Bokelskere.no

Helt OK bok. Ikke en jeg kommer til å huske eller anbefale. Føler historien er rett frem og det er ikke vanskelig å tenke seg til hva som skjer eller hvem de skyldige er. Etter at det kom frem ventet jeg bare på at jeg kunne begynne på neste bok.

Tim Curry er en av mine favorittskuespillere så du har mye å glede deg til når du skal se flere filmer med ham. Liker mange av hans sære roller. =) Og det er fint at du skal lese mer av Stephen King. Selv skal jeg lese The Outsider av ham i sommer som er hans nyeste. =)

Ikke den beste Beltøboka, til det blir det for søkt. Men god nok!

Velskrevet med en hovedperson det er vanskelig å like. Synes ikke slutten satt helt, men alt i alt ei god bok!

Nok en god bok av Moström. Nummer 2 i serien dom absolutt bør leses inrekkefælge. Lettlest og god krim, vil falle i smak hos de fleste. Det at forfatteren begynner på en mulig ny sak i slutten av boka er noe jeg synes er utrolig kult. Gleder meg til fortsettelsen!

Hadde du gitt opp hvis du ble kidnappet og frarøvet friheten?

Horrortørke?
Det gis ut en del horror for tiden. Det var en tid det ble utgitt svært lite horrorbøker, synes jeg, men nå ser det ut til at det begynner å ta seg opp igjen, og godt er det. Jeg vet godt at det er en sjanger som ikke tas seriøst hverken i bokformat eller på film, men det er nettopp derfor jeg liker det. Det er ikke mye som skremmer, for etter mange år med mye lesing av horror og sett en del skrekkfilmer, så blir man jo kurert, men synes fremdeles sjangeren er underholdende. I hvert fall det meste av det. Det er ikke selvfølgelig ikke som før i tiden da sjangeren var mer leken og kreativ, men det kan man ikke forvente heller. Noen ting forandrer seg, dessverre.

Doll House er en bok jeg har sett mye på Goodreads i det siste. Som regel har jeg ikke lyst til å lese bøker som får mye oppmerksomhet, men det var noe med denne som gjorde meg nysgjerrig, og jeg ville gi den en sjanse. Det virket som en artig og spennende horrorflick i bokformat. Jeg er svak for horror og har vært det helt fra jeg var liten og for ung til å lese og se sånne ting. Siden har interessen for horror vært der. Jeg har til og med en svær pappfigur av skrekkfiguren Jason Voorhees i stua (fyren som er kjent fra Fredag den 13 filmene) og det sier vel jo sitt. Er man en horrorfreak, så er man en horrorfreak.

Et nytt kapittel i Olivias liv blir til et mareritt
Denne horrorboka er om Olivia som forlater redet for å begynne et nytt liv et nytt sted. Hun skal begynne på college, og et nytt kapittel starter i livet hennes. Det er både vanskelig og spennende både for henne og faren hennes, for det har alltid vært de to. Olivias mor dro fra dem for hun hadde ingen ønske om å være mor (hørt på maken!), men faren hennes har alltid vært der for henne, og kjører henne til college. Men det tar ikke mange timer etter at Olivia er alene på det nye stedet før hun blir kidnappet i en hvit van, og fraktet inn i en celle med nesten bare rosa interiør. To menn, en i gorillamaske og en i sjakalmaske holder henne fanget. Hun blir utsatt for det ene og det andre, og hver gang hun prøver å gjøre motstand, risikerer hun å miste en kroppsdel. Kommer hun til å klare å rømme fra torturkammeret som ligner et dokkehus, eller er alt håp ute?

Dette virket som en typisk horrorbok og det var det også, på mange vis. Plottet virket som noe man har lest og sett mange ganger før, spesielt for oss som er vant til sjangeren, så her var det ikke noe nytt. Olivia er en sterk karakter som ikke lar seg kødde med, og står i mot så lenge det er mulig. Hun er en fighter selv om det koster henne dyrt. Hun er spennende å lese om og samtidig irriterende for hun viser ikke mange sider av seg selv, og blir fort pappfiguraktig i lengden. Noen av replikkene er rare og unaturlige, og handlingen blir fort repeterende, så denne horrorboka blir fort mye av det samme og kjedelig.

