Jeg var barnehagebarn på åttitallet og da hadde jeg kort hår med pigg som fikk håret til å se ut som hockeysveis, noe som også var populært på den tiden:) selv om jeg har kort hår nå også har jeg det ikke så kort at jeg ikke ligner en gutt, heldigvis og det ligner heller ikke på hockeysveis. Syns uansett at kort hår er mer praktisk selv om håret mitt stort sett lever sitt eget liv... Ikke alt skal være like enkelt:)

Skulle heller ha registrert meg her med mitt vanlige navn istede for å bruke et nick, men jeg er og blir sjenert...Er jo så redd for å havne i netthets og slike greier for nettroll er jo så skumle, haha, men heldigvis har jeg ikke havnet i slike situasjoner:)

Spennende plot, funker godt med det srkeologiske og synes jeg blir godt kjent med personene uten at det blir for mye privatliv og for lite krim. Men to ting har iriitert meg hele veien; 1. Skal du lese direkte tale med aksent (jeg hørte denne som lydbok), må du beherske aksenten! Nordmennene høres ut som russere med rulle-r. Noen ganger bikker det nesten over i indisk. Det blir skrekkelig teit. 2. Det gjøres et stort nummer ut av at hovedpersonen er tjukk. Hun må ha spesialklær, hun har vondt for å bevege seg og folk rundt henne reagerer på størrelsen. Men hun er da faktsik bare noen-og-søtti kilo. Tung, ja vel, men feit? Det blir jo helt hysterisk.

Små ting i den store sammenhengen, men nok til at det trakk helhetsinntrykket litt ned. Ikke nok til at jeg ikke skal lese flere bøker i serien.

Skjønner det er en genre som tiltaler mange unge - egentlig ikke min type litteratur, men jeg må medgi at den var godt skrevet og interessant. Mer om den i bloggen

Dette er en bok man bør "tvinge seg" til å lese - en bok man ikke bør lukke øynene for.
Denne gir oss skammen i klartekst. Mer i bloggen

Boka er notert:)

Håret mitt er ikke så kort ikke gutteaktig kort, men kort nok til å rufse det opp litt. Blir det flatt ser det dumt ut haha. Hadde langt hår hele barndommen og frem til 2002 og da orket jeg ikke det lange håret mer. Det er så mye styr med det. Men greia er at håret holder seg ikke på plass da uansett om det er kort eller langt. Det er så villstyrlig haha. Men mindre arbeid med det når det er kort og jeg foretrekker det sånn, og jeg har heldigivs heller ikke gutteaktig sveis.

Jeg ligned på McGyver da jeg gikk på barnehage. Da var håret mitt like lyst som hans (håret har blitt mørkere med årene), og jeg hadde pinnkort hår med pigg, haha. Grusomt.

Syns mange er bedre til å finne på kule nick. Noen finner på nick med litt dybde i, men jeg kommer på bare tåpelige nick. Men det er vanskelig å beskrive seg selv og jeg er for sjenert til å bruke mitt hele og virkelige navn på nett:)

Er ingen fan av Northug og kommer aldri til å bli det og vil ikke være det. Har alltid syntes han er en kvalmsekk så kommer til å styre unna denne boka. Fint og ærlig vurdert:)

(Jeg har lest den norske utgaven av boka, som kom ut på Pax forlag høsten 2014.)

Om selvkontrollens mange irrganger

Jeg antar at de aller fleste som har syslet med psykologi, ledelse, coaching og tilgrensende områder er kjent med Marshmallow-testen. De færreste kjenner nok likevel til at mannen bak testen er/var Walter Mischel (f. 1930). Mischel er en amerikansk psykolog, som er spesialist på personlighetsteori og sosialpsykologi. Hans forsøk "har vært skoledannende for sosialpsykologien, og han må regnes som en gudfar for feltet", står det på bokas smussomslag.

