Klokt og varmt om kosthold, kroppens kjemi og hjernens betydning

Det er en stund siden jeg kjøpte denne boka, og jeg vet ikke helt hvorfor den har blitt liggende ulest så lenge. Den hadde nemlig fortjent å bli lest - om og om igjen, vil jeg hevde. Boka utkom på Arnberg Forlag i 2011, etter at den hadde blitt en stor suksess i Sverige året før. Det er den fremstående hjerneforskeren Martin Ingvar og den erfarne medisinske journalisten Gunille Eldh som står bak boka. Martin Ingvar har lenge interessert seg for hjernens belønningssystem og hvordan dette styrer atferden vår, kan jeg lese på bokas smussomslag. Gunilla Eldh har fulgt med i forskningen og debatten om våre spisevaner og fedmeepidemien - en debatt som er til forveksling svært lik den vi har hatt og fremdeles har i Norge.

Bare for å ha sagt det med en gang: Boka presenterer ingen mirakelslankekurer! Tvert i mot tar den et oppgjør med såkalte lettvinte veier til et (midlertidig!) slankere legeme. Begrepet lavkarbo nevnes ikke med et ord. Likevel er tankegodset bak de (moderate) lavkarbokurene til forveksling likt det som presenteres i denne boka. For det handler om å oppnå jevnt blodsukker og unngå blodsukkersjokkstigning og -fall som følge av kjappe karbohydrater, og overvinne den innarvede angsten mot fett.

Mantraet som går som en rød tråd gjennom hele boka er at veien til vellykket og holdbar vektkontroll går via hjernen. "Hjernens belønningssystem er en usynlig supermakt som styrer vår handlemåte på godt og vondt. I prinsippet fungerer det likt for alle, men noen av oss har et mer følsomt system enn andre. Det er en av årsakene til at noen mennesker har større problemer med å holde seg unna smågodt eller fortere blir avhengig av alkohol." (side 13)

Innledningsvis stiller forfatterne spørsmål om hvorfor vi føler et sug etter ting vi vet er skadelig. Alle har vi jevnlig fått høre at det "bare er å spise mindre". Dette avstedkommer imidlertid ingen bærekraftig vektkontroll. Alt handler ikke bare om antall kalorier, og dessuten er ikke alle kalorier like mye verdt. "Mat er ikke bare brensel, og det er ikke bare energiinnholdet som er forskjellig i fett, protein og karbohydrater". Det handler også om raske og sakte karbohydrater som påvirker blodsukkeret forskjellig, herunder kroppens insulinproduksjon, men det handler også om ulike former for fett. Det handler heller ikke bare om sukker eller søtmat, men også om stivelsesrike næringsmidler som poteter, hvitt brød, ris - typisk forekommende i pommes frites, pizza, pasta, hamburgbrød, baguetter etc. Vel så viktig er å vite hvilke virkninger forskjellige næringsstoffer har på signalsystemet i hjernen.

Selv om arv et stykke på vei er en viktig komponent når det gjelder tendenser til overvekt, er det kanskje viktigere å være oppmerksom på at det for enkeltes vedkommende er farligere å spise feil og bevege seg for lite, heller enn at dette med arv skal bli en slags "sovepute". Det finnes ingen mirakelkurer som fører til et slankere liv, og alle metoder er i seg selv like dårlige mht. varig vektnedgang. Det må mer til enn en slankekur, for å si det sånn.

Hjernen elsker sukker! Tilførsel av sukker tilfredsstiller hjernens belønningssystem og fører umiddelbart til økt velvære. Problemet er bare at gleden er så kortvarig, og at mye vil ha mer. Mens karbohydrater generelt og sukker spesielt bare fører til mer sult, har f.eks. mer fettholdige matvarer den fordelen at de ganske raskt fører til metthet. Dermed trenger man mindre - og altså totalt sett færre kalorier. Forfatterne redegjør i boka for alle kjemiske prosesser som foregår i kroppen, og bidrar dermed til økt forståelse både i forhold til hva som skjer og hvorfor.

