Det vekker til livenoen gamle,nedstøvede minner. Navnene og stedene. Livets små øyeblikk. Det er fortiden min.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hørte en lydversjon av denne med fortellerstemmer og diverse intervjuer. Jeg er nok mer opptatt av mathistorie enn av Twain, men lærte underholdende mye om begge deler. Og enda litt.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Er det noe rockestjerner er kjent for, så er det deres ville liv ...

Denne boka gikk meg nesten hus forbi. Heldigvis hører jeg på P6 Rock hver dag som daglig selskap, og en av radiovertene fortalte noen historier fra Rockestreker mellom musikkinnslagene, og det var Silje Stang. Selv om jeg liker black metal og heavy rock, to musikksjangre jeg hører mest på, så hadde jeg ikke hørt om boka Rockestreker. Det var bare helt tilfedig. Etter at hun fortalte om noen av disse historiene, fikk jeg lyst til å lese boka selv.

Både norske og internasjonale stjerner er nevnt
Det er en artig tanke å samle sammen historier fra virkeligheten som rockestjerner har opplevd. De er kjent for å være ville og svært vågale, ikke bare på scenen, men også i fritiden. Noen gode historier er det, men slet litt med selve fortellerstemmen. Historiene, i hvert fall de fleste av de, er svært, svært korte på noen få linjer, og det er den samme skrivemåten i hver historie. Det blir noe ensformig og stivt i lengden. Det er litt humor her og der, men det slår ikke helt gjennom. Samlingen inneholder over tohundre "vittigheter" og består av historier om både norske og internasjonale stjerner. Ikke alle er fra rockesjangeren, til tross for tittelen, noen countrystjerner og vanlige artister blir også nevnt.

Synes mange av historiene er mye av det samme, og synes heller ikke de er vågale eller vulgære nok. Her er det både historier om hvordan rockere møtes tilfeldig, narkotikabruk, sex, og mye annet. Musikkjournalist Bård Ose har slått seg i lag med Frode Øverli (mest kjent som pappaen til Pondus) for å lage Rockestreker. Bård Ose tar for seg tekstene og Frode Øverli riktignok illustrerer. Det er ikke mange illustrasjonene i boka. Det er en helside her og der i begynnelsen av hvert kapittel, så kunne godt ha tenkt meg flere. Kanskje det har hjulpet på humoren og poengene med tekstene også? Kanskje fått mer underholdning ut av det? Det er bare en tanke. Illustrajsonene er like herlige og i kjent Pondusaktig stil.

Kun for spesielt interesserte
Selv om jeg hadde lyst til å lese Rockestreker, hadde jeg likevel ikke forventninger på forhånd, fordi det lønner seg aldri. Så det var ikke det som ødela for meg denne gang. Ble bare i det store og hele skuffet over typiske historier der man har hørt de fleste fra før, og den oppsummerende fortellerstemmen blir både for kort og tørr. Man føler seg ikke engasjert mens man leser, noe som er synd. Det var noen gode historier her og der, spesielt om Alice Cooper og de berømte slangene hans, men alt i alt blir boka som en lang gjentagelse om stort sett det samme. Kunne ha skrevet mye mer om Rockestreker, men tror ikke det har noe for seg. Rockestreker er en bok for de spesielt interesserte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Rakk akkurat å lese/lytte romanen før jeg så teater-versjonen. Ganske modernistisk både roman og teater-versjon. Romanen stiller krav til leseren. Den gir en noe å tenke på - ganske kaotisk og ustrukturert - men det er nok tilsiktet. Mer om denne i Reading Randi

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Hm... er det litt respektløst overfor Shakespeare å skrive denne "røver-romanen"? Mange vil vel like Jo Nesbøs action-thriller - mer vold og uhygge i denne kanskje, enn i den originale. Skal man lese Nesbøs Macbeth vil jeg hevde man bør kjenne godt til klassikeren for å få best utbytte. Mer om denne i Reading Randi

