hans.

Terningkast: M / G

Hugo tror han er vaktmester i blokka der han bor, eller rettere sagt, trygdeblokka han er plassert i. Aldershjemmet i bunnen, deretter de narkomane, og helt på toppen, alkoholikerne.

De lever sitt eget liv. Storbyen ligger under vann uansett og på tv går statskanalens eneste program, "Innsjekk" med Helena. Ingen får nok av Helenas spørrende ansikt der hun boltrer seg blant syke, innsatte og døende.

"Hun gjentar bare alt som blir sagt", sier noen, men de blir fort hysjet på, for om ikke hovedpersonen så er Helena midtpunktet i hva som må forstås som en herlig, og kanskje nødvendig satire over den sjanger av dokumentarer om folk som kan sjekke seg inn, og ut igjen av andres kriser.

Uansett, Hugo opplever seg selv som limet i blokka. Merkelig nok deles ikke dette av øvrigheten. Når Helena sjekker inn ser han muligheten for oppreisning. Men jeg kan avsløre, det blir forviklingar.

Det er nydelig opplegg dette her. Ikke bare klarer Axelsen å beskrive den bortimot fullstendig moralske kapitulasjon hvor samfunnet deles i et oss mot dem, men hun klarer å lage satire av det samtidig.

Jeg triller terningkast seks for oss, og tre for dem.

Fortellingen om den ganske usle Jean Valjean som møter den temmelig uselviske biskopen av Digne og får sin vekkelse.

Det fungerer godt for Jean når han prøver å være god, men akk så mange elendige å være god for. Det kan rett og slett ikke gå godt for alle.

Hugo er virkelig god når han forteller. For en historie! Desverre er han ikke like god når han skal beskrive noe, og ikke minst begrense seg.

Altså, om ikke verdens tjukkeste bok, så hvertfall den lengste. Det tar jo aldri slutt! Vent, er det en nabo? Lurer på hvordan gata hans ser ut, la oss bruke tre kapitler på det.

Og Waterloo, tenk å få oppleve det slaget gjenfortalt av en av verdens mest kjent forfattere. Men ikke slik, nå vet jeg mindre enn før.

Nydelig og episk, men er dette boka hvor en anbefaler en forkortet versjon? Over to måneder brukte jeg! Uansett, minimum terningkast fem.

Anekdotesamlinger er alltid et friskt pust. Ikke at jeg helt kan si hvor grensa mellom skrøner og anekdote går, men at dette er noe annet enn Vredens druer og Øst for eden, den saken er hvertfall grei.

Boka beskriver hverdagen i gata Cannery Row. En gate full av karakterer, den ene mer karakter enn den andre. De holder egentlig ikke på med noe spesielt, likevell blir det som regel noe rot ut av det.

Den minner meg litt om filmen Smoke, den alle måtte se når de bodde i kollektiv på nittitallet. Hvor handlingen er mer knyttet opp mot et sted, og følger de som tilfeldigvis dukker opp der.

Jeg er jo svak for skrøner, anekdoter også når det ikke går i tospann med et politisk eller religiøst agenda. I såmåte passer denne boka godt for de som trenger noe som kan pares med sol, hengekøye, saft og/eller slalombrus.

Først og fremst en såkalt shout out til telefonkioskene landet rundt som tilbyr gratis lesning i alle kategorier og kvalitet. Barnebøker, krim, NOUer. De har alt. Denne boka plukket jeg opp i en kiosk på Jessheim. (*gjør Jessheim-tegnet). Det er altså ingen grunn til å ta med seg lesestoff hjemmefra når en skal på norges-ferie.

Simon Stranger snublet over at hans jødiske bestemor vokste opp i Rinnan-bandens hovedkvarter. I kjelleren der Rinnan torturerte hundrevis av motstandsmenn og -kvinner holdt bestemor barneteater få år senere. Må bli bok av slikt!

Stranger beskriver mellom- og krigsårene til sine jødiske besteforeldre og Henry Rinnan, og det er klart, det er relativt grimme saker. Ikke bare det Rinnan gjorde, men hva slags svigermor kjøper Rinnans bandekloster og forærer det som et familiehjem til et ungt nyforelsket jødisk par nylig overlevd krigen?

