Ja, det mener jeg!

Herlig spenning! Tegenfalk har virkelig klart å skrive en bok som gjør at jeg gleder meg veldig til de to neste i trilogien!

Dette var et litt annerledes plott enn jeg har vært borti tidligere, og det er veldig artig når forfatterne klarer å finne på noe helt nytt! Hva er det som gjør at tilsynelatende helt vanlige mennesker gjør ufattelige handlinger? Boka går i et passende langsomt tempo, helt til det tar av på slutten. De siste sidene er intense, og jeg begynner nesten å svette bare ved å tenke tilbake på boka!

Jonna og Walter er to herlige politifolk som jeg gleder meg til å følge videre. Boka beskriver personene godt, og vi blir ganske godt kjent med dem gjennom sidehistoriene.

Alle bøkene i serien er utgitt på svensk allerede, så det er nesten så jeg har lyst til å få tak i de svenske bøkene for fortest mulig å følge hovedpersonene videre. Gleder meg virkelig til å lese mer!

Vi ser ofte litt ulikt på litteraturen, og det er interessant - denne fant jeg ganske spesiell og jeg følte den ga meg ekstra innsikt og forståelse - spesilet når det gjelder Afghanistan og unge menneskers engasjement her. Strødde noen tanker om romanen

Jeg leste en bok i 2011 med nøyaktig samme tittel, men med en annen forfatter. Boken jeg leste het The Gallows Curse og den er skrevet av Andrew Hammond. Denne boken høres et par knepp bedre ut enn den jeg leste, den var god på sitt vis kanskje spesielt for unge gutter.

Dette er så braaaaa! Historie, overtro, magi, menneskeskjebner, galskap, kjærlighet, ondskap og død. Fortalt på en sånn måte at 573 sider flyr av gårde. Elsker denne forfatteren!

Høres interessant ut, men foretrekker å lese boka selv. Har funnet ut at lydbøker ikke er helt min greie. Da gir jeg opp så fort:)

En av karakterene i Skjebnesøstre bestemmer seg for å kjøpe en bok til den unge damen han liker, og da må jeg gjøre litt research for å finne ut hvilke bøker som var tilgjengelige i 1793. Jeg hadde lyst til å bruke Jane Austens Persuasion - men den kom ikke ut før i 1818. Denne boken er en av syv bøker som nevnes i Northanger Abbey, og den kom ut i 1793. Jeg har ikke kommet lenger enn til side 4 eller 5 (vanskelig å si med en Kindle), men så langt er den veldig "Det var en mørk og stormfull natt". Visstnok en skikkelig spøkelsesroman.

Har store forventninge til The Reader etter en fantastisk filmatisering. Har kommet godt i gang med Gone girl, men er ikke helt overbevist/begeistret ennå. Vi får se etter jeg har lest mer:)

Har vært litt produktiv i helgen, bare litt ... Fikk lest ut Cassias valg av Ally Condie. Den første boka i Matched - triologien for ungdom.
Leser fremdeles i Gone girl av Gillian Flynn og leser også litt i The Reader av Bernhard Schlink ved siden av:)

Foretrekker du å ta dine egne valg?

Forestill deg å leve i et samfunn der alt er bestemt, og du har ikke annet valg enn å bare adlyde reglene. Følge strømmen på lik vis som alle andre. Samfunnet (altså funksjonærene) bestemmer yrket ditt, hvem du skal leve med resten av livet, og når du skal dø. Hadde du akseptert det? Tenk hvor kjedelig det har vært i lengden å få vite alt dette og leve på denne måten resten av livet. Det hadde vært utholdelig. I hvert fall for meg. Jeg liker å leve i uvisshet, i alle fall til en viss grad. Det jeg ville ha valgt av disse, å få vite akkurat nå er jobbvalg for jeg er i en slik boble selv nå. Jeg er med på kvalifiserendetiltak og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med resten av livet. Hvilket yrke jeg skal velge og ikke vet jeg hva jeg er god i heller, så sånn sett har det vært en trygghet å få vite det nå, hva jeg kommer til å jobbe som og hvor i fremtiden. Det hadde jeg gjerne ville vite akkurat nå slik at jeg slipper å tenke på det mer, siden jeg er i en slik prosess selv, men jeg bor ikke et samfunn som Cassia der alt er forhåndsbestemt, så jeg får bare spekulere og håpe at jeg finner meg en jobb et eller annet sted før kvalifiseringskontrakten min går ut. Så på den måten misunner jeg Cassia litt, men angående alle de andre valgene i livet mitt vil jeg gjerne ta selv.

