God og grundig fagbok om å dyrke på liten plass. Litt for grundig, kanskje? Hadde jeg bladd i denne da jeg var nybegynner, hadde jeg tenkt at dette er aaaalt for mye for meg og gitt opp. Men nå som jeg har vært i gang en stund, tar jeg til meg det jeg har bruk for. Deilig fokus på at ikke bare er lov, men helt nødvendig å prøve og feile. Nå har jeg fått inspirasjon til noen nye prosjekter jeg kan teste ut. Det går sikkert galt!
Denne var nok ikke for meg. Ideen er god og jeg ser elementer som burde fange meg inn, de gjør det bare ikke. Jeg bryr meg ikke nok om personene til å bry meg om hvordan det går med dem. Og det er jo synd.
Når man må ta saken i egne hender ...
En tøff jente gjør alt for å finne søsterens morder
Sadie er ikke som andre jenter, men hun lar seg ikke pirke på av den grunn. Andre synes at hun er rar fordi hun stammer. Hvis noen reagerer på det, har hun heldigvis noen spydige kommentarer på lur. Hun er også en overbeskyttende jente, spesielt overfor lillesøsteren Mattie. Sadie har vært som en mor for henne. Hun føler seg forpliktet til å ta seg av lillesøsteren sin siden moren deres er mer opptatt av narkotika og menn, og det blir ikke lettere når hun så stikker av. Tilværelsen deres blir snudd opp ned når Mattie blir funnet drept, og Sadie gjør hva som helst for å finne den skyldige, og hun har en mistenkt. Hun kjøper en bil og legger ut på jakt etter denne mannen, som en gang var en av morens kjærester ... Samtidig lages det en podkast siden Sadie er sporløst forsvunnet. Mannen som leder denne podkasten har gitt den tittelen; Jentene. West McCray, som er mannen bak denne mysteriepodkasten, intervjuer de som har kjent eller har snakket med Sadie. Kommer han til å finne henne, eller vil dette bli et uløst mysterium?
Dette har vært inntil nå en ukjent bok, og tror det er en krimbok som er mest beregnet for ungdom, men den kan også fint leses for voksne. Skrivestilen og persongalleriet er spesielt, og boka skifter fra Sadies perspektiv mens hun er på jakt etter denne mannen, og denne podkasten. Podkasten blir beskrevet som en podkastepisode. Det er gjort på en oversiktelig og fin måte, men siden jeg ikke har hørt på podkast før, og aldri har hatt interesse av det, så likte jeg å lese fra Sadies perspektiv bedre. Det var mer naturlig og hun er en morsom og tøff jente og lese om. Så dette med podkastformatet ødela litt for min del, selv om det er en artig tanke å flette inn den type format i bøker også, for å gjøre det hele mer virkelig. Men syntes det ødela noe av flyten i det.
Blandede inntrykk
Etter noen undersøkelser, legger man merke til at denne boka har fått noen blandede tilbakemeldinger, noe som er forståelig. Jeg skjønner hvorfor noen elsker denne boka og hvorfor noen føler seg mer lunken. Jeg tror mye av det har med slutten å gjøre. Jeg kan ikke si så mye om slutten, for jeg vil selvfølgelig ikke røpe noe, men slutten er både fiffig og får en til å gruble lenge etterpå. Noen blir frustrert av det, mens andre elsker den type avslutning. Her må jeg si at jeg liker slutten bedre enn handlingen for den er gjort på en litt utspekulert måte, og jeg lover å ikke gå mer inn på det. Men som sagt, det er en slutt som får deg til å gruble og det er en av de bedre avslutningene jeg har lest i det siste.
