Min favorittsang i julen er: White Christmas med Bing Crosby, men den har jeg ikke spilt på mange år fordi jeg syns ikke jula er like magisk lenger. Ikke bare på grunn av mangelen på snø, men har ikke vært i julestemning på mange år så jeg har sluttet å spille julesanger frivillig på mange år. Tro jeg har vokst jula av meg på en måte. Men husker at jeg spilte den sangen veldig ofte hver jul da jeg var yngre. Nå feirer jeg jula bare fordi jeg "må". Magien og alt som hører med er fullstendig borte. Jaja, sikkert meg det er noe galt med.

Litt sent ute med mitt bidrag denne lesehelgen, men bedre sent enn aldri:)

I går ble jeg ferdig med Rovdyret av Jan Erik Fjell og natt til i dag ble jeg ferdig med Søt jente 13 av Liz Coley. I dag blir min nye stuelektyre: Jellicoe Road av Melina Marchetta (ungdomsroman) og den nye nattlektyren i natt blir: Lykkeravnene av Paul Durham. Viktig å lese litt variert.

Ved siden av leser jeg fremdeles i: Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. Den tar litt tid for det er en stor bok med små bokstaver. Så den leser jeg litt av og på.

Har satt opp julestjerne i vinduet og stake, men mangler å sette adventslys på bordet og noe annet nips som skal settes rundt i leiligheten, men det skal gjøres i kveld før Farmen-finalen starter. Så det blir vel advent og jul i år også selv om jeg ikke er i stemning til det. Har vel blitt gammel og kjedelig. Sliter med dagsformen også av mange årsaker så det er ikke så greit, men man kan ikke falle helt ut av alt heller,

God helg til deg også.

Når morfar var nazist ...

Ida Jackson (f. 1987) omtales på Wikipedia både som blogger og forfatter. I årene 2007-2010 hadde hun Norges tredje mest besøkte blogg "Revolusjonært Roteloft"/"Virrvarr" (hun twitrer i dag under navnet Virrvarr). Hun har også engasjert seg i politikken (som leder av Rød Ungdoms lokallag i Moss i 2005-2006). Hittil har hun skrevet fem bøker, den siste sammen med Maren Kristiane Solli.

Tidligere i høst var jeg på Aschehougs pressekonferanse, og der hørte jeg Ida Jackson presentere sin bok. Noe av det jeg bet meg merke i var at hun fremhevet at det nok var enklere for henne å skrive om bestefarens nazisme enn det ville vært dersom han hadde vært faren hennes.

Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt å prioritere denne boka i det hele tatt, mye fordi jeg har lest en hel del om hvordan det er å oppdage at nære og kjære var nazister under krigen. Blant annet har Bjørn Westlie gjort det i boka "Fars krig" (2008), og Morten Borgersen har gjort det i boka "Jeg har arvet en mørk skog" (2012). Her er for øvrig det vanskelige far-sønn-forholdet vel så sentralt som fedrenes fortid som nazister, selv om dette på en måte er to sider av samme sak.

Det er et par forhold som har gjort at jeg ombestemte meg. Det ene - og viktigste - er at et overveldende antall mennesker hvis boksmak jeg stoler på, har anbefalt boka. Det andre er at Ida Jacksons bok tilfører noe nokså nytt i diskusjonen. Hennes bok handler nemlig om et menneske hun elsket, morfaren Per Pedersen Tjøstland. Hva skjer når man tilfeldigvis oppdager at den morfaren man har elsket hele sitt liv, har en fortid som nazist?

Det var et tilfeldig wikipedia-søk som gjorde at forfatteren oppdaget morfarens fortid. Hun var da 27 år, og hadde så langt i livet levd med forestillingen om at morfar var verdens snilleste og godeste menneske her på jord. Var det noen som virkelig hadde sett henne, så var det han. Kanskje var de av samme støpning de to? Opprørske, motstrøms, lite villige til å følge flertallet? Etter hvert som Ida Jackson graver seg ned i historien om morfaren, er det kanskje nettopp dette som slår henne: Hvor like hun og morfaren tross alt er/var. Kunne hun også ha blitt nazist dersom hun hadde vært født noen år tidligere?

