Takket være kalenderen og deg vet jeg når det er helg:) Er det noe jeg savner her i livet så er det helgefølelsen.

Men det blir ingen helg uten bøker denne helga heller:

Jeg har nettopp begynt på: "En overflod av Katheriner" av John Green, og "The Catcher in the Rye" av J.D. Salinger (et av de få lesemålene mine i år er å bli flinkere til å lese klassikere). Og jeg skal begynne å lese i "Good omens" av Terry Pratchett & Neil Gaiman.

Ved siden av leser jeg som vanlig: "Too good to be true: The colossal book of urban legends" av Jan Harold Brunvand.

Så det blir litt av hvert angående lesestoff denne helga også, både på norsk og engelsk (liker å variere litt).

Ellers blir det en stille og rolig helg. Skal tilbringe helga med min gode venn: ensomheten.

God helg til deg også:)

Har aldri grått av en bok. Er vel ikke lettrørt:/

Hovedpersonen er som Mikke Mus, som ufrivillig havner i det ene mysteriet etter det andre, og hun klarer ikke å ligge unna ...

Etter en hektisk periode med litt vel mye spenning, drar tenåringsjenta Lumikki Andersson til Praha alene for å komme seg unna lengsel, stressende dager og bare få litt tid for seg selv. Hun vil dra til et sted hvor hun ikke er kjent og klare seg alene. Føle seg selvstendig og bare være. Få en ferie fra andre og få litt tid for seg selv. Og Praha er ikke det verste stedet å dra til. Men ferien hennes blir alt annet enn avslappende. Når en jente går bort til henne og påstår at hun er hennes søster, blir Lumikkis rolige tilværelse snudd på hodet, og hun blir dratt inn i noe hun ikke kan ta avstand fra, for som vanlig er nysgjerrigheten hennes for stor. Og hun blir før hun vet ordet av det dratt inn i det ene og det andre, og nok et mysterie må oppklares. Samtidig må hun passe seg for en leiemorder som er ute etter å ta livet hennes til enhver pris uten at hun aner hvorfor ...

Hvit som snø er oppfølgeren av Rød som blod som jeg leste i fjor og Hvit som snø er bok to i Snøhvit - trilogien. Jeg likte forgjengeren Rød som blod godt for der var det mye som skjedde, det var intensitet og det var ikke vanskelig å ikke like karakterene og jeg håpet at Hvit som snø ville havne på samme nivå. På en måte gjorde den det, men samtidig ikke. Dessverre var ikke konseptet like intenst og interessant som den forrige boka i trilogien, og for det andre blir ting litt vel søkt og tilfeldig til at det blir "troverdig". Ting skjer litt for lett enkelte ganger.

Jeg likte godt at settingen var satt i Praha (har selv vært der to ganger) så det var ikke vanskelig å forestille seg byen mens jeg leste og det er en by med mye atmosfære i. Byen er både mystisk og vakker. Et ypperlig sted for en thriller. Og det er bare helt utrolig hvordan Lumikki klarer å havne opp i det ene problemet etter det andre uten å anstrenge seg. Hun har en evne til å blande seg opp i alt mulig uten at det er meningen ...

Dette blir en kort anmeldelse fra min side. Jeg vil gjerne være kortfattet når det gjelder oppfølgere i redsel for å røpe for mye eller noe som helst. Det er lettere å skrive lengre når det er førstebok eller enkeltstående bok det er snakk om. Så dette blir en kort anmeldelse av hensyn til de som vil lese trilogien, men som ikke har begynt ennå. Vil jo ikke si for mye. Men vil med dette si at Hvit som snø er en verdig oppfølger og jeg liker at Lumikki ikke har forandret seg. At hun er den hun er. Oppfølgeren hadde ikke samme intensitet som den forrige, men det er et fint mellomledd til neste bok. Håper jeg får sjansen til å lese tredje og siste bok også.

En svært:god og interessant idé, kunne vært både spennende og underholdende, og en spionroman utenom det vanlige. Romanen ble dessverre platt, uspennende, lite troverdig og kjedelig. Her har Sansom gitt fra seg en mulighet til å skape en spenningsroman på siden av den kalde krigen og i en verden som kunne sett helt annerledes ut.

Jeg var ganske skeptisk til både bildene og temaene i denne boken, men det fungerte da ganske bra - det er mange av forfatterne som "kaster ut" privatlivet sitt til offentligheten nå. Litt sånn "ego-tripper" er det. Min omtale av boken

Selvfølgelig litt skeptisk når noen skal skrive videre på en annen forfatters karakterer og univers, men synes Sophie Hannah drar det godt i land. Hercule Poirot er enda litt mer eksentrisk enn før, og minst like smart. Liker grepet med at han sees via kompanjongen Catchpooles øyne. Forfriskende. Litt omstendelig mot slutten, men det tåler jeg godt. Mer, takk!

Ja! Dette er ei utrolig bok. Vakker og så veldig, veldig trist! Tror aldri jeg har lest noe så sakte noen gang, her må alle ordene leses og fordøyes. Fantastisk, er det!