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Arlo, 12, flytter med mor og søster til det lille tettstedet Pine Mountain, morens hjemsted. Han begynner i Vandrerne, en speidervariant, men når området ligger på grensen til andre verdner, kan det bli mye moro! Her siver magien gjennom og vandrerne fanger alvebiller, ser etter harebukker, klapper tordenskrall og knipser lys. Men Arlo er spesiell og noe er ute etter ham. Dette blir spennende og passe skummelt, morsomt og koselig på en gang. Jeg liker skildringene av den parallelle virkeligheten og måten befolkningen i Pine Mountain tar nærheten med knusende ro på. Vennskapet mellom Arlo og de andre i patruljen er nesten det beste med boka, liker det godt!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om denne. Bokas hovedperson er Anthony Horowitz, ikke til å skille fra forfatteren på noe område. Han blir hyra til å følge etterforskningen av et drap og skrive bok om det. Det er jo en artig idé, og enkelte vil kanskje finne det underholdende å gjette hvor grensen for fiksjon går, jeg er ikke helt der. Men boka er godt skrevet, spennende og intrikat, så jeg koste meg også.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Synes ikke den er så mørk og dyster som den "ser" ut til å være ...

Det er ikke altfor ofte jeg leser tegneseriebøker, men prøver å bli flinkere til det. Er flinkere til å lese Donald, men vil gjerne bli bedre kjent med tegneserieverdenen. Da jeg var på utikk etter tegneseriebøker, gjerne noe mørkt, kom jeg tilfeldigvis over Satan's Hollow som jeg ikke hadde hørt om før. Det er første bok i en serie. Serien er på totalt seks bøker.

Gode illustrasjoner er ikke nok
I samarbeid med Allan Otero, har Joe Brusha skapt Satan's Hollow, som i utgangspunktet virker som en mørk og dyster historie. Illustrasjonene er i hvert fall dystre og meget vakre. Personlig ble jeg veldig skuffet over selve historien. Historien har med okkultisme å gjøre. En satanisk sekt oppholder seg i skogen i Ohio (i følge en vandrehistorie), og driver med det de er mest kjent for, nemlig ritualer. De går så langt som menneskeofring. Det fører til at høyere makter oppstår, og en portal til helvete åpnes. Flere år senere returnerer Sandra Ward til sitt barndomshjem som har stått tom lenge. Hun returnerer ikke der alene, men sammen med sin ektemann, John. De er svært forelsket i hverandre og nære. Hun har ikke vært i sitt barndomshjem de siste tyve årene. Idet de ankommer barndomshjemmet, viser det seg at en lokal tenåring er forsvunnet på mystisk vis. Han og en kompis utforsket skogen, og kom over en mørk tunnel som skal være hjemsøkt, bestå av mørke krefter. Sandra og John melder seg frivillig til å hjelpe til med og finne denne gutten. Kommer de til å finne ham? Samtidig blir Sandra utfordret av sin mann om å huske på ting fra tiden da hun bodde i barndomshjemmet siden mye er glemt. Det er også nettopp derfor de er kommet dit, og prøve å gi henne tid til "å finne seg selv" og finne ut av ting generelt, men blir det for traumatisk?.

Nesten bare vin og sofakos
Grunnen til at jeg ville lese denne tegneserieoboka, er at jeg ville lese noe mørkt og dystert, og samtidig bli flinkere til å utforske tegneserieverdenen. Dette var ikke det beste valget jeg har tatt, for for meg ble dette for pludrete. Hver gang dette ekteparet møter litt motgang, drikker de vin om kvelden og trøster hverandre med sofakos. Det er ikke akkurat horror, og sweet talk blir for malplassert. De virker tandre og sårbare. Muligens fordi det er et veldig ungt ektepar, men synes de irriterer veldig mye og ødelegger mye av historien som kunne ha vært bra. Spesielt siden illustrasjonene er fantastiske og dystre, og fortjener større verdighet enn dette.

Hadde ikke hatt noe i mot å skrive en lengre anmeldelse, men dessverre er det ikke mer å nevne annet enn at det er første bok i en serie, og da blir det desto mindre å skrive om. Om jeg har tenkt å lese resten av serien? Kunne ha tenkt meg det bare på grunn av illustrasjonene, men fantastiske og dystre illustrasjoner er som nevnt ikke nok ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Den blinde kua legg den nyfødde kalven til brystet så han får suge. Kalven er like blind som mora, men han syg godt. Kua slikkar kalven med den store tunga si. Kalven er gul som honning. Tunga er diger. Kua slikkar og slikkar.
Ho kjem i skade for å slikke i seg heile kalven. Det skjer utan oppstuss eller tårer av noko slag. Tvert om. Dei seier til henne at slikt er ganske vanleg. At verda er full av honninggule kalvar som er slukte av mor.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

En kvinne mister sitt ufødte barn i en bilulykke og strever med å få livet på rett kjøl. Eller, hun strever ikke. Hun gjør ingenting. Traumatisert og i sorg dveler hun ved ulykken, skjebnen og alt som ikke ble som de skulle. Samlivet rakner og datteren på tretten år er alt hun har og lever for.

Thomas Marco Blatt har skrevet en intens fluktroman med et sårt utgangspunkt. Det er nærliggende å tro at moren er mentalt ustabil, preget av traumer hun ikke evner eller ønsker gi slipp på. I all sin uhyggelighet tegner det samtidig et rørende bilde på sorg og morskjærlighet. - Og dette noe allmenne vi alle kan kjenne oss igjen i: Hvordan vi klamrer oss til tiden vi er i, ikke våger gi slipp på det som en gang var, i frykt for at noe eller noen skal forlate oss.

(Sakset fra min bokblogg: Ellikkens bokhylle)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Mange av oss frykter å bli gamle, men er det virkelig så ille?

Er det så ille å bli gammel?
Det mange frykter angående alderdom, er sykdom hjelpeløshet og bli værende, kanskje liggende på sykehjem, uten å være i stand til å gjøre stort. Det er nok en felles frykt, og for de fleste av oss er det ingen vei utenom. Ingen vet hva livet bringer, hvor lenge vi kommer til å leve, og om vi klarer å holde oss spreke eller ikke. Av og til er det best å leve i uvitenhet. I hvert fall når det gjelder vår egen alderdom, og heller ta ting som det kommer.

Det er nettopp det denne boka dreier seg om også. Man vet aldri hva livet bringer, og man må bare dagene som de kommer, og ikke tenke på hvordan man kommer til å være som gammel, eller tenke altfor langt fremover i det hele tatt. Det viktigste er her og nå.

Heim handler mye av dette, hvordan livet utarter seg i tid. I Heim blir vi kjent med Jørgen Heim som blir observert på sykehjem, og gjennom hans øyne og tanker, blir vi brakt frem og tilbake i nåtid, og fortid. Må gi ros til Johan B. Mjønes siden han gjør det på en nydelig og elegant måte. Man blir nesten rørt av måten han gjør det på. Men tilbake til hovedkarakteren Jørgen Heim som ligger på sykehjem og blir obeservert. Vi får et innblikk i sykejournalen hans underveis, noe gir boka et mer ekte preg. Vi får vite om familietragedien for flere år siden da broren hans døde i en ulykke, som var odelsgutt og Jørgen blir da en erstatter, men hverken han eller familien føler det er det samme, selv om de ikke sier det høyt. Ting blir heller ikke bedre da Jørgen bestemmer seg for å ta en utdannelse, for han mener han trenger det hvis han skal kunne bidra til enda mer på gården, men faren vil ikke at han skal reise for å ta utdanning, og ignorerer ham idet han reiser. Klarer han å la være å sammenligne seg selv med sin bror til slutt? Vil de rundt ham også slutte å sammenligne Jørgen med broren? Boka vandrer veldig mye frem og tilbake fra Jørgen og broren hans er i live, hvor mye han ser opp til broren, Jørgen som voksen og familiv, og sin tid i sykesengen.

Glimrende veksling på fortid og nåtid
Det var ikke historien i seg selv som imponerer noe voldsomt, selv om den gir inntrykk, men her var det fortellerstemmen og vinklingene som leverer. Det er veldig flytende og det er nesten som å være i boka selv blant familien Heim for det er nesten som å ta og føle på stemningen, og de tingene de går gjennom. Vi blir godt kjent med både hovedpersonen og de andre familiemedlemmene, selv om ikke alle får like stor rolle. Man merker godt hvordan familebåndet er over tid, også når modernismen inntreffer, og reaksjonene på det.

Andre bøker jeg har lest av Johan B. Mjønes er; Blodspor i Klondike, som er en ungdomsroman. Disse to bøkene kan ikke sammenlignes, da de er i forskjellige målgrupper, men etter å ha lest disse bøkene, har jeg lyst til å lese mer av Johan B. Mjønes, fordi jeg har sansen for måten han bruker språket på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Kosekrim satt til Oxford. Og det er superbritisk med te og scones og følelser en helst holder for seg selv og en liten, grå katt, gamle, nysgjerrige damer, en superkjekk etterforsker og ei mor som helst vil unngå å omgås folk fra arbeiderklassen. Ikke spesielt troverdig, men veldig, veldig kos!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Å, denne var nydelig! Fred er forelska. For hvordan kan en unngå å like ei med krøller, sterke armer og som snakker i nesa? Men så er det krigen. Vel er ikke Sverige med, men det er rasjonering, pappa er utstasjonert ved grensen, det er utrygge tider og snart er det jul. Med enkle, men fargerike illustrasjoner har dette blitt ei barnebok som sier mye om mange ting på få sider. Og det er så fiiint!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Kinderwhore er en roman som har fått mye oppmerksomhet i det siste, og det med god grunn.

Fordi det er en sterk bok med sterke karakterer, som serverer veldig mørk og sarkastisk humor, på grensen til spydig. En type humor jeg liker, spesielt sarkasme, så hvorfor likte jeg ikke Kinderwhore?

Å distansere seg selv fra problemer
Men først litt om bokas handling, som er om Charlotte. Hun er veldig uheldig med oppveksten. Hun bor i en leilighet sammen med en fraværende mor. En mor som tar piller, som tilbringer mesteparten av tiden i sengen, og som ofte tar med seg forskjellige menn hjem. Ingen barn burde ha det sånn, men det skjer dessverre altfor ofte. Charlotte er en lesehest, og gjemmer seg i bøkenes verden. Livet hennes blir kaotisk da en av kjærestene til moren hennes kommer inn på rommet hennes, og barndommen hennes blir frarøvet. Siden da distanserer Charlotte seg fra sitt eget hode og kropp. Gjør alt for å unnslippe smerte og komme andre i forkjøpet. Ingenting er det samme, og hun havner i en malstrøm som er omtrent umulig å komme seg ut av. Hun bruker sin mørke humor som en av forsvarsmekanismene. Vil hun noen gang åpne seg for noen, og fortelle hvordan hun egentlig har det, og om traumene hennes? Vil hun noen gang våge å la noen kjenne den virkelige Charlotte og gi livet en ny sjanse? Er hun tøff nok til å ta igjen de indre demonene og satse på rettferdighet, istedet for å komme andre i forkjøpet ved å skade seg selv og være sarkastisk?

