Kan ikke akkurat fastslå at frustrasjonsnivået har dempet seg, men jeg er heldigvis ikke like apatisk når leselysten er tilbake som da når den er borte, men den indre uroen er der. Har nok med at jeg går hjemme om dagene og er lei av det. Lei av all denne ventingen og håpet om å bli bedre. Har ikke så mye tålmodighet mer. Så sånn sett har ikke frustrasjonsnivået synket, men er heldigvis ikke like apatisk når jeg leser og har leselysten tilbake enn som da når den er fullstendig er borte. Da blir jeg rådvill:) Nå er det bare den indre uro og tålmodigheten som snart renner ut og lei av tilværelsen som jeg nå befinner meg i. Vil være i jobb som alle andre i stedet for å være langtidssykmeldt for det er ikke noe for meg, men samtidig må jeg bare befinne meg i det, samtidig som jeg vet at de andre har rett. Har det vært opp til meg så har jeg bare gitt blaffen i helsa og tatt tilbake den grå hverdag som jeg lengter tilbake til.

Heldig du som er ferdig med utredning denne gang, jeg er misunnelig. Selv skal jeg ta CT om et par uker. Skal ta CT av magen og bekkenet. De har funnet ut hva som var årsaken til svimmelheten, og går til fysioterapeut for å få hjelp til å holde sjakk med det. Men har også hatt magesmerter siden fjor sommer og under gastroskopien jeg tok i fjor høst fant de ingenting, men i anledning til andre symptomer som legen fant mistenkelig knyttet til magesmertene valgte hun å bestille CT time av meg for mage og bekkenet. Så håper inderlig at de finner ett eller annet. Jeg kan leve med svimmelhet selv om det er slitsomt deg også, men magesmerter og kvalme er ikke noe gøy. Så håper det ikke blir en bomtur da.

Jeg er ikke så glad i denne årskiftet denne tiden jeg også. Først kommer det masse snø i første omgang som varer en kort stund og så er det bare sørpete. Vil heller ha en lang høst med masse vind og regn enn vinter. Har alltid vært høstmenneske:)

Du får hvile deg til leselysten, å plage seg til å få leselysten til å komme tilbake igjen funker ikke. Det funket ikke for min del. Så du får hvile deg med god samvittighet i mellomtiden, og så kommer nok leselysten tilbkake til deg igjen før du aner det:)

Jeg må uansett ha litt kaffe før jeg leser noe som helst nå selv om leselysten min er tilbake, men må nesten ha alltid kaffe mens jeg leser for lesingen blir ikke helt det samme uten og jeg har ikke tatt en eneste kaffekopp ennå i dag, selv om jeg har vært oppe i flere timer, så nå er et på tide og så lese litt utover dagen, og prøve å glemme livssituasjonen. Det er bøkene som har hjulpet meg mest mens jeg har vært og er sykmeldt i alle disse månedene selv om leselysten forsvant i to uker. Men det er alltid en hobby jeg går tilbake til. Sånn har det vært hele livet, så er glad for å ha noe å gjøre selv om dagene går trått, og lesing er jo ikke det verste man kan gjøre, selv om jeg prøver å gjøre andre ting å gjøre for å få dagene til å gå også, men det er alltid lesing som har vært den store redningen:)

Var ikke meningen at dette skulle bli langt, men det er typisk meg hver gang jeg skal skrive noe, så blir det aldri kortfattet:)

Kan hvem som helst bli spion?

Ruby er en smart og kvikk ungjente som elsker å løse kryssord, lese, legge puslespill; alt som har med logikk å gjøre. Hun liker å ha noe å bryne seg på. Hun fikk til og med tilbud om å gå på Harvard selv om hun var altfor ung som hun takket nei til. Hun vil ikke være nerd over alle nerder. Hun er ikke bare den smarteste av dem alle i hennes alder og vel så det, men hun har det også i kjeften. Hun er temmelig rappkjeftet, og hun vet godt hvordan hun skal svare for seg uansett hva slags situasjoner hun havner i. Hennes favorittaktivitet er å provosere andre og bestekompisden er Clancy. De to har mye til felles og begge elsker å se krimprogrammer på Tv.