Et tilfeldig offer eller nøye planlagt?
Hvem er ute etter å skade Olivia? Får hun noen gang se ansiktene deres? Er det noen hun kjenner, eller er hun et tilfeldig offer? Hvor lenge kommer hun til å holde ut deres syke lek? Mange spørsmål oppstår underveis, men dessverre blir denne boka altfor forutsigbar og for lett til å gjette seg frem til hvem som står bak. I hvert fall hvis man har sett og lest mye fra sjangeren tidligere, så får man et visst instinkt, en magefølelse som oftest stemmer.

Doll House er en blanding av horror og slasher, som er noe festlig. Med festlig mener jeg at når man er vant til sjangeren, så blir man etter hvert flink til å se humoren i den sjangeren. Dette er ment til å være seriøs horror, men for min del ble det ikke det. Det ble mer festlig og humoristisk enn skremmende. Synes at forfatteren prøver for hardt, og dessverre blir storyen for forutsigbar. Replikkene mellom far og datter er litt lattermilde og anstrengt, det virker ikke naturlig, og det er altfor lett å gjette seg til hvem som står bak bortføringen av Olivia. Morsom og lettlest der og da, men ikke noe skremmende eller spesielt tankevekkende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jaaaa, denne var god! Les, les, les! En veldig moderne Agatha Christine historie med en vri. Kjempe stilig konsept. Man merker at forfatteren kjenner karakterene sine veldig godt, noe som igjen gjenspeiles i hvordan de oppfører seg og er mot hverandre. Kos deg!

Omtrent midt i boka følte jeg at det var så åpenlyst hvem som var den skyldige og hva som ville skjer at jeg nesten hadde lyst til å legge boka fra meg. God historie og spennende, men litt langtrukken. Kommer likevel til å prøve meg på andre bøker av henne.

Science fiction er avanserte greier ...

Jeg liker science fiction, men det er dessverre ikke en sjanger jeg leser mest av, så der er jeg litt utrent. Tidligere science fiction bøker jeg har lest er blant annet Darlah (172 timer på månen) av Johan Harstad, Across the Universe av Beth Revis og I Am Number Four av Pittacus Lore, bare for å nevne noen. Som sagt så liker jeg science ficiton, men samtidig har jeg litt anstrengt forhold til sjangeren med redsel for at det kan bli for avansert, i hvert fall hvis det blir for mye tekniske forklaringer og slike ting. Da blir jeg uengasjert.

Her er det ikke det tekniske som er avansert med boka, men selve handlingen. Det er vrient å forklare den på en forståelig og rettferdig måte, fordi den er veldig kompleks. Den er lettere å forstå når man leser den selv, men å beskrive den forandre, er noe annet. Noen bøker er sånn, og noen bøker er enklere å forklare enn andre. Det varierer så veldig.

Velger man å være alene?
Dette er ingen bok som er lett å forklare. Det er heller en bok som må leses og oppleves. Det er bare da man får en ordentlig forståelse av boka. Det er en slik type bok. I bunn i grunn er boka hovedsaklig om to personer og en bikarakter. Først møter man Augustine som begynner å bli en gammel mann som lever og ånder for jobben. Han er forsker, og hans base er Arctic. Noe skjer som gjør til at alle kollegaene evakueres, men siden Augustine ikke har noen nære og kjære, bestemmer han seg for å bli værende. Han tror han er alene inntil han oppdager at en jente, Iris, som er blitt etterlatt i evakueringen. En annen person man blir kjent med er Sully. Hun har også ofret livet sitt til jobben. Hjemme har hun eksmann og en datter. Hun er på vei tilbake tilbake fra Jupiter etter flere års oppdrag, men på vei tilbake fra Jupiter svikter kommunikasjonssystemet. Mens hun sitter i romfartøyet Aether, får hun rikelig tid til å tenke over sitt liv, ting som har skjedd og forskjellige valg hun har tatt. Dette er virkelig en bok om filosofi, tid og sted, noe som er interessant med boka.