Mens hun graver i fortiden, møter hun på mye motstand hos sin egen familie. Å ha en slektning som har vært nazist er ikke noe man bærer frem med stolthet. Det vil man aller helst glemme. Forfatteren møter også på utsagn ala "men han var så ung" og antydninger om at han ikke visste hva han egentlig var med på. Dette viser seg ikke å stemme i det hele tatt. For er det noe som dukker opp i all sin gru, så er det at morfaren visste meget godt hva nazismen sto for. Han etterlot seg mye skriftlig materiale fordi han var redaktør og journalist i avisen Germaneren. Hans innlegg fjerner enhver tvil om at han ikke skulle være en overbevist nasjonalsosialist. Dette måtte han også sone sin straff for etter krigen, og hans fortid gjorde at han valgte å trekke seg unna all offentlighet resten av sitt liv.

Jeg beundrer den jobben Ida Jackson gjør når hun gransker både bestefaren og seg selv. Det må ha gjort vondt, og akkurat dette skriver hun mye om. Hvordan hun underveis gråt, var rasende og fortvilet. Likevel - hun legger alt hun finner frem på litteraturens alter, og bruker dette til å åpne opp nye dører både i seg selv og hos sine lesere. Samtidig opplever jeg at hun klarer det kunststykke ikke å kaste vrak på de gode sidene hos morfaren, dem hun opplevde gjennom hele sin oppvekst. For det går faktisk an å ha en ond fortid og likevel ha noe fint å gi til mennesker man bryr seg om!

Forfatteren har selv vært opptatt av ekstreme holdninger, f.eks. i sin jakt på spennende konspirasjonsteorier, og kanskje er det nettopp dette som gjør at akkurat hun på et vis forstår bestefaren bedre enn resten av familien? Samtidig glipper resonnementene hennes noe fordi det jo er en stor forskjell på tanker og handlinger. Hun går etter min oppfatning også vel langt når hun nærmest likestiller traumene etter deltakelse i en krig på hhv. den riktige og den gale siden. Jeg tror selvsagt at det er like traumatisk å være vitne til andres død uansett hvilken side man kjemper på, men det er et hav av forskjell å komme hjem etter en krig som hhv. helt eller skurk ... At ingen hjemme forsto hva de hadde vært med på, var så sin sak, men det måtte definitivt være bedre å komme hjem som helt ... tross alt! Når det er sagt er det selvsagt prisverdig å forsøke å forstå hva morfaren hadde vært gjennom, selv om han havnet på feil side av krigen.

Ida Jackson tegner også et interessant bilde av hvordan verden må ha fortonet seg den gangen bestefaren og andre tok de valgene de gjorde. Valg som i ettertid er blitt fordømt som landssvik, og som de måtte tåle å bli straffet for ... Ettertidens grelle flombelysning har gjort noe med hvordan man betrakter enkelthendelser og valg, og disse valgene ville selvsagt ha stått i et helt annet lys dersom det var Tyskland og ikke de allierte som hadde vunnet krigen. Vi omdefinerer hva som er ondt og hva som er godt alt etter hvem som vant krigen.

Størst inntrykk gjorde faktisk forfatterens beskrivelse av forholdet til moren og slektningene underveis i skriveprosessen. Fra å ha strittet fullstendig i mot i begynnelsen, var moren etter hvert med på å gi Ida Jackson opplysninger som ytterligere bidro til å nyansere bildet av morfaren. Som hun skriver i etterordet:

«Denne boken er dedisert til min mor. Uten henne ville jeg har skrevet en bitrere, hardere og dårligere bok. Den er også til faren min, for å ha tatt vare på familiehistorien for moren min til hun orket å ta vare på den selv. Det er til søstrene mine, for å ha lyttet. Det er til tantene mine og onkelen min, for å ha lest, selv om de først sa at de ville slippe å lese. Den er spesielt til den eldste tanten min, som har delt viktige faktaopplysninger og en sterk historie.»

