Når kjærlighetssorg nesten dreper ...

Hanne Ørstavik (f. 1969) debuterte med romanen "Hakk" i 1994, og har totalt utgitt 15 bøker (herunder 11 romaner). På Wikipedia finnes det en utdypende artikkel om Ørstaviks bibliografi. På forlagets nettsider kan man dessuten lese at hun har mottatt 10 litteraturpriser i årenes løp, deriblant Amalie Skram-prisen og Brageprisen.

Jeg har tidligere ikke lest en eneste bok av Hanne Ørstavik. Dvs. jeg har faktisk prøvd meg på lydbokutgaven av "Presten" en gang, men jeg ga ganske fort opp fordi oppleseren ble helt feil for meg. Et lite google-søk viser at forfatterens selv leser noen av sine egne bøker, så det kan jo være verdt et forsøk ved en senere anledning. I alle fall - siden har jeg hatt det for meg at Ørstavik ikke var "min" forfatter. Jeg skjønner jo nå at det har vært veldig dumt av meg, fordi jeg dermed har gått glipp av mye god litteratur.

Hanne Ørstaviks siste roman har allerede rukket å bli fremsnakket av mange i det siste - så pass at jeg tenkte at nå hadde jeg en sjanse til å bli kjent med denne forfatteren, en gang for alle. "På terrassen i mørket" handler om en dyp, dyp kjærlighetssorg. Egentlig en bok jeg tenker at mange har drømt om å skrive selv etter å ha opplevd en kjærlighetssorg man nesten trodde at man skulle dø av ... Men ikke bare er det svært vanskelig å skrive om kjærligheten og mangelen på den, uten at det blir banalt. I tillegg har Ørstavik i denne romanen tatt det hele så mye, mye lenger ...

Sosialantropologen Paula har brutt med Jostein, mannen hun har vært forelsket i de siste to årene. Det har vært et ødeleggende forhold for henne, et forhold der hun nesten mistet seg selv. Hele tiden i evig angst for å miste ham til alle de andre kvinnene hun etter hvert skjønte at han hadde forhold med. I tillegg til det nedslående i at det kanskje ikke var henne han begjærte mest ... Så bestemmer hun seg for at hun vil reise bort, til Spania. Der har hun bestemt seg for å bli eskorte-pike, som ledd i et slags sosialantropologisk prosjekt. Hjemme tar moren hennes seg av datteren, som er syk. I bokas åpningsscene sitter hun på terrassen i Spania, og stirrer ut i mørket, mens hun filosoferer over sin måte å elske på.

"Over i MIN egen kjærlighet? Hva mener jeg med det? Er ikke alle mine måter å elske på, min kjærlighet?

Jeg mener en måte å elske på hvor jeg ikke forsvinner. Hvor jeg ikke bare får gjennom å gi, nærmest induserer den følelsen jeg trenger å få, inn i den andre, så den andre skal kunne sende den tilbake til meg.

For det var sånn jeg elsket pappa. Sånn jeg kunne få noe av ham, den mannen som ikke orket gleden min, den ble for mye, annet enn når han selv var glad. Som ikke orket at jeg var svak og trengte støtte, for han trengte så mye støtte selv. Paula, sa han da, Paula. Og bare så på meg, med det blikket som sa, ja, hva sa det. Hit, men ikke lenger. Ikke mer nå. Nå er det nok, Nå må du reise deg i deg selv, klare deg. Sa det det? Eller var det bare en kant, en vegg, en grense. Og at å gå over den, var å gå ut i vannet av forakt. Og at for hvert skritt ut der, fikk jeg ikke mer, men mistet. Mistet alt jeg trengte å få. Så jeg lot være å gå. Gikk ikke over den grensen. Lagde en grense i meg selv, istedenfor. Stivet av, klarte meg. Jeg har vært så flink til å klare meg. Også det var noe han foraktet meg for. Beundret, og foraktet. Du er så flink til å klare deg, du, Paula. Den harde stemmen, da, hvert ord sagt som var jeg en pinne han spikket på." (side 13-14)

Vil hun klare å komme nærmere seg selv, ikke risikere å forsvinne, dersom hun isolerer følelsene fra det seksuelle? Gjennom å utforske eskorte-bransjens hemmeligheter? Eller handler det hele om en gang for alle å bli sett, selv om mennene hun eskorterer har betalt for hennes tjenester? Når de faktisk bare ønsker hennes selskap og ikke noe annet, hvordan skal hun takle det, hun som har opplevd det såre i ikke å bli begjært av mannen hun elsket så høyt, men som ikke egentlig ville ha henne, og i hvertfall ikke på annet enn sine egne premisser?

Uansett hvor mye Paula forsøker å skyve Jostein vekk, uansett hvor mye hun kommer til at hennes måte å elske på og dermed mislykkes i kjærligheten, har røtter lenger tilbake enn til deres første møte - uansett: han og fortiden hennes følger med på lasset. Hjelper det å forstå alt? Forstå forbindelseslinjene mellom barndommens behov og den voksne kvinnens evne til å la seg oppsluke i et destruktivt forhold? Hjelper det i det hele tatt?

" ... jeg forstår det ikke. Hva er det for elsk. Helvete! For det er jo bare smerte, det er ingen gjensidighet. Men kanskje er det gjensidigheten som er en illusjon. Er det forestillingene mine om kjærlighet som er falske. Som er en slags demokratisk likevektige. Men at i praksis er det ikke sånn? I praksis er det bare pain. For den ene eller den andre. Hva er så å elske, kan jeg forvente meg at det er godt?" (side 52)

Kanskje er svaret at det verste er når den som elsker minst ikke lar den som elsker mest være i fred ... Det blir som et sår som aldri gror, som aldri lukker seg ... Slik opplever Paula det, og derfor må hun bort, langt bort. Så spørs det om hun finner riktig medisin for sin sorg.

"Men hva er igjen av kjærligheten når det sårbare må reddes unna? Når det som kunne vært åpent og nært, må løpes vekk med, så bare det stabile jeg-et kan stå der tilbake, støtt, ta styring og oversikt, og ta av." (side 117)

Parallelt med at Paula opptrer som eskorte-pike i Malaga syd i Spania, studerer hun kjærligheten slik den kommer til uttrykk i litteraturen. Store kjærlighetsforhold som har gått i stykker, og hvis fellesnevner synes å være at kvinnene aldri mer utforsker kjærlighetens terreng etter at en stor kjærlighet har blitt knust, mens mennene fortsetter å boltre seg ... Ga kvinnene opp å finne en ny, men valgte i stedet å akseptere å leve fragmentert, nært og tett, med flere? (jf. side 196) Som i tilfellet Gregory Bateson og Margaret Mead ...

"Hva er det som gjør at vi elsker et annet menneske. Ikke bare liker, men elsker. At det rører så dypt og stort og sterkt ved oss, akkurat denne andre, denne kroppen, dette sinnet, denne måten å flytte tanker og ord og hender og blikket på. En varme og så en plutselig stillhet. Alt sammen, dette alt ved den andre. Som vi bare elsker. Hva er det." (side 159)

Slike spørsmål stiller Paula seg, mens hun funderer over sitt eget liv, sin måte å elske på, sin sorg. Uten at hun øyensynlig kommer så mye lenger ... Og hva gjør hun når Jostein likevel insisterer på å holde kontakten med henne, selv når hun er så langt borte? Klarer hun å si et skikkelig og rungende NEI! til slutt? Slite seg løs fra illusjonen om at hun i det hele tatt har opplevd kjærlighet sammen med ham?

Innledningsvis sa jeg noe om at dette er en bok jeg vil tro at flere ville ha ønsket å skrive, etter nettopp å ha opplevd en dyp kjærlighetssorg selv - av typen man nesten følte at man holdt på å dø av. Jeg er like fullt overbevist om at svært få ville ha klart å gjøre dette til stor litteratur, slik jeg opplever at Ørstavik langt på vei gjør i denne boka. Helt overbevist om hennes romanprosjekt er jeg likevel ikke, fordi jeg fant dette med å ville selge kroppen sin for å komme nærmere seg selv eller komme over en kjærlighetssorg og tapet av en promiskiøs og seksuelt utsvevende mann som noe søkt. Jeg klarte rett og slett ikke helt å tro på prosjektet.

Og selv om jeg kom over mange nydelige setninger i boka, spesielt om kjærlighetens smerte, slike setninger som bare kryper inn under huden på en fordi det er så mye sårhet i dette (og fordi det alltid er noe gjenkjennelig i en roman som omhandler et så universelt tema som kjærlighetssorg), falt tankene mine et par ganger ganger inn på sporet om at hele prosjektet virket noe ... selvterapeutisk. Jeg understreker at dette likevel ikke ødela lesegleden, for "På terrassen i mørket" er virkelig en godt skrevet bok, som det gjorde vondt å lese. Og kanskje var det mest spennende av alt at hun ikke lot hovedpersonen legge all skyld på mannen, men fant noen mønstre i seg selv, mønstre som gjorde at hennes kjærlighetsliv ble slik hun alltid fryktet ... Som en slags selvoppfyllende profeti. Alltid redd for nærheten, holder igjen og ender med å ikke få det hun dypest sett trenger så sterkt? Fordi det er slik hun ble elsket som barn, fordi hun aldri har lært å elske på noen annen måte enn forbeholdent, av frykt for at hele henne og alle hennes behov skal bli "too much"? Akkurat dette ga boka en ekstra dimensjon, synes jeg. Det gjorde også romanen hennes til noe mer enn bare enda en historie om en svikefull mann.

"På terrassen i mørket" er en vakker og tankevekkende bok, som jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å vende tilbake til senere. Den inneholder for øvrig mye mer enn jeg har vært inne på her, i tilfelle du skulle tenke at jeg har spoilet hele handlingen. Det har jeg altså ikke. Her er det mange temaer man kan stoppe opp ved, dvele over og kjenne på.

Jeg anbefaler boka varmt! Og jeg er klar for å lese flere av Ørstaviks bøker! Akkurat dét gleder jeg meg til!

Lite fengende ...

Hvem elsker vel ikke å bli skremt en gang i blant? Det gjør jeg, men dessverre skjer det altfor sjeldent. Jeg har sett på skrekkfilmer og lest grøsserbøker helt siden jeg var lita. Ulempen med å se mange skrekkfilmer og lese mye skrekk er at da er det jaggu ikke mye som skremmer lenger. I hvert fall ikke meg. Føler meg "kurert". Men å bli skremt er et stort savn. Det er gøyalt og frydefullt på samme tid. Det er bare synd at ingenting skremmer meg lenger. Men likevel er skrekk/grøss min favorittsjanger både på film og i bokformat. Det er underholdende selv om ingenting skremmer meg lenger. Og jeg hadde som vanlig litt forventinger til Campfire Ghost Stories: The Haunting Tales av Geordie Telfer. Jeg elsker spøkelseshistorier/skrekkfilmer. Og nå som Halloween nærmer seg er det jo fint med litt skremmerier.

Men dessverre ble jeg skuffet over boka. Jeg ble ikke skuffet over at boka ikke klarte å skremme meg, men generelt synes jeg at de fleste historiene var tvers gjennom kjedelige. Historier som vi har hørt/lest om i så mange varianter tidligere. Og det som skulle være overraskende slutt på alle historiene, var ikke overraskende i det hele tatt. Og alle historiene ble på en måte for like fordi de ble fortalt på nesten samme måte, med samme "tone" at det hele ble litt vel ensformig for min del.

Boka ble fordelt i fire deler: Om mennesker som opplever rare og merkelige ting i naturen, spøkelser som tar over i den moderne verden (hjemsøker teknologiske ting), skjebnehistorier og den aller siste delen av boka er spøkelseshistorier som er basert på de syv dødssyndene. Så her er det snakk om grøss fra forskjellige kategorier, men likevel syntes jeg ikke noen av historiene fenget noe særlig fra noen av kategoriene. Litt kjedelig for jeg hadde gledet meg litt til denne boka og få litt grøss, men disse historiene var litt i overkant kjedelige og veldig monotont skrevet. Nesten alle historiene blir først nevnt med hovedpersonenes navn og historiene avsluttes enten grusomt eller har et snev av ironi i seg.

Velger å gjøre denne anmeldelsen litt kort siden boka også er rimlig kort. Den er på bare 224 og jeg har egentlig ikke så mye mer å si om innholdet. Jeg hadde bare forventet meg noe mer. Jeg hadde forventet meg mer stemning, og intensitet, men dette ble for det meste bare platt og kjedelig. Så da blir det litt kjedelig for meg å skrive om boka også. Håper at andre bøker jeg har tenkt å lese i Halloweenlesing-prosjektet mitt er litt mer underholdende enn denne boka.

PS: I begynnelsen av boka skrives det mange tips om hvordan du kan lese spøkelseshistorier høyt for andre og skape den rette stemningen hvis du er interessert i slike ting.