Cassia, i motsetning som meg, får ikke ta noen valg selv. Alt er tilrettelagt av det som blir kalt Samfunnet (styrt av det som blir kalt funksjonærere). Når hun fyller 17, må foreldrene hennes ta henne med på et arrangement sammen med andre 17 - åringer. Det er da de får vite gjennom en skjerm hvem de skal kobles sammen med, hvem som blir deres livspartner. Det er en stor dag for disse 17-åringene og Cassia er like spent som de andre. Hvem kommer hun til å bli satt opp sammen med? Overraskelsen blir stor og tvilen enda større da hun senere ser det flimrer på skjermen og et annet ansikt dukker opp i noen få sekunder som Cassias match. Hvilke av disse to er egentlig hennes match?

Boka Cassias valg har jeg hørt mye om av bokfolk på youtube og lest mye om gjennom norske og utenlandske bokblogger. Boka er den første i en triologi, og jeg har lenge hatt lys til å lese den selv om jeg er litt lei av å høre om dystopiske ungdomsbøker. Det var enormt populært i en tid og det er det muligens ennå. Nysgjerrigheten min er som sagt stor, spesielt når det gjelder bøker, og jeg bare må lese bøkene "alle snakker om". Og ofte føles det som om jeg er den siste i verden til å lese den boka eller serien som det snakkes om. Jeg er alltid sent ute, men bedre sent enn aldri ...

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet før jeg leste boka, ikke annet enn at jeg var litt skeptisk. Aner ikke hvorfor. Syns boka ga et godt inntrykk i hva slags samfunn og familie Cassia levde i. At hun var vant til at andre tok valg for henne og at hun på en måte aksepterte det - at slik var det. Det var slik alle levde og måtte finne seg i. Helt til hun fikk følelser for en fyr hun så noe sekunder på en skjerm, etter at hun fikk vite hvem som hennes egentlige match var. Det får henne til å tvile på Samfunnet og om Samfunnet noen gang gjør feil. Dessuten er hun en jente med følelser. Bør hun følge følelsene sine eller gjøre som Samfunnnet sier hun forventer og skal gjøre?

Forfatteren Ally Condie gjør en god jobb med å gi inntrykk hvordan Samfunnet til Cassia fungerer, hvordan innbyggerne lever, og hva som er lov og ikke. Det er lett å forestille seg hvordan de bor og hvordan disse folkene lever, men syns karakterene, selv hovedpersonen Cassia blir litt flate. Hun har ikke mye følelser, enten er hun langt oppe eller langt nede (nesten som meg), men ikke noe mer enn det. Og hun er besatt av en fyr hun knapt nok kjenner. Det virker ikke naturlig. Syns heller ikke de andre karakterene hadde særlig dybde. Jeg ble ikke ordentlig kjent med noen av dem. Ble bare kjent med relasjonene deres, men ikke personlighetene deres. Det håper jeg får vite mer om i neste bok, hvis ikke blir det for monotont.

Cassias valg er ingen perfekt førstebok i en triologi, men gjør meg nysgjerrig nok til å vite hva Cassia kommer til å gjøre videre, og bli bedre kjent med bånde henne og folkene rundt henne.

Mesterlig fra Oksanen - igjen!

Tidligere denne uka var jeg på Litteraturhuset og hørte Sofi Oksanen bli intervjuet om sin siste bok - "Da duene forsvant". Det var en veldig fin opplevelse, og ikke minst var det svært interessant å høre henne fortelle om hva hun hadde tenkt underveis i skrivingen og hva denne boka egentlig handler om. I boka har hun ønsket å fokusere på krigsårene 1941 - 1945 og begynnelsen av 1960-årene - begge perioder turbulente i Estlands historie. Under andre verdenskrig opplevde Estland en dobbelokkupasjon. Da resten av Europa ble fri etter Hitler-Tysklands fall, ble Estland atter okkupert av Sovjetunionen. Kun fem dagers frihet opplevde landet. Plutselig måtte man forholde seg til sin tidligere fiender igjen, og det var de som var "flinkest" til å snu kappa etter vinden, som klarte seg best. Med dette som bakteppe gikk utviklingen videre ... Det er klart det må ha gjort noe med landets historie.