Noen som vet om forlagene har gitt ut kataloger over årets bøker? jeg elsker å lese slike kataloger og plukke ut bøker jeg kunne tenke meg å lese .

Det har jeg opplevd noen ganger. spes. barne - og ungdomsbøker. Det ene er at du oppdager feil og mangler som du oversåg før. Det andre er at man ikke kjenner seg igjen i boka for du har "vokst fra" boka. Noen ganger vet jeg ikke helt hvorfor jeg ikke likte boken så godt. Frida - Med hjertet i hånden og Ellinor Rafaelsen sin serie om Katja er typisk bøker som jeg har "vokst fra". Men bøkene om Julie av Anne Karin Elstad fenget ikke like mye som i ungdommen og ikke vet jeg hvorfor. De var ting ved bøkene som jeg husker spesielt godt og som smeltet hjertet mitt før. Når jeg leste det på nytt kan jeg ikke skjønne hvorfor. Den beste forklaringen jeg kan komme på er at jeg har utviklet meg som leser.

Voldelige mennesker sprer seg som sykdom. Det er best å låse seg inne ...

Brage og vennene hans følger spent og urolig med på utviklingen som skjer i Japan. På nettet følger de med på nyhetsvideoer hvordan folk i Japan går løs på hverandre med dyrisk vold, som om de har blitt rammet av en eller annen form for sykdom. Brage, vennene hans, også de voksne, lærere er også redde for utviklingen selv om de ikke sier det høyt, men de er redde for at den sykdommen skal også ramme Europa. For hva skjer da? Ingen vet hva japanerne er rammet av og hvor smittekilden kommer i fra. Og før de vet ordet av det kommer den brutale sykdommen til Norge også. De som blir smittet av sykdommen/får denne parasitten, eller hva det enn er, blir skikkelig dårlige, så forryktet og farlige/voldelige. De går da til angrep på hvem som helst. Brage og familien hans må bare overleve så godt de kan ved å sperre seg inn i huset som alle andre, og han håper at kompisene hans vil overleve dette voldelige kaoset. Hvem som helst kan bli smittet når som helst. Og bare de sterkeste og smarteste overlever, men hvor stor sjanse er det for å overleve? Og er det mulig å overleve dette kaoset i det hele tatt?

Dystopier er visst den store greia for ungdom nå for tiden, både i bokfarmat og på skjerm. Før var det vampyrer som gjaldt, men nå er det dystopier. Jeg liker dystopier jeg også og har lest en del av det jeg også. Det er ingen favorittsjanger, men det går an. Greia med dystopier nå er at det begynner å bli litt oppbrukt. Vi har lest og sett det meste, og det er ingenting som overrasker av katastrofer lenger. Jeg savner noe nytt og fresht. Noe som overrasker. Noe som tar en helt uventet og rå vending. Det skjedde dessverre ikke I morgen er alt mørkt heller ...

Det mest interessante med hele denne korte boka var personskildringene. Hvor forskjellige de er og følge med på hvordan de takler galskapen. Det er mer interessant å lese om enn selve handlingen. Selve handlingen syns jeg blir for forutsigbart og monotont. Man skjønner altfor fort hva som kommer til å skje lenge før karakterene skjønner det. Det er skuffende. Jeg savner virkelig å bli overrasket. Så det eneste som stort sett holdt på interessen min underveis i boka var karakterene og hvor forskjellige de var.

Siden boka er kort, blir også dette en kort anmeldelse for jeg vil ikke røpe noe. I morgen er alt mørkt er i nesten samme gate som Night of the living dead, og The Walking Dead. I boka blir de kalt for de forrykte istedet for zombier, men det er nesten samme sak. Folk blir forandret til drapsmaskiner. Og det er om å overleve lengst, om det er mulig. Det ble ingen spennende bok for min del, men er sikker på at ungdommer og de som er nye innen denne sjangeren vil bli fengslet av boka. For meg ble dette bare gammelt nytt, og det er skuffende ...

PS: Det kommer en oppfølger senere i år.

En pamflett om ytringsfriheten

Bjørn Stærk (f. 1978) er norsk programmerer, blogger, samfunnsdebatant og forfatter. Han har tidligere utgitt boka "Oppdra folket! - Norge, Sverige og innvandring" (2013). (Kilde: Wikipedia)

Bjørn Stærks bok "Ytringsfrihet" (2013) er den første i Humanist forlags Pro et Contra-serie, som skal presentere ulike argumenter i aktuelle etiske problemstillinger.

"Spørsmålet om ytringsfrihet er vanskelig. Det er veldig lett å være for den så lenge vi står på den vinnende siden i en debatt, eller den brukes til å ytre noe vi er enig i. Men hva når den brukes til å hevde meninger vi ikke liker, som for eksempel rasisme, politisk ekstremisme eller andre holdninger vi tar avstand fra? Er det da like lett å stå for et prinsipp om en ubegrenset ytringsfrihet?" (fra bokas smussomslag)

Forfatteren av "Ytringsfrihet" legger ikke skjul på at han er tilhenger av ytringsfriheten, både som et juridisk prinsipp og som et ideal. Samtidig ønsker han å være ærlig om den mørke siden ved ytringsfrihet, om kostnadene og risikoene.