Sukker fører til at kroppen produserer dopamin - lykkehormonet. Det er derfor vi kjenner en lykkefølelse når vi f.eks. spiser sjokolade - i alle fall helt til nedturen i form av et kraftig blodsukkerfall kommer. Det er fullt mulig å bli avhengig av sukker, og denne avhengigheten kan faktisk sammenlignes med andre avhengighetsformer som rusavhengighet, spilleavhengighet etc. Dopamineffekten er den samme - tilsvarende er "bakrusen" etter den første gleden ... "Hos den som har utviklet avhengighet, har det oppstått hurtigkoblinger i hjernens belønningssystem." (side 38)

Hvis man ønsker å gå over til et kosthold som innebærer at det er mulig å spise seg mett og holde en akseptabel vekt stabil, er det lurt å sette seg inn i hvilke næringsmidler som inneholder stoffer som gir mersmak i stedet for metthet.

F.eks. vil fett i maten føre til at tømmingen av magesekken skjer litt langsommere. Dersom man f.eks. starter et måltid med noen nøtter og lite væske, tar det mye lengre tid før sukkeret i måltidet sendes ut i blodet. Da får også kroppen tid til å bruke opp sukkeret som ligger i kortidsdepotene leveren og musklene, i stedet for at de bare lagres og ender opp rundt magen. Ulempen med inntak av raske karbohydrater og medfølgende nedgang i blodsukkernivåene i kroppen, er at altfor mye insulin pumpes rundt i kroppen på en gang og fører til at man kommer i modus for umiddelbar behovstilfredsstillelse (som oftest med ytterligere tilgang av raske karbohydrater). Gjentatte episoder over mange år med høyt blodsukker og overproduksjon av insulin for å regulere dette, er bakgrunnen bak vår tids diabetes-epidemi - en epidemi som er fremskyndet av vår tids kosthold med mye sukkerholdig brus, pizza, loff og den slags. Insulinet demper dessuten nedbrytingen av protein og fett, og resultatet er at fettsyrene ikke omdannes til brensel, men havner rundt magen, som da blir endestasjonen ...

Det er fortsatt en utbredt misforståelse av man blir fet og syk av fett. Dette finnes det faktisk ikke vitenskapelig belegg for. Når man snakker om fett, er det like fullt viktig å skille mellom de ulike formene for fett. Det er en utbredt oppfatning at flerumettet fett er sunnere enn mettet fett. Flerumettet fett finnes i fet fisk som laks, ørret, makrell og sild (dvs. maritimt omega-3), og denne typen fett bør vi få i oss en del av. De som hevder at rikelig med mettet fett er rene helsekuren, har imidlertid like lite vitenskapelig belegg for dette som de som hevder at fett er noe man helst bør unngå. En gylden middelvei er å foretrekke. Det er imidlertid en myte at mettet fett fører til økt risiko for hjerte-kar-sykdommer. Transfett som oppstår under høyt trykk, er derimot ikke bra for kroppen. Dette er en form for herdet fett som i enkelte land er forbudt, men altså ikke i Norge ...

"Når matfett brytes ned i tarmen, dannes det stoffer som forsterker metthetsfølelsen, blant dem enterostatin. Serotininnholdet i hjernen øker, og vi blir tilfredse og rolige. Mye fett frigjør dessuten kroppsegne opiater - uten å gjøre oss avhengige. Det kan skyldes at for eksempel enterostatin har en balanserende virkning på opiater. Fett aktiverer altså belønningssystemet ditt uten at du blir avhengig. Fett gjør deg mett og tilfreds, ikke sulten på mer. Den tilfredsheten fett skaper, later også til å ha andre egenskaper enn sukkerets. Forsøkspersoner som spiste pannekaker laget av en røre av mel og vann, ble aggressive, mens de som fikk pannekaker fremstilt av en røre med fløte, ble blide og sosiale (Wells mfl. 1998)." (side 61)

På side 63 redegjøres det for fremstillingen av margarin, som for all fremtid har fratatt meg lysten til å spise dette produktet. Noen sinne!