Selv om slutten er god og tankevekkende, betyr det ikke at resten av boka er like god. Jeg liker som sagt slutten og hovedpersonen Sadie, men ble ikke altfor glad i skrivestilen eller oppsettet. Aner ikke hva som skurret med det, men ble bare ikke fortrolig med det. Hadde nok hatt sansen for boka hvis språket hadde vært mer rølpete og inneholdt mer sleng i seg. Det hadde vært morsomt, og ekte. For det er nettopp slik jeg ser for meg persongalleriet. Mennesker fra harde strøk som gjør sitt beste for å få verden til å gå rundt. Mennesker med tæl i, spesielt Sadie. Det hadde gjort større inntrykk hvis replikkene hennes ble skrevet med dialekt. Man blir glad i Sadie og poenget bak konseptet, men ble ikke helt bergtatt av utførelsen, dessverre. Heldigvis ble ikke denne boka bare skrevet som ren podkast. Det ville ha vært for spesielt. Falt desssverre ikke pladask for selve boka, men fikk sansen for denne Sadie. Hun var en interessant person å lese om. Det var dessverre det med podkastgreiene som ødela litt for meg. Ikke alle er helt med i tiden ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Begynte greit, men surra seg bort i plott som ikke gikk sammen og i lite troverdige karakterer.
Noen ganger leser man bøker man vanligvis ikke ville ha lest, men som man vil lese på grunn av et aktuelt tema. Noen å høre til er en sånn bok.
Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg. Synes ikke at romaner er kjedelige eller tørre, men det er vanskelig å finne romaner man liker i forhold til andre sjangre. Det er vanskeligere å treffe på.
Dette er en dyp roman om det å komme seg ut av komfortsonen og det å involvere seg selv mer med andre før ensomheten tar fullstendig overhånd, eller er det for sent?
Aldri for sent å bli bedre kjent med seg selv ...
Oscar er en godt voksen mann som har en kollega som nærmeste venn. Stort sett er han alene med seg og sitt, konsentrerer seg med å telle skrittene han tar for å ha litt kontroll, og han er en mann som utfører rutinene sine med stor alvor. Noe skjer som gjør til at han får valget mellom å ta ferie, eller jobbe et annet sted i noen måneder. Etter litt grubling velger han å jobbe et annet sted, og i mellomtiden leier han ut leiligheten sin til noen få personer som bytter på å bo der, mot at de skriver i en dagbok som Oscar legger frem, klar til bruk. I dagboken dukker det opp litt av hvert, både humor, personangrep, sterke livshistorier og støtte. De helgene Oscar er innom leiligheten leser han i dagboka og blir fullstendig oppslukt av det leietakerne skriver. Han er også overrasket over hvor godt han trives med sin nye jobb, der han møter Carla og mange andre fantastiske kolleger. Han blir kjent med dem på en helt annen måte enn med andre mennesker tidligere. Årsaken er vanskelig oppvekst, og sosial angst som har utviklet seg sterkt med årene. Han fikk ingen kjærlighet av moren sin, og etter at bestemoren hans døde, ble det nesten glemt hvordan det var å være en del av noe. Det var hun som tok vare på ham og aksepterte ham. Etter at hun døde, har han nærmest sluknet og druknet seg selv i rutiner. Vil det nye stedet friske ham opp, og gjøre ham til en ny mann?
Vanskelig oppvekst
Dette er en god og beskrivende bok om den spanske kulturen, og det er nesten til å ta og føle å, selv om man ikke har vært i Spania. Man blir godt kjent med persongalleriet, både på godt og vondt. Av og til føltes det nesten som om man var der sammen med dem. Man vil nesten skyve Oscar i riktig retning og be ham om å slutte med all den nølingen, selv om det ikke er lett. Etter mange år med ensomhet, er det ikke bare, bare å hive seg ut i ting. Man trenger tid til å venne seg til det meste, både omgivelsene og menneskene. Sånn er det for Oscar som har levd i samme leilighet han har oppvokst i, og underholdt seg selv mens andre, spesielt moren har skjøvet ham bort. Det kan ikke ha vært enkelt.