Rubys familie er rik og har folk til å hjelpe seg med det meste: servering av mat, vasking, rydding og annet husarbeid, slik at de selv slipper å anstrenge seg, men de er greie og hyggelige folk for det. Men en dag blir livet til familen Redfort snudd på hodet da en i mannskapet deres forsvinner, og alle møblene er borte bortsett fra telefonene og en ny butler ved navn Hitch blir sendt til familien. Det er da Ruby tar telefonen og får en gåtefull beskjed og et vilt eventyr starter. Hun får den ene ledetråden etter den andre, og blir satt på en skikkelig prøve som den kodeknekkeren hun er. Vil de få tilbake møblene igjen og kommer Ruby til å løse gåtene som stemmen i telefonen gir henne eller er hun ikke så smart likevel? Det får tiden vise.

Jeg er egentlig for gammel til å lese ungdomsbøker, men som sagt tidligere så liker jeg å holde meg oppdatert innenfor alle sjangre og målgrupper når det gjelder bøker, og jeg liker å lese variert, så hvorfor ikke? Men jeg nølte litt ved å se på det omslaget, og tenkte vel på forhånd at dette blir vel litt for barnslig for meg selv om jeg vet innserst inne at man skal ikke dømme en bok etter omslaget. Så jeg er glad jeg ga boka en sjanse. For selv om selve spionsaken ikke var altfor fengende for meg, så var det mange fengende og fargerike karakterer som var motiverende å lese om, spesielt hovedpersonen Ruby og butleren Hitch. Likte sarkasmen mellom de to veldig godt. Hun og bestevennen Clancy har også den samme sarkasmen, og Ruby er ikke redd for å si det hun mener uansett hva slags trøbbel hun havner i. Sånn sett er hun en herlig karakter på mange måter og er et friskt pust i ungdomslitteraturen.

Selv om historien ikke var like spennende som å lese om selve karakterene, er dette likevel en god spionbok for ungdom som liker action. Her er det doser av fart, thriller og spenning, pluss svartmalt humor. Dette er ingen eventyr for pyser. Så har du sansen for å lese lettfordøyd thriller med kodeknekking og farer i alle kanter, så er nok dette en bok for deg. Og jeg må innrømme at selv om historien og saken ikke var fult så engasjerende og underholdende for denne leseren, så var karakterende såpass fengende at jeg kan godt tenke meg å lese neste bok i serien for jeg er interessert i å følge Ruby Redfort videre.

Se meg inn i øynene er et godt grunnlag for en ny og spennende bokserie for unge lesere som er lei av å lese urban fantasy bøker som inneholder vampyrer, varulver, hekser og andre fantasifigurer, og som heller vil ha ekte action. Kanskje drømmer du om å bli spion/detektiv selv? Det er jo lov å drømme ...

Leselysten er kommet tilbake for fullt etter den ble borte for meg de to siste ukene i fjor. Vil aldri oppleve det igjen.

Tidligere denne uka har jeg lest ut: Min kamp 4 av Knausgård (fremdeles begeistret og jeg som absolutt ikke skulle lese disse bøkene da de først kom ut. Glad jeg skiftet mening:) Og jeg har lest ut Ruby Redfort: Se meg inn i øynene av Lauren Child. Moderne versjon av Nancy Drew. Liker Nancy Drew best, men kodeknekkeren Ruby Redfort er slett ikke verst hun heller:)

Og i helga skal jeg begynne på Min kamp 5 "sjokkerende". Men vil jo gjerne lese fortsettelsen, og jeg skal lese videre i Heaven av Christoph Marzi som jeg har så vidt begynt på. Lenge siden jeg har lest urban fantasy, og har savnet det. Og også skal jeg lese videre i Girl in the woods av Jennifer McMahon som jeg vil gjerne komme meg videre i siden den hadde en spennende start, og håper det holder seg sånn. Phew! Det ble mye å ramse opp her.

Ellers har snøen kommet tilbake. Skuffende. Den har vært borte i en måned og jeg likte det som det var. Det har ikke kommet så mye, men likevel syns jeg snø er så upraktiskså håper den forsvinner fort. Jeg vil heller ha en lang høst slik som det nettopp var.