Boka er skrevet i et slags historisk Conn Igulden-aktig romanformat. Bruk historiske fakta som rammer, dikt opp resten. Og det funker bra, han er jo flink han Simon. Jeg savner gjerne i slike bøker at det som kan ha kildehenvisninger kan skilles fra det som er oppdiktet, men en kan vel ikke få alt heller.

Uansett, bra levert gratisbok fra bibliotekenes telefonkiosker.

Jeg stopper deg der, før du involverer for mye av fritiden din til denne bokmeldingen. Det er like greit å bare være helt åpen om at denne historia handler om nazivampyrer.

En bataljon med tyske soldater søker ly i en liten borg i en lite befolket del av Romania. Borgen er dekket av kors på alle vegger, men mangler ellers bekvemmeligheter som strøm og hyggelig selskap.

En av soldatene lar seg invitere til å forsyne seg av et kors og tror du ikke den klumsen greier å rive ned deler av veggen? Altså helt utrolig. Men, bak den veggen, er det noe... er det noen der?

Snart skal det bli folksomt i borgen, den må fylles på med nok en bataljon soldater, en historiker og hans datter hentes inn, og plutselig dukker det opp en mann med rødt hår og en stor koffert.

Den gjentagende setningen "the man with the red hair" får meg av en merkelig grunn til å tenke på en vits om Dan Brown sitt forfatterskap. Det skulle heller ikke forundre meg om Dan Brown har sett mot Wilson for inspirasjon.

Jeg har ikke hørt om Wilson før, men det er litt i samme hylle som Steven King dette, kanskje noe lettere i formen. King ville nok spilt ut noen av  ideene videre, men nå er vi hvertfall spart for et par hundre sider.

Jeg lar tre av seks SS-soldater forsvinne sporløst fra vaktposten sin for denne mildt gufne historien.

Takk, denne serien hadde jeg helt glemt bort. Gleder meg til å lese videre:)

Jeg har alltid trodd at Hemingway skriver om gamle menn som sitter i en stol og ser utover fjorden. Så feil kan en ta, for innledningsvis fremstår dette som det beste av Alistair MacLean.

Amerikaneren Robert har meldt seg til tjeneste mot fascistene i den spanske borgerkrigen. Nå finner vi han i skogen med sekken full av dynamitt og med beskjed om å få sprengt unna en bro.

Som medhjelpere oppsøker han den lokale geriljagruppen, en samling meget besynderlige karakterer med hver sin meget besynderlige forhistorie. Og midt i blant dem, en kvinne.

Alistair Maclean var blant annet kjent for å ikke ha noe romantiske innslag i noen av sine historier, vi kan derfor trygt avslutte den sammenligningen. I stedet går nå vår hovedkarakter Robert over i forundringsmodus resten av boken.

Nå er det ikke galt å stoppe opp litt innimellom og undre seg litt, men her har forfatter undret seg bort fra hele historien. Med bombeflyene jagende over hodet og en bro som venter på å sprenges, finner heller Hemingway det for godt å la sin hovedkarakter legge frem og drøfte både fortid og fremtid.

Vel, denne Hemingway er fortid for min del nå, jeg er IKKE IMPONERT!

Ytterst omfattende og deprimerende lesning om Gulag, Sovjetunionens straffe- og arbeidsleire som gjennom nærmere førti år tok livet av mellom to og seks millioner mennesker.

Formatet er litt vanskelig å plassere, for selv trodde jeg at dette var mer sakprosa men forfatteren selv hevder at det er hverken et historisk eller en vitenskapelig tekst, men heller en samling folkeminner, "folklore", ispedd egne betraktninger.

Åja, kåseri tenker du da, men nei, det er det absolutt ikke. Essay er ordet du leter etter, du vet den sjangeren Knausgård har fullstendig ødelagt, eller den sjangeroppgaven du fikk i stil-lekse som du uansett leverte inn som kåseri.

Solzhenitsyn går både strategisk og billedlig til verks og beskriver kapittel for kapittel de forskjellige stadiene i et fangeliv. Arrestasjon. Det første forhøret. Den første cellen. Den første natten. Og så videre.

Det er altså et ganske voldsomt og mørkt verk som anbefales til de som føler de har litt formye solskinn i livet sitt, eventuelt til de som liker å fordype seg i et tema men som samtidig hater sakprosa.

Vi forlater sjangeren "dannelsesreise" for et lite øyeblikk og sjekker innom Torstein Knarresmed i femte bok av Jomsviking. Torstein har jo en uheldig egenskap i å plassere seg i begivenhetenes sentrum og ikke komme spesielt godt uttak det. Lykkes han bedre denne gang?

Han prøver hvertfall der vi finner han i jomsvikingenes borg, drikkende, deprimert og litt tung i magen. Det ser ut som om han hvertfall prøver å ikke ta del i alt av vestlig verdenshistorie for et par år. Men selvsagt, der kommer Olav den hellige med de kristne støvlene sine og roter det til for Torstein.

Ja, så må han ut på tokt igjen da han Torstein. Det må være lov å si at det er en berg- og dalbane, for han er heldig når han overlever de første femti sidene, og de neste femti, og de neste femti, og de .. omtrent som i de forrige fire bøkene.

Men det er jo kjekt å lese på dette da. Han er flink til å skrive han Bull-Hansen og en må nesten hele tiden glede seg til neste bind i serien og heller la det gli forbi i stillhet at det bare skulle være en, eller tre, eller fem, wller hvem vet antall bøker, og at han får nå påfallende mye med seg denne uheldige mannen.

Siden jeg nå har testet ut både sci-fi og fantasy dette året, har jo Bull-Hansen litt av hvert der å by på også, om jeg skal sjekke utnoe nytt i påvente av ny bok om Torstein. Hvertfall anbefaler jeg meg selv det fremfor forfatterens blogg, for der vet jeg ikke helt hva en kan finne.

Terningkast: Tre av fire veltede gudestokker.

Vistnok i sjangeren "dannelsesreise", møter vi først den unge legen Wilbur Larch som etter et uvanlig møte med en prostituert, får innblikk i grasrotas helsetilbud for de som må håndtere uønskede svangerskap. Ganske voldsomme greier, si!

Wilbur ender etterhvert opp med sitt eget barnehjem og undergrunns abortklinikk og her dukker også bokens hovedperson, Homer Wells opp på dørstokken. Etter en serie mindre vellykkede forsøk på adopsjon finner tilslutt Wilbur ut at Homer som snart er tenåring like gjerne kan trenes opp til å bli abortlege.

Jeg trodde historien handlet om å plukke epler, og i retrospekt ser en at det er et glimrende markedsføringstriks for å få bygdefolk til å lese seg opp på sentrale verdispørsmål.

Historien er lagt til mellom- og etterkrigstiden og hvor datidens samfunnsutvikling var lite hengiven og oppmerksom på kvinnehelse, men dersom folk i USA leser klassikere er det vanskelig å se for seg at noen er annet enn forkjempere for fri abort etter denne boka. (og sosialister etter lesing av Vredens druer).

Forøvrig, et(t)er å ha klokket inn på ca ti ukers lesetid må jeg plassere Irving i kategorien "lett å legge fra seg, vanskelig å legge bort". Det er kanskje i overkant innholdsrikt og omstendelig dette her. Samtidig, vanskelig å argumentere mot at det er verdt investeringen.

Jeg triller fem av seks .. ehm .. glem det.

Det var behov for noe lettere etter to måneders dannelsesreise med John Irving, derfor et gjennlytt av en bok jeg allerede har lest, men tilbake i 2015. Håper virkelig den var like god som jeg husket den!

Hovedkarakteren, en pensjonert etteretningsoffiser, blir oppringt av en kompis som etterforsker et mord hvor offeret oppskriftsmessig er skamfert på det grøvste. Grov skamfering er en populær trend vi skal bli mer kjent med videre ut i boken, og noe som oftere en før blir brukt i krimsjangeren for å dekke over manglende kvalitet i historien.