Etter tragedien i Paris 7. januar 2015 og før debatten på Litteraturhuset lørdag 10. januar 2015, som jeg overvar og har skrevet et eget innlegg om på bloggen min, fant jeg frem denne lille boka som jeg kjøpte for en tid tilbake. Tanken på å dypdykke inn i problemstillingene rundt ytringsfriheten, har lenge appellert sterkt til meg. Dette er nemlig ikke så enkelt som at man enten er for eller imot, eller at man er et godt menneske dersom man er for ytringsfrihet og middelaldersk dersom man er imot. Ytringsfrihet som verdi er heller ikke noe Vesten har monopol på. I boka trekkes det opp en rekke problemstillinger og gråsoner som man bør tenke gjennom før man tar endelig stilling i saken. Og uansett hvilket standpunkt man inntar, gjelder det å være konsekvent. Konsekvent i den forstand at det ikke kan være slik at det er ett regelverk for meg og ett for "de andre", eller at man endrer standpunkt alt etter hva saken dreier seg om. Er det f.eks. feil å ytre seg kritisk mot islam, så må det også være galt å gjøre dette mot kristendommen.

Noe av det første forfatteren nevner er sin egen forakt for de som er skråsikre på at noen tar feil, men som ikke vil la dem si hva de mener, og som svarer med utfrysning, skjellsord og spydigheter i stedet for med saklige argumenter. Samtidig innrømmer han hvor vanskelig det er å diskutere med en belest ekstremist. Hvor mye tid skal jeg bruke på å gå inn i deres univers, bare for å kunne argumentere overbevisende og saklig tilbake? tenker for øvrig jeg. Samtidig innser jeg at noen faktisk bør gjøre det, jf. John Færseths synspunkter rundt dette i boka "KonspiraNorge".

Så hva er egentlig ytringsfrihet?

"Når jeg snakker om ytringsfrihet i denne boken, snakker jeg om ... noe mer enn hva som står i loven. Jeg snakker om et generelt fravær av systematiske hindringer for å sende og motta ytringer.

Debatten om ytringsfrihet handler om hvilke systematiske hindringer vi bør sette opp, men vi er uenige om hvor mange og av hvilken type. Hindringene kan være juridiske, men de behøver ikke å være det." (side 21)

Det er forskjell på et ytringsfrihetsstandpunkt og sensur. Det første handler mest om moral, etikk og unngåelse av å ville såre eller støte noen. Det andre handler om at du kanskje risikerer å miste jobben din dersom du f.eks. ytrer rasistiske holdninger i offentligheten, eller at du står i fare for å miste anseelse og ære dersom du sier offentlig hva du mener.

Motsetningene forsvinner ikke selv om man forbyr mennesker å ytre sine meninger. Nettopp av den grunn kan det være riktig å tillate full ytringsfrihet, selv om vi misliker holdningene som kommer frem. Da får man i det minste anledning til å imøtegå de ytringene man er uenige i.

"Vi har et bilde av "ytringsfrihet" som noe så grunnleggende godt at vi tror at det ikke koster noe, at vi kan kombinere det med alt som høres fint ut. Det kan vi ikke. Vi må velge bort noe, eller i alle fall velge mindre av det.

... Ønsker du å beskytte svake grupper mot ytringer de opplever som hetsende, så som rasisme og blasfemi, må du velge bort noe av ytringsfriheten. Det samme må du gjøre for å beskytte mennesker som ikke vet sitt eget beste." (side 58)

Dersom man ikke er villig til å høre et motargument, gjør man seg selv dummere.

"Motargumentene tvinger deg ikke bare til å tenke klarere, de hindrer også ideene dine i å dø. På en måte trenger vi ikke et immunforsvar mot ideer, for vi kan forsvare oss mot dem med ren og skjær stahet. Vi kan blånekte, le og forfølge de som sier at vi tar feil. Det er lett å finne unnskyldninger for å ikke skifte mening.

Men vi betaler en høy pris for staheten. Vi glemmer hvorfor vi mener det vi mener. Ideene våre slutter å leve og blir til døde dogmer." (side 68)

På den annen side: hvor mange underlige ideer skal vi egentlig måtte bruke tid på, når vi i stedet kunne brukt tiden på andre for oss mer interessante ting?

Et annet dilemma forfatteren trekker opp er en redaktørs valg mht hvilke stemmer man skal slippe til i den offentlige debatten. Hvor marginale må stemmene være for at de skal og bør velges bort, og er det riktig alltid å velge dem bort? Noen hysjes ned, andre diskrimineres og/eller slippes ikke til. Alt ligger innenfor redaktøransvaret, uten at vi snakker om sensur. Problemet er imidlertid her som ellers: selv den største kvervulant kan - irriterende nok - ha rett. Spørsmålet er: får vi det med oss i surret av alt det andre dersom vi ikke slipper dem til i debatten? Det som i alle fall er sikkert er at flere perspektiver bidrar til å belyse en sak fra flere sider.