Håper du kommer i form igjen og at leseiveren er på plass igjen om ikke alt for lenge.

God helg til deg også:)

En svevende, uventet bok. Jeg er ikke sikker på denne boka egentlig. Den Ewo jeg husker er ikke den Ewo som skriver her. På en måte er det greit, at forventningene ikke svarer til opplevelsen. Skrivestilen er vakker, flytende, en mellomting mellom poesi og tanker, og ren roman. Jeg merker at noen av setningene tar meg så djupt at det blir for nærgående, men det er mye jeg ikke klarer å forholde meg til. Kanskje jeg er for gammel, kanskje boka er for ung. Men den har noen vakre steder i seg.
Ser nå at aldersgruppen den er rettet mot, fra forlaget er 12-16. Lurer på om det er litt ungt, det og. 14-18 passer kanskje bedre.

Dette er en uferdig skoleoppgave, en slurvete, unødvendig bok.

Jeg har vært på visning av denne filmen, som har Norgespremiere 17. januar 2014, og her er min omtale av filmen.

Enig i det. PS. Når det gjelder antall bøker lest, en funksjon jeg ikke sjekket før nå, ser jeg at mange bøker ikke er kommet opp på listen hos meg fordi jeg bare har satt den på "lest" uten å sette på lesedato, år etc.Skal prøve å huske det heretter. Også bli mer påpasselig med å føre inn alle bøkene jeg har lest, det har jeg heller ikke gjort...

Hvor mange ønsker ikke å forlate det livet man har nå, bare stikk av og leve et fritt liv?

Vatanen og en medarbeider har kjørt langt og i et lite uoppmerksomt øyeblikk blir de overrasket over en hare som hopper ut i veien, og de treffer på haren så vidt. Haren forsvinner inn i skogen og Vatanen er fast bestemt på å gå etter haren for å se hvordan det gikk. Vatanen finner haren forskremt i skogen med en brukket labb. Han og medarbeideren hadde like før denne ulykken hatt en krangel, og når medarbeideren roper på Vatanen, bestemmer Vatanen seg for å bli igjen i skogen med haren da han hører medarbeideren kjøre vekk. Vatanen blir bokstavelig talt forlatt med haren. Han vil redde denne haren og sammen får han og haren en spesiell connection. Haren blir knyttet til denne mannen som en hund og han blir med Vatanen på denne nye reisen. Vatanen vet ikke hvor han skal dra. Han vil ikke tilbake til jobben som han mistrives i, og han savner heller ikke kona hjemme. Istedet legger han ut på tur sammen med haren hvor de møter på den ene komiske og surrealistiske episoden etter den andre, som involverer både mennesker og dyr. Dette blir et vendepunkt for Vatanen, men kommer denne nye livsstilen til å bli bedre enn det forrige?

Dette er en bok jeg har vært svært nysgjerrig på i flere år og jeg har nølt lenge med å lese den, hvorfor vet jeg ikke, men noen bøker står lenger på ventelisten enn andre hos denne leseren, og det blir som det blir. Selv om det tok meg mange år før jeg bestemte meg for å lese den, er det jo bedre sent enn aldri. Jeg hadde høye forventninger til denne boka, og høye forventninger er jo som kjent for å være "skadelig". For man kan risikere å bli temmelig skuffet, som i dette tilfellet. Jeg hadde forventet meg en morsom og sjarmerende historie med dyr som hovedrolle. Ingen tvil om at denne historien var sjarmerende. Hvordan denne mannen tar seg av haren til envher pris og at de to får full tillit til hverandre. Men resten av boka var bare rar, eller skal jeg kalle det harry? Dette er vel den første gangen jeg kaller en bok for harry (og forhåpentligvis den siste gangen...), for det var mye som var bare tull og ikke alle episodene de havnet i engasjerte meg ikke. Boka ble ikke helt som jeg hadde tenkt for det var på en måte ikke min type humor selv om vennskapet mellom Vatanen og haren var sjarmerende.