Alt i alt synes jeg at "Morfar, Hitler og jeg" er en godt skrevet bok, som tilfører noen nye perspektiver på ting jeg trodde jeg hadde lest nok om fra før av. Ida Jackson er befriende forfriskende i sin skrivestil, og hun er ærlig og åpen til siste trevl. Dette er også styrken ved boka. Svakheten er at det - litt etter øynene som ser, selvsagt - er noe svikt i enkelte av resonnementene. Kanskje er disse resonnementene helt nødvendige grep for at forfatteren selv skal forstå sin morfar bedre, mens jeg tenker at dette hadde mindre interesse for meg som leser. Dette gjør at boka ikke kommer helt i toppskiktet hos meg. Runa Eilertsen leser nydelig! Jeg anbefaler gjerne denne boka - kanskje særlig til den yngre garde som er ute etter å utvide sin forståelse av 2. verdenskrig i Norge.

Spennende lesing, enten man har hund eller ikke - noe vet man kanskje fra før, men her blir man bevisstgjort at hunden virkelig ser ut til å være "Menneskets nyttigste venn".
Mer omtale i Reading Randi

Bygde-Norge på slutten av 1800-tallet

Edvard Hoem (f. 1949) har en formidabel produksjon av bøker bak seg (se bibliografi på Wikipedia). Selv har jeg bare lest en liten del av disse bøkene, og samtlige - syv i alt - har jeg omtalt på bloggen min. I år er det ni år siden sist han utga en roman ("Mors og fars historie").

De siste årene har Hoem brukt på å skrive et gigantisk verk i fire bind om Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg har ikke lest noen av disse bøkene, men har hatt gleden av å høre forfatteren snakke om sitt bokprosjekt på Lørenskog bibliotek våren 2013. Dette har jeg skrevet en artikkel om på bloggen min. (Den dagen disse bøkene utgis som lydbøker, er jeg imidlertid klar!)

"Slåttekar i himmelen" er nå å få tak i som lydbok hos Lydbokforlaget. Dersom jeg hadde tenkt meg litt mer om før jeg begynte å lese, hadde jeg nok valgt lydbokutgaven. Det er nemlig en fornøyelse å høre Edvard Hoem lese sine egne bøker!

"Slåttekar i himmelen" tar utgangspunkt i Edvard Hoems egen oldefar, som het Knut Hansen Nesje. I boka omtales han som Nesje. Innledningsvis skriver Hoem at "(e)g måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi". Dette er det eneste livstegnet vi får fra fortelleren selv, forfatteren Edvard Hoem, for siden overlater han på en måte historien til seg selv.

I etterordet skriver Hoem at dette er en roman som er diktet rundt de spinkle minnene om personer som faktisk har levd. Han har hentet årstallene fra kirkebøker, mens andre opplysninger er hentet fra aviser og andre kilder.

Det er for øvrig ikke første gang Hoem skriver om sin egen slekt. "Mors og fars historie" handler om hans egne foreldre, mens "Jordmor på jorda" handler om hans tippoldemor. "Heimlandet. Barndom" handler om hans egen oppvekst i hjembygda Hoem eller Karviland. Edvard Hoem må kunne regnes som ekspert på denne tidsepoken, ikke minst etter å ha skrevet bøkene om Bjørnstjerne Bjørnson. Dessuten har han inngående kjennskap til hvordan bøndene har hatt det i Romsdalen, hjemtraktene hans, de siste par hundre årene.

I åpningsscenen av "Slåttekar i himmelen" er året 1874, og Nesje er slåttekar i en liten bygd like ved Molde. Han er enkemann og far til sønnen Hans, som er fjorten år. Å eie sin egen jord er selvsagt drømmen, men Nesje skulle aldri få oppleve annet enn å dyrke på bygslet jord. Det var jevngodt med relativ fattigdom, og liten eller ingen mulighet overhode til å komme seg opp og frem. I alle fall dersom han valgte å bli i Norge ...