Fordelen ved å holde seg unna sukker og alt som inneholder hvetemel eller stivelse, er at kroppen får tid til å få hormonsystemet over i normalleiet. Med på kjøpet får man da en normalisering av hjernens belønningssystem når det gjelder sukker. Det som for øvrig er litt skummelt er at selv lettbrus - dvs. brus som utelukkende er tilsatt kunstige søtningsstoffer - lurer hjernen til å tro at her kommer det sukker (pga. den søte smaken), og dermed setter kroppen i gang med å pumpe ut insulin i kroppen. Virkningen uteblir ikke - vi blir mer sultne, og dermed er vi potensielt i fare for å kaste innpå med kjappe karbohydrater slik at vi legger på oss.

Det finnes én saligjørende vei til en slankere kropp, og den består av mange faktorer: at man spiser riktig, at man spiser seg mett, at man spiser i et rolig tempo (for at enzymene skal rekke å spalte maten), at man beveger seg mer, sover godt og demper det negative stresset! Dårlig nattesøvn og mye negativt stress fører til fettlagring rundt magen. En slankekur som innebærer at man må sulte seg, er uansett dømt til å mislykkes. Det er omtrent ikke mulig å trene seg slank - med mindre man løper maraton hver dag - så det hele koker ned til: hva spiser du! Trening er imidlertid viktig, fordi også dette påvirker hormonbalansen - særlig insulinet - i kroppen på en meget gunstig måte. "Det er det du spiser som avgjør hvor mye du spiser." (side 83)

Det oppleves urettferdig at noen kan feilspise mer enn andre uten å bli syke, men det er et faktum. Ekstra ille blir det selvsagt når disse heldige begynner å strø om seg med velmenende (besserwisser-)råd til sine mindre heldige medmennesker. "Spis mindre og tren mer!" Som om man ikke vet utmerket godt hva som skal til. Men det er selvsagt ikke så enkelt når det kommer til stykket.

Utover i boka dukker det opp mange gode råd. Som at jo mykere og mer "herlig nybakt" et brød ser ut, jo større er andelen av harsknet fett i brødet. Som at chili, ingefær og kanel har en gunstig effekt på stoffskiftet. Og at økt oppmerksomhet på glykemisk indeks (GI) kan fortelle oss hvordan maten vi inntar påvirker blodsukkeret. Raske karbohydrater = høy GI, og vise versa. Flerumettet fett øker kroppens varmeproduksjon, og virker dermed drivende på stoffskiftet. Og for mye rødt kjøtt øker risikoen for kreft.

"Det amerikanske paradokset" begynner vel å bli kjent for de aller fleste nå etter utallige TV-debatter og side opp og side ned med kostholdråd både i aviser og tidsskrifter. Bedre enn hvordan legen Jan Helge Halleraker forklarer dette på denne YouTube-videoen, som gikk som en farsott over landet for ca. ett år siden, har jeg faktisk ikke sett det. Det handler altså om hvordan hele den vestlige verden bare har blitt fetere og fetere de siste 20-30 årene, til tross for at vi aldri har spist flere såkalte lettprodukter og mindre fett. Alt kan ikke forklares utelukkende ut fra at vi lever et mer stillesittende liv.

Siste del av boka er viet viktigheten av bl.a. trening, omlegging av kostholdet for hele familien, med fokus på en økende tendens til overvekt både blant unge og eldre. Kognitiv atferdsterapi nevnes som en metode for å endre (u)vaner. Det holder ikke å hoppe over annen hver kanelbolle. Man må stille om hele systemet. Når kroppens belønningssystem er i lage igjen, kan man tillate seg en og annen utskeielse uten fare for at det bærer galt av sted, men lørdag hele uka går ganske enkelt ikke. "Det er ikke din "feil" at du er tjukk, men det er ditt ansvar hvis du fortsetter videre den veien. Alle kan nemlig forandre seg, om enn i forskjellig grad og tempo." (side 164)