Denne anmeldelsen av Harens år blir dessverre relativt kort siden boka er veldig smal. Den består av bare 159 sider, og jeg er samtidig redd for å røpe for mye, så jeg holder meg til en kort og saklig anmeldelse i denne omgang.

Harens år ble dessverre ikke den boka jeg hadde forventet meg. Selv om jeg liker forholdet til Vatanen og haren godt, og jeg selv er veldig glad i dyr, var det ikke nok til at denne boka havnet på favorittlista mi. Vet ikke hvordan jeg skal beskrive boka, men den ble litt vel rar. Det er den beste beskrivelsen jeg kan komme på i skrivende stund. Dessverre ble jeg skuffet, men jeg har nå i alle fall lest den.

Ser denne romanen får stort sett veldig positive omtaler, joda, han har forteller-talent, Hosseini - men jeg setter nok hans første roman (The Kite Runner) høyere.
Regner med det er mange som er uenig med mine synspunkter når det gjelder denne romanen.
Som sagt, Hosseini har et stort forteller-talent, et fantastisk "materiale" og utgangspunkt i denne romanen - men forvaltningen kunne ha vært bedre og resultatet kunne ha blitt langt bedre!
Det jeg trekker mest på er ujevnhet, og strukturen, løs og uferdig - den hadde tjent på bearbeiding og komprimering.
Jeg har noen flere tanker om romaanen i Reading Randi

Kan man bli mer ensom og synke lavere når man er langtidssyk og føle at man ikke strekker til?

Å la seg styre av langvarig sykdom er selvsagt ikke lett. Det vet forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold alt om. I lang tid slet hun med ME (kronisk utmattelsessyndrom), noe hun fikk i ung alder. Hun opplevde folk som ga henne opp, og folk som ble for å gi henne støtte. Hun skriver om sin tapre kamp om det å komme seg gjennom hverdagen med en kropp som ikke ville lystre på en jovial og varm måte. Dette er ingen typisk sykdomsbok som blir fortalt i en trist og mørk tone. Snarere tvert i mot. Hun skriver om kampen mot sykdommen og fungere best mulig på en hjertelig og humoristisk tone. Hun beskriver hvordan det å være fokosuret på et bokprosjekt som holdt henne oppe i den mørke tiden. Hun skriver om hvordan hun skriver sin forrige bok Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, for å ha noe annet å tenke på istedet for å synes synd på seg selv hele tide, selv om det hender det også, selvfølgelig. Hun prøvde til og med å studere som alle andre på hennes alder og gjøre hverdagslige ting mens hun strevde med sykdommen, selv om det var dager da det føltes ut som sykdommen ville knekke henne helt.

Jeg ble først oppmerksom på denne boka gjennom Nrk2 - programmet, Bokprogrammet. Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren tidligere, men da hun ble intervjuet på det programmet hvor hun fortalte om boka Monstermenneske, ble jeg meget nysgjerrig. For forfatteren virket som en kvikk og morsom forfatter. Hun var så fascinerende å høre på, og jeg fikk store forventninger til denne boka av den grunn.

Men boka var dessverre ikke like fascinerende å lese som å høre på forfatteren, så det ble en liten nedtur sådan. Men jeg beundrer henne hvordan hun taklet sykdommen og kom seg gjennom det til slutt. Hun overvant alle de årene hun led av sykdommen og det forteller jo mye om en person. For det er ikke bare, bare å leve som alle andre og samtidig slite med sykdom, så der kjenner jeg meg godt igjen. Jeg har ikke ME, og kan måle meg med det, men vi mennesker sliter jo med hvert vårt og har og får forskjellige sykdommer. Og det å være langtidssyk anbefaler jeg selvfølgelig ingen, men det gjorde godt å lese boka selv om jeg ikke har samme sykdom som Annesdatter Skomsvold led av. For det var lett å kjenne seg igjen i frustrasjonen og det å føle seg som en helt annen person når man er syk. Man blir jo rådvill, og mister seg selv litt på veien. Da tar det litt tid til å komme tilbake til seg selv igjen. Så det var lett å kjenne seg igjen i det.

Monstermenneske er en modig bok om et sterkt menneske som overvant sykdommen ME. Hun kom seg styrket ut av det selv om fortvilelsen ble stor i enkelte tilfeller, noe som er forståelig. Selv om Monstermenneske ikke ble helt min type bok, er jeg likevel glad for at jeg leste den.

Helt ok krim, gode personer som ikke lot privatlivet overskygge jobben ;-) Spennende med intrige fra militærmiljøet, det er i alle fall ukjent omårde for meg. Syntes kanskje etterforskerne hadde litt vel tungt for det mot slutten, men det tilgis de. Det som tekker mest ned for min del, er oppleserens uttale av enkelte navn. Thomas og Blom med lang o? Veldig rart. Til gjengjeld kom det med en Rååbert, men likevel...

Flott, takk skal du ha - det var interessant bakgrunns-stoff til den. (Han nevner også J.Franzen, han har jeg lest)

:-) Wow! FOR en samling! Imponerende!!!! Og så morsomt at du har vært med på å skrive en bok selv! Er den fremdeles tilgjengelig?

Om kjærlighet og mangel på sådan ...

Sensommeren 2013 dumpet plutselig romanen "Uten mann" i posten hos meg, med en liten hilsen fra forfatteren, som håpet at jeg skulle lese boka og kanskje også omtale den på bloggen min. Smussomslaget på boka inneholder ikke noen opplysninger om hvem forfatteren er, og jeg har heller ikke klart å finne noe på nettet om henne - heller ikke på selvpubliseringsforlaget Kolofons nettsider. Dessverre har jeg også klart å forlegge kontaktinformasjon til forfatteren et sted jeg ikke klarer å huske ...

Med disse ordene innledes romanen:

"En sommer begynte jeg å tenke mer over hvordan jeg er. Det hele startet en søndag morgen. Jeg lå på sofaen med boken oppslått og tenkte på noe jeg nettopp hadde lest i Latterlige kjærlighetshistorier da jeg hørte Johan ta telefonen. Han var på vei ut, men når han kom hjem fra møtet, ville jeg diskutere novellen Edward og Gud med han. Kundera skrev like troverdig om troen på Gud som om kjærligheten. Det ville Johan like å høre, tenkte jeg." (side 5)

Johan er mormoner, og han har nettopp snakket med Synnøve som kan fortelle at hun og mannen Simen skal separeres. Det var dette det begynte med, for etter hvert skal Johan forlate vår navnløse hovedperson nettopp på grunn av Synnøve ... Eller kanskje hadde det begynt lenge før?

Forholdet til mellom bokas jeg-person og moren er noe problematisk, egnet til å fremkalle skyldfølelse fordi hun som regel har det så travelt, alltid på vei til noe annet. Moren som hele tiden kommer med karakteristikker som hun - bokas jeg-person - kan kjenne seg igjen i eller ikke, men som likevel gjør noe med henne.

Da Johan forteller henne at han vil skilles, er det som om hun våkner. Med hele seg protesterer hun når han hevder at han aldri har vært nok mann for henne og at hun kommer til å venne seg til å leve uten ham. For hun elsker ham jo så høyt!

"Johan strakte ei hånd mot meg over bordet.

• Jeg får lyst til å gråte hver gang jeg tenker på hvor mange det er som må klare seg uten ekte kjærlighet, sa han tykk i stemmen.

• Ikke tenk på dem du, sa jeg med lett stemme.

• Synnøve har jo hatt en kjærlig mor, og hun var farens øyestein, men du har hverken hatt en kjærlig mor eller en far som brydde seg, sa han og strøk meg over ryggen.

På et blunk var jeg forvist til et liv uten en mors kjærlighet, og en fars omsorg. Et øyeblikk trodde jeg at det Johan sa, betydde at jeg hadde en større rett til hans kjærlighet enn Synnøve." (side 31)

Forholdet går like fullt mot slutten og til slutt må hun be Johan flytte ut. De kan ikke fortsette slik.

Gjennom tilbakeblikk til ungdomstiden, som blant annet innbefattet et au pair-opphold i London, en avstandsforelskelse i Ulf og et nokså miserabelt forhold med Jim, kommer vi nærmere inn på hovedpersonen. Vi får også vite mer om hennes forhold til moren, et i aller høyeste grad problematisk forhold.

"Ett er å skyve en mor som allerede har tatt avstand fra seg og si til seg selv at det ikke betyr noe at hun avviser deg, tenkte jeg og slapp mynter i sprekken på parkeringsautomaten: Det går bra en stund, du klarer deg ved å distansere deg, du kan til og med synes at du er flink som klarer deg så bra til tross for at du er blitt avvist, ja det må til og med kunne sees på som å ha klart seg bedre enn mange andre, andre som har en far og en mor som alltid har vist interesse og kommer med gaver på fødselsdager, i og med at alt som du har fått til har du fått til på egen hånd. Slik kan du tenke helt til den dagen kommer og din menneskelige kompetanse utfordres på hele registeret, da oppdager du noe annet, det er da det viser seg hva du har gått glipp av og som du møter som en vegg som står der. De mest finmaskete responsene dine har for det meste gått en vei; å trekke seg unna og klare seg uten den andre, det har du blitt flink til, men å komme en annen i møte på en likeverdig måte som en voksen og la deg velsigne av den andre i det små, det har du ikke forstått hvordan skjer, og slik har også kjærligheten, blitt en uhåndterlig størrelse." (side 68)

Og senere:

"Jeg rettet på speilet. Mor, mumlet jeg, mor da, du lot meg aldri speile meg i deg, og hvis du oppdaget noe hos meg som minnet om min far, tålte du det ikke." (side 127)

Faren, den svikefulle, han som aldri stilte opp ...

Det er så mye sårhet i denne romanen, som jeg opplever ligger et godt hakk over de vanlige bestselgerne. Men hva kunne ikke romanen ha blitt med sterk styring fra en redaktør, som kunne ha bidratt til at den hadde blitt strammet opp litt her og der, slik at nerven i historien hadde blitt enda sterkere? For Elisabeth Ellefsen skriver godt og har et stort potensiale for noe mer, noe som kan føre til at flere får øynene opp for hennes evner som forfatter. Første halvdel av boka er sterk, så hangler det litt slik jeg ser det, og så henter hun seg på et vis inn igjen til slutt. Det er språket og personkarakterene - i første rekke vår hovedperson og forholdet hennes til moren - som bærer romanen. En interessant liten roman som faktisk overrasket meg underveis, og som jeg ikke under noen omstendighet hadde funnet frem til på egen hånd, om ikke forfatteren hadde sendt romanen til meg ...

Et mesterverk!

Det er neppe tilfeldig at Steffen Kvernelands bok om Munch utkom i selveste jubileumsåret 2013 - året da vi som nasjon feiret at det var 150 år siden Munch (f. 1863 d. 1944) ble født. De fleste med et snev av interesse for kunst innfant seg både på Nasjonalmuseet i Oslo sentrum og på Munchmuseet på Tøyen under jubileumsutstillingen - selve høydepunktet i feiringen av Munch. 240 av hans verker ble vist frem - det meste i norsk eie, men en del av bildene var også til låns i forbindelse med utstillingen. Her ble det bl.a. mulig å se Munchs hovedverk - "Livsfrisen" - hvor en hel del av hans mest sentrale bilder inngår. Dessuten fikk besøkende i større grad mulighet for å se Munchs kunstproduksjon i sammenheng - med i all hovedsak bildene fra hans yngre dager på Nasjonalmuseet, og tilsvarende hans bilder fra eldre dager på Munchmuseet.

Jeg har som normalt kunstinteresserte selvsagt noen bøker om Munch i min boksamling - med Ragna Stangs bok "Edvard Munch - mennesket og kunstneren" fra 1989 som den jeg er aller mest glad i. Dessuten har Ketil Bjørnstad skrevet en biografi om Edvard Munch, som utkom i 1993. Et kjapt søk på Bokklubbens nettsider viser at boka nå gjenutgis. Ketil Bjørnstad har vært veldig opptatt av Kristiania-bohemen - særlig i sin litteratur, men også innenfor musikken (med Leve Patagonia-dobbelt-LP´en som utkom i 1978). I tillegg til Munch-biografien har han skrevet om Oda Krogh (1983) og Hans Jæger (2001). På Bokklubbens presentasjon av Ketil Bjørnstads bok om Munch, siteres følgende:

"Åndskampen
Munch var vitterlig et offer for en høyst brutal åndskamp. Det slår meg hvor nær det offisielle Norge var ved å mobbe ham ut i glemselen, sier Ketil Bjørnstad i et intervju med Aftenposten.

Hans formelle dristighet sprengte borgerskapets grenser. Han utfordret det "dannede" kunstsyn, brøt med den rådende estetikk. Og fikk svi. Med Aftenposten som viktig verktøy gikk borgerskapet til personangrep så ufine at de aldri ville sluppet til i dagens presse.

Grensesprengende
Hans evne til å bearbeide sin lidelse og se seg selv i perspektiv, er gripende, sier Ketil Bjørnstad. - Han så helt klart at den var en forutsetning for å skape. Og han kjempet frem kunstverk etter kunstverk - selv om det gikk på livet løs."

Å lese Munchs historie som tegneserie var virkelig helt fjernt for meg - inntil Steffen Kverneland stakk av med Brageprisen høsten 2013 i klassen sakprosa. Etter å ha lest juryens begrunnelse, som er sitert nedenfor, kom jeg til at dette var en bok jeg bare måtte få med meg!

"I Munch forteller Steffen Kverneland på uærbødig vis historien til vår største maler. Kvernelands utgangspunkt er en rekke utvalgte sitater fra Edvard Munch og hans samtidige. Disse får han i tale på en helt særegen måte med sine fortolkende tegninger, som svært ofte legger seg tett opp til Munchs egne bilder. Vi bringes både i bilde og tekst tett på Munchs liv og verk, og tekster og tegninger er uvanlig godt integrert. Med sans for kunstneriske eksperimenter og overraskende montasjeteknikker skildrer Kverneland Munchs forhold til kunstnerkolleger, forfattere, kritikere og kvinner i en bok som er en svir å lese. Innholdet fungerer godt for den som leser om Munch for første gang, og det er også mye å feste seg ved og more seg over for den som kjenner maleren godt. Her finnes treffende overdrivelser og sylskarp ironi både i bilder og tekst. Frekt og freidig trekker Steffen Kverneland Edvard Munch ned på gateplan og inn i livets trivialiteter – og nettopp derfor får vi øye på den biografertes – og biografens – storhet."

Steffen Kverneland (f. 1963) er norsk tegneserieskaper og illustratør, kan jeg lese på Wikipedia. Han debuterte i 1993, og har en stor produksjon bak seg. Allerede i innledningen av boka, hvor han fletter seg selv og Lars Fiske inn i handlingen, får vi forståelse for hvilket formidabel prosjekt det har vært å skape boka "Munch". Det har tatt flere år - nærmere bestemt syv år!

Mange av tegningene som inngår i "Munch" har tidligere vært utgitt som en del av bokserien "Kanon" som Kverneland har utgitt i samarbeid med Lars Fiske. Her har de harsellert med mange kunstnere, også med Munch og Strindberg - sistnevnte nokså sentral i Munch-boka, i tillegg til hovedpersonen selv så klart.

I "Munch får vi innblikk i hvordan borgerskapet forsøkte å fjerne Munch og hans kunst fra det offentlige liv, i første rekke fordi man fant måten han malte på avskyelig og ikke i tråd med datidens gjeldende normer for god kunst. Ikke rart at han til slutt (kun) fant selskap hos en annen gruppe av utstøtte, nemlig medlemmene av Kristiana-bohemen.

I Kvernelands "Munch" trer dessuten Munch frem som en formidabel kvinnebedårer som drikker tett sammen datidens kjendiser - andre kunstnere og den tidligere nevnte skandaløse Kristiania-bohemen.

På fornøyelig vis får vi vite hvordan Munchs mest kjente malerier ble skapt - mannen som ikke malte det han "ser", men det han "så", og hvor følelsesuttrykkene var det som preget hans malerier og ga dem sitt særpreg. Som at Skrik med sin rødflammete himmel ble til som følge av et vulkanutbrudd i Indonesia i 1883, hvis askesky også rammet Europa og fikk himmelen til å bli spesielt rødfarget, som om skyene var laget av blod ... Dette kombinert med en vanvittig fylleangst etter en av mange bataljer på festfronten skulle ha skapt slik angst hos Munch at idéen til Skrik altså ble til ...

Munch malte venner og kjente i hele sin karriere. Ja, ikke bare det - han så på hele sin kunstproduksjon som hans dagbøker - eller historien om sitt liv. Og det er i den forstand Steffen Kverneland på genialt vis har flettet inn Munchs kunst til hans originale tekster, og sånn sett har tegnet Munchs liv fra begynnelse til slutt.

I forbindelse med en utstilling i Berlin i 1892 flyttet Munch dit. Her skulle han bli svært godt kjent med den svenske forfatteren August Strindberg (f. 1949 d. 1912). De festet og drakk sammen, og ble stamgjester på Ferkelen. Inntil vennskapet parallelt med - og kanskje nettopp på grunn av - en psykisk krise i Strindbergs liv, tok slutt ... I mellomtiden hadde Munch selvsagt malt et portrett av vennen.

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem enda flere sekvenser fra boka, men lar det bli med dette.

Min konklusjon er at Kvernelands tegneserie-roman - om jeg kan kalle den det - rett og slett er mesterlig! Jeg humret og lo meg gjennom boka, koste meg både med tegningene og tekstene, og fikk faktisk mer kunnskap om Munchs liv - selv om jeg også skjønner at dette er Kvernelands tolkning og at han har harsellert ikke rent lite med kunstneren - hele tiden med en dyptfølt respekt og kjærlighet, selv om all festingen, flyt av alkohol og uforpliktende kjærlighet i en tid hvor ekteskapet tross alt var svaret på alt, står nokså sentralt. Munch, beskrevet som en særdeles vakker mann, giftet seg som kjent aldri, men det manglet likevel aldri kvinner i hans liv. Men som den pasjonerte mannen han var forelsket han seg og fikk kjærlighetssorg så det holdt, og vi skjønner at det først og fremst er i smerten at hans store kunst er skapt.

Og for dem som ønsker å lese mer om hva Munchs hovedverk Livsfrisen består av, finnes det mye om dette på nettet. Eksistensiell angst knyttet til livets faser, kjærlighet og død er et stikkord her, i følge Wikipedia.

Jeg mener - og det gjør jeg med hele meg - at Steffen Kvernelands bok burde befinne seg i et hvert kunstinteressert hjem! Det fine med boka er for øvrig at den kan skape kunstinteresse der denne interessen ikke har vært svært fremtredende fra før av! I særdeleshet for Munchs kunst, selvsagt! Hele boka er og blir en genistrek! Og jeg takker Bragepris-komiteen som gjennom pristildelingen har gjort boka allment kjent! Det eneste jeg faktisk beklager er at boka ikke var dobbelt så tykk!

Her er linken til mitt blogginnlegg - med flere linker og bilder.

Noen som har lest Dave Eggers' The Circle (kom ut i 2013). Interessante tanker her .
Moderne utgave av 1984 kanskje, men får med seg Facebook konseptet også. Hadde tenkt å lese den.
En artikkel rundt den her , og Wikipedia har litt om den

Har så smått begynt på Monstermenneske anmeldelsen, så den kommer nok etter hvert. Energien min er ikke som den en gang var på grunn av langvarig sykdom. Kjipt å bli gammel så tidlig:)

Hadde problemer med Knausgård tidligere jeg også. Aldri i verden skulle jeg lese bøkene hans siden bøkene hans fikk så stor oppmerksomhet, men så var det denne nysgjerrigheten da. Og gjett om jeg ble positivt overrasket over bøkene hans. Heldigvis var det ikke gubbalitteratur som jeg hadde fryktet for, likevel.

Hadde vært artig om du også prøvde deg på Min kamp bøkene hans og høre din mening:)

Ja, det er et viktig poeng - og jeg er med og støtter det fordi jeg ofte bruker de andre nettleserne jeg har når jeg "går" på bokelskere - som blant annet står på start-siden til en av de andre nettleserne mine.