"Alle som kan mye om et emne, irriterer seg over det lave kunnskapsnivået blant de som uttaler seg om saken i mediene. Selv har jeg spesielt mye kunnskap om IT, fordi det er det jeg jobber med, og jeg vet også ganske mye om hvordan konservative kristne ser på verden, fordi jeg vokste opp i et kristent miljø. Jeg kan love deg at svært lite av det du hører om disse temaene i de store mediene, er verdt å lytte til.

Sannsynligvis har du erfart at det samme gjelder de temaene du selv kan mye om. Du har lagt merke til hvordan journalister, politikere, synsere og debatanter slenger ut påstander de åpenbart ikke har dekning for.

Javel, så er det bare å lytte til ekspertene i stedet. Men hvordan skal du høre forskjell på en ekte ekspert og en falsk ekspert, hvis du selv ikke kan noe?" (side 77-78)

Det som i alle fall er sikkert er at en debatt hvor alle får slippe til, er mer tillitsvekkende, enn det motsatte. OK - så blir det flere krangler og skarpe fronter, men er man vant til dette, virker det kanskje heller ikke så skremmende for de involverte.

Dersom man tilstreber høflighet og skyr unna åpne konflikter, vil man legge lokk på uenighet. Denne bobler uansett under overflaten og vil før eller siden bryte gjennom og antakelig bli styggere enn om man tok ut litt og litt ad gangen.

Kommunikasjon er ingen enkel disiplin, og der hvor sterke meninger og verdier står mot hverandre, vil økt åpenhet og fri ytring kunne eskalere konfliktnivået. Særlig gjelder dette når retten til fri ytring brukes til å spre fiendebilder.

"Står vi ovenfor en fiende, er det farlig ikke å ta den alvorlig. Men ofte overvurderer vi faren. Vi ser trusler som ikke finnes, og reagerer i panikk. Og det er ytringer som sprer panikken." (side 93)

Forfatteren mener at vi bør applaudere når mediene slipper til meninger vi selv ikke liker, i alle fall så lenge de ikke er helt marginale. Ytringsfriheten bidrar til klarere tanker, riktigere ideer og lavere konfliktnivå (fordi alle blir hørt, selv om de ikke får rett). Ideer som er feil bør angripes med argumenter og ikke sensur, makt eller press. "Jeg mener altså at det ikke er en nøye gjennomtenkt grenseoppgang mellom sensur og ytringsfrihet som skal beskytte oss mot dårlige ideer. Det er deg." (side 98)

Det er i første rekke handlinger som er gode eller onde - idéer er bare riktige eller feil.

"Vi vet jo en del nå om hva slags ideer som normalt legger grunnlaget for onde handlinger. Det vet vi fordi vi nettopp har krabbet oss gjennom et århundre preget av ekstrem vold. Vi ser fellesnevnerne for ordene som ligger bak: At du utnevner bestemte grupper til en trussel mot alt som er godt. At du danner deg konspirasjonsteorier. At du beskriver en alvorlig krise som ikke finnes." (side 112)

Bjørn Stærk trekker opp mange flere dilemmaer enn hva jeg har rukket å komme innom i dette innlegget, og han argumenterer godt og på en tankevekkende måte. Ekstra spennende er alle tankeeksperimentene han trekker opp, og som skal få oss lesere til å stoppe opp og tenke. Tankeeksperimenter som det ikke finnes enkle løsninger på, og som viser at ytringsfriheten har sin pris. Det har imidlertid også sensuren. Et eksempel er f.eks. fremveksten av fascisme/nazisme i mellomkrigstidens Europa. Ja, så slapp slikt tankegods til i samfunn preget av åpenhet til å begynne med. Deretter ble ytringsfriheten kneblet, og nettopp sensuren gjorde at det ikke var gjort i en håndvending å bli kvitt disse regimene. Tilsvarende ser vi i dag i land med totalitære regimer.

Oppsummeringsvis kan vi si at fordelen med ytringsfrihet er at vi vet hva våre meningsmotstandere mener, og kan møte dette med saklige argumenter. Ulempen med sensur er at meningsforskjeller ikke forsvinner. Mellom disse to ytterpunktene finnes det mange nyanser. Dessuten: jo flere ulike synspunkter man lar slippe til i en diskusjon, desto bedre beslutningsgrunnlag får man.

I tiden som kommer vil spørsmålet om ytringsfrihetens grenser komme opp igjen og igjen. I den forbindelse anbefaler jeg Bjørn Stærks bok "Ytringsfrihet" på det varmeste! Det er en klok og relativt lettlest bok, som er fin å bruke for å skape fruktbare diskusjoner om emnet.

Takk:) Og jeg kan ikke noe for det. Det har alltid vært sånn.
Glemmer aldri handlingen i en bok :)

              DET ER LANGT MELLOM VENNER

.
Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

                                                            Kolbein Falkeid

Møt Agnes, som venter på sin egen henrettelse ...

Vi reiser langt tilbake i tid. Helt tilbake til 1829 og vi blir dratt til Island. Der møter vi Agnes Magnúsdóttir, som er dømt til døden. Grunnen? Hun er medskyldig i drap sammen med to andre. Som straff blir hun og de to andre satt til å bo og jobbe på hver deres gård hos en fremmed familie til de blir henrettet. Agnes blir plassert hos familien Jónsson som består av to voksne, og to småjenter. Stemningen blir temmelig anspent når Agnes kommer for å bo hos dem, men de blir tvunget til å samarbeide alle sammen for det er snakk om tøffe kår. I mellomtiden må Agnes ha kontakt med en prest. Det er en ordre fra sysselmannen Blöndal. Det er et kristent samfunn hun befinner seg i og sysselmannen forventer at Agnes skal skal bli "frelst", i det minste føle anger. Agnes sender brev til hjelpepresten Tóti og vil ha ham som veileder/samtalepartner frem til hennes dødsdag. Kommer han til å gjøre det lettere for henne til den dagen hun skal dø og vil hun noen gang komme overens med familien hun bor hos? Vil de andre få et annet inntrykk av henne eller kommer hun bare til å bli sett på som morderske?

Hadde ikke hørt noe om forfatteren eller boka da jeg fikk den, men ble interessert på grunn av tittelen. (Jeg vet ikke hva det er med meg og mørke titler, men jeg har sansen for det). Og jeg håpet at innholdet var like mørkt som tittelen, og det var det også. Dette er ingen lystbetont lesing, langt der i fra, og jeg liker mørkt lesestoff. Og samtidig er visse situasjoner og karakterer i boka basert på virkelige hendelser. Det er en røff historie om skyld, uskyld, om å passe inn, og det å føle seg utstøtt. Det er vel ingenting som er verre enn at folk tenker det verste om en. Bli satt i bås. Det er vel det boka dreier seg om og hvordan takle det. Av og til tar livet en vending som vi ikke liker og vi må betale for det på en eller annen måte. Sånn er det med Agnes også. Hun blir stadig sett på som en morderske. I andres øyne blir det ikke forandret og det må hun leve med helt til hun blir henrettet. Er det bedre å leve enn å dø, da? Hva er forskjellen? Det er spennende når hun flytter inn hos en fremmed familie som må forholde seg til henne, enten de liker det eller ikke. Hvordan takler de det og har de noe annet valg enn å prøve og komme overns?

Det er også spennende å lese om en annen tid. Da folk hadde lite å rutte med og levde i tøffe kår. De måtte bare berge seg med det lille de hadde, uansett vær. Og det var interessant å lese om hvordan Agnes forholdt seg til forskjellige personer, hvordan ting utviklet seg, samme om det er positivt eller negativt. Hun vet hun skal dø, men likevel holder hun seg kald og lar livet gå sin gang. Det mest interessante med boka var å lese om Agnes og hennes ensomhet. Det er ikke bare nå mens hun venter på sin henrettelse hun føler seg ensom, men hun har vært ensom store deler av livet. Hun hadde så og si nesten ingen nære relasjoner og har vært vant til denne tomheten hun føler ganske lenge. Hennes kamp mot det var både realistisk og interessant å lese. Det sier mye om henne som person.

Begravelsesriter var en dyp og mørk lesing basert på virkelige hendelser som setter ting i perspektiv. Hva ville man ha gjort hvis man selv var i en slik situasjon? Mange interessante spørsmål dukker opp underveis mens man leser. Dette er en bok som er lett å leve seg inn i og man blir kjent med mange av karakterene, både deres gode og mindre gode sider. Det ble ingen favorittbok for min del. Jeg savnet mer intensitet og forventet vel noe enda mer rystende. (Det er vel ingenting som sjokkerer meg for tiden, virker det som ...) Selv om det ikke ble noen favorittbok, er det en viktig og interessant bok å få med seg likevel, spesielt hvis du liker historiske romaner.

Du er heldig for her snegler den seg så vidt avgårde. Nesten som om tiden står fullstendig stille. Veldig kjipt. Og ja, broder er tingen nå for tiden. Det er speilblankt ute og bare å gå til postkassa er en livsutfordring hehe, så går ikke uten broder, gitt. Stoler ikke 100% på dem, men man føler seg litt tryggere:)

To musikkportretter

Med en produksjon på mer enn 40 bøker og over 50 musikk-innspillinger, ruver Ketil Bjørnstad (f. 1952) godt i det norske kultur-landskapet. Hver gang jeg leser meg gjennom bibliografien hans på Wikipedia, vekker det gode lese-minner og et voksende ønske om å begynne å lese noen av romanene hans om igjen. Og ikke minst omtale dem her på bloggen min, i håp om at stadig flere nye lesere skal finne frem til ham! Jeg har i årenes løp omtalt en rekke av Bjørnstads bøker på bloggen min.

Aller best liker jeg nok bøkene som handler om det Bjørnstad kan alt om (har jeg inntrykk av), nemlig musikken. Dessuten liker jeg godt hans biografier. I "Veien til Mozart" slås to fluer i et smekk. Med på kjøpet får vi også et godt innblikk i forfatterens eget liv, spesielt i hans oppvekst på Røa og hans forhold til musikken. Det var klassisk konsertpianist han skulle bli, inntil han gjorde en helomvending og satset på jazz og rock og dessuten ble forfatter. Et møte med Ole Paus var medvirkende til denne endringen i hans liv.

For oss som har lest det meste av det Bjørnstad har skrevet fra før av, finnes det mye gjenkjennelse fra hans eget liv. Selv lurer jeg ofte på hvor mye som er selvbiografisk og hvor mye som er fiksjon i forfatteres bøker, når det kommer til stykket ... I "Veien til Mozart" forteller Bjørnstad om sin egen fascinasjon for den franske skuespillerinnen Catherine Deneuve (som vi finner igjen i Alveberg-triologien), om det å debutere som konsertpianist (som vi finner i Vinding-triologien), om å bo ute i havgapet med sin kunst (jf. Alveberg-triologien), fascinasjonen for Paris ... bare for å nevne noe. Dessuten er mannspersonene som går igjen i bøkene hans til forveksling lik i alle fall flere sider ved ham selv. Bjørnstad har også skrevet mye om Kristiania-Bohemen (biografiene om Oda og Jæger - og selvsagt om Munch), og dette har inspirert ham i musikken ("Leve Patalgonia" fra 1978, et prosjekt hvor også Ole Paus var med - alle studenter med et minimum av kulturell ballast hadde selvsagt den i LP-samlingen sin på 1980-tallet).

Jeg har hørt mye positivt om "Veien til Mozart", ikke minst fra en sjelefrende hva gjelder Ketil Bjørnstads forfatterskap og musikk, Reading Randi. Etter å ha vært i Wien og ikke minst vært på en Mozart- og Schubert-konsert i Schönbrunns orangeri (nettopp der Mozart og søsteren debuterte i sin tid) like før jul, rykket boka nokså fort opp over leselisten min.

Wolfgang Amadeus Mozart (f. 1756 d. 1791) var et vidunderbarn av de sjeldne. At han også hadde en meget begavet søster - Nannerl - som kom helt i skyggen av ham, er derimot ikke fullt så kjent. I Bjørnstads biografi blir vi kjent med familien Mozart og fremfor alt faren Leopold, som desperat reiste Europa rundt med barna i håp om først selv å få fast stilling ved et hoff, og dernest at denne gleden skulle bli sønnen til del. Dette ga skuffende lite inntekter å lene seg tilbake på, for mange steder var den eneste lønnen de fikk noen ubrukelige småting, som snusdåser i mengder. Prisen barna betalte var en tapt barndom. Det er like fullt barn med en sterk lidenskap til musikken som beskrives.

Parallelt følger vi den unge Ketil Bjørnstad, som i motsetning til Mozart følte seg tvunget av moren til å spille piano. Han hatet det.

"Motviljen mot alt nytt. Den satt dypt i meg. Men Mozart var geni. Han ønsket å lære. Tryglet og ba. Leopold underviste ham i engelsk, latin og fransk. Tysk var morsmålet. Han lærte seg å skrive i alle former. Høykirkelig, smigrende, sjikanerende, og med den grove bondedialekten som inneholdt mye analhumor." (side 42)

Ketil Bjørnstad byr rikelig på seg selv og sin families historie i boka. Som leser merker man at han tross sin autoritetsangst, tross sine nerver før konserter, tross tankene om ikke å holde mål, likevel ikke er engstelig for å vise frem sin sårbarhet. Nettopp dette gjør historien om hans eget levde liv så spennende - samtidig som han også beskriver et musikk- og kulturmiljø i datidens norske hovedstad som er interessant på flere nivåer.

Om det Bjørnstadske hjem skriver han følgende på side 62:

"Mor hørte på musikk. Far leste bøker. Slik var det. Skjønt, mor leste bøker hun også. Og allikevel var det ikke et kulturelt hjem i den forstand. Ikke betydelig kunst på veggene. Ikke møbler med en historie. Ikke presise middager med hovedrett og dessert. Da pølsebodene begynte å selge rekesalat til wienerpølsene, var mor blant de første kundene. Og juletreet ble hvert år pyntet med så mye billig juggel at det ofte veltet av sin egen vekt. Men de skilte alltid godt fra dårlig når det kom til det som virkelig betydde noe. Vi, de to guttene som vokste opp i dette hjemmet, visste tidlig hva kultur var. Det var noe konstant, fordi den omringet oss. Mor og far var hevet over moter og tidens smak. De hadde aldri noe de skulle bevise."

Nettopp dette - ikke å skulle bevise noe - preger også Bjørnstads tilnærming til Mozart og musikken, der han skiller mellom "musikanter" og "mussikanter". Like fullt imponerer han stort med sin kunnskap om Mozart, som preges av et møysommelig arbeid med å gjennomgå spesielt Mozarts brevveksling med alle han var glad i - også faren Leopold, som han med årene skulle få et mer og mer anstrengt forhold til. Bjørnstad gjør også et poeng av det etter hvert åpenbare: hvordan farens ønske om å kontrollere sønnen og hans karriere kom i veien for Mozarts suksess.

Bjørnstad hadde i en del år et anstrengt forhold til Mozart - helt til han overvar Tryllefløyten i Operaen, der moren var sufflør. Oppdagelsen av at de slemme dessuten hadde de flotteste ariene, var dessuten tankevekkende. For hvordan kunne man da vite hvem som var snille og hvem som var slemme? Han hadde selv for lengst sluttet å tro på julenissen, for det var jo faren. Men hva om far ikke var far?

Den 13. oktober 1762 debuterte Mozart og søsteren i Schönbrunns orangeri, og tilstede var erkehertuginne Maria Theresia og en rekke andre adelsfolk.

"Hva tenkte de, Nannerl og Wolfgangerl, akkurat da? Følte de forventningspresset? Nannerl var i alle fall synlig nervøs. Hun hadde ikke lillebrorens nesten ureflekterte tillitsfullhet. Var det fordi hun var kvinne? Visste hun allerede da, at jenter og gutter spilte sitt spill på ulike arenaer, at kortene ikke var like? Hun hadde heller ikke brorens direkthet. Hennes nervøsitet var et tegn på at hun forsto situasjonens alvor. Denne reisen kostet faren penger, mange penger. Han var helt avhengig av at disse pengene kom tilbake til ham. Men det var barna som skulle sørge for at det skjedde." (side 75-76)

Vi får høre hvorfor Mozart ikke har med en eneste trompet i sine musikkstykker, og hvordan presset fra faren om å innbringe penger fikk ham til aldri noen gang å hvile, hele tiden prestere noe, komponere musikk, gjøgle og spille en slags narr under opptredene - til stor fornøyelse for dem som overvar konsertene. Etter hvert som barna vokste til, forsvant underet som vidunderbarn er forbundet med, og publikum krevde mer. Det nyttet heller ikke å fortsette å lyve barna yngre enn de var.

Hjemme på Røa levde Ketil og broren Tormod "i en verden der østerrikske komponister, som hadde levd to hundre år tidligere, var våre selvfølgelige referanser. Og dette skjedde uten at mor og far fremsto som spesielt unormale. Det hadde vært flere barn i salen den kvelden vi så Tryllefløyten i Operaen." (side 141)

Det er imidlertid først da Ketil Bjørnstad begynner å ta pianotimer hos Amalie Christie at det skulle løsne for alvor. Fra at musikken hadde vært en plikt og en pine, ble den en lidenskap han ikke kunne leve foruten.

"Det var som om et teppe ble trukket til side, og en helt ny scene åpnet seg for meg. Amalie fikk meg til å høre musikken på en annen måte. Da ble den en besettelse for meg. Ingen tvang meg til å øve. Dette var min egen lidenskap. Som når du forelsker deg i en person og vet at fra nå av er det alvor, uansett hva alle andre sier. For det er plutselig dine egne følelser. Ditt eget valg.

Fra da av gikk det fort." (side 149-150)

Vi følger Mozart der han til slutt forlater fødebyen Salzburg, som er blitt for trang og provinsiell for ham. Han bosetter seg i Wien, hvor han etter hvert også skulle gifte seg, før han døde så altfor ung - i en alder av 35 år. Hele tiden var han på jakt etter inntekter som kunne holde fattigdommen fra livet. I Wien ble han imidlertid motarbeidet av sine misunnelige konkurrenter, som mobbet ham da han var i ferd med å gjøre suksess. Også her trekker Bjørnstad paralleller til sitt eget liv, der han i en periode av skolegangen opplevde mobbing, kanskje fordi han var overvektig og fordi han spilte piano. Utålelige ting i et miljø hvor man ikke for sitt bare liv skulle skille seg ut på noe vis, og hvor lærerne så en annen vei, ikke ønsket å blande seg. For Mozart ble løsningen å reise ut, blant annet til Praha, der han opplevde en helt annen suksess enn hjemme.

Forholdet mellom Mozart og faren ble etter hvert uoverstigelig vanskelig. Bjørnstad er stadig innom temaet "hva frembringer talentet - medgang eller motgang". Selv opplevde han at hans eget talent ble forløst når hans lærer og mentor hadde fokus på det han fikk til, mens det ble vanskelig når alt fokus var knyttet til det han gjorde feil. Dette fikk ham til å velge å skifte lærer, selv om den mest kritiske av dem åpenbart var den beste.

"Leopold er som en kritiker som har låst seg fast i sine fordommer. Han kan ikke se på sønnens arbeid med et åpent sinn. Han må overbevises, overtales, hver eneste gang. Fraværet av entusiasme er påfallende og sikkert også en forklaring på den minimale kontakten mellom dem. Han ser ingen muligheter for Figaros bryllup. Leopold Mozart, som gjorde så mye for sin sønns talent, hans musikalske utvikling og hans berømmelse, er nå en negativ autoritet i Mozarts liv, og ikke en autoritet engang, for Mozart har for lengst sluttet å høre på ham. Hadde han gjort det, ville kanskje Figaros bryllup aldri blitt skrevet." (side 338)

Riktig morsom er Bjørnstad når han skriver om Glenn Gould og hans arroganse overfor Mozart.

"I 1976 ga den kanadiske pianisten og radiomannen Glenn Gould et etter hvert svært berømt intervju med den franske filmregissøren, forfatteren og fiolinisten Bruno Monsaingeon. Der sier han at "Mozart døde snarere for sent enn for tidlig". Det går frem av denne bemerkelsesverdige samtalen at Gould mener alvor. Han mener at han egentlig avskyr Mozart, og hvis han må si noe mer detaljert, han har tross alt spilt inn Mozarts klaversonater på plate, verdsetter han den aller første symfonien (KV 16) svært mye mer enn den nest siste, symfoni 40, g-moll-symfonien, som han gir uttrykk for at han hater. Et utsagn som han sier at han vet vil skade ham, men som han fremfører allikevel, fordi han selvsagt også vet at det vil både styrke ham og mytifisere ham. Han gir g-moll-symfonien kreditt for åtte takter av "bemerkelsesverdig karakter". Resten er omgitt av "en halvtimes banaliteter". (side 89-90)

Bjørnstad vender stadig tilbake til Gould, som han mener tok feil. For han vet noe som Gould ikke visste ... Og at det er Gould som gikk glipp av noe ...

Som alltid når jeg leser bøker av Ketil Bjørnstad, blir jeg imponert over kunnskapene hans og evnen til å formidle dette på en interessant og spennende måte. Bjørnstad er en meget erfaren forfatter og han skriver med letthet og eleganse. Fortellergrepet han har valgt i denne boka, der det veksler mellom Mozart og forfatterens eget liv, er særdeles vellykket. Begge så til de grader forskjellige, og likevel med så mye felles. Den ene et vidunderbarn, den andre definitivt mer en hardt arbeidende sjel, men med sterke talenter. Begge med en ektefølt lidenskap for musikken, som riktignok våknet noe senere hos forfatteren enn hos Mozart.

Det er noe intenst og ærlig ved teksten, som gjorde at portrettene virkelig grep meg, hva enten det handlet om Mozart eller Bjørnstad. Nå har ikke jeg lest så mye om Mozart tidligere, men jeg har i alle fall fått med meg at Bjørnstad baserer sitt stoff om ham på nyere forskning, som viser et mer nyansert bilde av komponisten og musikeren enn hva vi har fått servert tidligere. Det har også vært ekstraordinært interessant å få mer innblikk i forfatterens eget liv frem til han valgte en annen vei enn den klassiske musikken. Parallellene til mange av bøkene hans lå der hele veien, lett gjenkjennelig synes jeg. Mitt ønske er at Ketil Bjørnstad en eller annen gang skriver om livet sitt etter at han tok dette valget. Det tror jeg må bli en interessant bok! Og bare for å ha nevnt det: "Veien til Mozart" er morsom! Den lune humoren ligger nemlig der, hele veien.

Alle preferansene til Mozarts musikk fikk meg til å ønske å bli bedre kjent med denne, og jeg spilte derfor mye av musikken fra Spotify mens jeg leste. Jeg gjenoppdaget også noen gamle perler av Ketil Bjørnstad selv, som "Natten" fra 1985 (den bør virkelig utgis på nytt!) og "Messe for en såret jord" fra 1992 (som jeg har hatt i platesamlingen helt siden utgivelsen) ...

Jeg mener at "Veien til Mozart" er en av de beste norske bøkene som ble utgitt i 2014!

Takk, men tviler på det. Både helsen og humøret er dessverre det samme og tviler på at 2015 blir noe bedre siden jeg har hatt det sånn i litt over to år nå. Men takker for lykkeønskninger og godt nytt år til deg også:) Dere er gode:)

Skulle ønske at tiden fløy hos meg også, men det gjør den dessverre ikke. Tiden står dødens stille samme hva jeg gjør. Sikkert en forbannelse, akkurat som kjedsomheten. Og jeg har endelig ryddet bort jula for den er jeg mektig lei av. Så nå kan jeg slappe av og lese så mye jeg vil igjen. Og jeg leser:

I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue. Har kommet over halvveis så kommer nok til å bli ferdig med den i helga og jeg leser i Å våge livet en gang til av Per Arne Dahl. Den har jeg strevd med i en uke nå for jeg er hverken religiøs og har heller ikke særlig troen på selvhjelpsbøker for å være helt ærlig, men leser ferdig en bok uansett om jeg liker den eller ikke. Og ved siden av leser jeg fremdeles i Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand, så jeg går ikke tom for lesestoff denne helga hellers.

Ellers blir det bare en rolig og kjedelig helg som vanlig. Og jeg går ikke ut av døra før jeg må for der er det speilglatt. Beveger meg ikke utendørs uten brodder i hvert fall ...

God helg.