Noen å høre til handler bunn i grunn om det å komme seg ut av komfortsonen, enten man vil det eller ikke, og ta sjanser når man minst venter det. Hvis ikke får man aldri vite om det blir bedre eller ikke. Boka er både lettlest og sjarmerende. Det er ikke en roman for alle da det er vel mye om følelser og forelskelse. Det er ikke alle som liker å lese om det, og synes det kan bli klissete. Slik er det med meg som gjerne vil heller ha mørkere lesestoff. Det er også en del gjentagelser og stive partier her og der. Det vil si, ikke alles historier er like spennende å lese om, som blant annet noen av dem som skrev i den dagboken.
Alt i alt; en fin og tankevekkende roman å få med seg, selv om det ikke ble en ny favoritt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg er Markus-fan, det er bare å innse det. Absurd, morsomt og sånn passe ekkelt. Loves it!
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om The Picture of Dorian Gray (Dover Thrift) av Oscar Wilde:
12:29, 18. mai 2019
Jeg kjenner igjen tanker og ideer fra ex. phil på universitetet. Det gjør boken litt lettere å forstå. Men samtidig er ideene som blir uttrykt ganske langt fra hvordan vi tenker i dag og derfor også utfordrende å sette seg inn i. Jeg tenkte på om dette skulle bli et innlegg fullt av filosofi, men fant ut at det ikke er den siden av boken jeg er interessert i. Jeg leste den fordi den er i med boken 1001-bøker du må lese før du dør, og fordi det er en historie jeg lenge har vært nysgjerrig på.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg kjenner igjen tanker og ideer fra ex. phil på universitetet. Det gjør boken litt lettere å forstå. Men samtidig er ideene som blir uttrykt ganske langt fra hvordan vi tenker i dag og derfor også utfordrende å sette seg inn i. Jeg tenkte på om dette skulle bli et innlegg fullt av filosofi, men fant ut at det ikke er den siden av boken jeg er interessert i. Jeg leste den fordi den er i med boken 1001-bøker du må lese før du dør, og fordi det er en historie jeg lenge har vært nysgjerrig på.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Fantastisk! Spennende historie med nytt blikk på norrøn mytologi, her er vi på jotnenes side. I alle fall nesten... Og for noen tegninger! Jotunheimen blir levende, storslått, vakker, skremmende og underlig. Og både jotner og guder ser helt annerledes ut enn sånn vi er vant til å tenke oss dem. Så flott med noe nytt!
Riktig god spøkelsesfortelling for mellomtrinnet. Passe skummel og ikke for opplagt.
Det er ikke ofte man kommer over ungdomsbøker som inneholder stor dose alvor, men det er noen, og Rør ikke de som sover er en av dem.
Fint med forandring
I det siste har det vært veldig mye fantasy for ungdom. Ikke noe galt i det, for jeg liker fantasy jeg også, og det har ikke noe å si hva folk leser, bare de leser. Men godt at det kommer ut litt andre bøker for ungdom også i tillegg. Rør ikke de som sover kan også fint leses av voksne, for det er viktig å sette seg inn i andres liv uansett målgruppe. Voksne kan lære av ungdom og omvendt.
I Rør ikke de som sover blir man vemodig av vennskapet til Emmi og Liv. De har et tett bånd, og det er morsomt hvordan Liv prøver å bygge opp selvilliten til Emmi. Noe skjer med Emmi som gjør til at hun dør. Hun våkner opp et sted som beskrives som i boka "Under jorda". Der blir hun gjenforent med sin høyst savnede bestefar som guider henne rundt, og gjør henne oppmerksom på visse regler. Emmi finner ut at søsteren hennes ønsker hevn over det som skjedde med Emmi. Men Emmi må stoppe det, hvis ikke kan de ikke gjenforenes senere på grunn av reglene bestefaren hennes brifer henne om. Og kommer hun til å se bestevenninne sin igjen? Så mye skremmende forandringer på så kort tid. Kommer Emmi til å bli vant til sin nye tilværelse ... som død?