Steven Pinker - sitert på bokas smussomslag - sier følgende om Walter Mischel:

"Walter Mischel var en av de viktigste psykologene i det tjuende århundret, og Marshmallow-testen vil sørge for at han blir blant de viktigste i dette århundret også. Vi vet, i stor grad takket være Mischels forskning, at selvkontroll er blant de viktigste faktorene for menneskets velvære, og at selv om selvkontroll har dype, biologiske røtter, kan den bli dramatisk forbedret hos individer og i samfunnet generelt. Her forklarer mesteren selvforskningsresultatene og deres betydning - klokt, tilgjengelig og med menneskelig varme."

De første forsøkene som ga psykologisk innsikt i mestring og viljestyrke ble foretatt av Walter Mischel allerede på slutten av 1960-tallet. Forsøket han er så berømt for gikk ut på å plassere barnehagebarn foran en marshmallow. Dersom de klarte å holde ut i 15-20 minutter, mutters alene i et rom og med denne ene marshmallowen foran seg, uten å spise den eller slå på en klokke for å få en voksenperson til å komme inn i rommet, ventet det en belønning på to marshmallower på dem. Siden har det vist seg at de som lyktes i å vente - som altså var i stand til å utsette behovene sine uten å kaste seg over marshmallowen - lyktes bedre i livene sine. Ikke bare fikk de jevnt over høyere utdannelse og mer penger i banken, men de var også lykkeligere i sine ekteskap og var i stand til å ivareta mer stabile vennskap. De hadde dessuten bedre helse, mindre rusproblemer og et mer positivt selvbilde. Kort sagt kan man si at evnen til selvkontroll tidlig i livet hadde utrolig mye å si for hvordan resten av livet ville arte seg.

Interesserte kan lese mer om Stanford marshmallow experiment på Wikipedia. (Prøv også å søke opp Youtube-videoer med stikkordet "marshmallows".)

Hemmeligheten bak selvkontroll er å vite hvordan man skal "kjøle ned" en fristelse. Makten ligger nemlig ikke i selve stimulusen, men i hvordan du tenker om den. Dersom du forventer å bli veldig sliten etter en treningsøkt, er sannsynligheten for at du trener i det hele tatt, svært liten. Tenker du derimot på alt overskuddet og ikke minst velværet du kommer til å føle etterpå, blir den berømmelige dørstokkmila borte. Dette kompliseres imidlertid av om vi er triste eller glade i utgangspunktet.

"Sammenlignet med mennesker som er lykkelige, er de som har kronisk anlegg for negative følelser og depresjon, også tilbøyelig til å foretrekke umiddelbare, men mindre attraktive belønninger fremfor utsatte og mer attraktive belønninger." (side 39)

I boka skiller Mischel mellom det varme, emosjonelle systemet og det kjølige kognitive systemet. Det varme, emosjonelle systemet handler om det limbiske systemet med primitive hjernestrukturer og amygdala, som spiller en avgjørende rolle for fryktreaksjoner i seksual- og lystatferd, og mobiliserer kroppen raskt til handling uten å tenke eller reflektere over konsekvensene. (side 45) Det kjølige systemet er kognitivt, komplisert og reflekterende, og tar lenger tid å aktivere (side 47).

"Det kjølige, kontrollerte systemet er avgjørende for fremtidsrettede beslutninger og forsøk på selvkontroll av den typen som kartlegges i marshmallow-testen. Det er viktig å være oppmerksom på at intenst stress demper det kjølige systemet og fremhever det varme. Disse to systemene samhandler sømløst hele tiden i et vekselforhold: Når det ene blir mer aktivt, blir det andre mindre aktivt. Selv om vi svært sjelden har med løver å gjøre, står vi hver dag overfor den moderne verdens endeløse stressituasjoner der det varme systemet ofte er "oppe" slik at vi sitter igjen med det kjølige systemet "nede" nettopp når vi trenger det mest. (side 47)