Etter å ha introdusert de involverte virker det som om forfatteren begynner å kjede seg og derfor settes det straks i gang med mer unødig grov skamfering. Dette påfølges av et par mindre vellykkede forsøk på å forklare hvorfor resten av historien skal foregå i Tyrkia.

Deretter fungerer det relativt godt for forfatter. Tempo, spenning, alt tilsier at dette blir det film av. Det kan det også bli, men kanskje ikke før oppfølgeren kommer til sommeren neste år.

Det er altså tidvis ganske bra spionthriller dette her, selv om den plages av de sjangerproblemer en forventer at den skal ha. Men god nok til å leses flere ganger? Det er jeg ikke overbevist om.

Terningkast: 1 av 2 utplukkede øyne.

Læreren til Knausgård på skrivekunst-akademiet, Fosse altså, syntes ikke særlig om hva Knausgård skreiv på skolen. Og i den temmelig legendariske podcast-serien BokPod, hvor en ganske gretten Fosse intervjues, virker han ikke særlig varmere til ideen om å skrive en romanserie med seg selv i hovedrollen.

Uansett, hovedpersonen Asle, oppvokst i Barmen, som Fosse, katolikk, som Fosse, kommunist, som Fosse, lengter bort, som Fosse, og reiser først til ei større bygd, som Fosse, siden til Bergen, som Fosse, uten stort annet enn tro på eget talent, som Fosse.

Noe annet Fosse setter pris på er å benytte ord og historier om igjen og om igjen. Til slutt er det uråd å ha tall på hvor mange ganger Åsleik sier ordet Andreaskross eller Asle lar seg irritere over at Åsleik, med sin bondske byrgskap sier ordet Andreaskross.

Men det er ganske effektivt det han Fosse holder på med, for selv om det jo er en historie der óg, er det nesten som meditasjon, eller ei messe en sitter i.

Forøvrig gir messen en slags renselse, ikke til meg, men til oppleseren. Jeg prøvde først å lese den selv, men det var ikke rett bok på rett sted for det, så dermed gikk jeg for lydboka hvor oppleseren var selveste Anderz Eide, aller mest kjent som Andy fra Andys ville Dinoeventyr. Vel, ikke nå lenger, fra nå av skal stemmen din kjennes som Asle, han med det tynne grå håret, som Fosse, samla i ei lita hestehale, som Fosse, der du fortel på nynorsken din, som Fosse.

Den kan være fin for mange denne historia, som både er lavmælt og voldsom på samme tid, ja om en da finner riktig tid og sted for det.

Rimelig omfattende o-fagsbok fra Thunberg med en 80+ ulike artikler fra klimaforskere, økonomer, samfunnsvitere osv. Thunberg selv innleder og oppsummerer kapittelene uten å ta fokuset bort fra sitt prosjekt; at folk skal begynne å lytte til forskerne, ikke nødvendigvis henne.

Ikke alle synes hun lyktes, som i NRK sin anmeldelse av boka, som ganske tydelig tar seg nær av Thunbergs standpunkt, selv om de må medgi at noen av tallene virker troverdige nok.

Den store utfordringen for mange er at Thunberg beskriver klimakrisen først og fremst som en bærekraftkrise, og sliter ikke nevneverdig med å underbygge dette. Og selv om hun tar avstand fra -ismene (ikke noe barn av Jon Fosse dette), er hun tydelig antikapitalistisk og peker på at ingenting kan løses med dagens forbruk blant verdens rikeste 10 %.

Slikt er selvsagt fryktelig provoserende for mange, at løsningen ikke er å tjene mer penger. Eller at en må vente til en grønn løsning er profitabel nok.

Gubbemiljøene verden over lar seg implodere intellektuelt av å få fakta presentert av en kvinnelig tenåring, så min oppfordring får være, les boka, og ikke vær gubbe.