I bokas åpningsscene befinner vi oss i Nord-Estland. Landet er under sovjetisk okkupasjon, og det er ham vi skal bli kjent med som frihetskjemperen Roland som fører ordet, som er boka jeg-person i noen løsrevne kapitler i en bok som ellers fortelles i tredjeperson. Han og fetter Edgar er ute i felten. Dvs. nokså tidlig har Roland mistanke om at hans feige fetter har stukket av. For fetteren er ikke egnet for kamp, og selv ikke tanken på et fritt Estland får ham til å være villig til å ofre noe som helst. Ja, det skal sagtens vise seg at det eneste Edgar er villig til å ofre noe for er redningen av sitt eget skinn. Det er han til gjengjeld villig til å ofre alt for.

"Før jeg rakk å tenke etter, nikket jeg og var på vei med beskjed om at vi dro for å beskytte flyktningene, selv om Edgar sikkert hadde brakt det på bane i håp om å slippe unna et nytt angrep og derved berge skinnet. Han kjente det svake punktet mitt. Hjemme hadde vi alle sammen etterlatt kjærester, forloveder og koner, det var bare jeg som så kvinnen min som en grunn til å forlate kampen. Men jeg forsikret meg selv om at valget var fullstendig hederlig, ja til og med fornuftig." (side 15)

Edgar gifter seg senere med Juudit, men ekteskapet blir alt annet enn lykkelig. Hva det er med Edgar som gjør at han ikke engang er opptatt av å fullbyrde det slik man forventer av en mann, er det vanskelig å få øye på. Kanskje er han seg selv nok også her? Ikke bare vansmekter Juudit i ekteskapet, men hun er også nødt til å late som om ekteskapet er lykkelig overfor omgivelsene. Det faller også Edgar tilsynelatende lett å finne frem til sine gentlemannsfakter når andre ser på. Men dette skrus av så snart de er alene.

Så blir Estland okkupert av nazistene. For noen fremstår de som redningen fra det gudeløse Sovjetunionen og de forhatte bolsjevikene. Og det gjelder å være inne med de rette for å overleve også nå. Roland mister ikke sin sjel oppi dette, mens fetteren Edgar atter vet å sno seg. Juudit er på sin side desperat av kjærlighetslengsel, og utstyrt med et oppdrag om å infiltrere tyskerne og dermed kjempe for et fritt Estland, skjer det som ikke burde skje: hun forelsker seg i en av fiendens menn. Det er tale om ekte kjærlighet fra begges side - men en kjærlighet med helt umulige vilkår. Dessuten er det farlig for dem, særlig ettersom krigen skrider frem og nazistenes posisjon atter er truet. Dessuten oppdager Edgar forholdet, og da blir det riktig farlig. Men for Juudit er forholdet redningen - uten sin tyske elsker ville hun ikke hatt noe å leve for.

"Foran alle disse menneskene, guttevalpene, skrapselgerne og gatefeirne oppførte SS-Hauptsturmführer seg på den måten, lot henne løpe til bilen for å ta avskjed, enda vinden limte nattkjolen til lårene og lot silken gli ned av skuldrene, og han belønnet blottingen med å kjærtegne øret hennes. En sånn mengde uanstendighet, en sånn berøring som hørte til mellom laknene i de private budoarene, en sånn mengde ømhet midt i gata, en sånn berøring som ikke var for et ludder. Edgar hadde sett hvordan krigsbrudene ble behandlet, her var det noe annet. En sånn berøring er bare for én her i livet, mange får aldri oppleve den." (side 179)

Så vakkert, så skjørt og så farlig - fordi kamelonen og svikeren Edgar, Juudits egen ektemann i navnet (men ikke i gavnet), bevitner det hele og skjønner hva det dreier seg om ... En ektemann hun ikke kommer fra, fordi man rett og slett ikke skilte seg på den tiden, men var prisgitt det feilaktige valget man en gang hadde foretatt, en gang og for alltid til døden skilte dem fra hverandre ...