Mischel er i sin bok inne på mange spennende temaer som hva er opphavet til selvkontroll, hvor tidlig kan man merke at et barn faktisk har selvkontroll og hva skiller de som har det fra de som ikke har det (i like stor grad) osv. Underveis er han innom eksperimenter jeg først og fremst kjenner gjennom tilknytningsteorier i forholdet mellom mor og barn (mentalisering, jf. Per Wallroths "Mentaliseringsboken", som jeg har omtalt på bloggen min), herunder hvilken betydning mors barneoppdragelse har på strategiene for selvkontroll og den tilknytningen barnet utvikler. Og hva med mødre - dem jeg personlig kaller "etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg-mødrene" - som tror de er opptatt av barnas behov, men som egentlig kun er opptatt av egne behov (uten at de skjønner det selv)? (I boka sammenlignet med Portnoys mor i Philip Roths roman "Portnoys besværlige liv" ...)

"De to systemene - det ene varmt for å håndtere umiddelbare belønninger og trusler, det andre kjølig for å håndtere utsatte konsekvenser - fungerer sammen. Når det ene blir mer aktivt, blir det andre mindre aktivt. Utfordringen er å vite når det er best å la det varme systemet vise vei, og når (og hvordan) vi får det kjølige systemet til å våkne." (side 73)

Født sånn eller blitt sånn? Det er helt klart at genene har mye å si for hvordan vi er, men det har miljøet også. Og ikke minst hvordan vi og omgivelsene rundt oss tenker om oss selv. Ting kan lett bli en selvoppfyllende profeti, ut fra hvordan vi tenker om dem. Dersom man er over gjennomsnittet intelligent trenger man ytre stimuli for å utvikle seg, og man blir på et vis "dummere" dersom miljøet rundt en ikke belønner en intellektuell væremåte, men holder den nede. Tilsvarende blir man "mer intelligent" av å befinne seg i et intellektuelt stimulerende miljø, selv om man fra fødselen av ikke fikk mer enn høyst ordinære evner utdelt. Miljøet påvirker oss med andre ord både positivt og negativt.

"Emosjonelle anlegg har også innvirkning på hvor godt, hvor raskt og under hvilke betingelser forskjellige barn er i stand til, eller ikke i stand til, å styre oppmerksomheten, utsette behovstilfredsstillelse og utvise selvkontroll etter hvert som de utvikler seg og blir eldre. Hvor arvelige er disse emosjonelle trekkene? De fleste som stiller dette spørsmålet, er klar over, etter å ha tenkt seg om et øyeblikk, at svaret utvilsomt må være en kombinasjon av både arv og miljø." (side 79)

Eksekutive funksjoner (EF) (se mer om dette i Store Norske Leksikon), dvs. mestringsferdighetene, har betydning for evnen til selvkontroll og behovsutsettelse. De barna som besto Marshmallom-testen, dvs. at de klarte å vente på en dobbel belønning, hadde alle tre trekk ved EF som var felles.

"For det første måtte de huske og aktivt minne seg selv på målet de hadde valgt, og alternativet ("Hvis jeg spiser én nå, får jeg ikke to senere"). For det andre måtte de vurdere hvordan de lå an med hensyn til å nå målet, og så foreta nødvendige justeringer ved å være fleksible med å la oppmerksomheten og erkjennelsen veksle mellom tanker rettet mot målet og teknikker for å redusere fristelsen. For det tredje måtte de undertrykke impulsive reaksjoner - som å tenke på hvor tiltalende fristelsene var, eller strekke ut hånden for å ta dem - som ville hindre dem i å nå målet." (side 98)

Ekstra spennende synes jeg det er at Mischel også trekker inn Martin Seligmann og hans forskning på forskjellen mellom optimistiske og pessimistiske forklaringsmønstre. Dette har Seligmann redegjort for i sin bok "Ekte lykke", som jeg har omtalt på bloggen min tidligere. Når optimistene ikke får til noe, tenker de gjennom hvordan de kan klare det neste gang dersom de gjør noen endringer i strategiene sine. En pessimist tar fiaskoen som et bevis for at de ikke vil klare det dersom de prøver på nytt.

