Bokelskere.no

Hadde denne vært lagt til 50-60-tallet, hadde jeg kanskje godtatt personskildringene og dialogene. Nå blir det veldig, veldig rart. Men også veldig Lahlum og det har jo en egen sjarm. Men denne gangen synes jeg ikke plottet holdt, heller. Nesten, men det svikta totalt mot slutten.

Bare en hysterisk mor med falske forhåpninger, eller finner hun spor som faktisk eksisterer?

Sophies far kjører henne til skolen og hun kommer aldri hjem igjen. De antok at hun skulle ligge over hos en venninne, men når de finner en lapp fra henne hjemme, blir hun øyeblikkelig meldt savnet. Er hun en jente som har for vane å stikke av, eller er dette helt ulikt henne? Tiden går og håpet forsvinner. Nå og da mottar de et kort. Er de fra henne, eller noen som later som? Familielivet går fra vondt til verre. Mens Kate ikke gir opp håpet om å finne datteren, flytter Sophies far inn hos en ny kjæreste. Kate blir ettarlatt i et stort hus for seg selv og katten. Ensomhet og tomrommet etter datteren er enorm. Politiet virker også å dabbe av saken sakte, men sikkert. Hun jobber omtrent for seg selv etter å finne datteren. Når nye spor dukker tilfeldig opp, blir hennes nærmeste bekymret for henne. Hun ble reddet av en overdose tidligere, men hevder at hun brukte piller for å sove. Er hun i ferd med å dikte opp ting og miste seg selv? Hvis ikke politiet eller hennes nærmeste tror på det hun har funnet ut av spor i ulike sammenheng, hvem vil tro henne, da? Hva skal til for å få andre til å tro at datteren hennes lever?

En kjent stemme i telefonen?
For å prøve å fylle opp tomrommet i hennes nye og kompliserte liv, jobber Kate for stiftelsen Message in a Bottle, som er en hjelpetelefon for tenåringer som har rømt, er savnet. Kanskje de ikke vil snakke med familien direkte av en eller annen grunn, eller ikke kan. Da Kate jobber der en kveld alene, får hun en telefonsamtale bestående av dårlig dekning og avbrytelse. Hun hører en jente sier Kates navn, og hennes manns navn som er Mark, og noen ord til før det blir lagt på. Hun er helt sikker på at stemmen tilhørte datteren hennes Sophie. Men hvordan kan hun overbevise andre det når nesten ingen tror henne hver gang hun finner et spor?

Dette er en psykologisk thiller om mor og datter forhold, og hvor langt man er villig til å gå for å finne når noen i familien er forsvunnet. Det er greit at psykologiske thrillere har blitt noe bløtere med årene med fokus på å være "hjertevarm", men i det siste synes jeg det har blitt litt vel mye av det. Hvor har det blitt av de mørke og harde psykologiske thrillerne? Jeg savner mer og mer av den varianten for tiden. Nå er det mest fokus på som sagt "hjertevarme" og "overraskende" uten at de er spesielt overraskende, men kanskje heller mest underholdende? Jeg sier ikke at alle av dagens psykologiske thrillere er dårlige eller bløte. Jeg har kommet over noen veldige gode også, men synes det blir lenge mellom de gode bøkene fra den sjangeren.

Å leve i uvisshet
Man skjønner at det er vanskelig å miste noen når noen bare forsvinner, spesielt når det gjelder familiemedlemmer, og det å leve med den type uvisshet. Likevel blir det en god del gjentagende sutring, og sorg i det hele. Det er lite utvikling i historien, for Kate har mye fokus på egne følelser. Det blir noe ensformig over det. Derfor kunne jeg ha tenkt meg å bli bedre kjent med de andre karakterene som dukker opp i handlingen, og det er da dessverre synd at hun på en måte overdøver dem.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ja, og det er synd for Shantaram er en av yndlingsromanene mine. En bok jeg virkelig levde meg inn i. Fjellets skygge var god i begynnelsen, men syntes ikke at forfatteren førte med seg noe nytt. Noe som var skuffende, for han var et råskinn til å skrive i Shantaram.

Hold ut. Du blir ferdig til slutt, og jeg venter spent på å få høre din helhetsvurdering. Koselig å høre fra deg igjen. =)

En seksti under er en svært personlig bok om livet som begravelsesagent. Den fikk meg både til å le og gråte. Den er sterk, informativ og en virkelig god bok.
Jeg var usikker på underholdningsverdien i begravelser, men Håvardsen har klart å gjøre dette til en bok som tar vekk litt av det ukjente rundt jobben hans. Som rører ved følelsene dine og som kanskje vil gjøre det litt lettere den dagen vi trenger ham eller noen av hans kolleger. Anbefales!

Ja, både denne og The Curious Incident...... av Mark Haddon er topp. Ser jeg har gitt full score til begge i bloggen.