"Hjernen styrer vekten din" er en klok og varm bok om hvilke grep man kan gjøre i livet sitt for å få til en varig endring i forhold til kosthold og vektregulering. Alt tankegodset i boka er som tidligere nevnt forbausende likt det som ligger til grunn for typiske såkalte (moderate) lavkarbo-kurer - eller for å si det på en annen måte: her har man faktisk oppskriften på hvordan man kan få til varige resultater etter en vektnedgang på en lavkarbokur. I boka presenteres et fornuftig og bærekraftig opplegg, som er til å leve med over tid, og som ikke innebærer så mange forsakelser at det blir umulig å leve med. Og jeg som selv har sverget til en moderat form for lavkarbo-kosthold over noen år og syntes jeg kunne en hel del fra før av, lærte mye nytt. Alle trenger ikke å følge dette opplegget, og det mener heller ikke forfatterne. Derimot snakker forfatter til dem av oss som ikke kan leve på kosthold bestående av for mye karbohydrater, uten at dette får fatale konsekvenser både i forhold til vekt og helse. Denne boka skal jeg ha stående blant mine kokebøker, som en påminnelse om viktige kostholdsprinsipper, og som jeg kan gripe til dersom jeg skulle komme til å glemme noen av tipsene som fremkommer i boka. Jeg gir terningkast fem!

Denne synes jeg er hans beste - en vakker roman - selv om den kan virke intim og veldig personlig, så er det et meget allmenngyldig tema han skriver om.

Nydelig krim! Dette var mitt første møte med Persson, og jeg synes det er leit at jeg ikke har lest noe av han tidligere. Dette var bra!

Hørte denne som lydbok, og Nils Nordberg tilførte boka enormt som oppleser. Det var en fryd å høre denne, selv om den forsåvidt er lang (11 CD-plater, ca 13-14 timer). Nordberg spiller tydelig de forskjellige karakterene, og jeg ser de godt for meg inne i hodet. Nordberg synger innimellom, han gråter, er glad, er trist, ja formidler sinnsstemingene til de involverte på en veldig flott måte!

Johanson får hjerteinfarkt, og forsøker å løse en gammel sak som er foreldet. Han blir veldig engasjert i saken, men helsesituasjonen gjør at han må ta det med ro. Handlingen foregår derfor over lang tid, og det er ikke alltid det skjer så mye hver dag. Selv med lite handling i store deler av boka, er språket veldig godt, og Persson klarer på en fin måte å ikke gjøre dette kjedelig. Johanson er vel en av de første etterforskerne som jeg vet om som går på do, steller seg, sover middag, og flere ting som mange av oss gjør hver dag. Selv om dette skjer over lang tid, og vi derfor ofte får med oss at han står opp, går på do, steller seg, spiser frokost, osv, blir det allikevel ikke kjedelig! Herlig!

Uten å røpe noe om slutten, kan jeg bare si at dette er en av de krim- eller spenningsbøkene som jeg har grått mest av på slutten! Jeg kjører bil når jeg hører lydbok, og dette ble nesten trafikkfarlig! Jeg burde ha stoppet og tørket tårene! En veldig tøff slutt, men absolutt like realistisk som resten av boka.

Jeg har lyst til å lese mer om Johanson av Persson, og må sette av tid til de tidligere bøkene hans. For dette ga mersmak!

Enig - den falt ikke i smak hos meg heller. Ga den vel ikke noe særlig positiv kritikk.

He,he...jada, det er derfor jeg repeterer Wonderboy. Skal lese Fyrsten så snart jeg får den. Har vel ellers lest det meste av Langeland, (Verdensmestrene, Hauk og due, og intervju i bloggen)

Jeg leser litt Norske romanserier jeg også. Snart lest ferdig hele Fossefall-serien og når jeg er ferdig med den skal jeg ta fatt på Nattmannens datter. Slike bøker gjør godt for et lite avbrekk fra de andre bøkene.

Jeg har sett at Katherine Webb sin nyeste bok En sang fra fortiden av Katherine Webb har fått nytt omslag siden den kom ut i Vinter. Jeg synest det er litt rart siden det er den innbunden utgave som hadde et annet omslag i vinter som har fått det. Noen som vet hvorfor det er blitt byttet omslag på boka? Jeg er nysgjerrig...