Seligmann hevder følgende:

"Opptakseksamener til universitetet måler talent, mens forklaringsmønstre forteller deg hvem som gir opp. Det er kombinasjonen av å være rimelig talentfull og ha evnen til å holde det gående når man står overfor nederlag, som fører til suksess. (...) Det du trenger å vite om noen, er om de vil holde det gående når ting blir frustrerende." (side 108)

Innenfor coaching-litteraturen er det en metode som heter visualisering. Det man egentlig gjør er å leve seg inn i følelsene på forhånd (ved å aktivere det varme systemet), samtidig som man tenker kjølig gjennom hva som må gjøres og er føre var (ved å aktivere det kjølige systemet). (side 128). Når noe er kjent på forhånd, er det enklere å holde det varme systemet under kontroll. Denne bevisstheten kan også ha en beskyttende verdi fordi den kan bidra til å hindre at de svake punktene man har en tilbøyelighet til, fører til destruktiv atferd. "Derfor er det verdt å fremme evnen til selvkontroll hos barna våre og hos oss selv." (side 150) Hele poenget med boka er nemlig å få frem at det går an å trene opp bedre selvkontroll. Vi er med andre ord ikke prisgitt våre gener en gang for alle!

"Å klare å utsette behovstilfredsstillelse og utvise selvkontroll er en evne man har, et sett med kognitive ferdigheter, som på samme måte som alle evner enten kan bli brukt eller ikke bli brukt, noe som først og fremst avhenger av motivasjonen til å bruke den." (side 169)

Hva er det som skjer når presumptivt dyktige og suksessfulle mennesker begår tabber - som oftest av seksuell eller øknomisk art - som er egnet til å ødelegge hele deres karriere? Hvordan er det mulig å være så talentfull og dyktig på et område, og så dum/idiotisk på et annet område? Avisene er fulle av slike historier, og kanskje handler det om mennesker som tror de er hevet over reglene som gjelder for alle oss andre? Kanskje er dette dessuten n´te gang de har gjort de samme dumme tingene, og fordi de slapp unna de foregående gangene, trodde de at det bare var å fortsette? Uansett - det er fullt mulig å ha en slik "dobbel natur". Det handler om motivasjon og om hva som aktiverer hhv. det varme og det kalde systemet vårt. Folk er jevnt over heller ikke så konsekvente som vi liker å tro, understreker Mischel.

Mischel har forsket på barn med atferdsvansker, og presenterer i bokas kapittel 15 (fra side 174) en modell for å finne de ømme punktene. Hva er triggerne for det varme systemet vårt? Man trenger ikke å være et barn med atferdsvansker for å kunne ha stort utbytte at å utforske sine egne triggerpunkter. Noen blir fryktelig sjalu dersom andre får til ting de selv ikke får til, og legger vedkommende for hat. Andre er svært redde for avvisning, rett og slett lett krenkbare, og dersom de opplever den minste avvisning fra et menneske er det over og ut med vedkommende. Dersom man derimot er mer trygg på seg selv, vil man i det minste vite hva som er mitt og hva som er ditt, og hva man selv kan gjøre noe med. Dessuten er man tilbøyelig til å ville gi andre flere sjanser, før man feller endelige dommer over dem.

Hva er ditt "verbale aggresjonsnivå"? Dette kan man finne ut ved å føre dagbok, hvor det som utløste en stress-situasjon noteres ned. Gjennom å beskrive reaksjonene sine hver gang de utløses av de varme faktorene fra dag til dag, kan det dukke opp et mønster som forteller hva som er den egentlige bakenforliggende årsaken til det hele. Da vil man mest sannsynlig oppdage at det hele ikke handler om de andre, men om en selv. Og det som handler om en selv, kan man gjøre noe med - dersom man man altså ønsker det. Man er med andre ord ikke offer for omstendighetene. En større bevissthet rundt dette, og verden ville blitt et atskillig mer fredelig sted å leve i! Alt for mange konflikter handler om å skylde på andre (gjennom å eksternalisere eller projisere) for ting som egentlig handler om en selv.