Danske Kim Fupz Aakeson og norske Stian Hole har laget en bok om en klovn som påvirker folk på en annen måte enn med morsomheter.

Et ensidig yrke?
Klovnen Dummy ligger tynt an. Han får stadig kjeft av sirkusdirektøren, som truer med å gi ham sparken hvis opptredenene hans ikke blir litt morsommere. Stakkars Dummy får drahjelp av løven Leo, som er i ferd med å bli pensjonist, og Dummy tar i mot alle råd. Han gjør alt han kan for å beholde jobben. Det går litt bedre, men det er vanskelig å gjøre sikrusdirektøren fornøyd. Til slutt blir han gitt opp av direktøren, og blir sittende med Leo. Vil publikum savne ham, og forlange ham tilbake? Eller er han bare et glemt sirkusnummer?

Først og fremst; hvem sier at klovner skal være morsomme? Det finnes da både triste og skumle klovner, også. Også er det klovner som er ufrivillig morsomme. Dette er en vemodig bok om sårbarhet, aksept og omtanke. Klovnen Dummy har en egen evne til å få folk til å tenke på andre enn seg selv. Han gir dem en pause fra å tenke på seg og sitt, og heller skjenke en tanke på noen de bryr seg om, og kanskje tilbringe mer tid med dem. Gjøre noe for dem. De får dem til å tenke gode og sympatiske tanker. Ikke alt trenger å være morsomt, selv om man er klovn.

Morsomme og fine illustrasjoner
Synes også at illustrasjonene bidrar med sitt. Det morsomme med det er at det ser nesten ut som klipp og lim aktig utført med Photoshop, med en humoristisk vri. Synes det bidrar med å løfte opp både historien og karakterene. Det er gjort på en gøyal måte. Hvordan illustrasjonene er laget, vet jeg ikke, men det er det inntrykket jeg får. Jeg liker også små og fiffige detaljer som skiltet på sirkusteltet hvor det står Fupz, som er en del av navnet til Kim Fupz Aakeson, og på sirkustaket svaier det både norske og danske flagg. Jeg liker slike små detaljer. Det e gjennomført.

Boka består av mye bilder og liten tekst, som både er morsom og tankefull, mest tankefull. Den minner oss på at det er viktig å tenke på andre og ta en pause fra seg selv. En enkel og fin bok å få med seg, både for oss voksne og for de som nettopp har lært seg å lese.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jepp, lurt å lese denne først, ja. Liker hvordan det at jentene faktisk er usynlige ikke er hovedsaken, men noe som knytter dem sammen og gir problemer og muligheter de må finne ut av. Og det at selv om noen har en stor ting til felles, så gjør ikke det samværet knirkefritt. Spennende er det og. Gode bøker!

Spennende om å bokstavelig talt ikke bli sett og hva det kan gjøre med en. En kriminalsak med samfunnskritikk som spenningsskaper fungerer godt, synes jeg. Men burde lest bok en for å skjønne denne usynlighetsgreia først. Så nå gjør jeg det.

Njei. Jeg synes plottet er syltynt og det skorter på troverdigheten. Altså, jeg kjøper glatt at en gjeng unger lager feller for en skummel skurk og tar ham, for all del, det er barnekrim, dette. Men at mora til den ene blir arrestert for å ha stjålet et smykke? Så store ressurser har vel ikke politiet. Og det virker som sønnen hennes glemmer at hun sitter inne i ett sett, i all fall nevner han det bare to ganger. Og så er det fotografi som visstnok er et viktig spor som dukker opp fra ingenting, nevnes i en bisetning og forsvinner igjen. Så njei.

Godt plott og fine karakterer, men litt lite driv, kanskje? Det gikk litt trått i perioder for meg, i alle fall.

Uansvarlige foreldre?

Barnevakten melder avbud i siste liten, og Anne og Marco har en avtale med paret som bor rett ved siden av. De er invitert i et bursdagsselskap for voksne.

De gjør en risikabel avtale med hverandre om å la babyen Cora være hjemme alene, mot at de har med babycall, og sjekker til henne hver halvtime, som de bytter på. De har en fellesvegg med paret de skal til, så det er tross alt ikke så langt unna. På festen er Anne som vanlig sjalu på nabodamen, Cynthia fordi hun er elegant uansett hva hun har på seg, mennene blir forelsket i henne, og hun vet det godt selv. Anne liker ikke at det alltid er en god tone mellom hennes mann, og henne. Hun stoler ikke helt på hva hun er i stand til å gjøre. Mannen hennes, Graham, er som en tørrpinne ved siden av. Disse kvinnene var gode venner før i tiden, men det har dabbet litt av etter at Anne har blitt mor, og slitt litt med fødselsdepresjon. Kommer de til å finne den gode venninnetonen igjen, som de en gang hadde? Når Anne og Marco kommer hjem i halv to tiden kommer de hjem til en dør som står på gløtt, og deres vesle Cora er sporløst forsvunnet. Hvordan kunne de la henne være igjen hjemme alene? Angeren blir stor når de innser hvor alvorlig situasjonen er. Rasbach blir tilkalt til å etterforske saken, og Anne og Marco føler ikke helt den store tilliten til ham, siden han mistenkeliggjør dem ganske raskt. Er det en kidnappingssak? Vil de eventuelt ta kontakt, eller er saken mer kompliser enn en kidnappingssak?