... Du har så mange bøker at du vurderer å presse inn en bokhylle på do.

Fantastisk spenning fra finansmiljøet i Norge! Dette er en bok jeg har gledet meg lenge til å lese, og den innfridde langt over forventningene! Leste ut boka på en dag, klarte ikke å legge den i fra meg!

Jeg har ofte gjort meg mine tanker om hvorfor noen er så rike, og alltid kommer heldig ut av finansielle transaksjoner, mens andre (de fleste....) alltid taper. Det er helt klart også i virkeligheten noen store som sitter og drar i trådene bak, og tjener godt med penger. Boka beskriver dette veldig godt.

Denne boka var veldig realisistisk, og fremstilte alle de involverte på en fin måte. Jeg følte vi ble godt kjent med Anna og hennes familie, og det ble veldig troverdig. Videre tror jeg også det er veldig vanlig at en god del dokumenter blir hemmeligholdt, helt til det passer for enkelte aktører å komme frem med de.

Igjen, en super, fantastisk, spennende, actionfylt, realistisk, etterlengtet og herlig bok! Anbefales på det sterkeste! Håper Lütken kommer med mer! Og veldig tøft av forfatteren å stå for det meste av utgivelsen selv!

Dette er en soleklar favorittbok for meg, som jeg gjerne skal lese om igjen!

Noen ganger må man få ta sine egne valg.

Cassia vender Samfunnet ryggen. Hun flykter fra et trygt og godt liv i bytte med det ukjente. Hun stoler ikke på Samfunnet lenger, som hele tiden har holdt henne under oppsyn og som har tatt alle valg for henne, det er nemlig Samfunnet pliktet til å gjøre med alle. Men Cassia er lei av det forutsigbare livet, og etter at hun fikk se en annen livspartner for henne på skjermen enn Xander, må hun gjøre det som føles rett. Etter å ha blitt litt kjent med Ky som hun så på skjermen i noen sekunder etter at hun haddde fått sin utvalgte livspartner blir hun fortvilet når Ky blir flyttet til et sted utenfor Samfunnet. Hun velger å følge hjertet ved å flykte fra Samfunnet for å finne ham. Hun vet godt at det er farlig og kan sette livet hennes i fare. Sammen med noen andre velger hun likevel å flykte og gjøre det hun føler er rett. Det er på tide å ta egne valg.

Flukten er bok to i Matched-trilogien hvor vi følger videre med Cassia og hvordan hun lengter etter å ta egne valg. Hele livet har Samfunnet bestemt alt for henne, alt fra familie, hvor hun skal bo, jobb, hvem hun skal tilbringe resten av livet med osv... Og hun tar et valg ingen har gjort før henne. Å vende Samfunnet ryggen. Samfunnet som har strukturert hele hennes og de andres liv. Og etter å ha sett det ukjente ansiktet noen få sekunder på skjermen etter at hun har fått sin utvalgte livspartner tidligere, må hun finne ut hvem som egentlig er hennes livspartner. Derfor velger hun å bli bedre kjent med ham istedet for den utvalgte og det er derfor hun velger å lete etter ham når Samfunnet flytter ham bort.

Gjennom hele boka får vi se og vite ting fra Cassias og Kys perspektiv i annenhver kapittel. Syns det er en grei måte å gjøre det på å få innblikk i begge to, men likevel syns jeg ikke jeg blir bedre kjent med dem. Dette er tross alt en oppfølger i en trilogi og da forventer jeg at både hovedkarakterene og andre karakterer skal vokse og utfolde seg mer enn bok to, men syns på en måte ikke at noen av karakterene har gjort det. De har ingen tydelig personlighet og fremstår for meg som noen pappfigurer som jeg lett kan blåse på slik at de velter. Det blir for tynt. Det blir ofte gjentagelser om hva de føler for hverandre, hva de tenker, og hva de bør gjøre. Men de stoler hverken på hverandre enn seg selv. I alle fall virker det ikke slik. Hvorfor bruke så mye energi på noen man ikke stoler fullt og helt på?

Med en tittel som Flukten forventer jeg at det må være en spennende reise med mye farer og spenning, men det var det svært lite av, spesielt med tanke på at boka er på nesten 400 sider! Joda, noen farer og motganger oppstår, men de store spenningskurvene uteblir helt. Spenningen er ikke til å ta og føle på. Det er meget skuffende. Hadde forventet noe mer fra en oppfølger.

En annen ting som irriterte meg var at boka kunne godt å ha vært gjennom litt skarpere korrekturlesing. Det var noen skriveslurv her og der som gjerne kunne ha vært unngått. Jeg kan ikke noe for det, men jeg legger fort merke til sånt.

Flukten er ingen stor oppfølger. Med en så svak oppfølger er jeg redd for hva jeg kommer til å møte i bok tre. Har forfatteren spart på all spenningen til den boka eller kommer det til å bli en like langdryg affære som bok to? Det gjenstår å se. Det er ikke den verste oppfølgeren jeg har lest, men det er en oppfølger som er lett å glemme. Ingen minnerik leseopplevelse, dessverre.

Jeg har også Løwenskold-trilogien liggende, og gleder meg, som deg, veldig til å lese dem. "Himmel over London" kan du også glede deg til! Velskrevet, men krevende å lese, og også spennende. Men så er det jo Håkan Nesser da, en av hans beste!

Kan være glad du bare har gitt litt over en krone for den, stort mer er den ikke verdt, etter min mening! Er enig med deg i at det er lettere å avbryte bøker en enten har lånt på biblioteket, eller bet. lite for. Jeg er uansett ikke særlig flink til å avbryte bøker, ligger et stort forbedringspotensiale hos meg der! Mulig jeg er for sta, jeg vet ikke. Ovennevnte bok fikk jeg låne av en venninne. Mulig en av grunnene til at jeg fullførte den. Hun skal ihvertfall få ærlig tilbakemelding! Fikk også låne "Mokka" av T. de Rosnay i samme slengen. Ikke stort bedre den heller. Nå gleder jeg meg til å ta fatt på en bok av Selma Lagerløf, takke meg til gamle, gode klassikere, istedet for alskens "nymotens møl".

Hvordan denne boka har oppnådd gode kritikker er for meg helt uforståelig. Ikke var den spennende, altfor forutsigbar og språket var platt. Så vidt jeg gadd å lese den ferdig. Minner meg om en eller annen dårlig bok fra 80-tallet som jeg har lest før, men vet ikke helt hvilken. Maken til makkverk er det lenge siden jeg har lest. Ikke mye å bruke tiden på. Tern.kast 2.

Han er vel ikke så helt god, Von der Hall nei - men det er en dristig og trendy roman - mye som er tatt på kornet her, og mye research gjort for å få dette til å virke autentisk - alvor og humor på samme tid, og elegant skrevet.

Rebecca har gode poeng. Så er det det fine med fantasy, du lager dine egne regler og egne verdener. Det viktigste er at helten og skurken ikke er endimensjonal. Alle har feil og mangler, og en svakhet. Til og med Supermann har kryptonitt.

Filmen basert på dagboks-notater går på NRK1 i kveld. Den er meget severdig.
Anbefales

Noen vil sikkert mene at dette er en spoiler. Dersom du er i tvil - la være å lese min omtale!

Om å miste et barn

Ketil Bjørnstad (f. 1952) har opp gjennom årene utgitt 40 bøker (de fleste er romaner) og nesten 60 LP´er/CD´er. De fleste lesere forbinder ham med "Til musikken"-triologien, mens jeg skulle ønske at flere hadde fått øynene opp for hans Alvestad-triologi ("Drift" (1996), "Drømmen om havet" (1996) og "Veien til Dhaka" (1997)), for ikke å snakke om hans fantastiske romaner "Villa Europa" (1992), "Stormen" (1989) og "Skumringsmulighetene" (1990). De fleste av hans bøker har funnet veien til min boksamling fra begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag, sammen med en hel del av musikken hans (uten tvil med "Leve Patagonia" og "Mine dager i Paris" som høydepunktene, sistnevnte fulgt opp med boka "Dager og netter i Paris"). Jeg går aldri glipp av hans romanutgivelser, rett og slett.