Og med dette skjønner vi at marshmallow-testen handler om så mye, mye mer enn marshmallows. For belønningen kan like gjerne være et styrket vennskap eller ekteskap, unngåelse av en konflikt, at man klarer å stå imot et kalorikt måltid mens man er på slankekur, ikke tar "bare én sigarett" når man egentlig har sluttet osv. Marshmallowen blir dermed et bilde eller et symbol på alt vi har lyst på.

"Men uansett hvor god selvkontroll man har, finnes det situasjoner som kan sette viljestyrken ut av spill og føre til at velfungerende mennesker blir traumatisert til noe som kan virke irrasjonelt og faktisk som galskap." (side 183)

John Cheevers novelle "Engelen på broen" fra 1961 handler egentlig om effekten av kognitiv terapi lenge før den kognitive terapien ble "oppfunnet". Mischer viser til Albert Banduras forskning rundt dette med fobier, som blant annet handler om å knytte gode mestringsstrategier til situasjoner som tidligere har trigget angst. Filmen "Kongens tale" trekkes også frem (linken fører til min omtale av filmen). Det er med andre ord nødvendig å skape nye assosiasjoner eller forbindelser til hendelsen som utløser angst.

Finnes det noe slikt som utmattet viljestyrke? Det siktes til at når vi har gjort eks antall gode valg i løpet av en dag, så blir viljestyrken sliten og vi er mer og mer tilbøyelig til å gjøre dårlige valg (eller strengt tatt ikke valg i det hele tatt, fordi vi kun handler på impuls med raskest mulig behovstilfredsstillelse som resultat). Nei, mener Mischel. Det hele koker ned til motivasjon. Vi vet at når vi er tilstrekkelig motivert, kan vi holde det gående hvor lenge det skulle være.

"Hvis du tror du får energi og ikke blir uttømt av ikke å gi deg på vanskelige oppgaver, vil det da beskytte deg mot at viljekraften utmattes? Ja, slik er det faktisk: Hvis et menneske ledes til å tro at anstrengende oppgaver vil styrke dem i stedet for å tappe dem, gjør de det bedre på etterfølgende oppgaver. Når folk for eksempel ble oppmuntret til å tro at de ville få energi av å kunne kontrollere ansiktsuttrykkene sine (som ikke å vise følelser), gjorde de det bedre på den etterfølgende oppgaven der de skulle gripe hardt rundt et håndtak. Det de skulle gjøre etterpå, tok ikke skade av det de hadde gjort tidligere, og jeg-ene deres ble ikke uttømt." (side 194)

I bokas siste del - Del III Fra lab til virkelighet - oppsummerer Mischel funnene sine. (side 203 flg.) Det han fant ut gjennom år med forskning var at noen mennesker er bedre i stand til å motstå fristelser og regulere smertefulle følelser enn andre, hvilket ikke overrasket ham. Mer overraskende er det at forskjellene som vises i førskolealder, er stabile over tid for de fleste mennesker, men ikke for alle. Forskjellene forutsier betydelige psykologiske og biologiske følger gjennom hele livet. På den annen side stemmer det ikke at viljestyrke er et medfødt karaktertrekk man enten har eller ikke har mye av. Det går an å trene opp selvkontrollferdigheter, både hva gjelder det kognitive og emosjonelle! Noen har selvsagt lettere for dette enn andre, rett og slett fordi vi trigges av forskjellige ting. Selvkontroll består av mer enn bare besluttsomhet, og krever i tillegg både strategier og innsikt og mål og motivasjon - også for at utholdenhet eller "tæl" skal bli en belønning i seg selv. Vi er mao. ikke prisgitt våre gener eller vårt miljø.

Et liv med for mye utsatt behovstilfredsstillelse kan imidlertid bli en trist affære. Poenget er å vite når vi skal vente på flere mashmallows og når vi skal spise dem. Dersom vi ikke lærer evnen til å vente, kommer vi heller ikke til å ha valget mellom å vente eller å la være å vente. (side 239)

"Når jeg blir bedt om å oppsummere den grunnleggende meldingen for forskningen på selvkontroll, trekker jeg frem Descartes´ berømte utsagn "cogito, ergo sum" - "jeg tenker, altså er jeg". La oss ut fra det som har kommet frem om sinn, hjerne og selvkontroll, gå fra hans påstand til "Jeg tenker, altså kan jeg endre det jeg er". For ved å endre den måten vi tenker på, kan vi endre det vi føler, gjør og blir. Dersom det fører til spørsmålet "Men kan jeg virkelig forandre meg?", svarer jeg med det Georg Kelly sa til sine terapiklienter når de spurte ham om de kunne få kontroll over livene sine. Han så dem dypt inn i øynene og sa: "Har du lyst til det?" (side 244-245)

Ikke visste jeg at Marshmallow-testen handlet om så mye mer enn førskolebarna og marshmallowene i testrommet og hvordan det gikk med dem videre i livet, før jeg leste denne boka. Sjelden har jeg lest en så til de grader interessant og klok bok om viljestyrke som nettopp denne! Skrevet som den er av selvkontrollforskningens far, Walter Mischel! Forskningen handler om menneskets natur, hva som gjør oss til dem vi er og hva som ligger bak valgene vi gjør for våre liv. Våre liv er summen av en hel masse valg, og da er det nettopp spennende å finne ut av hvordan vi kan få enda mer ut av våre liv. Manglende selvkontroll har nemlig ødelagt mer enn ett liv ...

Mischel gjør forskningen ekstraordinært spennende å lese, fordi han knytter denne til konkrete mennesker - store og små - som han har møtt underveis i sin karriere. Disse menneskene beskriver han både med respekt og varme. Det beste av alt er at selv de mest "håpløse tilfeller" kan trene seg opp til å få større grad av selvkontroll, men dette krever at de miljømessige forholdene ligger til rette for dette. I så måte blir Mischels beskrivelse av de fattige New York-barna som var så heldige å få gå på KIPP-skoler, et ideal å strekke seg etter. Selv det vi oppfatter som vellykkede mennesker har mye å lære av denne boka, for alle har vi vel i større eller mindre grad noen ømme punkter hvor vi trenger å trene oss på å overstyre det varme systemet og kjøle det ned med det kalde, kognitive systemet som også tar i betraktning langtidsvirkningene og ikke bare øyeblikkets tilfredsstillelse eller behov (som vi "velger" uten å være klar over det, automatiserte som slike "valg" er i sin natur).

Denne boka burde vært pensum for alle som jobber med barn! Selv synes jeg det er litt sørgelig at kognitiv atferdsterapi ikke har bredere støtte i psykolog-standen i Norge. Her har vi faktisk mye å lære av amerikanerne, som har kommet mye lenger enn oss! Innenfor coaching er derimot kognitive adferdsstrategier utbredt som metode, og velkjent som en vei å gå for å få til endringer i tanke-, følelses- og atferdsmønstre. Denne boka om Marshmallow-testen supplerte mye av det jeg har lest tidligere, og for meg ble den en spennende pageturner rett og slett. Ekstraordinært morsomt at nettopp Walter Mischel har skrevet en bok om dette temaet!