En dag møter Nesje Serianna, som han frir til etter at han har forført henne. Serianna er en piperøykende kvinnen som er nokså annerledes bygdas kvinner. Hun tjener som tøs på Gørvell-gården.

"Så spørger jeg dig, Serianna Eriksdatter: Vil du blive min Ungdoms Glæde og min Alderdoms Trøst?"

Det vart så stille i Gørvells hus som det aldri hadde vore. Serianna skifte farge, før ho strauk handa nedover det kvite forkleet og sa ja.

Da braut det laus eit spetakkel som fekk taket til å løfte seg. Dei skreik og lo og ropte til kvarandre. Gørvell ropte høgare enn dei alle. Men det var han som kom med spørsmålet, og brått var det stilt igjen:

Når er barnet ventande, Serianna?
Det blir etter jul, sa Serianna. - Men før påske, la ho til.

Og så braut spetakkelet laus igjen. (side 30)

Nesje er riktignok fattig, men han har en verdighet som gjør ham til en respektert mann i bygda. Han er både staut og arbeidssom, egenskaper som betydde alt. Det streifer knapt mannen som Nesje bygsler jord av at han faktisk har et liv ...

Så følger det år på år med barnefødsler, og da er Seriannas søster Gjertine god å ha. Ei ungjente som turte å tale presten i mot da hun skulle stå til konfirmasjon, og som nesten holdt på å forspille retten til å bli konfirmert. Gjertine er noe så sjelden som belest på den tiden, og dette gjør henne fryktet. Kvinner på den tiden skulle helst ikke være "vidløftige". Man kunne risikere ikke å bli gift av mindre.

Gjertine drømmer om Hans, Nesje-sønnen, men han har større planer for livet sitt og ønsker å gjøre karriere i Throndhjem. Der håper han å treffe en Throndhjemspie.

Hovedpersonene i boka er Nesje, forfatterens oldefar, og hans svigerinne Gjertine. Den ene ble igjen, mens den andre reiste av gårde til Amerika. Å reise til Amerika var nemlig den eneste farbare vei for mennesker som drømte å komme bort fra fattigdommen. I barnerike familier truet sulten når den samme jorda skulle deles på stadig flere mennesker.

Når Edvard Hoem skildrer dem som ble igjen og dem som dro på den måten han gjør, skildrer han samtidig tilstanden i Norge på den tiden. Det var ikke uvanlig at store deler av bygde-Norge forlot moderlandet (800 000 nordmenn gjorde det samme!), gjerne lokket av Amerika-brev fra slektninger som hadde reist før dem og som skrev om det forlokkende livet på prærien. At de unnlot å skrive om blodslitet og alle skuffelsene gjorde at mange ble fristet, for i neste omgang å få sjokk over det som møtte dem. Like fullt: de var frie "over there"! For uansett hvor mye de slet - det var tross alt bedre der enn hjemme i Norge, hvor nedgangstidene gjorde at utkommet stadig gikk nedover.

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen i boka. Ikke annet enn at jeg ble bergtatt av historien om menneskene som befolker denne romanen. Ja, det var mye slit blant bøndene på 1800-tallet, enten de ble igjen eller dro. Hoem får likevel frem gleden ved livet, evnen til å se alt det vakre og evnen til å glede seg over kjærligheten og hverandre. Nettopp kjærligheten mellom mann og kvinne ble viktig i et liv som ikke rommet så mye materiell velstand. Uten på noen måte å skjønnmale tilværelsen til bøndene, får Hoem frem både humoren og lidenskapen som preget 1800-tallets bygdemennesker.

Selv om Hoem har tatt utgangspunkt i sin egen slekt, oppfatter jeg denne romanen som så mye mer. Den handler nemlig om et Norge i en brytningstid, hvor så mange valgte å emigrere til Amerika. Historien blir dermed på en måte et stykke Norges-historie. Det handler om familiebånd som ble brutt for alltid, om barn ble satt bort i håp om en bedre fremtid et annet sted, og om foreldrehjerter som ble knust på veien. For hva var vel meningen med livet, når alle barna dro sin vei ... når alle barna rett og slett måtte dra sin vei, fordi foreldrene ikke hadde annet enn fattigdom å by dem ...