"Verdens ende" handler kort og godt om det å miste et barn - det eneste man har - og hva det gjør med foreldrene som opplever dette. Aslak Timbereid er forlagsredaktør i et større forlag, mens hans fraskilte kone Hanne Lovund er forfatter. Aslak bor i Oslo, og Hanne bor i Sandnessjøen. Deres eneste barn, Emma, bor hos faren sin, og vi aner at årsaken er morens bipolare sykdom samt det faktum at et barn ville ha tatt fokuset bort fra kunsten, hennes forfatterskap. Nå er Aslak og Emma på vei nordover fordi Emma skal ha samvær med moren sin. De mellomlander i Trondheim og flyr videre til Sandnessjøen i en Twin Otter. Mens de sitter på flyet, reflekterer Aslak over sitt forhold med Hanne, som han ikke er lovformelig skilt fra enda.

"Hva var galt med Hanne? Var det galt at hun var manisk depressiv og ikke skjønte det selv? Var det galt at hun opptok all plass i sin egen verden?

Jeg sitter på flyet og tenker på dette. En plutselig åpenbaring. Når Emma er sammen med Hanne, er det ikke plass til Emma. Hanne fyller rommet. Selv når Hanne ønsker å være snill mor, lage pannekaker og leke, er det ikke plass til Emma. Det er bare plass til Hanne som skal være snill mor. Å være snill mor, krever stor mobilisering. Mange tanker. En del ofre, men mye tilfredshet etterpå. Triumfen overfor Emma: Jeg valgte deg fremfor å skrive den nye boken min. Er du ikke glad?" (side 30)

I forbindelse med landingen, som foregår under meget ugunstige vindforhold, skjer det fatale. Understellet på flyet knekker, Emmas sikkerhetsbelte løsner og hun slår hodet i setet foran og havner på gulvet i en forvridd stilling. En uke senere dør hun av skadene hun har pådratt seg.

Mens Hanne er mest opptatt av at flyveren, en ung kvinne i begynnelsen av 30-årene, burde ha taklet å lande under de vanskelige vindforholdene på flyplassen i Sandnessjøen, kretser Aslaks tanker rundt at det faktisk var flyveren som festet sikkerhetsbeltet til datteren. Gjorde hun det ikke skikkelig? Og kan man si at hun direkte eller indirekte forårsaket datterens død? Som om det ikke var nok at hun ikke greide å føre flyet inn for en mer behagelig landing ...

Etter kort tid bestemmer Hanne seg for å komme sørover for å bo hos Aslak, uten at de av den grunn gjenopptar forholdet. At de søkte trøst hos hverandre seksuelt rett etter dødsfallet, ligger der likevel som en uavklart liten verkebyll. Aslaks frustrasjon stiger i takt med at besøket trekker ut i tid, og spesielt er han bekymret mtp. sin eks-kones opptatthet av Cecilie Nesflaten, den unge flyveren ...

Verken Aslak eller Hanne er i tvil om at de skal delta på minnehøytidligheten som Emmas skole setter i stand. I Emmas klasse går ei jente, Jade, som mobbet og plaget Emma under hele hennes korte skolegang. Aldri lot hun Emma få være med på leken, alltid kom hun med illevarslende kommentarer når Emma forsøkte å nærme seg Jade og de andre jentene. Det er enkelt å tillegge Emma, den døde og forsvarsløse, alle gode egenskaper, mens Jade tillegges tilsvarende onde egenskaper. Under minnestunden tar han et sviende oppgjør med Jade, denne niårige jenta som gjorde datterens korte liv til et helvete.