Hadde så vidt hørt om boka tidligere, men ikke så mye. Hadde så vidt på forhånd hørt om denne på YouTube. Hun jeg samleste den med og som jeg har samlest flere andre bøker med, foreslo denne og jeg ble med. Noe jeg er glad jeg gjorde for selv om dette er en noe treg bok, stiller den mange viktige spørsmål og får deg til å tenke. Det er nesten som å sitte i samme rom med disse hovedpersonene og filosofere sammen med dem. Jeg likte spesielt godt den stille atmosfæren fra handlingen i boka. Her er det ikke snakk om actionfylte scener eller dramatikk sådan, til tross for at det karakterene blir utsatt for, er veldig tragisk. De tar det hele med knusende ro og det er forfriskende i en slik sjanger.

Dårlig sammenligning
Denne boka sammenlignes med Fordi overlevelse ikke er nok (Station Eleven) av Emily St. John Mandel, noe jeg ikke skjønner noe av, for personlig synes jeg ikke bøkene er like i det hele tatt. Bøkene er fra sjamme sjanger, men synes at akkurat den sammenligningen er rar, så ser ikke helt den.

Good Morning, Midnight er en komplisert og avansert bok å komme seg inn i med det første. Det tar litt tid før man kommer seg helt inn i konseptet, så man må smøre seg på litt med tålmodighet i de første kapitlene, men det blir lettere etter hvert. Karakterene er fascinerende å lese om, spesielt om stabeiste Augustine som ikke gir opp jobben sin til enhver pris, og jeg liker hvordan boka reflekterer våre egne liv om at ingen vet hva som skjer i fremtiden, og det evige spørsmålet om livene våre egentlig betyr noe, og i så fall hva? Jeg liker at boka får leseren til å stille spørsmål agående seg selv og hva som venter. Den får deg til å filosofere over store og små ting, noe jeg har sansen for.

En ting er sikkert; denne boka gir deg noe å gruble på. Boka tar også opp et viktig tema nemlig ensomhet og hva man kunne ha gjort annerledes her i livet, og ikke ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Å, dette er veldig dramatisk. Henni og Knut er så heldige å kunne få bo i hans mors hjørnestue. Ikke fler turer på boligformidlingen og nå kan de gifte seg! Men svigermor legger seg opp i hvordan Henni koker frokosteggene og hun tillater seg å stoppe Knuts strømper selv om Henni har gledet seg til det! Hvordan skal det gå...?

Utrolig spennende bok med god driv og vanskelig å legge fra seg. Det er ikke noe overdrevet i boka som action helter som kaster seg foran biler for å redde et barn, men har en handling som er reell og gjør det lett å leve seg inn i. Denne burde du absolutt lese hvis du ser etter en spennende og lettlest bok. Jeg fikk ikke tak i bok nummer to samme dag som jeg ble ferdig med den, ellers hadde jeg vært i gang med den :) Det er 1. bok i en serie hvor man må lese dem i rekkefølge.

KOS DEG!

Jeg ga ikke så dårlig karakter bare fordi det skal mer til for å sjokkere meg, men jeg har lest mange lignende bøker før, og jeg fikk heller ikke sansen for hovedpersonen. Jeg brydde meg ikke så mye om handlingen eller karakterene. Og forventninger til bøker og filmer har jeg sluttet å ha, fordi det ødelegger alltid, så prøver alltid å være nøktern til enhver bok jeg skal lese og enhver film jeg skal se. Jeg har også alltid vært kritisk, og vet hva jeg liker og ikke. =)

Ikke alle minner er like gode ...

Nære bånd viskes ut med årene
Etter et havarert ekteskap byr livet på flere problemer for politikvinnen Renate Minde. Hun får en mystisk telefon fra hennes kjære tante som vil ha Renate til å komme hjem til Mandal, men sier ikke hvorfor. En gang var de to nære, men i de siste årene har de ikke hatt så mye med hverandre å gjøre. En av grunnene har vært hektiske livet og jobben til Renate i Bergen, og hun har ofte funnet på unnskyldninger for å holde seg unna barndomsstedet Mandal. Selv om hun er glad i sin tante, har det vært for vondt for Renate å dra tilbake. Men nå er hun alvorlig bekymret, både for tanten og hva hun prøvde å si, så denne gang kan hun ikke komme med bortforklaringer. Vel hjemme hos tante Magdalena, finner hun henne alvorlig skadet og mens tanten ligger i koma, samarbeider Renate både med lokalpolitiet, og gjør sine egne undersøkelser. Hvem ville tanten hennes noe vondt, og hvem prøver å skremme Renate, og hvorfor?

Konseptet virket lovende. Fortid møter nåtid, mørke familiehemmeligheter og fortrengte minner. En fin blanding for en krimbok, men dessverre ble dette litt flatt for min del. Den har noen spennende partier, men det blir fort forutsigbar når man har lest mye av den sjangeren, og ofte føltes historien noe monotont og anstrengt i lengden. Savnet mer brytninger og ikke nødvendigvis overraskelser, men mer variasjon i språket for det blir fort monotont. Mye av det samme skjer. Med pensjonistkrim mener jeg ikke at dette er en bok for bare pensjonister å lese, men en av karakterene er pensjonist og prøver å løse et gammelt mysterium på egenhånd. Det blir litt pensjonistaktig for meg og ikke så veldig troverdig. Føler at den personen fikk litt større rolle enn Renate, og jeg ville heller lese om Renate for hun var mer spennende å lese om. Hun var ikke så endimensjonal som de andre karakterene, og var den eneste karakteren som fascinerte på et vis. Til tross for at tanten hennes er døden nær, og mystiske og skremmende ting skjer rundt henne, prøver Renate likevel å gjøre en god jobb, selv om hun ikke er politi i det distriktet. Men hun samarbeider med lokalpolitiet og sammen prøver de å nøste opp trådene.

Mystisk skygge
Jeg likte også denne mystiske skyggen som dukker opp av og til. En person som holder øye med Renate og huset til Magdalena av en eller annen grunn. Det gir ikke boka et skremmende preg, men bidrar til mer mystikk. Likevel synes jeg det blir fort forutsigbart, spesielt når man har lest mye krim tidligere, skal det mye til for å bli lurt.

For min del ble Magdalenahuset en noe tørr krim som man har lest "mange ganger før". Jeg er ikke ute etter noe nyskapende eller originalt, for det skjønner jeg det er vanskelig med tanke på hvor mange bøker som utgis fra samme sjanger. Men syntes både at spenningen og underholdning uteble i store deler, og det er synd med tanke på at denne virket mørk og dyster. En fin krim å få med seg på late dager, men ikke noe tankevekkende eller noe som kryper under huden. Tror andre kommer muligens til å like den bedre enn det jeg gjorde.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fantastisk bok! Elsker den, elsker den, elsker den! Måten den presenterer verdenen, personene, karakterene, miljøet på, det er helt strålende. Og lettlest attpå til. Jeg vil ha meeeer!

Spennende og lettlest bok. Litt merkelig oversettelse noen steder, men uten at det ødelegger fortellingen på noen måte. Moderne språk som skildrer et ungt miljø. Forfatteren er flink til å få leseren til å leve seg inn i karakterenes følelser og stemningen i fortellingen.

Spennende med temaer som ikke er mye brukt, gjør meg så nysgjerrig og jeg håper jeg finner lignende bøker. Trolsk, kaldt, rått og dystert miljø, realistiske karakterskildringer. Blir litt langtrukkent og gjentakelser i form av at forfatteren tar opp noen poenger mer enn to ganger, men absolutt en bok verdt å få med seg!

Psycho ble utgitt i 1959, og året etter ble boka filmatisert av selveste Alfred Hitchcock ...

Det er skammelig å være en horrorfreak og ikke ha lest Psycho ... før nå, men bedre sent enn aldri. Har sett klassikeren utallige ganger, og liker den veldig godt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å lese boka uten å høre fiolinmusikken fra filmen, men det var nærmest umulig, både morsomt og irriterende.

En svært kjent historie
Psycho er en kjent historie om Norman Bates. Han er en bygdeoriginal som bor sammeen med sin mor litt avsides til, og driver et motell langs den gamle hovedveien. Det kommer ikke så ofte overnattingsgjester nå for tiden etter at en ny hovedvei ble laget. Norman Bates er en voksen mann som bor sammen med sin mor. Han er en voksen mann som har rett til å ta egne avgjørelser og leve sitt eget liv, men velger å bli boende i barndomshjemmet hvor han driver motellet, tar var på sin mor, og bruker en god del tid på lesing. Han er en enstøing som de andre i nærområdet ser på som litt "rar", men harmløs. En kveld dukker det opp en gjest som har sine hemmeligheter. Hun flykter fra noe, og den kvelden forandrer alt seg for Norman Bates. Folk dukker opp og spør etter denne kvinnen som er forsvunnet. Har Norman Bates noe med det å gjøre, eller er det bare et blindspor?

Jeg har sett klassikeren som ble produsert i 1960 og oppfølgeren som ble produsert i 1983, men aldri lest boka Psycho, men nå har jeg i det minste lest den. I 1998 kom nyversjonen ut og den likte jeg ikke i det hele tatt. Jeg har heller ikke sett Tv-serien Bates Motel som tar for seg Norman Bates som ungdom. Klassikeren derimot, har jeg sett flere ganger. Morsomt at Janet Leigh som var med i originale Psycho er moren til Jamie Lee Curtis, som også er kjent fra horrorbransjen, nærmere bestemt fra Halloweenfilmene. Mor, så datter ...

Lettlest og spennende
Boka er veldig kort til å være horror og inneholder veldig korte kapitler, men det er mye spenning og stemning som skapes på de få sidene. Jeg liker at denne horrorboka blir fortalt på en nøktern og tilbakeholden måte istedetfor heseblesende overdrivelser som i mange av dagens krimbøker som kun er ute etter å sjokkere gjør. Denne boka er også sjokkerende, i hvert fall hvis man ikke er kjent med historien tidligere, men fortellermåten overdrives ikke. Historien er stillegående, de få karakterene som er med blir man godt kjent med og er fengslende å lese om, og man vil stadig vite mer om Norman Bates, for han er en mystisk karakter på mange måter. Synes ikke boka er skremmende. Hadde ikke syntes det hvis jeg ikke hadde sett filmen tidligere heller, for når man har sett og lest mye horror blir man kurert til slutt, og det skal da mye til for å bli sjokkert eller bli skremt. Å bli skremt er en følelse jeg virkelig savner, for det er gøy! Men vedder på at denne boka satte et støkk i folk da den kom ut da boka var nyskapende og skremmende på sitt vis. Selv om den ikke skremmer eller sjokkerer nå for tiden, er det en bok som likevel holder seg godt med årene. Det er en stødig klassiker og man blir kjent med flere sider av Norman Bates enn det vi gjør i filmen. Men vil samtidig rose Anthony Perkins for hans innsats som Norman Bates, for han gjorde det utrolig bra, og han var nesten for kjekk for en slik rolle.

Det tok meg veldig mange år før jeg endelig fikk somlet meg til å lese boka og jeg er glad jeg gjorde det til slutt. Den er stemningsfull, lettlest, fengslende og man får et litt større perspektiv på ting enn det filmen fikk frem, selv om jeg personlig foretrekker filmen fremfor boka. Som regel foretrekker jeg bøkene fremfor filmatiseringene, men ikke denne gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fred Goldman, faren til Ron (ett av drapsofrene) kjøpte rettighetene til denne boka, og inntektene går til Ron Goldman Foundation for Justice og Nicole Brown Charitable Foundation.