Nesje beskrives så vart og fint. At han var annerledes, kostet ham mye.

Han kunne sjå tilbake på ei slekt av ordenskarar som hadde tatt opp sitt samfunnsansvar og trekt i kongens klede. Han hadde ikkje gjort det same, men han var annleis enn arbeidskameratane. Dei las ikkje bøker, gjekk ikkje på biblioteket, vaska ikkje hendene før og etter måltid slik han gjorde, som var son av ei jordmor. Det låg liksom ei usynleg stemning av noko forfina rundt han. Derfor fekk han ingen andre nære venner enn kona si. Dei han delte kår med, var av eit anna slag enn han, og dei han rekna seg som likemann med, delte ikkje hans kår. (side 318-319)

Hoem skriver som alltid vakkert og han har skapt svært troverdige, helstøpte skikkelser i sin roman. Tidskoloritten er dessuten meget autentisk. Dette er som nevnt en epoke han kjenner svært godt, og det merkes. Ekstra interessant er de sterke kvinneskikkelsene. Menneskene i Hoems univers er ikke er så veldig annerledes fra oss selv, kanskje med unntak av at fysisk kjærlighet og synlig hengivenhet - også mellom foreldre og barn - var noe som primært foregikk bak hjemmets fire vegger og ikke i full offentlighet. Dessuten hadde religionen en sterkere plass i livene til 1800-tallsmenneskene.

Fortellerstemmen i romanen er umiskjennelig Hoemsk, slik jeg kjenner den fra hans øvrige bøker. I min verden betyr det litterær kvalitet på høyt nivå! Hoem tilfører den typiske bygde-Norge-litteraturen noe annet og nytt enn det andre har gjort før ham. Jeg tror det skyldes at han går tettere inn på menneskene, og får oss lesere til å forstå alle de vanskelige valgene omstendighetene tvang dem til å ta, uten at vi kan stille oss til doms over dem på noe vis. Dermed åpner han opp rom vi aldri har vært i tidligere.

Her lukter det Nordisk Råds Litteraturpris lang vei! Han har vært nominert fire ganger før, så det er på høy tid at han får den!

Høres bra ut, den står på min prioriteringsliste, er spent på denne ja - har den både i papir og lyd.
(PS. Lydboken blir med på dagens gåtur, starter i dag - 01.12.2014)

Dette var en fin "mimre-bok" - spesilet når man har vokst opp i Trondheim. Den har et fantastisk rikholdig billedmateriale - Det er fotograf Schrøders arkiv som er brukt for det meste. Mye interessant her.
Jeg har laget en liten omtale i Reading Randi

Litt tung å komme inn i, men da jeg skjønte hvordan den er bygget opp med flere parallelle tidsplan, fikk jeg sansen. Original og ulik det meste annet.

Likte denne trilogien veldig godt jeg også, men syns at avslutningen ble atlfor forutsgibar selv om jeg vet at den kunne ikke ha vært avsluttet på en annen måte heller. Verdig avslutning absolutt, men syns de to andre bøkene i trilogien var hakket bedre enn den tredje. Syns det var et kjærlighetsforhold som tok altfor mye plass i denne tredje og siste boka som ødela litt. Den delen tok for mye plass.

Glitrende fortellerkunst, selvfølgelig, og rykende fordumsfullt overfor alle andre enn hvite middelklassemenn. Akkurat den delen velger jeg å se som et underholdende tidsbilde. Men blir jeg skremt? Ikke ganske. Terskelen for hva som er skremmende har nok hevet seg en del siden salig Lovecrafts dager...

Oh yes, en verdig avslutning på den beste trilogien på svært lenge. For glemsomme personer som meg, er det en trøst at viktige elementer fra de tidligere bøkene flettes inn i handlingen uten at det virker kunstig. Boka skjemmes av en del trykkfeil, det er synd. Det er faktisk ikke greit å blande navnene Erik og Elias i denne fortellingen...

