Redder seg inn på siste tredjedelen. Synes det mangler driv i den første delen. Virker som forfatteren prøver å trykke inn mest mulig ubehag uten å ha noe mål med det. Og sammenhengen mellom de to parallellhistoriene er syltynn. Men når de omsider flettes sammen, blir det bra.

Kaoshjerte er en ungdomsroman der hovedpersonen er den 16 år gamle Minja. Romanen er tredelt, og selv om jeg likte alle tre delene godt, var det del to som fikk meg til å miste pusten og som bergtok meg slik at jeg glemte å drikke morgenkaffen.

Minja er romanens jeg-forteller, og hun er en pålitelig forteller. Jeg tror på henne, og tviler derfor aldri på det hun sier. Historien starter med at Minja kommer til seg selv hjemme i blokkleiligheten på Stovner. Hun er ille tilredt, men hun husker ikke noe fra de siste ukene, og til og med når hun prøver å huske, husker hun feil. Moren har ringt til henne, hun er på tur hjem fra ferie, men Minja husker ikke hvor moren har vært. Den unge jenta ser seg i speilet og oppdager at utseendet hennes har forandret seg. Håret er blitt lengre og hvorfor har hun kjole på seg? Hun bruker jo aldri kjole. Hun bestemmer seg for å ringe bestevennen Josef. Men Josef svarer ikke, og plutselig ringer faren til Josef og lurer på om Minja vet hvor sønnen er. Men Minja vet ingenting og spørsmålene står i kø både hos henne og hos meg.

Vil du lese mer om hva jeg syns om Kaoshjerte?Da kan du besøke bloggen min; http://www.solgunnsin.blogspot.no/2014/10/lise-forfang-grimnes-kaoshjerte.html

Jeg har lett etter mange bøker utgitt i 2014 og ikke funnet de. Har erfart at om jeg legger inn selv, så blir det liksom "en hemmelig bok", selv om jeg har brukt ISBN nummeret; hvis man vil lete opp boken andre steder, er det bare Amazon som kommer opp, og for norske bøker fungerer ikke det. (Jeg har derfor sluttet å legge inn bøker jeg nettopp har lest)

Det er fremdeles en del bøker som mangler - f.eks. Hanne Ørstaviks flunkende nye "PÅ terrassen i mørket". Jeg klarer i alle fall ikke å finne den.

I tillegg lurer jeg på hva som skjer med de bøkene vi brukerne av dette nettstedet har lagt inn selv. Vil disse bøkene på en måte "leve" et liv på siden av dem som er lagt inn gjennom automatiske oppdateringer av bokdata? Bør vi egentlig begynne på nytt? Jeg vet heller ikke hvordan man får fjernet bokdata som dermed blir overflødig.

Selv om en bok ikke fenger meg velger jeg å lese den litt litt oppdelt. Det blir veldig av og på, men likevel glemmer jeg ikke handlingen. Og noen bøker trenger mer tid enn andre. Så boka for min del får bare ta den tiden den tar, jeg gir meg ikke:)

Har lest den av og på siden begynnelsen av september. Så har ikke lest den flytende. Jeg har lest en god del, lengre enn deg, men har samme oppfatning som deg. Samme problemet. Den fenger ikke og for meg er den vedig treg. Men har bestemt meg for å ikke gi opp. Avbryter ikke bøker lenger. Det har jeg ikke gjort siden jeg var lita, så har ikke tenkt å avbryte nå heller. Men jaggu den tar tid. Den er seig og det er ikke mye som skjer, og det er ikke helt min sjanger, men, men, jeg får bare holde ut:)

Er livet som vampyr fantastisk og mystisk, eller er det bare fint å leve i evig tid? Hva med dere? Kunne dere ha vært vampyr og levd i evig tid om dere fikk sjansen? Selv tror jeg ikke at jeg hadde orket det. Spennende å tenke på hvordan livet ville ha vært som vampyr, men hadde nok ikke orket å leve i evig tid. Da hadde jeg kjedet meg i hjel for lenge siden, haha!

En jente våkner opp av en blackout på fest. Hun våkner opp inne på badet, og når hun kommer ut oppdager hun døde festdeltagere rundt i hele huset. En vampyrbande har brutt seg inn og hatt det morderisk festlig. Hun finner kun to levende igjen, en ekskjæreste og en vampyr som ser ut til å være forlatt av banden. Ekskjæresten hennes er blitt bitt, og for at han skal bli en fullkommen vampyr må han drikke blod. Av mange gode årsaker drar denne trioen til et sted som heter Coldtown. Coldtown er en karantene for de som er blitt bitt og forvandles til vampyr og som allerede er vampyrer. Det finnes fem Coldtowns i USA og det er et sted for å oppbevare vampyrene og de som er i ferd med å bli det. Men for mange er ikke Coldtowns farlig, men heller ekslusivt. Fra Coldtowns skrives det blogger og det filmes hvordan det er der, og i disse karantene er det visst svært luksuriøst. Men spørsmålet er, vil det være et trygt sted for Tana og ekskkjæresten hennes å være?

Dette er en litt annerledes vampyrbok fra moderne vampyrlitteratur. Her er det heldigvis ikke snakk om glitrende vampyrer. (Puster lettet ut). Her er det snakk om farlige og blodtørstige vampyrer, og selv om boka hadde en meget lovende og spennende start, klarte dessverre ikke Holly Black å bevare denne mystiske og herlige atmosfæren. Det blir fort kjedelig underveis og hun havner også under kategorien som mange vampyrforfattere har gjort før henne. Jeg er så lei av at hovedpersonen må forelske seg i en vampyr. Det er så oppbrukt og ødelegger så mye. Vet jo at vampyrer skal være temmelig lidenskapelige og eventyrlystne og samtidig farlige, men det er kjedelig at nesten alle vampyrbøker skal være sånn. Jeg hadde håpet at denne vampyrboka ville ta en dystrere vending, som i begynnelsen av boka, og gjøre det hele litt mer mystisk, men det blir dessverre lite nytt. Og da blir det kjedelig, i alle fall for meg. Boka ble ikke så spesiell likevel til tross for at plottet virket både forfriskende og noe nytt. Men så ble oppskriften som moderne vampyrlitteratur ellers. Det føltes litt kjipt.

Skulle ønske at persongalleriet hadde mer styrke i seg også, at de kunne få mer særegnetrekk og styrker og svakheter. I lengden ble de litt for monotone og sterotypiske. Tana skal være den sterke. Ekskjæresten tror han er så morsom og søt. Og vampyren Tana har møtt er mørk og lun på samme tid. Disse type karakterer i vampyrbøker er så oppbrukte og så typiske at det gjør nesten vondt, bare nesten.

The Coldest Girl in Coldtown hadde mange gode utgangspunkt, men så roter det seg til underveis. Istedet for å følge den lovende og originale begynnelsen velger Holly Black å skrive en standard vampyrbok som vi har lest så mange ganger før. Hadde så stor tro på boka da jeg begynte på den, og ble så skuffa da jeg fortsatte. Skikkelige vampyrelskere vil nok falle for denne boka, men for meg ble innholdet litt for typisk. Jeg savner vampyrbøker med en annen vri. Noe som overrasker og sjokkerer. Det er på tide at noen bryter oppskriften!

Jeg også leser Barfotdronningen, og er godt i gang med den, men den er dessverre temmelig seig:( Veldig treg handling, syns jeg. Spent på hva du synes etter hvert.

Er totalt allergisk mot sport, men det hender seg at jeg ser superbow (finalen i amerikansk fotball). Litt rart med alt oppstusset når den tiden kommer. Det er nesten jul og bursdag samtidig for amerikanerne. Skjønner ikke alle reglene, men liker at spillerne blir litt hissige:) Så ser vel på sport en gang i året. Ellers er jeg så og si allergisk mot sport, spesielt fotball grøss

Denne uka leste jeg ferdig The Coldest Girl in Coldtown av Holly Black, den var så som så.
Og jeg har nå nettopp begynt på boka Fangirl av Rainbow Rowell og ved siden av leser jeg fortsatt i The Jungelbooks av Rudyard Kipling og Barfotdronningen av Ildefonso Falcones.
Jeg har to bind i en bok i The Jungelbooks, og har tenkt å lese bare den første boka i den serien og utsette den andre til en annen gang.

Ellers har det blitt kaldere og høsten ligner mer på høst enn sommer og det er på tide. På tide med mer regn og vind. Heldigvis blir det fortere mørkt om kveldene. Høsten er og blir den beste årstiden. Det passer så innmari godt til det mørke humøret mitt mohahaha.

Og Halloween nærmer seg med stormskritt. Er for gammel til å gå rundene, dessverre, men har kjøpt noen Halloween stæsj for å pynte bokhyllene med og snop som jeg skal ha selv.

God helg til deg og dere andre også.

Kunne elska boka bare på grunn av tittelen... Men tolv år gamle Kine som selger sjela si til Satan får å bli verdensmester i freestyle, er ikke verst hun heller. Gode personskildringer, humor, spenning og en bitende kritikk av overfladiske tenåringsmiljører - what's not to like?

Arsenikktårnet er min Ragde-favoritt. Jeg synes det er det beste hun har skrevet. Ikke særlig litterær kvalitet i "teppet", men den har noe besnærende over seg. Jeg har omtalt den her.

Kanskje ikke noe litterært storverk, men den hadde noe besnærende over seg, kjedelig var den i hvert fall ikke. (Arsenikktårnet er mer min favoritt). Har omtalt "teppet" her

Murakamisk realisme

Om forfatteren og hans forfatterskap

Japanske Haruki Murakami (f. 1949) har i de senere årene blitt umåtelig populær blant norske lesere. Dersom man teller triologien "1Q84" som én bok, kommer i alle fall jeg til 14 bokutgivelser fra debuten i 1979 og frem til i dag (kilde: Wikipedia). Samtlige bøker er oversatt til norsk, hvilket ikke sier lite om Murakamis forfatterskap og antall trofaste norske fans.

Selv oppdaget jeg Murakami på midten av 1990-tallet i forbindelse med et boksalg. Da kom jeg nemlig over "Sauejakten" (på norsk i 1993) og "Dans dans dans" (på norsk i 1994), og siden har jeg vært en helfrelst Murakami-fan. De første utgivelsene ble oversatt fra engelsk av Kari og Kjell Risvik, men etter hvert er det i all hovedsak Ika Kaminka som har oversatt bøkene hans direkte fra japansk.

I årenes løp har jeg omtalt følgende bøker av Murakami på bloggen min: Triologien "1Q84" (på norsk i 2012), "Elskede Sputnik" (på norsk i 2010), "After Dark" (på norsk i 2007), "Vest for solen, syd for grensen" (på norsk i 2000) og "Kafka på stranden" (på norsk i 2005) - i tillegg til filmatiseringen av "Norwegian Wood". Grovt sett kan man vel si at Murakamis forfatterskap deler seg i to; den delen som kan betegnes som realistisk og den delen som kan betegnes som magisk realisme, nesten på grensen mot det surrealistiske eller fantasy-genren. Romanen om fargeløse Tsukuru Tazaki tilhører den realistiske delen av Murakamis forfatterskap.

Om "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår"

"Når døden øvde en så sterk dragning på Tsukuru Tazaki, hadde det en klar og tydelig årsak. De fire som hadde vært bestevennene hans gjennom mange år, hadde en vakker dag snudd ryggen til ham og erklært at de nektet å se ham eller snakke med ham mer. Plutselig og nådeløst. Uten å gi ham noen forklaring på hva som lå bak dette ubarmhjertige dekretet. Han fikk seg heller ikke til å spørre." (side 7)

De fem vennene hang sammen som erteris på videregående. Tre gutter og to jenter, alle svært forskjellige og med bakgrunn fra den øvre middelklassen i Nagoyas forsteder. De fire andre hadde etternavn som inneholdt en farge, bortsett fra Tsukuru. Derav kallenavnet "fargeløs". Aka, Ao, Shiro og Kuro - Rød, Blå, Hvit og Svart - de to førstnevnte gutter og de to sistnevnte jenter. Rød var skoleflink med suverene karakterer, Blå var atlet og spilte på rugbylaget, Hvit var vakker som en dukke, uskyldsren og innadvendt, med klare talenter innenfor musikk, mens Svart var livlig og utadvendt. Tsukuru var ikke bare fargeløs i navnet. I tillegg følte hans seg fargeløs som person, uten spesielle særtrekk. Ikke var han spesielt flink i noe, og ikke utmerket han seg ellers på noe vis.

Tsukuru var den første som flyttet fra Nagoya til Tokyo, og hadde etter dette kontakt med vennene kun i feriene. Da de plutselig en dag avviste ham fullstendig, kom dette som et sjokk. Ikke minst fordi han ikke skjønte noe som helst. Siden holdt han nesten på å gå til grunne i sorgen over tapet av vennene sine.

I bokas åpningsscene har det gått 16 år siden dette skjedde, og Tsukuru har for første gang i sitt liv truffet en kvinne han tror at han er forelsket i. Sara merker imidlertid at Tsukuru aldri helt er til stede, verken for henne eller seg selv, og da hun får høre historien om hvordan han i sin tid ble sviktet av vennene sine, stiller hun ham overfor et ultimatum. Dersom det overhode skal bli tale om å gi videre i forholdet, må Tsukuru ta et oppgjør med fortiden og oppsøke vennene for å få en forklaring på hva som egentlig skjedde den gangen for 16 år siden.

Sara hjelper Tsukuru med å finne frem til vennene fra fortiden. Hun googler dem opp i tur og orden.

"Det er litt rart å tenke på, er det ikke?" sa Sara. "Vi lever jo på sett og vis i likegyldighetens tidsalder, men drukner i informasjon om andre mennesker. Alt lett tilgjengelig for alle som vil. Og likevel vet vi egentlig nesten ingenting om hverandre." (side 123)

Boka handler kort og godt om møtet med vennene fra fortiden. Og om hva dette gjør med Tsukuru. Selv beskriver han det som skjedde med ham den gangen, slik:

"Om jeg ble dyttet eller om jeg bare falt utfor av meg selv, er jeg ikke sikker på. Men skipet dro videre mens jeg lå der i det kalde, mørket vannet og så lysene på dekk gli lenger og lenger bort. Ingen ombord, verken passasjerer eller mannskap, visste at jeg var falt i vannet. Det var ingenting å klamre seg til. Den frykten jeg følte den gangen, den bærer jeg på ennå. Frykten for plutselig å bli forkastet uten forvarsel og bli kastet ut i det nattsvarte havet før jeg engang skjønner hva som foregår. Jeg tror det er grunnen til at jeg aldri har klart å ha en dyp relasjon med noe annet menneske. At jeg alltid har holdt en viss avstand til menneskene rundt meg." (side 262)

Det handler om å ha et sted å dra, å ha et mål, våge å slippe noen innpå seg, om å føle seg skyldig selv om man er uskyldig, om å elske Lazar Bermans versjon av Liszts Pilgrimsår - og kanskje aller mest om å finne seg selv, og om evnen til å elske et annet menneske. Er det noe Murakami behersker til fulle, så er det å fortelle de mest fantastiske og originale historier. Hans bøker står helt for seg selv - det er ingen som ligner. Og som regel er det en hel del mellommenneskelig psykolgi i dramaene hans. I så måte er ikke denne romanen noe unntak. Det tilsynelatende enkle og lette i hans fortellerstil kamuflerer på et vis dybdene og alle lagene i historien. Samtidig må jeg nok medgi at jeg ble litt skuffet over romanen, kanskje aller mest fordi jeg savnet den muramiske magien som pleier å sluke meg med hud og hår. Skuffelsen er imidlertid ikke verre enn at denne boka er blant de bedre jeg har lest i høst. Her finner man rikelig med melankolsk stemning, og man finner en historie om mellommenneskelige relasjoner som er så innfløkte som de bare er i Murakamis univers. En fin leseopplevelse har det vært, selv om boka ikke seiler opp som Murakamis aller beste roman så langt.

Ja, Ingvild H. Rishøi er en mester i novellekunsten - forresten, spent på om hun kanskje kan skrive en roman også - noen av novellene hennes er jo riktig lange. Har omtalt Vinternoveller i bloggen.

Det blir vel kanskje en ordning etter hvert...mye som skal klaffe.

Skjønte jo hensikten med Mørke rom, men til tross for at jeg er veldig glad i dyster bøker/filmer så syns jeg den var tvers gjennom kjedelig, dessverre.

Og Flink pike var ikke så original som mange "hevdet" at den var.

Jeg har lest både Flink pike og Mørke rom, men syns ikke noen av bøkene var noe spennende. Så hun er vel ingen forfatter for meg og syns hun er oppskrytt på mange måter:)

Enig. Leste både Gone girl (Flink pike), og Mørke rom av henne, men likte ingen av bøkene hennes noe særlig. Så syns hun er oppskrytt forfatter og jeg er glad for at jeg ikke er den eneste som synes det:)

Utrolig spennende plot! Men så er det så skrekkelig dårlig skrevet. Eller er det oversettelsen? Masse skrivefeil, tung og krøkkete dialog. Synes også det blir en del alt for enkle løsninger. Misbrukt av onkelen i årevis, men når det kommer for en dag, er hun liksom ferdig med det? Foreldrene tror henne ikke, men så gjør de det likevel og da er det over, liksom. Og så blir jeg alltid litt oppgitt over dette enorme, mytiske morsinstinktet. Ei jentunge føder i voldelig fangenskap, men elsker barnet betingelsesløst med en gang, og har funnet meningen med livet. Ja jøss...