Bokelskere.no

Boken er spennende og underholdene, den har flere parallellhistorier. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

For så vidt spennende nok med plot twists og troverdige karakterer, men blir såpass irritert på 1) den overfoklarende fortellerstemmen og 2) heltepelten av en hovedperson at jeg ikke kommer til å lese flere.

Samlet sett er dette en spennende krim som det passer godt å nyte mens man krøller seg sammen i sofaen. Boken er godt skrevet, selv om man enkelte ganger finner setninger som ikke helt passer sammen. (Kanskje det har noe med oversettelsen å gjøre?)
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Mye av det som gjør denne boken så vakker er tegningene av Christoffer Grav. Dette er den første boken han har illustrert, men jeg håper det kommer mange fler!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg syntes Nevernight var fantastisk. Jeg ble virkelig forført av historien, av spenningen og av de nye elementene Kristoff har klart å skape i denne boken. Det er heldigvis to bøker til i serien, så jeg har mer å glede meg over. Nå håper jeg at de to neste er like gode som den første. Anbefales!

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Pass deg for dukken er første bok i Skrekk og Gru serien for unge lesere.

En eller annen gang i ung alder blir man interessert i grøssere og vil ha noe skummelt å lese, gjerne for å teste seg selv. Ofte vil man lese bøker og se skrekkfilmer som man er for ung til å lese og se. Noen går lei av grøss, andre ikke. Dette er en fin bok i en serie som introduserer grøss for unge lesere på en gøyal måte.

Skrekk og Gru er en frittstående serie med nye karakterer og hendelser i hver bok. Kan minne litt om Grøsserne (Goosebumps) av R.L. Stine, bare litt enklere versjon.

Et godt kjøp?
I Pass deg for dukken møter man Mara som er en bestemt ung dame som har nettopp laget et veldig detaljert dukkehus. Det er bare en ting som mangler, og det er at ingen bor i dukkehuset ennå. Hun må finne en eier. Gjennom fra klassen, får hun vite at en ny butikk er åpnet i byen som heter Skrekk og Gru. Butikken selger originale og nifse ting. Mara tar med seg broren Jesse for å se om hun kan finne en eier til dukkehuset der. Hun finner en liten dukke som hun tror vil være ypperlig eier av huset hun har laget, men var det egentlig et lurt kjøp? Etter at dukken ble med henne hjem, skjer det rare og merkelige ting. Det virker bare som det er Mara som merker disse tingene. Har det noe med dukken å gjøre?

Ikke bry deg om at historien virker kjedelig og uoriginal
Det virker nok som en historie man har sett og hørt mange ganger før, og det er det på en måte også, men det er måten den er skrevet på som spriter opp det hele. Handlingen er både morsom og har noen gyselige scener. Ikke slik at oss voksne får mareritt, men man synes det er mer fryd enn skrekkelig. Liker også at boka inneholder masse atmosfære til tross for at dette er en barnebok, og det er viktig at barn blir tatt seriøst som lesere. Det synes jeg at denne boka klarer ypperlig.

En god grøsser som passer fint å lese nå i vintermørket, eller hvis man vil kose seg med litt grøss i Halloweentiden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Gutta våre blander seg inn i Jack the Ripper-etterforskningen denne gangen. Og selv om saken ikke er så spennende i seg selv (vi vet jo hvor mange mord det blir), er intrigene i Scotland Yard og miljøet i Whitechapel mer enn interessant nok til å holde lesegleden oppe.

Mot mørket er en bok jeg hadde hatt i bokhylla i omtrent ett år før jeg kom til å tenke på den av en eller annen grunn. Noen ganger tenker man plutselig på bøker man ennå ikke har lest, og bestemte meg da for å lese den.

En liten bok med tyngde
Boka kan virke liten og lett, enkel å komme seg gjennom, men det var den ikke. Den er på under tre hunder sider. Både handlingen og språket er noe tungt, og derfor tok det litt tid å komme seg gjennom den. Den er om under og etter andre verdenskrig som har gitt hovedkarakteren Georg, store påkjenninger. Han er en gammel mann som er dårlig til bens, og han er i ferd med å bli blind. I følge legen er det ikke noe han kan gjøre med det. Han vet ikke hva han skal bruke sin siste tid til, når han ikke lenger kan male. Før den tid, blir vi kjent med ham både som ung mann og hans aldringsprosess. Han vokste opp i Berlin, men flyttet til Oslo sammen med sin kone Alma. Lenge før den tid levde han i en leilighet i Berlin sammen med foreldrene og søsteren Edi. Det virker å være en familie som ikke har mange felles interesser, og de har heller ikke samme syn på det som foregår rundt dem på grunn av Føreren. To av dem holder med ham, mens de to andre har sine tvil. Det oppstår ofte splid i samtalene deres. Man skal jo helst ikke snakke om politikk og religion, si. Georg blir alene da foreldrene får en tragisk slutt på livet, og søsteren hans Edi er forsvunnet. I flere år tenker han på Edi, siden de sto hverandre nær og tok vare på hverandre.