En helt ok krim som tar seg opp utover i historien, men er ikke så glad i grepet med at en av bipersonene i serien har fått synsvinkelen her. Blir liksom litt påtatt for meg.

Flott, kjempeinteressant. Når den er lagt på youtube er den vel offisiell - så jeg tror jeg kan få den inn på bloggposten min.

Hvor mye tåler et menneske når livet blir hardt og brutalt?

(1879). Berly er en av de uheldige som er rammet av den sykdommen. Hun har blitt en av de spedalske og motvillig reiser hun fra gården, mannen, de to ungene deres og drar til Bergen for å bo på St. Jørgens. Bo sammen med andre som er rammet av den samme sykdommen som henne og bo der til hun blir frisk, tror hun. Men det Berly ikke vet, eller nekte å innse, er at man kan ikke bli frisk av den sykdommen og man bor der til man dør. Men Berly har bestemt seg for å bli frisk og skal hjem til sin gård og familie, men vil det noensinne gå opp for henne at hun aldri kan dra hjem og bo sammen med sin egen familie igjen?

Historiske romaner er noe jeg har lest litt lite av. Og av og til når jeg skal begynne på en historisk roman, er jeg alltid redd for om boka vil være for tørt lesestoff for meg eller ikke og om jeg vil miste interessen underveis. Men det var ingenting å frykte. Boka var lettlest til en historisk roman å være. I hvert fall for min del. Selv om temaet var dystert og vemodig, gikk lesingen fort og lett. Det var ikke vanskelig å se for seg Bergen (selv om jeg aldri har vært der), og jeg slet heller ikke med å forestille meg personene i boka. Jeg både så dem og følte med dem. Kjente hvordan de hadde det. Så for meg hvordan de ble spist opp både utenfra og innvendig av denne forferdelige sykdommen. Jeg følte fortvilelsen deres, smerten og så for meg de stygge og verkende sårene deres. Det var heller ikke vanskelig å føle skammen. Hvordan de skammet seg over hvordan sykdommen fikk dem til å se ut (spesielt hovedpersonen) og hvordan de måtte leve med det. Så det var ikke vanskelig å leve seg inn i boka i det hele tatt.

Likte også vennskapet til Berly og Kari veldig godt. Galgenhumoren deres og at de holdt sammen i tykt og tynt under de tragiske omstendighetene. Selv om de alltid fryktet det verste, pleide de andre og hverandre så godt de kunne. Prøvde å hjelpe hverandre gjennom sykdommen og disse lange dagene. De hadde hverandre og måtte holde ut med alle som slet med det samme. Høre og holde ut hverandres lidelser.

Det er sjeldent jeg bryr meg om eller får sansen for kvinnelige karakterer i bøker for av og til er jeg redd for at når en hovedperson i en bok er en kvinne, blir det ofte litt damete og jeg var livredd for at denne boka ville vippe på grensa til å være damelitteratur, men det var den heldigvis ikke. Boka baserte seg mest på historiske elementer fremfor kjærlighet og romantikk, og jeg er lettet for det. Og grunnen til at jeg fikk sansen for Berly var i grunnen hennes mørke humor og at hun ga totalt blaffen i hva andre mente. Hun gjorde som hun ville og sa det hun mente. Hun var ikke redd for konsekvenser og likte å sette folk på plass. Hun var selve krydderet i boka.

Jeg sluttet å telle dager er en varm og vemodig roman om sykdom og fortvilelse. Det å holde ut selve livet. Selv om jeg likte boka, ble den dessverre ingen favoritt. Jeg savnet mer spenning og overraskelser (noen ble dessverre altfor åpenlyse), og noen skrivefeil her og der som irriterte, men bortsett fra det var dette en fin og stødig roman fra en mørk epoke.

Jeg trodde nesten det var noe galt med meg, for jeg lo ikke jeg heller og syns ikke den var så morsom, mens andre syntes den nærmest var hysterisk. Så glad for å høre at flere ikke falt for boka:)

Syns den var skuffende. Ikke morsom i det hele tatt og syns boka var på en måte litt overanstrengt. Forfatteren prøver for hardt.