Spennende bakgrunnshistorie
O.J. Simpson er et navn de fleste kjenner til. Han var en legende innen amerikansk fotball. Han var også skuespiller og jobbet en periode for NBC som amerikansk fotball analytiker. Han var en fyr som alle ville ha en bit av, så ofte måtte han på reise for å spille inn reklamefilmer og andre jobboppdrag. Privat slet han ofte med forholdene sine. Først var han gift med Marguerite L. Whitley, men da ekteskapet gikk mot slutten, møtte han på unge Nicole Brown som ikke en gang var tjue. Sammen holdt de ut i sytten år etter en turbulent tid. Først ville Nicole separere seg for hun følte hun ikke lenger hadde sin egen identitet og ville ha tid til å finne seg selv. Etter skilsmissen ville hun tilbake til O.J. og med en "prøvetid" på ett år, hvis ting gikk bra, kunne hun få flytte inn tilbake til ham igjen. Som ofte med forhold, gikk det opp og ned. Noen ganger varer det, andre ganger ikke. De begynner å date andre og går hver til sitt, mens de samarbeider om omsorgen over barna. O.J. Simpson gir også uttrykk i boka at han ikke likte omgangskretsen til Nicole. Han stolte ikke på dem og var sikker på at både hun og vennene hennes drev med narkotika, og han ville ikke at deres barn skulle være vitne eller bli involvert i et slikt miljø. Det var en av grunnene til at han og Nicole kranglet så mye. De fleste husker nok også eller vet om biljakten i 1994 da O.J. Simpson satt i baksetet i en hvit Bronco med flere politibiler etter seg. Folk samlet seg ved veien for å få et glimt av bilen O.J. satt i.

O.J. Simpson har samarbeidet om denne boka med Pablo Fenjves, men han distanserte seg mer og mer vekk fra prosjektet fordi han var ikke fornøyd med det ene og det andre. Det virket også som om han mistet interessen for prosjektet underveis. Heldigvis ble det bok til slutt. I forordet i boka forteller Pablo Fenjves litt om samarbeidet, og det er en scene som skiller seg litt ut og kan gi en frysninger. Det er denne;

Now that we were done with the worst of it, or as done as we were going to be, O.J. because suddenly more voluble. He provided details about the drive home, for example, and actually corrected me when I said i thought he'd driven through the red light at Bundy and Montana. "I didn't go to the light at Montana. Why would I have gone there? I took a left at the end of the alley and went up Gretna Green to San Vicente, and from there to Sunset."
He must have seen the look on my face. "Or that's the way I woulda gone."

"Hypotetisk sett"
Resten av boka er skrevet sammen med samme mann, ghost writer Pablo Fvjes. Mye i boka er skrevet som "hypotetisk sett" fra O.J.s perspektiv, akkurat som i intervjuet med Judith Regan. Men istedet som "hypotetisk sett" beskrives ting mer eller mindre fra klare minner. Hypotetisk sett bruker han visstnok for å beskytte seg selv på et vis, virker det som. Han bruker den samme teknikken/forsvarsmekanismen i et intervju han gjorde med Judith Regan som ble publisert på YouTube for første gang tidligere i år.

O.J. Simpson var uskyldig i begynnelsen av undersøkelsen, men etter hvert ble han person of interest og de fleste vet hva person of interest betyr, og det er det de mistenkte kalles i en mordsak. O.J. Simpson var nær venn med Robert Kardashian, og bodde hos ham en stund. Robert Kardashian var også en av hans advokater. Robert Kardashian var Kris Jenners første ektemann og far til Kourtney, Kim og Khloé. Uttrykket til Robert Kardashian besrkiver egentlig alt når de i rettsalen får vite at O.J. Simpson blir erklært uskyldig. Både komisk og veldig talende ansiktsuttrykk om hva han synes om at O.J. Simpson blir erklært uskyldig.

Hvem er Charlie?
Denne Charlie i boka er også mystisk. I boka kalles en person "Charlie" som visstnok mer eller mindre frivillig skal ha vært med O.J. til drapsstedet og vært vitne til det hele. Noen tror at Charlie er et dekknavn på noen vi aldri får vite hvem, og fleste tror det bare er en oppdiktet person, og at O.J. dro alene da han dro til Nicole. Det er mange konspirasjonsteorier rundt denne drapsnatten online som er spennende og kreative å lese i seg selv. Noen hevder at denne "Charlie" er O.J.s sønn, Jason, og at O.J. Simpson tar på seg ansvaret for å beskytte sønnen. Noen folk er jammen meg kreative når det kommer til konspirasjonsteorier om alt mulig ...

O.J. Simpson er og blir en skummel type som aldri slutter å fascinere. Til tross for hvor grotesk og fæl saken er, er det noe med saken som alltid holder på interessen. Man vil stadig vite mer og det er trist at denne saken samtidig rammer så mange. Hvorfor denne boka er tabu å lese, skjønner jeg godt, for det er ikke for sarte sjeler, men samtidig er det en bok som er viktig å få med seg, i og med at den handler om voldelige forhold, noe som er desverre er et svært aktuelt tema i dagens samfunn. Noe vi stadig oftere leser om i avisen.