"Men var Emma bare god? Og var Jade bare ond? Rousseau påpekte at ved alt ondt som rammer oss, ser vi mer på hensikten enn på virkningen: En taksten som faller fra et tak kan skade oss mer, men sårer oss ikke så mye som en sten som kastes av en som vil oss ondt. Stenen kan av og til bomme, men hensikten bommer aldri." (side 183)

Hannes opphold hos Aslak kompliseres ytterligere da en venninne av Aslak, Tuva, kommer halsende fordi hennes voldelige eks-mann - også han bipolar - plutselig har dukket opp, og hun føler seg utrygg i sitt eget hjem ... Noe urovekkende blir Aslak vitne til hvordan Hanne rett og slett tar over hele vennskapet med Tuva. Likevel er man aldri i tvil om at bokas egentlige tema er hvorvidt Aslak og Hanne til slutt vil klare å forsone seg med det som har skjedd, eller om hevnen er den eneste farbare veien for å få slutt på egne lidelser?

"Verdens ende" er en engasjerende bok om et viktig tema. Ketil Bjørnstad skriver dessuten godt. Det forhold at hovedpersonen i boka er forlagsredaktør gir dessuten forfatteren anledning til å briljere med litteratur-henvisninger (hele tiden med sorgen i fokus) - i tillegg til en rekke musikalske henvisninger, slik han pleier. Dette skulle jeg ønske at han gjorde enda mer i bøkene sine!

"Kunsten, en form for sivilisasjon. Den gradvise, livslange byggingen av en tilstand av undring og alvor, som Glenn Gould skrev. Kunsten som trøst. Som en vei mot visdom og refleksjon. En måte å konsentrere seg på. Nå er det alvor i livet mitt. Dypt alvor. Men står kunsten klar til å redde meg? Jeg, som nettopp har skjelt ut en ni år gammel jente i alles påsyn på skolen der Emma gikk. Vil det styrke meg, eller roe meg, å gå på Nationalteateret og se Yasmina Rezas Blodig Alvor, et stykke som handler om nettopp det som skjedde mellom Emma og Jade, og hvor de voksne foreldrene, som møtes for å rydde opp seg imellom, begynner å oppføre seg like barnslig og emosjonelt perfid som barna? Nå, når det virkelig gjelder, skulle kunsten være der for meg." (side 197)

I tillegg til å vise til Yasmina Rezas berømte teaterstykke, viser han også til Albert Camus´ "Den fremmede" på side 261, Thomas Bernhards "Trær som faller" på side 224 og Ernest Hemingways "Og solen går sin gang" på side 197 - bare for å nevne noe. Han sammenligner dessuten sitt oppgjør med Jade og sitt eget raseri med Dag Solstads Elias Rukla i "Genanse og verdighet".

Slutten av romanen er, uten å røpe denne nærmere, i overkant melodramatisk. Samtidig blir dette et bilde på hva som kan skje med mennesker når man er farlig nær stupet i sin egen tilværelse. Noe av det jeg liker aller best med Bjørnstads bøker er hans evne til å beskrive mennesker gjennom få, presise ord. På den måten penser han leseren inn på det sporet han ønsker, uten noen gang å bli overtydelig. Han har en tendens til å fremstille kvinnene som sterke, og mennene som ofre for deres handlinger og valg. I så måte representerer ikke "Verdens ende" noe unntak, selv om jeg aldri var i tvil om hvem av hovedpersonene i boka som kommer til å lande med begge beina på jorda bare det får gått litt tid. At boka er meget lettlest betyr ikke at den er en lettvekterroman - bare at forfatteren er usedvanlig god på å skape en fin flyt. Denne gangen er det dessuten mye raseri i teksten, som Aslaks indre oppgjør med skoleverket og dets neglisering av barn som ikke har det bra. Som om det var barnets egen skyld at det blir mobbet eller at det er for ubehagelig å gjøre noe med en vanskelig situasjon, særlig der mobberens foreldre er meget ressurssterke. Minnestunden som skolen steller i stand blir sånn sett et bilde på en dårlig samvittighet, viktigheten av å gjøre det som er riktig - etterfulgt av sjokket over at Aslak, avdødes far, ødelegger alt det pene og pyntelige ved å angripe en niårig mobber. Men som om det likevel finnes en viss rettferdighet i livet, er Aslak senere vitne til at Jades pappa kræsjer sin rådyre bil ... Jeg er ikke i tvil: her blir det terningkast fem!