I voksen alder bor han i Oslo sammen med Alma. Alma ønsker seg barn, men de er ikke en av de heldige som får det. Når Alma dør, blir Georg etterlatt helt alene og det eneste han har er sin kunst. Han maler ofte minner fra krigstiden. Den har rammet ham som person og han skjemmes av å være tysk, for han får skyldfølelse av det. Hvordan skal han takle å være helt alene igjen, og samtidig leve med krigens etterpåvirkninger?

Mange fascinerende samtaler
Ingen fluffy roman dette, snarere det motsatte. Noen ganger trenger man slike bøker. Bøker med motstand og det hadde denne mye av. Språket er noe tungt og føltes mer ut som en oppsummering enn fortellende. Det falt ikke helt i smak, men jeg likte handlingen og de fleste karakterene var interessante å bli kjent med. Det jeg likte best med hele boka var samtalene, spesielt samtalene i familien fra da Georg var ung. Disse samtalene kunne bli noe provoserende og hissige av seg. Jeg liker det når noen bøker kan være litt utfordrende. Det er i hvert fall Mot mørket. Den engasjerer.

Advarer at boka er litt tung i begynnelsen, men man blir vant til språket etter hvert.

Fra min blogg: I Bokhylla

Etter å ha lest noen bøker med Bjørn Beltø de siste årene, var det forfriskende å lese noe annet av Tom Egeland.

Sprekt persongalleri
Denne gangen er det om en sikkerhetssjef, en milliardær, en politikvinne, en journalist, og en "drøss" med gangstere ... Milliardæren får sitt trygge og eksklusive liv snudd på hodet da det viser seg at hans kone Monica og datteren Ingrid er sporløst forsvunnet. Han frykter det verste. For sikkerhets skyld sender han vekk sønnen Bård med en livvakt til London, til det hele er eventuelt over. I mellomtiden venter han i spenning, og i håp om å få instruksjoner eller et tegn på hvem som kan ha dem, og vite hva han kan gjøre for å få dem tilbake.

Richard Skøyen er milliardærens sikkerhetssjef og tidligere politimann. Han er en av de få Christian stoler på, og han involverer seg i saken. Det gjør også politikvinnen Siri Schau. Christian stoler ikke helt på å kontakte politi etter advarsel, men skjønner samtidig at han ikke kan håndtere dette alene. Vil han få sine familiemedlemmer trygt tilbake? I mellomtiden sliter Christian med dårlig samvittighet. Han har ikke vært verdens beste far eller ektemann. Jobben har vært hans første prioritering og han har ikke vært helt lojal. Vil alt dette endre ham til å bli en bedre mann? Fortjener han å få familien sin samlet igjen?

Gode karakterbeskrivelser og mye action
Kongen blir fortalt fra mange forskjellige perspektiv, noe jeg liker, for det gjør bøkene mer ekte istedet for at alt blir fortalt fra samme karakter. Man får vite at Skøyen bor alene i en leilighet sammen med katten Lucifer og en av Skøyens vaner er å spytte snus i kaffekoppen sin. Sjarmerende ... Schau sliter med å lese på grunn av dysleksi, men har likevel blitt en dyktig politikvinne. Underveis blir man også kjent med noen gangstere som har lite kontroll på det de gjør og som kommer fra ulike nasjoner. Hvem har egentlig kidnappet hvem? Det virker nesten ikke som om de vet det selv. Hvem er det som muligens ler og drar i snorene? Samtidig blir man kjent med Linda Mikaelsen, en journalist som alltid er på hugget. Hun vil helst være den første til å vite og være der det skjer.

Underveis er det en anonym karakterer som skriver i vers om hvor mye han eller hun elsker en anonym person. Får man vite hvem det gjelder?