Ukjent roman
Rør ikke de som sover var en ukjent bok for meg før jeg leste den, så synes ikke den har fått så mye oppmerksomhet som mange andre bøker. Men det er godt å komme over noen ukjente bøker også. Rør ikke de som sover er kanskje ikke min type roman, siden den er hinsides på grunn av at det tar opp om et liv etter døden. Men man tenker ikke spesielt over det mens man leser, så det er ikke noe man henger seg opp i. Man trenger ikke å være religiøs for å like boka, bare for å understreke det. Man blir oppslukt av Emmis tanker og hennes siste dager som levende, og hennes første dager som død. Det er et spennende og spesielt konsept som blir tatt opp, og flettet sammen på en oversiktelig måte.
Dette er en sær og vemodig roman for både ungdom og voksne, synes jeg. At den er litt hinsides og beveger seg i grenseland, gjør heller ikke noe. Boka er ikke bare alvorlig og noe deprimerende, men den byr også på en dose mørk humor og sære tanker. Romanen er veldig kort, og savnet mer bakgrunnshistorie angående hovedpersonene, men samtidig gjør det dem mystiske og hjemsøkende. En fin bok om vennskap og mye mer.
Fra min blogg: I Bokhylla
Siri siterer Noe tapt og noe vunnet av Tara Westover (side 225)
23:15, 9. mai 2019 Ingen har det som favoritt.
Det hadde aldri falt meg inn at min stemme kunne være like sterk som deres.
Han er trettiseks år, og etter seks års ekteskap, er det slutt. Hva gjør man da?
Mystisk hovedperson, eller er han bare beskjeden?
Den navnløse hovedpersonen får beskjed av kona at hun har vært utro og ekteskapet er over. Hun tilbyr seg å flytte ut, men han flytter ut istedet uten noen mål og mening. Ved en tilfeldighet ender han opp langt oppe i en dal, og nærmeste nabo kan man så vidt se huset til. Han overtar huset til en gammel kunstner som har havnet på pleiehjem. Selv er hovedpersonen portrettmaler, men føler han har mistet gnisten. Han får en strøjobb som kunstlærer og trives med det. Om kveldene slapper han av med klassisk musikk som ble igjen etter den tidligere eieren.
På loftet finner han et maleri som er malt av husets tidligere eier, og maleriet heter Drapet på kommandanten. Hovedpersonen er fascinert av det bildet av en eller annen grunn, og ser på det ofte og lenge. En dag blir han oppringt av en venn som spør om han tar et oppdrag av en kunde som er villig til å betale mye og han tar sjansen. Kunden viser seg å være hans "nærmeste" nabo, som har sansen for den unge portrettmaleren, og vil at han skal male et bilde av ham. Underveis kommer de i prat og blir så smått kjent med hverandre, og det viser seg at kunden har enda et oppdrag, men hva? ...
I mellomtiden, om natten opplever den navnløse hovedpersonen noe underlig. Han hører bjeller utenfra som klirrer på nøyaktig samme tidspunkt. Hva kan det være, og burde han undersøke saken? Fra da av tar livet hans en surrealistisk vending ... Mystiske og rare ting skjer.
Ingenting å "grue" seg til
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Murakami, for jeg har bare hørt lovord om forfatterskapet hans. Det jeg har hørt mest om bøkene hans, er at de er veldig surrealistiske og spesielle. Før jeg begynte å lese Drapet på kommandanten, håpet jeg den ikke ville bli så surrealistisk at man ikke forstår det man leser. Men det var ingen ting å frykte. Nå bare angrer jeg meg på at jeg ikke har lest noe av Murakami tidligere. Boka er spesiell og surrealistisk, men man forstår det man leser og det er uhyre spennende. Man må lese litt til og litt til. Lenge har jeg hatt Kafka på stranden, men har utsatt å lese den fordi jeg var "redd" bøkene hans ville være for surrealistiske, for det er en stor forskjell på å lese noe surrealistisk og det å se surrealistiske filmer og Tv-serier. Men Murakami skriver svært forståelig og man faller ikke av når noe surrealistisk skjer. Det var ingenting å grue seg til.