Når nysgjerrigheten tar overhånd
En bok jeg hadde hørt mye blandet om i noen år, men skulle se om jeg fremdeles hadde lyst til å lese den senere. Da jeg tilfeldigvis kom over den i en dagligvarebutikk for litt siden, tok jeg sjansen. Tenkte jeg ville ha noe lett, og lett underholdning trenger man noen ganger. Jeg ville lese den fordi den hadde et interessant konsept. Men boka utviklet seg fort til å bli gjennomsiktig, og boka blir mer til irritasjon enn underholdende. Det jeg irriterte meg mest over er hvor overfladiske de fleste karakterene virket. Man blir ikke ordentlig kjent med dem, og da er det lett å ikke bry seg om hva som vil skje videre. Syntes også at bakgrunnshistorien til Anne var mer spennende å lese om når politifolkene intervjuer noen av de lokale som kjenner henne, enn om nåtiden. Syntes mange av karakterene blir noe usynlige og fraværende siden man ikke blir helt kjent med dem. Det virker som det er noen statister samlet i en handling. Mange av karakterene har en del trekk som man ikke liker helt, og da gjør det vanskelig å føle sympati for dem. Når det er mange karakterer man ikke bryr seg om, er det da også vanskeligere å leve seg inn i historien, og kjenne på det de går gjennom.

Det er også synd at spenningen som var i begynnelsen, forsvinner veldig fort. Man savner en type intensitet som skulle ha vært der. Den kommer ikke tilbake før helt mot slutten da man blir servert den ene vendingen etter den andre. Det ødelegges av utroverdighet og det blir mye av alt. Lapena prøver å være utspekulert, men ting går for sakte, og det blir for opplagt. Istedet for å la seg underholde, kjenner man på en kjedsomhet som blir vel seig underveis, selv om dette er en kort bok.

Hvis man vil ha lett underholdning
Alt i alt en bok jeg prøvde og ville like, noe jeg gjorde i begynnelsen, men dette ble for tamt til å våre psykologisk krim. Jeg leste A Stranger in the House av henne for noen år siden, og ble ikke helt begeistret over den heller. Dette er nok ikke min siste bok av Lapena som den nysgjerrige leseren jeg er, men noen ganger er det trygt å vite hva man får.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er grufull lesning. Men samtidig lærer de deg mye om et Norge som ikke har vært en del av skolelærdommen. Her får vi et innblikk i ulike menneskers liv og forbrytelser og følger dem gjennom ankeinstanser til de endelig blir halshugget. Boken anbefales som spennende lesning for dem som ikke er lettskremte!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Dette er grufull lesning. Men samtidig lærer de deg mye om et Norge som ikke har vært en del av skolelærdommen. Her får vi et innblikk i ulike menneskers liv og forbrytelser og følger dem gjennom ankeinstanser til de endelig blir halshugget. Boken anbefales som spennende lesning for dem som ikke er lettskremte!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Inn i elden handler om to jenter; den velstående Dorothe fra København som blir giftet bort til Johann Beyer, en mye eldre mann, allerede som 16 åring. Og som drar med han til Vardø. Og Elen, som en datter av en “klok kone” i Finnmark. Dorothe og Elen forteller selv sin egen historie. Elen og Dorothe møtes en dramatisk morgen i Vardø og Dorothe prøver å gjøre det hun kan for Elen.

Gjennom de to like gamle, men svært ulike jentene, får vi ei levende og poetisk skildring av å være på veg inn i voksenverden, og av en fjern fortid med både paralleller og sterke kontraster til vår egen tid.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Dette er en fantastisk science fiction roman full av spennende fremtids-teknologi. Det er kanskje ikke noe særlig nytt ved den, mange science fiction bøker har printere, og chip i hjernen der de kan slå opp alt de trenger å vite. Detå ha informasjon på netthinnen på en måte er bare en liten del av det. Den er også uvurderlig for dem i det å gjøre jobben sin. Men det er ikke teknologien som skiller denne boken fra andre jeg har lest. Det er historien og forholdet mellom kolonimedlemmene.

Jeg anbefaler virkelig disse bøkene, jeg har lest mer enn denne første, men er ikke helt ferdig med serien og jeg gleder meg virkelig til å starte på neste bok.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger