Enda en bok om slaveri i sørstatene ...

Jonathan Odell er født og oppvokst i Mississippi, kan jeg lese på bokas smussomslag. Byen bar preg av segresjon og rasisme under hans oppvekst, og han var selv aktiv i borgerrettsbevegelsen. Odell debuterte med romanen "Rge View from Delphi" i 2005. Hans andre roman - "The Healing" - er den første som er oversatt til norsk.

I bokas åpningsscene befinner vi oss i 1933, mange år etter at slaveriet ble opphevet i USA. Like fullt lever rasismen i beste velgående, og med den en inngrodd tro på at de fargede var mindre verdt, mindre begavet, ja mindre berettiget til de samme godene som landets hvite befolkning. Gran Gran er en aldrende kvinne, og det er hun som forteller historien om sin egen fortid til foreldreløse Violet. Med ett er vi tilbake i 1847 ...

Fruen på plantasjen mister sitt barn og etter dette skal ingenting bli det samme ...

"Det var da fruen omsider gikk fra vettet. Først ville hun at lille Rubine skulle piskes, og at de skulle helle salt i sårene, for hun var sikker på at jenta hadde smittet datteren. Men hun ombestemte seg fort. Det var tydelig at hun ikke kunne få seg til å skade Beckys venninne. Fru Amandas desperate leting etter noen å skylde på førte henne omsider til ektemannen. Hun forbnnet ham både natt og dag og kylte porselensserviset i veggene. Da herr Ben fikk tilsendt beroligende medisiner, svelget hun alt hun fikk fatt på. Det påsto i hvert fall de som jobbet oppe i huset." (side 21)

I sorgen etter datterens død tar fru Amanda fra en av negerslavene hennes nyfødte barn. Dette for å kompensere for sitt eget tap. At en annen mor er fra seg av sorg for å miste sitt barn, enser hun ikke. Fru Amanda kaller barnet Granada, og Granada vokser opp i noe mellom de hvite og de fargede. Hun slipper unna det harde arbeidet på gården, men fratas samtidig sine røtter. For ikke er hun et menneske med de hvites rettigheter, og ikke hører hun skikkelig hjemme blant dem som skulle ha vært hennes egne. Fruen dresser henne opp i kjoler, og slik blir hun en slags dukke som fruen leker seg med for å døyve smerten etter tapet av sin egen datter.

Ute blant slavene herjer det en sykdom som de hvite er overbevist om bare kan ramme de fargede. En periode er det fare for at hele besetningen med slaver kan komme til å stryke med, inntil herr Ben beslutter å kjøpe slavekvinnen Polly Shine, helbrederen. Polly er svært annerledes de fleste slaver Granada og de andre har møtt. Her ser de en sterk kvinne som stiller krav, og ikke bare det: herr Ben synes til og med å ha respekt for henne. Herr Ben har for øvrig lenge sett med fortvilelse på sin kones dyrking av Granada, og han beslutter at Granada skal bli Pollys nye lærling. Dermed tar Granadas liv en helt ny vending. Hun får ikke lenger oppholde seg i herskapshuset, og hun er full av indignasjon over sin nye skjebne.

Det er ikke bare Granada som er mistenksom og fientlig innstilt overfor Polly. De fleste slavene på plantasjen er overbevist om at Polly driver med voodoo, og følger henne med haukeblikk for å avsløre at hun egentlig driver med trolldomskunster. Men Polly er en klok og snarrådig kvinne som vet å utnytte sine kunnskaper, og etter hvert skal dette få stort betydning spesielt for Granada ...

"Helbrederen" er enda en roman om slaveri i Sørstatene på 1800-tallet, og selv om historien denne gangen er helt annerledes enn den vi for eksempel får høre i Hillary Jordans "Mississippi", opplever jeg at dette er den av disse bøkene som er minst spennende. Kanskje har jeg rett og slett bare nådd et metningspunkt mht. romaner av denne typen? Der i det minste bøker om de svartes situasjon, som "Barnepiken" og "Bienes hemmelige liv" har et slags politisk budskap som apellerte til meg, opplevde jeg "Helbredelsen" som temmelig tam og klisjéfylt og uten egentlig noen nerve. Og så kjenner jeg at jeg blir nokså lei av å forholde meg til at slavene snakker bredt østkantdialekt i den norske oversettelsen, mens herrefolket snakker riksmål. Jeg synes boka fortjener terningkast fire - i det nedre skiktet av skalaen - som uttrykk for en leseopplevelse helt på det gjennomsnitlige. Da har jeg lagt vekt på bokas språklige kvaliteter. Dette er imidlertid en bok som mange har ulike oppfatninger av, og nedenfor har jeg derfor linket til andre omtaler av boka i bloggomtalen min av den.

:)

Etter å ha trødd her hjemme i 8 uendelig lange uker nå så skal jeg tilbake på jobb igjen på mandag. Endelig! Det er bare snakk om 50%, men bedre det enn ingenting:) Alt for å slippe å være hjemme hele dagen i flere uker. Det er drøyt.

Denne uka har jeg også slitt litt med konsentrasjonen. Har ikke mistet leselysta, men har alltid mye å tenke på. Jeg har en hjerne som jeg aldri klarer å slå av helt. Det er det som er greia og det er heller ikke meningen å høres ut som en gærning;) Så konsentrasjonen har vært litt lav på grunn av mange tanker som surrer på en gang, så dermed har jeg bare fullført kun en bok så langt denne uka. Det er for dårlig. Jeg er ikke fornøyd før jeg har fullført tre stykker og det har jeg gjort i det siste i hvert fall, som oftest.

Boka jeg har fullført er Død i morgen av Peter James. Den var så som så. Den var litt tykk og selv om tykke bøker ikke skremmer meg, så var den for forutsigbar til å være en så tykk krimbok. Savnet mer overraskelser og twister. Men helt grei lesing og må innrømme at det var et interessant plot som holdt meg i gang. Jeg liker Levende Begravet av samme forfatter mye bedre.

Og i natt eller i løpet av morgendagen blir jeg ferdig med Across the universe av Beth Revis. En blanding av science fiction og romance. Jeg er litt ukjent med begge sjangrene, i hvert fall science-fiction og romance er ikke helt min greie, men artig med litt variasjon. Og jeg liker science-fiction mye bedre enn det jeg trodde. Selv om Beth Revis skrivemåte er litt barnslig i mine øyne liker jeg plottet og spenningen veldig godt. Så jeg ser ikke bort i fra at jeg eventuelt kommer til å lese resten av trilogien også.

Den siste boka jeg leser i helga er en jeg har såvidt begynt på. En stille grav av Tove Alsterdal. Lenge siden jeg har lest svensk krim nå. Og Tove Alsterdal er ukjent navn av en eller annen merkelig grunn for min del, men syns det er spennende å lese av forskjellige forfattere også, både kjente og ukjente. Tror neppe jeg blir ferdig med den i helga, men jeg går i alle fall ikke tom for lesestoff denne helga heller.)

Håper konsentrasjonen til oss kommer tilbake igjen for fullt om ikke så lenge. Jeg blir lett revet med i en bok, men når tankene vandrer for mye, blir det litt vanskelig å konsentrere seg så håper det går over snart:)

God helg!:)

Ja, får da kan man ha bøkene sine i fred;)

Godt å høre:) Det var en bra krimroman, men litt for lang og forutsigbar. Når en bok skal være så tykk så forventer jeg mer twister underveis, men det var det dessverre sparsomt på... Men interessant plot var det. Jeg bare forventet noe mer.

Er alt lov for å redde sine nærmeste fra døden?

Lynn er en desperat mor som gjør alt for at datteren skal overleve. For å overleve må datteren, Caitlin, ha en ny lever og tiden hennes er i ferd med å renne ut. Hun blir gulere i huden og bare dårligere og dårligere. Moren hennes skjønner at noe må gjøres raskt, men ting skjer ikke over natten med tanke på at transplantasjonskøen er temmelig lang. Lynn og kjæresten til Caitlin er desperate etter å gjøre noe med det. For å få en fortgang i prosessen og kjæresten søker på nettet hvor de finner litt ut om svartemarkedet angående kroppsorganer. Der kommer de i kontakt med noen som kan skaffe Lynns datter en ny lever på kort tid til en viss sum. Men er de til å stole på?
Samtidig går det en sak på nyhetene om noen tenåringer som blir funnet på forskjelllig tidspunkt i havet utenfor Sussex. Likene som blir funnet mangler enkelte organer. Har de likene noe med svartemarkedet å gjøre eller er det bare tilfeldig funn?

Midt i disse sakene følger vi politietterforsker Roy Grace og teamet hans som jobber på spreng for å finne ut hvor disse likene stammer fra og om de er utsatt av den samme kriminelle liga eller ikke.

Peter James er ingen ukjent forfatter for min del. Jeg har i hvert fall lest en bok av ham: Levende Begravet, og jeg vet at han er populær i England. Han skriver meget detaljert og langt, og overlapper den ene historien etter den andre som til slutt flettes inn i hverandre. Det gjør han i hvert fall med Død i morgen. Død i morgen i forhold til Levende Begravet (begge med politietterforskeren Roy Grace), opplevde jeg som nevnt meget detaljert, og også noe langdrygt. Skal ikke sammenligne bøkene i hele innlegget, men må bare nevne at Levende Begravet hadde mer fart, spenning og det var vanskelig å legge fra seg boka, men Død i morgen slet jeg litt med for å være helt ærlig. Interessant plot, fletting i historiene, men syns ikke alle delhistoriene var like interessante og engasjerende. Men nok om sammenligningen.

Sånn som det er med mange bøker har Død i morgen sine oppturer og nedturer. Den har en stødig politietterforsker som er lett å bli kjent med. Man får vite hva slags mennesketype han er. Og boka har et godt og grunnleggende plot. Et plot som er dessverre et aktuelt tema den dag i dag. Et plot som folk egentlig ikke vil vite noe om. For det høres jo veldig hustre ut å drepe noen for så å stjele/ta organene deres. Det er groteskt. Og det er både modig og spennende gjort av Peter James å ta opp et slikt tema i en av krimbøkene hans. Men i og med det er et aktuelt tema, ganske mørkt og dystert tema sådan, så syns jeg han overkjører plottet med for mange detaljer og delhistorier at leseren, i hvert fall denne leseren, slet litt i enkelte deler. Da snakker jeg ikke om fæle detaljer og slike ting for det tåler jeg å lese, men syns han bruker unødvendig mange sider til å komme til poenget slik at slutten føles kvalt på en måte. Man skjønner ganske tidlig i boka hva som er fellesårsaken og forfatteren bruker unødvendig mange sider på å fleske på dramatikk. Det jeg prøver å si er at boka er 200 sider for lang, minst. Plottet burde ha vært strammet opp litt mer slik at det hadde blitt mer fortgang i handlingen.

Død i morgen er ikke den kjedeligste krimboka jeg har lest i år og heller ikke den verste. Jeg kommer definitivt til å lese mer av Peter James og følge politietterforsker Roy Grace videre, men ikke med det første. Akkurat nå er det andre bøker som frister mer.

PS: Pass på organene deres:)

Enig. Jeg ga den en svak treer, likte heller ikke Mørke rom av samme forfatter. Syns ikke plottet til noen av bøkene var noe særlig originalt. Og langdrygt skrevet. Så den forfatteren har jeg dessverre gitt opp. Kan ikke like alt:)

Jeg er så enig så enig, og jeg syns at Jørn Lier Horst er en my bedre krimforfatter enn Jo Nesbø, syns jeg da. Men vær så snill å ikke hat meg for det;)

Alt i orden. Er litt uheldig med formulering iblandt jeg også så det er helt menneskelig:) Så ikke tenk mer på det:)

Kaffe med musikk er ein lettlesen underhaldingsroman med mykje humor. Kan tenkje meg at Karin B.Holmqvist sjølv har tatt busstur til julemarknad til Tyskland for å studere forhold og typer.