I boka er det også med en tekst av familien Goldman, og etterord av journalist Dominick Dunne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å fy, denne var bra! Jeg klate ikke å slutte å lese (elsker det når jeg finner slike bøker), det er lenge siden jeg har «gruet» meg til å bli ferdig med ei bok. Klarer nesten ikke å vente på de to neste. Utrolig spennende å lese om sekter og hvordan det er å være del av en. I tillegg til at forfatteren har, etter 25 år, rømt fra en sekt gjør boken ekstra spennende og enda mer troverdig.

Michelle Paver er et forfatternavn som har gått meg hus forbi. Noe som er skammelig siden jeg leser mye fra horrorsjangeren. MEN det er aldri for sent til å oppdage nye navn.

I gamle fotspor
Når man har lest og sett mye horror er det ikke mye som skremmer lenger. Man blir så vant til sjangeren at horror blir mer hjemmekoselig enn skremmende. Høydeskrekk var heller ikke en skremmende bok for min del, men det gjorde ikke noe for den hadde rikelig med atmosfære og det er viktig. I Høydeskrekk møter vi lege Stephen Pearce som er med broren sin, Kits og en gruppe fjellklatrere for å bestige Kangchenjunga. Året er 1935, og Stephen og Kits er ikke direkte bestevenner, men de går stort sett godt overens til tross for sine små feider. Sånn er det i fleste søskenforhold, og de skal følge den samme ruten som en tidligere klatrelegende. Stephen føler seg ofte utenfor gruppa av en eller annen grunn, og med på turen har de med sherpaer og en hund. Det negative med sherpaene er at de er svært overtroiske om det meste, og det kan til tider være for mye, men Stephen prøver å ignore det, og nyte turen. Han vil nå toppen mot allle odds. Under klatringen tar de pause på forskjellig baser, og Stephen føler seg ikke trygg på Leir To. Til og med hunden kan merke det, men kan flere merke det, eller er det bare de to? Stephen innbiller seg å se en skikkelse, og til og med atmosfæren er helt annerledes der, og ting forandrer seg når de finner en ryggsekk som tilhørte en fyr som omkom for flere år siden. De merkelige opplevelsene forsterker seg for ham etter funnet av ryggsekken. Har det noe med ryggsekken å gjøre, eller er det bare høydesyke som spiller ham et puss? Er han i ferd med å miste forstanden?

Dette er en kort horrorbok på bare 224 sider, men den rekker å by på mye. Høydeskrekk inneholder en god og realistisk historie til tross for de overnaturlige elementene som dras inn. Hovedpersonen er både spennende og komisk å lese om, og relasjonen hans til de andre er også spennende å lese om i seg selv. Han er utenfor gruppen og merker det godt, likevel prøver han å nå sine ambisjoner, og gjør det som føles rett for ham. Det er jo også vanlig at brødre og søsken ellers har sine feider, både små og store.

Til å ta og føle på
Dette er ingen skremmende historie i og med at boka er stemplet som spøkelseshistorie, men Paver kan virkelig å skape atmosfære. Hun beskrive værskiftninger, ensomhet og isolasjon veldig bra. Det er nesten som å ta og føle på det. Man kjenner kulda, både fra været og menneskekulde og man føler villrådigheten som hovedpersonen av og til går gjennom. Forholdet mellom hovedpersonen og hunden er også et morsomt tislkudd.

Dette er en god, men kort historie med herlig atmosfære. Det er en god, gammeldags spøkelseshistorie som ikke like ofte blir fortalt, noe som er synd for det er visst psykologiske thrillere med "det store" sjokktwisten som styrer bokbransjen for tiden, virker det som. Jeg liker det også, men av og til kan det bli for mye av det, så dette var en forfriskende pust fra det samme vante. Da mener jeg ikke at historien i seg selv er original eller overraskende, men det var deilig å lese noe annet. Etter denne fikk jeg lyst til å lese mer av Michelle Paver, så Dark Matter er allerede bestilt.

Fra min blogg: I Bokhylla