Den mest spennende delen å lese om er mysteriet om bjellene som klirrer på samme tid, og naboen som han blir kjent med. Han er morsom. En underlig skrue som man ønsker å bli bedre kjent med. Den navnløse hovedpersonen, portrettmaleren, blir vi en del kjent med, spesielt når det gjelder bakgrunnen. Tapet av hans lillesøster han mistet da han var femten. Hun døde av hjertefeil og han har alltid båret på et savn etter henne. Selv om det er portrettmaleren som er hovedpersonen i boka, synes jeg han lett blir anonym og naboen tar mye plass, noe jeg ikke har noe i mot fordi han liver opp mye av boka og gjør det hele mer sært, på en god måte.
Dette er Drapet på kommandanten bok en og personlig er jeg ikke fan av at noen deler opp filmer og bøker i to. Skjønner ikke helt vitsen med det. Da foretrekker jeg heller oppfølgere istedet. Men det er det ikke jeg som bestemmer. Jeg likte bok en såpass godt at jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg skal selvfølgelig få med meg bok to også. Heldgivis slipper jeg å tvinne tommeltotter, for jeg har mange bøker å lese mens jeg venter.
Fra min blogg: I Bokhylla
Finfin bildebok om hvordan foreldres psykiske sykdom kan påvirke barn. Lykke følger alle regler om å ikke gå under stiger og å unngå svarte katter, men drømmer likevel om Ulykken om natten. Så må hun være hos farmor noen dager fordi pappa "gikk seg litt vill", men ting blir litt bedre. Barn som skjønner hva dette handler om, vil trenge denne boka! Andre barn vil finne ting å undre seg over. Eller så kan boka brukes som grunnlag for samtale. Enkle, men uttrykksfulle illustrasjoner. Jeg liker'n!
God barnebiografi om en historisk figur jeg har hørt mye om, men egentlig ikke vet noe om i det hele tatt. Levende fortalt og forfatteren redegjør for kildebruk, fakta og fantasi i forordet. Forbilledlig! Fin blanding av portretter, bilder av bygg ol og Jenny Jordahls illustrasjoner. Men forlagets tekstblunder på side 10 kunne fått meg til å legge vekk boka. "Da Sofie ble født, lå byen Stettin i var Stettin en by i det tyske kongedømmet Preussen.", står det. Skjerpings på korrekturen, Gyldendal!
God idé, men middels gjennomføring, synes jeg. Historien er for lang og kronglete samtidig som jeg savner innhold. Hvorfor er tannfeene så ulike? Hvis de har ulike typer tannfeer i forskjellige land, vil jeg gjerne høre om det. Hvorfor skal det at tannfeene reaprerer og passer på felte tenner gi ungene sterke voksentenner? Det henger jo ikke på greip.
Tegningene har sterke, klare farger og vil nok appellere til mange barn, men de er uten nyanser. Tannfeen har ett uttrykk og det hele blir litt flatt.
Språket er tungt og skjemmes av enkelte tegnsettingsfeil.
For en fagbok er denne svært lite ekskluderende, denboken forklarer deg ting på en måte som gjør at du ikke trenger en masse forkunnskaper. Den er underholdende og til tider faktisk også spennende.
Han ser og kommuniserer med de døde, selv om de døde i disse bøkene ikke kan snakke. Han har både besøk av Elvis og Sinatra, for ikke å snakke om spøkelseshunden Boo. Mange av disse møtene er beskrevet på en humoristisk måte. Men også med innlevelse og desperasjon der noen trenger hjelp. Odd Thomas er svært ressursfull og klarer å løse de utroligste situasjoner.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Hvem som er morderen og hvordan det å drepe noen ble løst skal jeg selvfølgelig ikke røpe. Men det skjer litt sent i boken, føler jeg. Dødelig taushet handler mest om et par hvor han finner en annen og hvor hennes verden faller i grus. Og så kommer mordet som en ettertanke. Det er ikke helt sant, men det er sånn det føles. Likevel kan boken anbefales, men som en spennende roman og ikke nødvendigvis som en kriminalroman.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Sist sett