Dette virker kanskje som en spesiell roman, og det er det også. Trodde jeg ville like den da jeg liker både mørk, sarkastisk og spydig humor selv. Likevel var ikke denne boka for meg, selv om budskapet er god, og viktig tema tas opp; at man bør aldri være redd for å be om hjelp og åpne seg opp for noen, uansett hvor vanskelig teamet er. Det største problemet jeg hadde her var selve skrivemåten jeg ikke hadde helt sansen for, til tross for humoren. Fleste sider består av korte avsnitt. Og noen sider er det hele sider. Det største problemet mitt angående denne boka var at det blir veldig ensformig i lengden, uansett hvor synd man synes i hovedpersonen, selv om hun ikke vil ha noen sympati. Det blir litt "masete", selv om ingen fortjener å gå gjennom det hun opplvede.

Forskjell på dårlig/ikke like en bok
Så, misforstå meg ikke. Med tanke på den svake karakteren jeg gir, betyr det ikke denne gang at det er en dårlig bok, ikke denne gang, det er det ikke, og jeg er heller ikke helt følelseskald, men det var ingen bok for meg. Vet hvor godt den er likt av mange andre, og vil bare ikke at noen skal bli opprørte på grunn av at jeg ikke likte den. Man er forskjellig, og ingen fasit er riktig når det gjelder hva den ene og den andre liker av bøker. Det er viktig å huske på. Sterk lesing, men ikke min type bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Boken om Nini var jeg skeptisk til å lese - men fant den faktisk høyst lesverdig. Den er trist og tragisk, men også åpen og ærlig, og absolutt ikke spekulativ. Mer om denne i Reading Randi

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det er lenge siden en thriller har sjokkert og overrasket meg. Det gjør heller ikke denne.

Det er altfor lenge siden en thriller har sjokkert meg med sine avslutninger. Det er et savn, og jeg leter fremdeles etter en slik type avslutning. La meg ikke huske var ikke en sjokkerende thriller for min del. Avslutningen ble for forutsigbar, men en stødig, engasjerende og humoristisk thriller var det.

Hva eller hvem er fellesnevneren?
Tre mekige menn er fanget inne et ukjent sted og de ankommer ikke dit samtidig. De vet ikke hvorfor de er der, hvem eller hvordan de har havnet der, og må leve av lite mat. Det går ut over fysikken, og også psyken. Noen av dem går ikke overens, og det er begrenset med plass. De forsøker å gå overens, og lister seg nesten på tå rundt hverandre. Hvor lenge kommer de til å være der? Kommer de til å være innestengte til de dør, og hvem står bak?

Samtidig strever en kvinne i begynnelsen av førtiårene med hukommelsestap. Hun husker ikke noe fra den siste tiden fordi hun nettopp har vært i en alvorlig trafikkulykke. Denne kvinnen heter Nina Berger og er klimaforsker. De andre vil at hun skal ta det med ro og la hukommelsen komme tilbake på en naturlig måte, men Nina har ikke tid. Det er noe som uroer henne. En av grunnene er at hun kommer hjem til en rotete leilighet. Var det et tilfeldig eller et planlagt innbrudd? Og hvorfor er politiet så ivrig etter å snakke med henne? Er det på grunn av innbruddet, eller er det noe annet?

Fascinerende persongalleri
La meg ikke huske er svært engasjerende lesestoff, selv om det var noe forutsigbar for min del. Følte ikke det gjorde noe da karakterene i seg selv var spennende å lese om. Er heller ikke spesielt glad i kvinnelige hovedroller av en eller annen grunn, men synes Nina var litt vittig. Hun er også en sterk karakter som ikke gir seg så lett. Hun er ikke den som overtales av andre. Syntes det var mest spennende å lese om de innestengte mannfolka, som gradvis blir rarere og rarere, og rådville av hele situasjonen. Man bare venter på at en av dem skal klikke, eller at noe forferdelig skal skje. Det er nesten som å liste seg på tå sammen med dem, og føle på den klaustrofobien.