Hadde ikke store forventninger til Kongen siden man har lest litt kidnappingsbøker tidligere, og etter en noe langsom, og uengasjerende begynnelse, gikk resten av lesingen nesten av seg selv. Kapitlene er stort sett korte, og de fleste bøkene av Egeland er stødig og god krim. Det er også denne. Har stor sans for bøker med stor persongalleri som denne har, og handlingen tar mange vendinger. Litt lett å gjette seg til avslutningen, men følte ikke det gjorde noe da boka stort sett underholdt hele veien. Kongen er ikke bare spennende, men også humoristisk.

Krysser fingerene for at Egeland kommer med en krimbok blandet med en god dose grøss. Det tror jeg han hadde håndtert fint.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hjertets bakvegg er frittstående oppfølger til Det som sies høyt.

Brit er en "gammel" dame på 65 år og hun er kanskje ensom både privat og på jobb. Hun eier en blomsterbutikk, men det er få kunder som stikker innom. En dag dukker det opp en ny kunde. En dame med rødt hår. Brit får en slags medfølelse for henne og ser at det er noe. Derfor byr hun henne på en kopp te i pauserommet. Senere blir det en uavtalt vane.

Spøkelse fra fortiden
Senere i boka kommer det tilbake en gammel kjenning i butikken som alltid dukket opp hver fredag, men så ble det stille. Nå er han tilbake og han virker forandret. Hun bestemmer seg for å be han også på en kopp te og kanskje prate sammen. Kanskje han vil fortelle henne hva som har skjedd?

Og hva er det Brit egentlig vil og har hun noen hemmeligheter selv? Har disse få menneskene noe til felles?

Dette er en kortroman på bare 138 sider, så det tar ikke lange stunden eller dagene å komme seg gjennom den. Kapitlene er korte, og handlingen består av få ord og samtaler, men det er mye som blir sagt mellom linjene. Den er noe kryptisk skrevet, noe som gjør boka mer interessant enn det den er i utgangspunktet.

Vanskelig nåtid og usikker fremtid
Synes at forrige bok Det som sies høyt hadde litt mer spenning og handling generelt. Likte denne helt frem til slutten som var for forutsigbar for min del, og likte ikke helt hvordan avslutningen ble. Ellers er det en koselig bok å lese på en godvond måte, som beskriver en usikker hverdag og en tid i uvisshet. Man vet ikke hva fremtiden vil bringe og denne boka er et godt eksempel på det. Liker også forfatterens rolige og gåtefulle fortellerstemme. Den kommer like godt frem som i hennes forrige bok. Det er nesten som om hun hvisker.

Kunne ha skrevet mye mer om boka, men siden den er såpass kort, velger jeg at anmeldelsen også skal være det, for vil jo ikke avsløre for mye. Men dette er en fin bok om ensomhet, og det å komme seg gjennom tunge stunder.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tove Nilsen skriver engasjerende oppvekstromaner - Den eneste broren handler også en del om oppvekst. Den har Trondheim og andre verdenskrig som bakteppe - en vakker roman om drømmer og illusjoner som går tapt. Mer om denne i Reading Randi

Det er vanskelig å overføre fagstoff til tegneserieformatet, men jeg synes de lykkes ganske godt her. Det er ikke mye realisme i at forfatteren tar med seg niesa si rundt i verden for å snakke med forskere, men det gjør ikke noe. Grepet fungerer godt som kunnskapsformidling, synes jeg. Det eneste jeg har å utsette, er at når fagstoffet blir virkelig tungt, blir tekstbolkene for lange og formatet kommer mer i veien for formidlinga enn å støtte opp om den.

Litt usammenhengende, usikker på om jeg synes plottet var så spennende, men likevel nesten umulig å legge bort. Så da er jeg fornøyd, jeg.

I 2019 leste jeg Reisen til Jotundalen, og nå har jeg endelig lest oppfølgeren.

Det tok sin tid, men bedre sent enn aldri og dette ga mersmak. Etter litt research fant jeg ut at bok nummer fire kommer ut i mars. Fantasy er ingen favorittsjanger. Leste mer av det før i tiden, og synes spesielt fantasy for voksne er krevende å henge med på og nesten umulig å forstå helheten i ting. Det er vanskeligere å forestille seg enn andre sjangre, så da er det greit å begynne med bøker for en yngre målgruppe, og eventuelt jobbe seg oppover, hvis man fremdeles er interessert i fantasy.

Spennende og fin forttelse med Sonja fra Røros
Vikingene og orakelet er en fin oppfølger om Sonja fra Røros og kompisen Espen som er fra et helt annet sted. Det morsomme med Espen er at han minner meg litt på Link i Zelda på grunn av ørene. I forrige bok ble hun fraktet i en annen verden gjennom en portal, og det er en verden med mange farer. Hun er godt kjent med Espen og hundene hans, og de andre trollbarna. Dyr kan snakke og de er omringet av nydelig natur. I det siste har jeg lest en del barnebøker hvor de har både en forfatter og en illustratør, men i denne serien skriver og illustrerer Malin Falch selv. Det har vært et savn å se noen gjøre begge deler. I de siste sidene av både Reisen til Jotundalen og denne boka, er det også med noen illustrasjonsprosesser som er spennende og verdt å få med seg.

Nye og spennende karakterer
Denne gangen må Sonja og Espen forsvare trollvennene deres mot vikingene som har slått seg sammen med orakelet. Med seg på "laget" har de en liten jente med magiske evner. Det er ikke orakelets biologiske datter, men en jente hun fant alene en dag, og siden da har tatt seg av henne. Men vil denne jenta gjøre det som forventes av henne, eller vil hun heller følge samvittigheten?

Vikingene og orakelet er en mer enn god nok oppfølger til Reisen til Jotundalen. Liker samspillet mellom Sonja og Espen, med trollene og dyrene. Det virker som de forstår hverandre, i hvert fall for det meste, og de prøver å støtte og beskytte hverandre. Det er også lett å ta seg i å betrakte bildene lenger enn nødvendig, spesielt naturbildene. De er fantastiske.

Som voksen leser, blir jo denne historien noe lett og man forutser tidlig hva som skjer videre, men syntes ikke det ødela noe, for det er stadig noe som skjer, og denne boka og serien er koselig å følge med på.

Vil gjerne få med meg fortsettelsen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å jobbe som politietterforsker mens alle vet at hennes far satt inne for drap ...

Vil hun noen gang passe inn?
Hanna Duncker forlater Stockholm etter mange år for hun føler seg ikke helt hjemme der, og vender tilbake til Öland. Noe broren hennes ikke er begeistret for. Deres far var kjent for å ha mishandlet og myrdet en kvinne, og det virker som om Öland husker det ennå. Hanna er politietterforsker, og ønsker ikke å leve i farens skygge resten av livet, men hun forstår hvorfor folk er skeptiske, og at de har sine egne meninger, men hun vil også at folk skal forstå at hun ikke er som ham.

Til tross for både mostand og velkomst, prøver Hanna å være en anonym innbygger og fokusere på jobben sin. Det blir lettere sagt enn gjort, da det viser seg at hun må møte en tidligere venninne. De var sammensveiset i skoletiden, men har sklidd fra hverandre av ulike grunner. Grunnen til at Hanna må oppsøke hene, er for å fortelle henne at hennes femten år gamle sønn er funnet død. Det er begrenset hva hun kan fortelle under etterforskningen på grunn av taushetsplikt, og vil de akseptere hverandre igjen?

Noen gode temaer og hendelser, men veldig saktegående handling
Nattsangeren er en krimbok som består av mange spennende aspekter, men noe av det ødelegges av gjentakende tanker og følelser om Hannas far. Hanna er en person med samvittighet, og som vil vise hva hun er god for. Det er forståelig at hun ikke vil bli sammenlignet med sin far, men det blir noe gjentakende og slitsomt i lengden. Samtidig blir man kjent med venninnens sønn, og hva han gjorde det siste døgnet han levde. Syntes han var mer spennende å lese om, og hadde likt at hans perspektiv fikk større plass. Han var fascinerende å lese om.

Boka tar opp et aktuelt tema som egentlig ikke kan nevnes siden det er en del av plottet. Et tema som det ikke er blitt skrevet altfor mye om, og det er fint at det får litt mer oppmkersomhet.

I etterordet skriver Johanna Mo om en hendelse som har påvirket henne, og hun stiller disse spørsmålene i etterkant: Hva får et menneske til å drepe? Hvordan påvirker drapet menneskene rundt? Både dem rundt offeret og dem rundt gjerningsmannen. Det vises godt i Nattsangeren at hun har tenkt mye på disse spørsmålene, og prøver å speile dem i handlingen.

Jeg ville nok ha likt Nattsangeren bedre hvis den hadde mer tempo og enda mer handling. Sier ikke at jeg bare liker bøker med mye action der noe skjer på hver eneste side. Har hendt seg at jeg har likt saktegående bøker også, men dette ble kanskje vel sakte? Det føltes også som boka hadde mest fokkus på familiedrama istedet for drapssaken.

Fra min blogg: I Bokhylla

En bok jeg var mest nysgjerrig på i fjorhøst. Noe som er litt merkelig. Det er ikke en sjanger jeg vanligvis leser. Har ikke lest vikingromaner siden barneskolen, tror jeg.

Det er heller ikke den enkleste boka å beskrive. Den er på over fem hundre sider, er første bok i en serie og består av et stort persongalleri. Så det er umulig å dekke hele handlingen med tanke på at boka består av mye reising, maktkamp og ære.

Gode karer
Det er en slags oppvekstroman om Ulv som er skipstrell på Havormen. Han blir plassert sammen med Yme. En fåmælt og kanskje litt underlig type. De har ikke mye til felles, men går stort sett overens. Ulv er en storkjeftet ung herremann som ikke vil leve resten av livet som trell. Han er en kriger og han vil gjerne bevise det. Men hvordan kan han bevise det? Han er jo så ung. Han har også et talent når det gjelder bueskyting. Han har et talent ingen har sett maken til, og er god på å treffe ting på lang avstand. Vil han klare å oppnå den æren han ønsker, og vise hvor skapet skal stå?

Har ikke tenkt å beskrive så mye om den historiske biten. Det gjør boka mye bedre på en oversiktelig måte, så har ikke tenkt å ødelegge det, men heller fokusere på andre deler av Tusenårsriket.

Troverdig og lettlest vikingbok
Boka er muligens stor, men la deg ikke skremme av den grunn. De fleste kapitlene er svært korte, og handlingen er stort sett i bevegelighet. Handlingen er også veldig lett å følge med på, selv om man ikke har lest mange historiske romaner før. Ofte ble jeg sittende og lese lenger enn det jeg først hadde tenkt, for det er stadig noe som skjer, og man blir fort dratt inn i det hele. Synes Gulløv gir et ekte syn på vikingene. Brutaliteten, plyndringen, griskheten og det vulgære. Likte godt at Ulv var opptatt av sitt eget hjemsted, og vite hvor han kommer fra, og hedre det hele med å gjøre sitt beste.

Det eneste problemet jeg hadde med boka var fortellerstemmen til Ulv. I begynnelsen av boka er han fjorten somre og vi følger hans oppvekst, men han både oppfører seg og høres mye eldre ut enn sine fjorten år. Han virker mer som en godt voksen person, så det oppstår en liten kontrast. Det er vanskelig å forestille seg en ung gutt, og istedet forestiller man seg en mann i tretti-førti årene. Noe som blir litt komisk.

Man må også regne med noen metoo hendelser. Forsvarer ikke disse mennene på noen måte, men dette var jo en helt annen tid og vikingene forsynte seg ofte med det de ville ha. De viste ingen nåde, som denne boka gir et godt eksempel på. Det var livsviktig å ta vare på egen ære og familiens ære. Vise hvem som er sjef.

Som sagt en god vikingbok med mye brutalitet og mange vittigheter på lur, og håper de andre bøkene også blir oversatt til norsk, for jeg er fryktelig dårlig til å lese dansk.

På baksideteksten står det at kompisen til Ulv heter Ymer, men i innholdet blir han kalt Yme, så satser på at Yme er det riktige navnet?

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er en, for meg, ny forfatter. Men bøkene hans er veldig populære og er oversatt til mange språk. Jeg kan godt tenke meg å fortsette med The Witcher Saga etter denne boken. Anbefales til alle fantasyfans!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jernulven av Siri Pettersen ble min første bok i 2021. Jeg ble meget betatt av historien, fantasien og spenningen som fanger en inn og får en til å stadig vende tilbake til boken.
Jernulven er første bok i trilogien om vardari. Disse hemmeligsfulle personene som ser ut til å leve evig. Historien knyttes sammen med Ravneringene i beskrivelsen, men også i de sentrale "reisesteinene" som brukes for å reise til andre steder.

Hovedpersonen Juva er kompleks og interessant. Hun rives mellom ulike følelser, forpliktelser og ulike versjoner av sannheten. Hun finner et monster, men klarer ikke tro på at han er bare ond.
Jeg elsket denne boken like mye som jeg elsket Ravneringene og gleder meg skikkelig til neste bok i trilogien. Pettersen kan kunsten å skrive slik at en lengter etter mer.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger