Den ble for privat og personlig, synes jeg - forfatteren er på leting etter "sin" morfar - og det blir liksom ikke helt relevant for meg som leser alltid.....

Hei og takk for at du tok deg tid til å skrive om "Du forsvinner" som var en av mine få favoritter som jeg leste i fjor:)

Det som er mest spennende med boka er tanken på hvem er egentlig mest rammet av sykdommen?

Godt skrevet og det ser ut til at vi er enig med innholdet:) Det er en god bok som utfordrer, og består av mange undertoner. Det liker jeg. Savner flere slike romaner som består av utfordringer og undertoner istedet for å gi alt til leseren med en teskje.

Glad du likte boka så godt og at du koste deg med den. En stund siden jeg har lest den selv, men den sitter godt i ennå. Det er en bok som hjemsøker og det er sjeldent.

Takk igjen for at du tok deg tid til å skrive noen ord. Godt vurdert:) Hvis du kjenner til lignende bøker så gjerne si i fra:)

Hilsen Rufsa:)

Hei, ja vi lesere er forskjellige, men det er jo bare spennende:)

Jeg sier jo noe om hvorfor jeg ikke liker boka her: Sidene var nesten klistret med lynlim. Jeg slet med å bla meg videre i det hele tatt. Hverken personene eller selve historien fenget meg noe særlig og jeg mildt sagt gledet meg til å bli ferdig med boka.

En forklaring på det: boka var kjedelig og hovedpersonen irriterte meg mye (hun sytet for mye, og var veldig selvmedlidende) og som nevnt tidligere i anmeldelsen er ikke boka så original. Jeg trenger jo på en måte ikke å nevne i hjel hvorfor jeg ikke liker boka. Syns jeg begrunnet det godt nok uten å overdøve det, hvis du skjønner hva jeg mener:) Det var lite handling i boka rett og slett. Man trenger ikke mange ord på å beskrive det for å kjede i hjel de som skal lese anmeldelsene:) Men det er jo bare å spørre. Jeg biter ikke:)

Greia med meg er at jeg aldri avbryter en bok så derfor leser jeg bøker som er kjedelige også. Man vet jo ikke alltid om at noen bøker er kjedelig på forhånd. Har hørt mye bra om Gillian Flynn sine bøker, men syns hun er oppskrytt. Syns hun ikke er så original som folk skal ha det til:) Har i hvert fall gitt henne et par sjanser, men bøkene hennes er ikke noe for meg.

Takk:) Godt vi er enige for ser det er så mange som har gitt den så høye terningkast. God bok for all del, men nådde ikke helt opp:)

God vurdering, jeg er enig med denne.....

Denne boken syntes jeg det ble vanskelig å omtale. Den er veldig personlig og privat - men likevel kan man vel tenke på den i mer generelle vendinger?
Jeg har omtalt den i Reading Randi

Blir man noen gang klok på seg selv, enten man er singel eller er i et forhold?

Kjæresteparet Sara og Eli bor i huset til Elis onkel. Onkelen hennes døde for ikke lenge siden og de har kjørt hele veien fra Oslo til Finnmark. Eli tar også over onkelens jobb (som fisker) mens de bor der og Sara blir for det meste gående "hjemme" helt alene. Stedet de bor på er en øde plass og det er ofte mørkt. Det hjelper ikke Sara stort som ofte har slitt med depresjoner. Hun bruker tiden på å stelle i huset, og ta bilder. Hun er opptatt av å dokumentere ting.

Sara og Eli er ganske like, men samtidig ikke. Sara er den sårbare og avhengig av andre. Familien hennes aksepterer ikke at hun er lesbisk og hun har også hatt en vanskelig oppvekst. Eli har også hatt en vanskelig oppvekst, men hun er tøffere og mer robust. Hun tåler en støyt. Mens de bor i huset til Elis onkel, merker de forandringer seg imellom, spesielt Sara. Hun føler en slags avsky for Eli selv om hun også savner henne dagen lang, men samtidig er hun usikker på om kjærligheten mellom dem er sterk nok. Dette oppholdet forandrer dem for mye eller gjør det det?

Boka er en tynn, liten "flis" på bare 183 sider, men på den korte tiden får vi et godt innblikk i hva slags karakterer Sara og Eli er. Hva som bor i dem og at de sliter med sine indre demoner på hver deres måte. Og hvordan de elsker hverandre og på en måte hater hverandre på samme tid, men samtidig savnet jeg noe mer. Det skjedde ikke noe særlig mye i boka. Noen spennende episoder var det, men i en bok på så få sider forventer man at disse spenningskurvene skal komme litt oftere, men det gjorde det ikke. Det ble for mye beskrivelser og lite handling, og jeg savnet også stemning. Jeg oppdaget at jeg kjedet meg ofte når jeg leste i boka og brukte litt tid på den selv om det var en tynn bok. Den bare fenget meg ikke noe særlig, ikke nok til å lese den ferdig på kort tid. Og jeg syntes også at både Sara og Eli var litt masete og sytete. Litt irriterende begge to så jeg brydde meg egentlig ikke noe særlig om dem.

Det blir aldri lyst her er en krypende roman om mørke tanker, mistillit, kjærlighet og ukjent terreng. Boka hadde et godt utgangspunkt og er godt skrevet, men handlingen gikk altfor tregt for min del. Jeg kunne ha sagt så mye mer om boka, men siden romanen er kort, blir dermed også anmeldelsen kort, for som vanlig vil jeg jo ikke røpe noe.

Kråkefugler er fascinerende! Og jeg lærer gjerne mer om dem, men jeg kan ikke anbefale denne boka til det bruk. Til det er teksten for tung og omstendelige, forklaringene for springende og anekdotene for tilfeldige. Jeg hadde hatt mer nytte og glede av noe som er mer populærvitenskapelig anlagt, og jeg kan jo ikke kritisere denne boka for å være noe den ikke skal være. Dette er en helt annen genre. Og altså ikke så veldig for meg.

Da har jeg kanskje noe å glede meg til:)

FOR en bok!

Patti Smith (f. 1946) er en amerikansk musiker, låtskriver og poet. Hun anses som en meget betydningsfull person innenfor rocken. For dem som ikke visste det fra før av, kommer hun til Norge for å spille i forbindelse med Norwegian Wood 12. juni. Jeg har selvsagt sikret meg billetter til konserten!

Det er nok først og fremst som musiker Patti Smith er kjent, i alle fall i Norge. Hun debuterte med punkrock-albumet "Horses" i 1975, og har siden utgitt 10-15 album/CD´er. Selv har jeg et dypt kjærlighetsforhold til LP´en "Easter" (1978), som jeg har hatt i platesamlingen min siden begynnelsen av 1980-tallet. Det er rett og slett et av de aller beste musikk-albumene som noen gang er laget! Bibliografien hennes viser for øvrig 16 bokutgivelser, og det er som poet hun har sine fremste talenter. At hun også kan skrive stor litteratur, viser hun i "Just kids". Boka utkom i USA i 2010 og på norsk i 2012.

"Just kids" handler om den unge Patti Smith og hennes møte med voksenverdenen, der hun fremfor alt ønsket å bli poet. Så sterkt var dette ønsket at hun var villig til å ofre det meste for å få dette til. Hun reiste hjemmefra på lykke og fromme, og regnet med at det ville være en smal sak å få seg en jobb. Mange var imidlertid ute i samme ærende, og hun måtte i begynnelsen friste en tilværelse som uteligger. Innledningsvis får vi noen glimt fra hennes barndom.

"Eg var eit drøyamnde, søvngjengaraktig barn. Eg irriterte lærarane mine med den bråmodne leseevna kombinert med manglande evne til å bruke den til noko dei såg praktisk nytte i. Ein etter ein skreiv dei i meldingsboka mi at eg dagdrøymde altfor mykje, alltid var ein annan stad. Kor dette ein annan stad var anar eg ikkje, men det førte ofte til at eg fekk på meg ein kjegleforma papirhatt og blei plassert på ein høg krakk i skammekroken, der alle kunne sjå meg." (side 19)

Tilfeldigheter førte til at hun møtte Robert Michael Mapplethorpe (f. 1946 d. 1989) i 1967. Patti hadde fått seg jobb i en bokhandel og en dag sto han foran henne og ville kjøpe et persisk halsbånd, et flott et som hun selv lenge hadde hatt lyst på, men ikke hadde råd til å kjøpe. Idet hun pakket det inn til ham, datt det ut av henne: "Ikkje gi det til noka anna jente enn meg." Det lovet han, og slik ble det.

Forholdet mellom Patti og Robert varte i mange år, og dette står sentralt i boka "Just kids", også etter at Patti giftet seg med Fred "Sonic" Smith. Forholdet ble underveis komplisert av at Robert etter hvert ble tiltrukket av menn, inntil han erkjente at det var homofil han var. Begge gikk gjennom mange prøvelser for kunsten sin, og de lovet hverandre tidlig å støtte hverandre i tykt og tynt. Begge tegnet, men etter hvert var det fotokunsten som appellerte mest til Robert, mens Patti utviklet seg til å bli poet. Tilfeldigheter førte henne senere inn i musikken.

"Vi hadde arbeidet vårt og kvarandre. Vi hadde ikkje pengar til å gå på konsertar eller kino eller til å kjøpe nye plater, men vi spela dei vi hadde, om og om igjen.

... Vi var på veg mot fontena som låg i sentrum for all aktiviteten, da eit eldre par stoppa og glodde openlyst på oss. Robert likte å bli lagt merke til, så han klemde handa mi ømt.

"Å, ta bilde av dei," sa kvinna til den lattermilde ektemannen. "Eg trur dei må være kunstnarar."

"Å, gi deg," sa han og trekte på skuldrene. "Dei er berre unge. Just kids." (side 58)

Livet de levde var full av usikkerhet, og ofte visste de ikke hvor de skulle få penger til neste måltid. Boforholdene var elendige, og selv litt "uskyldig" tannverk var under disse forholdene nærmest livstruende når det ikke var penger til annet enn det aller nødvendigste, og knapt nok det. Likevel drømte ingen av dem om å gi avkall på ambisjonene om bli kunstnere. Mens Robert dopet seg, styrte Patti unna. Om det var sprøyteskrekken hennes som reddet henne, vites ikke, men hun var aldri fristet til å flykte fra virkeligheten.

Etter at de flyttet fra Brooklyn til Chelsea Hotel på Manhattan, kom de i nærkontakt med mange av de største rockemusikerne som noen gang har levd. Jimi Henrix, Janis Joplin, Jim Morrison - rockere som etter hvert døde som fluer, enten av overdose av narkotika eller under mystiske omstendigheter, hvor det har vært spekulert i om det var selvmord eller mord. Senere var det AIDS´en som skulle ta liv ...

"Chelsea var som eit dokkehus i The Twilight Zone, med hundre rom, kvart av dei eit lite univers. Eg vandra rundt i korridorane og søkte etter åndene der, døde eller levande. ... Eg elska denne staden, den lurvete elegansen og historia som ble så godt ivaretatt. ... Så mange hadde skrive, samtalt og strevd i desse viktorianske dokkehusromma. Så mange skjørt hadde slept over desse nedslitne marmortrappene. Så mange flyktige sjeler hadde uttrykt seg, laga avtrykk, og gått under her ... " (side 132)

Etter hvert som de begynte å få mer fast grunn under beina, og etablerte seg som kunstnere, økte også behovet for mer kontakt med omverdenen. Fremdeles var det tidlig 1970-tall, og mange av menneskene de kom i kontakt med, er navn som senere har fått stor betydning innenfor kunsten.

"Han (Richard - min kommentar) begynte å få innpass i høgsosieteten. På ein måte var den sosiale overgangen hans vanskelegare å godta enn den seksuelle overgangen. Når det gjaldt den, var det berre snakk om at eg måtte forstå og akseptere det doble i seksualiteten hans. Men skulle eg klare å vere på høgd med han sosialt, måtte eg ha endra heile veremåten min." (side 198)

Det forhold at Patti Smith møtte Lenny Kaye og en rekke andre tilfeldigheter førte til at hun på midten av 1970-tallet dannet et rockeband.

"I løpet av dei vekene vi heldt til på CBGB, blei det openbert for oss alle at vi på eigne vilkår heldt på å utvikle oss til eit rockeband. Den 1. mai tilbaud Clive Davis meg ein platekontrakt med Arista Records, og den 7. skreiv eg under. Vi hadde ikkje eigentleg sett ord på det, men under radiosendinga for WBAI kunne vi kjenne at det oppstod eit momentum. Under den improviserte slutten på "Gloria" hadde vi falda oss ut.

Lenny og eg kombinerte rytme og språk. Richard stod for underlaget, og Ivan hadde styrkt sounden vår. Det var tid for neste trinn. Vi måtte finne ein til av same slag, ein som ikkje ville endre oss men drive oss vidaere, som ville bli ein av oss." (side 275)

Historien vi får høre i "Just kids" er ikke bare uhyre interessant. I tillegg er dette stor litteratur! Med en observasjonsevne av de sjeldne fanger hun øyeblikkene i et intenst og fortettet språk, som på sitt beste er poesi. Vi blir vitne til mange av de store øyeblikkene i New Yorks kulturelites historie på begynnelsen av 1970-tallet. Det handler om mennesker som levde høyt og som tok store sjanser både innenfor kunsten og med sin helse. Patti Smith var til stede under ikke helt få historiske øyeblikk, uten at hun egentlig skjønte hvor stort det var ... ikke før etterpå. Manges karrierer - også Roberts - kræsjlandet etter hvert pga. AIDS´en ...

Etter å ha lest boka må jeg si at jeg er full av beundring for Patti Smith og hennes målbevisste reise helt fra bunnen, i dypeste fattigdom, og til toppen - uten noen gang å svikte kunsten. Hennes kjærlighet til Robert, som hun til slutt måtte gi opp som kjæreste på grunn av hans legning, holdt helt til det siste da hun var vitne til at han visnet bort på sykehuset, kjempende mot følger av HIV-viruset ... Hun er nådeløst ærlig i sin fremstilling av livet hun har levd, og som leser fikk jeg en følelse av at hun ikke dekket til noe. Det hele er rått, brutalt og nådeløst - fra begynnelse til slutt - og samtidig med noe uskyldsrent over seg. Kanskje fordi det er så ekte, så gjennomført og så fullt av integritet. Aldri, aldri ga hun opp å ville jobbe med noe kreativt og kunstnerisk! Og selv om hun noen ganger tvilte på eget talent, endte hun opp med å bli den største av dem alle.

Boka er nydelig oversatt av Brit Bildøen.

Denne boka kommer jeg aldri til å glemme! Den har gjort et uutslettelig inntrykk på meg! Måtte mange lesere finne frem til Patti Smith og hennes litteratur! Og selv fikk jeg lyst til å finne frem alle mine gamle LP-plater og CD´er av Patti Smith!

Sånn har det alltid vært hos meg også. Jeg grøsser innvendig når jeg hører ordet kvinne. Jeg kan ikke noe for det. At jeg ikke liker feminister har med å gjøre med de feministene som har en trang til å preike om alt mulig og samtidig tror at de er noe. Det er feminister jeg ikke liker og som jeg kaller for feministmas. Er ikke for å fornærme noen eller noe, men man kan ikke like alt.

Rebecca er min førstegangslesing, men har hørt så mye om boka og filmen i så mange år at følte det var på tide å lese boka og eventuelt se filmen senere (den riktige rekkefølgen) og Kristina Ohlsson har jeg ikke lest noe av før, men alltid spennende å lese bøker av forfattere man ikke har lest noe av fra før, utfordre seg selv litt. Kjedelig å lese bare det man er vant til.

Vandrehistorier er som regel spennende, men dessverre ikke denne samlingen ...

Vandrehistorier er noe jeg har vært fascinert over i flere år, spesielt de grøssende vandrehistoriene. Vandrehistorier er kort fortalt en historie som blir fortalt muntlig og som skal visstnok være sann. Fortelleren påstår som oftest i begynnelsen at dette skjedde med en venn av en venn for å gjøre historien mer "troverdig". Jo mer gyseligere vandrehistorien er, jo større inntrykk gir den. Og det er om å gjøre vandrehistorien så interessant som mulig slik at det blir en "snakkis" av det.

Forfatter av denne samlingen med vandrehistorier er Jan Harold Brunvand. Han er født i Michigan, USA, og foreldrene hans er begge fra Norge. Brunvand er tidligere professor. Han underviste engelsk litteratur ved University of Utah og han er en kjent folklorist. Hele livet har han samlet på vandrehistorier fra folk han har møtt og av lesere som sender ham vandrehistorier de har hørt.

I denne boka har Brunvand samlet vandrehistorier fra forskjellige kategorier og noen av disse kategoriene er: forhastede konklusjoner, klassiske hundefortellinger, fortellinger fra trafikken, pinlige flauser, tilfeldige ulykker, syk humor, kriminelle historier og mange andre kategorier. Grunnen til at jeg ville ha denne boka var at jeg trodde og håpet at denne ville bestå av noen real, gyselige vandrehistorier (som er nesten på samme måte som korte, skumle historier), men de var det dessverre veldig lite av. Så boka ble dessverre ikke som forventet, for de fleste kategoriene i denne vandrehistoriesamlingen interesserte meg ikke noe særlig og under nesten hver vandrehistorie sto det noen avsnitt om faktakilder. Hvor vandrehistorien stammer fra, når de historiene først ble kjent osv ... Syns boka ble for faktabasert istedet for underholdende, og det var ikke så mange vandrehistorier av det grøssende og mørke slaget som jeg hadde håpet på. For å få det må jeg finne meg en annen utgave med vandrehistorier. Vandrehistorier er jo noe jeg har interessert meg for lenge, men håper å finne en god samling en dag med nesten bare skumle og gyselige varienter i. Hvis noen kan tipse meg en bok med gode og grøssende vandrehistorier, setter jeg pris på det. I denne boka ble det altfor mye variasjon og alt var bare ganske rotete oppsatt. Det hjalp heller ikke med illustrasjoner her og der. Det vekket ikke interessen min.

Det var heller ikke meningen å bruke fire måneder på å lese denne boka, men siden boka var skuffende, leste jeg i den av og på ved siden av andre bøker. Boka ble bare ikke som forventet og fortellermåten var mer oppramsende enn fortellende, og det skapte ingen spenning eller stemning for min del.

Too Good To Be True: The Colossal Book of Urban Legends ble ikke den boka jeg hadde forventet meg. Jeg hadde håpet på en samling av grøssende vandrehistorier, men istedet fikk jeg en samling av vandrehistorier fra forskjellige kategorier og det var ikke alle kategoriene som fenget like mye. Noen gode vandrehistorier var det, både kjente og ukjente, men dessverre var dette en bok som stort sett kjedet meg. Håper at den neste boka med vandrehistorier jeg kommer til å skaffe meg, blir mer underholdende enn denne.

Mine favorittvandrehistorier fra denne boka er: The baby-sitter and the man upstairs, The killer in the backseat, The choking doberman, The licked hand og The runaway patient. (Alle meget kjente og typiske vandrehistorier).

En bok som er vanskelig å sette ord på ...

Margaret Skjelbred er et kjent forfatternavn, men jeg har aldri lest noe av henne før. Hun har både skrevet romaner og lyrikk. Hvorfor jeg ikke har lest noe av henne før, vet ikke jeg, men man kan ikke få med seg alt.

Lyrikk/sonetter har aldri vært min sterke side. Da vi hadde om det da jeg studerte allmenn litteraturvitenskap grøsset jeg alltid innvendig. Det var på en måte ikke min type lesestoff for å si det sånn, men jeg er heller ikke den som ikke prøver. Denne vesle boka Det lir mot kveld; Kristinas reise består av to sonettkranser. Sonettkrans består av femten sonetter. Den femtende sonetten (også kalt mestersonetten), består av førstelinjene fra de andre fjorten sonettene. Vet ikke om jeg forklarer dette på en forståelig måte for det er litt komplisert ...

Uansett, jeg har funnet ut at jeg som leser liker å lese veldig mye variert og leser det meste selv om jeg har mine favorittsjangre, men noen lyrikkmenneske kommer jeg nok aldri til å bli. Det er en fin sjanger for all del, men som jeg sier; jeg leser heller "hele" bøker eller noveller istedet. Ingen tvil om at denne samling av sonetter var både stemningsfull, lettlest og eventyrlig, men boka gir meg ingen videre lyst til å undersøke/analysere sonetter og lyrikk på et dypere nivå. Det har jeg ingen interesse eller lyst til.

Det er ingen tvil om at Margaret Skjelbred skriver godt og kan det å leke med ord. Hun må ha brukt mye tid på å finne de rette ordene for å finne den rette rytmen. Før begge sonettkransene skriver hun en historie om bakgrunnen til hver av sonettkransene for at vi skal få et større innblikk i det. Personlig liker jeg den første sonettkransen best. Den beskriver litt om årstidene og tiden på døgnet. Stemningen rundt oss sånn generelt. Den andre sonettkransen er om Prinsesse Kristina. Historien hennes brydde jeg meg egentlig ikke noe særlig om. Den var ikke like interessant for min del.

Det lir mot kveld; Kristinas reise er en kort bok som består bare av 55 sider, derfor blir dette også en meget kort anmeldelse fra min side. Anmeldelsen er også kort siden boka bare består av sonetter, og sonetter/lyrikk er ikke det jeg leser mest av og er egentlig en vanskelig sjanger å skrive om generelt. Det er en sjanger som er vanskelig å sette ord på. Så beklager at dette er kort skrevet, men det er vel best sånn. En sjarmerende liten bok dette, men siden dette ikke er helt min sjanger, blir boka dessverre fort glemt.

Jeg har ikke lest Rebecca før, men har hatt lyst til det i mange år, og følte av en eller annen merkelig grunn at nå var det på tide å gjøre noe med det. Leser altfor lite klassikere og grøss, psykologiske thrillere er mine sjangre. Håper du liker boka like godt som første gang du leste den:)

Åttende mars har ikke jeg heller aldri brydd meg om. Foretrekker å bli kalt jente fremfor kvinne og feminister kommer jeg aldri til å like, så håper jeg ikke fornærmer noen, haha. Men syns alt det feministsnakket bare er masete. Så det er en dag jeg bare ignorerer, som mange andre dager:)

I dag skal jeg begynne på en ny stuelektyre som er: Sju dager i september av Jørgen Gunnerud og nattlektyren er Rebecca av Daphne Du Maurier. Har alltid hatt lyst til å se filmen, men så lenge jeg vet at en film er basert på en bok, må jeg selvfølgelig lese boka først og nå er det lenge siden jeg har lest en grøsser, psykologsk thriller (mine favorittsjangre) og følte det var på tide. Ved siden av leser jeg fremdeles i Good omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman. Det går fortsatt litt trått med den, men det får bare ta den tiden det tar for jeg avbryter ikke bøker.

Hvis jeg blir ferdig med en av bøkene skal jeg begynne på Glassbarna av Kristina Ohlsson.

Som før er VM forbudt i dette området. Er jo totalt allergisk mot sport (bortsett fra sjakk). Kommer til å ha tv'n på i bakgrunnen som alltid, det er bare synd det er stort sett repriser på nesten alt når det er helg. Men heldigvis har jeg lesestoff og jeg får finne på andre ting når kjedsomheten blir for stor selv om jeg ikke har mange hobbyer.

God helg.

Forfatteren tar oss med til en lavblokk, eller en bygård om du vil, et eller annet sted. Vi vet ikke årstall, og vi vet ikke by. Det eneste vi vet er at dette ikke er noe sted du ønsker å bo. Blant disse beboerne, midt i mengden av alkoholiserte ungkarer, illegale innvandrere og muggdyrkende gamlinger finner vi en attraktiv, tilsynelatende velfungerende ung mann.

Anton har bodd i samme leilighet, helt siden han var ti år. Da han ble 18 år flyttet faren ut, og siden har han bodd alene.

Gisvold serverer oss en usympatisk hovedperson. Tilsynelatende er han en enkel sjel, men vi ser tidlig at ett eller annet er grunnleggende galt. Han er kontaktsøkende, men ønsker ingen nærhet. Han hjelper sine naboer, men åpenbart kun fordi det er av egen nytte. Han forelsker seg, i alle fall slik han forstår begrepet, men mer i selve forelskelsen enn i sin utkårede.

Og han tar imot sin lillebror, men bare fordi han presser seg på. Hans yngre bror som flyttet ut sammen med deres mor. Moren som forlot Anton da han var guttunge. Lot ham være igjen med en far som stellet mer for sine flasker enn for sin egen sønn.

Så er det kanskje ikke så rart at Anton ikke fungerer helt som han skal i samfunnet. På ett eller annet vis er noe galt.

Skjønt, vi lar oss lure, i alle fall i begynnelsen. Akkurat slik som naboene hans. I alle fall i begynnelsen. Snart kommer alt for en dag, og nettet av løgner og fantasier får hele tilværelsen i den lille blokka til å bryte sammen. Smadres i fillebiter.

Dette er ingen lystig lesing, til tross for vid bruk av humor. Det underfundige er behørig sneket inn i et svært enkelt språk, preget av oppramsende setninger. Naivistisk skrevet, som vel er den korrekte betegnelsen.

Språket og det rolige, men nesten suggerende drivet, passer som hånd i hanske med hovedpersonen. Et enkelt språk og en enkel sjel. I alle fall på overflaten. Leser man Anton litt mer inngående ser man følgelig en forvirret, sykelig person gjemt bak et stakkarslig, men tiltrekkende ytre. Og ser man mer nøye på språket legger man raskt merke til forfatterens finurlige bruk av sanser. Mest av alt: lukten. Vi lukter oss rett inn i det lille samfunnet.

Allerede fra starten av, etter ukevis av intens, beklemmende sommervarme, kjenner vi den sure, gjennomtrengende stanken av svette. Og jo mer alle svetter, jo mer heller de ned med brennevin. Øl. Hjemmebrent. Alkoholsvettestank. Det er ekkelt, det er kvalmende.

Det forsterker det ubehagelige i historien.

Og like plutselig som innsikten endrer vårt bilde av Anton, endres været. Praktisk talt over natten, fra en side til en annen. Indianersommeren er blitt til en iskald, lukket vinter. To ytterpunkter, akkurat som disse misjonærene som stadig banker på Antons dør. Anton lar de komme inn, lar de snakke, men han lar budskapet på ingen måte synke inn. Leseren serveres en liten dose gjemt dramatikk i bokens avslutning, hva nettopp disse misjonærene angår. Akkurat hva ønskes ei å røpes. Poenget er at leseren etterlates spørsmål og øyeblikk med undring som gjør opplevelsen av boken litt større enn man tror den er.

Gjøkungen er ingen historie som egentlig fester seg. Akkurat som at jeg enda ikke har nevnt selve plottet. Om hans nabo som skriver en roman om beboerne i blokken. At Anton får tak i manuset og blir rasende over naboens karakteristikk av seg selv. Tegneseriefiguren Anton med alle sine lyter og uappetittlige sider.

Historien i seg selv fester seg ikke. Men det er mer ved boken enn som så. Den får deg til å stoppe opp. Gruble. Tenke etter. Huske. Fundere. Grøsse litt. Den har en x-faktor.

• En spennende debut!

Bra at du fikk en annen opplevelse enn det jeg fikk. Jeg likte hverken fortellermåten eller historien så denne boka ga meg "ingenting". Var bare lettet over å bli ferdig med den:)