Boka har en god og lett flyt. Det veksles som nevnt mellom Nina Berger, og de innestengte karene. Mennene får etter hvert en mystisk film som de setter på. Det gir dem en slags pekepinn på at de må bli flinkere til å sette seg inn i jobbene deres, og vite hvem og hva de jobber for, og vite om eventuelle konsekvenser. Disse mennene består også av sterke personligheter, og det kan bli trangt på de få kvadratmeterne de er innestengt i. Man bare venter på hvem som knekker sammen først av dem.

Som sagt, La meg ikke huske er hverken sjokkerende eller original, men underholdende. En thriller med viktig tema og tempo.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nydelig! Hva gjør en hakkespett som har fått hodepine og svimmelhet og verken får hakke eller fly mer? Er det hakkingen eller resultatet, altså hullet, som er det viktigste? Og er det egentlig noe hjelp i muldvarpen? Dette er dype og eksistensielle spørsmål som denne boka gir en mulighet til å gå i dybden på. Illustrasjonene står på ingen måte i veien, heller!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Genial tegneserie! Det handler om hvordan vi behandler folk som er anderledes, selvfølgelig. Her er zombien Lars (unnskyld, han er levende ulevende), en ninja som kan bli usynlig og en heks. De to siste må skjule seg for ikke å bli dårlig behandla av omverdenen, men Lars er litt for tydelig. Så da kan rektor like godt kjøre ham ned, ikke sant? Han tåler det jo uansett. Og "like barn leker best", tross alt. Det er skolens motto.

Denne rektoren er vidunderlig fæl, forresten, på linje med Roald Dahls Trunchbull. Hun likner veldig på Erna Solberg, men det kan jo være en tilfeldighet...

Jeg liker tegningene, enkle, men detaljerte og med mye farger. Jeg liker også en tør å ta i både når det gjelder vanskelige teamer og humor i en serie for barn. Og at det handler om å finne sin gjeng med raaringer og oppdage at selv zombier kan ha følelser.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg liker tematikken og dramaturgien i hvordan feminismen sprer seg blant jentene på denne dusteskolen. Men boka fenger meg ikke. I første rekke handler det om språket. tror jeg. Det blir veldig skravlete og barnslig. Og dermed langtekkelig. Samtidig virker det oppstylta og unaturlig på meg, og det siste skyldes nok oversettelsen. Å skille to ballspill fra hverandre ved å kalle dem football og fotball, blir klønete. Og at guttene understreker kjønnsroller ved å bruke uttrykket "Fiks litt mat", klinger ikke godt. Resten av språket står i stil.

Jeg er heller ikke sikker på om boka treffer det norske publikummet helt. Nå kjenner norsk ungdom godt til amerikansk skolehverdag fra TV-serier ol, men der vises glansbildeversjonen fram. Kleskoder er vel ganske ukjent her, i alle fall måten de praktiseres på mange steder i USA. Og jeg tror ikke det ville falle norske jenter inn at et seksuelt overgrep skulle meldes til skolen, ikke til politiet. Nå lærer jo leserne av denne boka disse tingene, men det som presenteres som den største selvfølgelighet i boka, bryter nok med gjenkjennelsen for norske lesere, Og denne genren krever at leseren identifiserer seg med både hovedperson og miljø.

Så njæh...

Godt sagt! (1) Varsle Svar

X-Files i Oslofjorden! Jeg synes dette var riktig underholdende. Gode skuespillere og.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

PiippokattaIreneleserKirsten LundAkima MontgomeryElisabeth SveeLinnLene AndresenHeidi BBsiljehusmorIngvild SVibekeBjørn SturødBjørg Marit TinholtWenche VargasYvonne SandbergSigrid Blytt TøsdalTatiana WesserlingHilde H HelsethEgil StangelandKaramasov11K. H.Marit MogstadNorahKjersti SKarin  JensenTrude OmaAnne-Stine Ruud HusevågMetteAlice NordliHelge-Mikal HartvedtHarald KFinn Arthur JohansenKarin BergTor-Arne JensenToveJan Arne NygaardSilje BorvikBente L.Tine SundalTorill Revheim