Parallelt følger vi ekteparet Edgar og Juudit Parts i begynnelsen av 1960-årene. Edgar har blitt kamerat Parts, og kamerat Parts skriver bok. Han skriver bok om sin og andres roller under andre verdenskrig, og han dikter seg selv inn i boka som helt, mens han gir de fleste andre skurkeroller. Bl.a. levnes fetteren Roland ingen ære. Hvor ble det forresten av ham? En historieforfalskning som dessverre ikke er fjernt fra hvordan det foregikk under kommunistveldet, hvor det gjaldt å slette alle spor fra fordums estisk storhet og erstatte dette med en kommunistisk vi-følelse som ikke tillot separatistisk tankegods. På litt avstand kan vi betrakte Juudit, som er blitt en alkoholisert og fetladen sjuske, som lar alt rundt seg forfalle. Hva skjedde egentlig med henne underveis?

Jeg kjenner til at denne boka har fått litt lunken mottakelse av enkelte anmeldere. Bl.a. er boka kritisert for å være noe rotete bygget opp. Jeg kjenner meg ikke igjen i denne beskrivelsen, all den tid kapitlene er tydelig merket med årstall, og det forhold at persongalleriet ikke er stort eller vanskelig å få oversikt over. Boka handler i all hovedsak om Roland, Edgar og Juudit, mens alle andre bare er bipersoner. Og det handler om å takle en kaotisk situasjon i et land med mye svik, hvor man ikke kan være trygg for angiveri, heller ikke innad i sitt eget ekteskap.

Oksanen skriver som en gudinne, og jeg elsker hvordan hun noen ganger ikke avslutter setningene, men bare fortsetter og fortsetter, like fullt med korrekt bruk av tegnsetting sånn ellers, selv om bruk av punktumene altså er sparsomme. På den måten får fortellingen noe fortettet over seg, og som leser fikk jeg følelsen av at forfatteren holdt meg i et strupetak og nektet å slippe før jeg hadde fått med meg alt. Det er for øvrig en hel del symbolikk i boka, som tilstedeværelsen på Litteraturhuset tidligere denne uka hjalp meg med å forstå bedre. Som at tittelen på boka - at duene forsvant - er et bilde på at nazistene faktisk spiste dem opp. Og siden duer er et symbol på fred, kan dette tolkes som at nazistene spiste freden. Oksanen presiserte også under intervjuet at det aldri er tilfeldig hvilke navn hun velger på hovedpersonene sine. Jeg liker for øvrig at hun skriver historisk korrekte bøker, og at hun gjennom sitt forfatterskap på et vis har viet seg til Estland, hennes mors hjemland, og dermed bidrar til å gi andre verdenskrig-elskere som meg mer kjøtt på beina i forhold til å forstå hva de baltiske landene faktisk har gjennomgått i årenes løp.

"Parts husket godt at da hammeren og sigden ble heist i standa på Lange Hermann 22. september 1944, var det ikke flagget til Hitler som ble fjernet, det var Estlands eget. Selvstendighet i fem dager. Fem dager med frihet. Parts så flagget selv, men i manuskriptet kunne han naturligvis ikke nevne det, for Sovjetunionen befridde Estland fra hitleristene. Hva med Roland, hadde han sett det samme, og hvis så var, hadde han klart å løsgjøre seg fra synet?" (side 290)

Det kan faktisk ikke bli annet enn terningkast seks denne gangen!

Livet er en ensom sak ...

Det er ingen tilfeldighet at jeg nok en gang har plukket opp en Ingvar Ambjørnsen-bok. Ambjørnsen har en enorm produksjon bak seg, og jeg har langt fra lest alt av ham. Ikke alt treffer like godt, men det som treffer gjør det til gjengjeld til gangs. "Natten drømmer om dagen" er en slik bok. Og det er stemningen som treffer. Kanskje også det outsider-aktige som i grunnen hefter ved alle hans bøker ...

"Jeg kom over de lange myrene i skumringen, og da jeg begynte å ta meg nedover mot Veggeli, så jeg taket på hytta inne mellom dvergbjerkene; det var tekket med torv, høstfarget mose og eng. Jeg ventet til det var blitt mørkt. Så tok jeg meg inn på den beste måten: Med nøkkelen jeg fant under hellen.

Det er gjerne der de gjemmer den. Der, eller oppe på listverk, eller under store blomsterpotter, dersom de har slikt stående utenfor. Det finnes et dusin andre steder også. Jeg kan dem.

Jeg ble stående helt stille i vindfanget etter at jeg hadde låst meg inn. Det luktet tyri og grønnsåpe, og ikke av folk. Det var ei hytte etter min smak. Enkel og oversiktlig. To soverom, og et oppholdsrom med kjøkkenkrok. Et lite bad uten dusj. Peisovn i stua.

Helt stille. Bare vinden i trærne; den la seg nå mot kvelden. Jeg har gjort det til en vane å stå slik og lytte og lukte i noen minutter. Gjøre meg kjent med stedet.

Jeg var sulten. Jeg visste at jeg ville bli liggende våken dersom jeg ikke fant noe spiselig ..." (side 9)

Sune har trukket seg unna folk og har beveget seg mot skogen, hvor han vandrer fra hytte til hytte, som han bryter seg inn i. Men han er ikke som innbruddstyver flest, for han behandler hyttene med respekt og etterlater seg alltid det meste i den skjønneste orden. Det eneste han stjeler er maten han finner, og kanskje et og annet klesplagg når han finner dette nødvendig. Aller helst vil han være alene, men det er vanskelig å isolere seg fullstendig fra omverdenen skal det vise seg. Selv Sune har et nettverk som krever at han er til stede - i alle fall av og til. Samvittigheten hans gjør dessuten at da han treffer på Vale, en ung asiatisk kvinne med ødelagte og verkende hender, klarer han rett og slett ikke å overlate henne til sin egen skjebne. Etter dette blir ikke vandringen i skogen som før ... I stedet for å gå mutters alene, har han nå et menneske å ta seg av.

Sune og for den sakens skyld vennene hans holder seg langt unna myndighetene generelt og politiet spesielt. De handler ut fra nokså korte tidsperspektiver, hvor det handler om den neste rusen eller den neste kvinnehistorien som kan gi dem et øyeblikks sjelefred. På den ene siden handler det om en dyp og inderlig frihetstrang, om å slippe unna forpliktelser - på den annen side handler det om å høre til et sted. Kanskje er det her samvittigheten tross alt melder seg? Den virkeligheten som beskrives ligger kvantesprang fra det vi vanligvis forbinder med kos og hygge og hytteliv. Og for meg som selv vokste opp med hytte i øvre Telemark, nettopp i de traktene hvor Sune vandrer fra hytte til hytte, og hvor vi alltid pleide å legge nøkkelen oppe på listverket over hyttedøra (i tilfelle vi skulle glemme den hjemme), skaper dette et aldri så lite gufs fra fortiden. Var det virkelig så opplagt hvor nøkkelen ble gjemt? Og kunne vi i grunnen vite om noen hadde vært der siden sist vi selv var der?

Som et årvåkent dyr med en hørsel som virkelig kommer godt med, hører Sune etter lyder av for ham "uvedkommende", uten tanke for at det er han - ikke de andre - som faktisk er nettopp "uvedkommende". Noen ganger kommer samvittighetskvalene riktignok kastende over ham, og da hender det at han foretar enklere vedlikeholdsarbeid eller hogger ved. Som om dette skal rettferdiggjøre alle innbruddene han foretar seg på sin ferd.

I Ambjørnsens bøker og kanskje i særdeleshet i novellesamlingen "Natt til mørk morgen", er det outsideren som går igjen. I så måte har romanen "Natten drømmer om dagen" noe erketypisk Ambjørnsensk over seg. Det er dystert, mørkt og noe dessillusjonert over det hele, og som tittelen antyder - her forfølger nattens mørke også dagene. Få forfattere klarer som ham å beskrive naturen så levende. Jeg tror faktisk det bare er Per Petterson som når opp, og som kanskje til og med passerer Ambjørnsen, når det gjelder å beskrive naturens magi. Tendensen i Ambjørnsens romaner er for øvrig at det meste av handlingen foregår på det indre plan og ikke i særlig grad i det ytre. "Natten drømmer om dagen" er en av hans virkelig bedre romaner. Her blir det et sterkt terningkast fem! Avslutningsvis må jeg nevne at Ivar Neergård leste lydbokutgaven helt nydelig.