Shattered Sea er en litt smalere og ukomplisert trilogi fra Abercrombie, selv om den selvsagt inneholder nøkkelingrediensene til fantasy-sjangeren: Minimum tre bøker, middelaldersk borgerkrig, og ikke minst en mer eller mindre vag lovnad om magiske forviklingar.

Fiffig nok med mindre vage pek underveis i bøkene om at historien ikke er lagt til fortids middelalder, men en fremtids post-apokalyptisk middelalder, hvor sentralt er søken etter oldtidsvåpen, som potensielt da er av teknologi som ligger en god del hundre år frem I tid. Gav det mening?

Lille Yarvi, kongesønnen med bare en brukbar arm, er heldigvis ikke først i arverekken. Det er greit for han, det er tryggest i skyggene og kanskje passer det han best å forkaste familiebåndet og gå i kloster. Men så skjer det ting da, og planer går til helvete, plutselig er han konge, men for hvor lenge?

Abercrombie er god på historiefortelling, men enda bedre på å gjøre karakterene sine menneskelige, ikke bare god, ikke bare ond. Nå ville jeg vanligvis skrevet noe stygt om Ken Follett, men siden siste boken faktisk var ganske god, til tross for episk endimensjonale karakterer, utsetter jeg det noen måneder.

Uansett, det er neimen ikke lett å vite hvem som er den gode, hvem som fortjener leserens sympati og om disse sympatier må forkastes før siste side er lest. Og det er jo forfriskende flere forfattere burde prøve seg på.

Uansett lettlest og tilgjengelig sommerlektyre fra Abercrombie. Jeg fyrer av seks av ti alvestaver (om det er lov å si) for denne trilogien.

Dokumentarisk om zombiekrigen som raste verden over for noen år siden. Ja, en kan nesten begynne å lure for den er ikke så verst skrudd sammen denne boka. Forfatteren, eller journalisten tar oss gjennom et tiår med zombiekrig via en rekke intervjuer med alt fra leger, politikere, prester og militære.

Utover det å anlegge en seriøs tone er historien fiffig på mange måter. Møter med populister og konspirasjons-teoretikere får en til å tenke at denne fort kunne vært skrevet som en harselas over nåtidens koronavaksine-skeptikere, men der hvor historien er på sitt mest modige:

Den Sør-Afrikanske Redeker-planen, hvor en gjør et utvalg av borgere som må reddes, og bruker resten av de ikke-smittede som lokkemat blir raskt populær, og omtrent like raskt som zombiene selv, sprer ideen seg verden over. Noe slikt ville selvsagt aldri hendt i virkeligheten. Tenk, et A-lag og B-lag av borgere, i Sør-Afrika.

Det viser seg forøvrig at boka er skrevet før den kanskje mer kjente filmen, noe som ofte er et kvalitetstegn, for boka vel og merke. Ellers registrerer jeg at uten at det var planen, har denne sommerens leseliste vist seg fra sin mest post-apokalyptiske side. Noe å tenke på neste gang du bare skal kose deg med Maren Uthaug.

Jeg gir forresten World War Z syv av ti meter høy vegg av døde zombier, og registrerer at filmen ikke er å finne på noen kjente strømmesider.

Vi starter noen år frem i tid, hvor oppdagelsen av en tattovert steinalderkvinne slipper løs et virus fra den tinende tundraen i Sibir. Dette lumske viruset sprer seg raskt verden over og ufint nok, angriper først de minste barna.

Historien er utformet som en slags novellesamling hvor hver enkelt skjebne spinner rundt de samme verdenshendelsene. Ganske kul idé egentlig!

Det er jo noen ytterpunkter her, men selv i den frykteligeste katastrofe, er det ikke sjeldent et familiedrama også må sorteres unna. Så er det også plass til vinklinger også Stephen King ville vært stolt over.

Det er grei utforsking av grenser underveis i romanen, fra først moralske, så teknologiske, før tid, sted og rom projiseres inn i en sky av alternative dimensjoner. Det er altså en blanding av familiedramaet Vestavind, godt blandet med Twilight Zone.

Sluttresultatet må hvile på i hvilken grad en liker en åtte-dimensjonal versjon av Vestavind, som for meg blir en svak firer.