Stillferdig om ensomhet og isolasjon

Generelt om det å debutere som forfatter i Norge:

Jeg innrømmer det like godt med det samme! Mitt hjerte brenner litt ekstra for norske debutanter, som forsøker å bli lagt merke til i mylderet av alle nyutgivelsene som kommer hvert eneste år. At dette ikke er enkelt, viser ikke minst en artikkel i NRK publisert 9. mars 2015 med tittelen "Vinner-debutanter ikke lagt merke til". Videre kunne vi i ingressen lese følgende:

"De to debutantene som ble tildelt priser av Kulturdepartementet i dag er oversett av de tradisjonelle medienes litteraturkritikere. En av vinnerne takket i stedet bokbloggere for oppmerksomheten."

Det hjelper ikke en gang å skrive god litteratur. Oversett blir de aller fleste likevel - og debutanter i særdeleshet. Mange av de nye fortellertalentene som debuterer, kommer følgelig aldri ut med flere bøker. De gir ganske enkelt opp. Man trenger nemlig en sterk økonomi i ryggen for å ha råd til å skrive bøker som ikke selger. Og det er en myte at god litteratur selger helt av seg selv. I denne konteksten kjenner jeg på sterk aversjon når jeg ser dårlig litteratur bli tilbudt pallevis i bokhandlerne. Psykologien i markedet er at de fleste vanlige lesere får en følelse av at "oi - dette må være en bra bok, siden alle tør å satse så veldig på akkurat denne boka!" Møtet med pallene er så massiv at man ikke kommer seg videre til hyllene, der anonyme bokrygger møter en.

Tenk om flere kunne ha tenkt mer slik:

Jenssen er mer opptatt av de mange utgivelsene enn enkelte bestselgere.

– Gyldendals «Fifty Shades of Grey», som er flere bøker, gjør kanskje et synlig utslag på resultatene. Men for oss er det viktigere å selge 100 eksemplarer ekstra av hver bok – enn å få frem den ene oppsiktsvekkende megaselgeren, sier Jenssen. (Kilde: Arikkel i Dagens Næringsliv 24. februar 2015 - med overskriften "Danker ut Gyldendal")

Hvem er Vibeke Riiser-Larsen?

Vibeke Riiser-Larsen kom tidligere i år ut med sin debut-bok "Et sted skinner det". Jeg har både forsøkt å finne ut hvem hun er, og ikke minst om det er noen av de profesjonelle anmelderne som har viet denne boka oppmerksomhet.

Vibeke Riiser-Larsen er 41 år gammel og er fra Oslo. For tiden studerer hun sosiologi. Hun har alltid likt å skrive. (Kilde: Beathes bokhylle) Mer enn dette har jeg ikke klart å finne ut om forfatteren, heller ikke på Aschehougs nettsider. Det er for øvrig bare på bloggene Beathes bokhylle og Leseløven, jeg så langt har funnet noen omtaler av boka, som har vært i salg i to måneder allerede. Ikke en eneste profesjonell anmelder har omtalt boka! Ikke denne heller ... Sånn sett er hun i "godt selskap", Vibeke Riiser-Larsen ... Det den vanlige leser bør merke seg er at mangelen på omtaler ikke sier noe som helst om en bokas kvalitet (eller mangel på sådan).

Om boka:

Ungjenta Sigrid jobber i informasjonsdisken i en butikk som til forveksling minner om Claes Ohlsson ut fra varesortimentet som nevnes jevnlig utover i boka. Jobben er ensformig, men Sigrid setter sin ære inn på å bli flink. Dette går ut på å kunne utenat mest mulig om hvor kundene kan finne de ulike varetypene. Hun må også takle vanskelige og sure kunder. Dem møter hun med stoisk ro og saklighet.

"Hun hadde pause med Odd som stod i kassen. Odd fortalte om en tante han hadde, som hadde fått igjen på skatten. Bare 326 kroner. Men likevel. Han hadde lest i avisen at det var mange som ble lurt av den elektroniske selvangivelsen, men dette med tanten hans viste at systemet tross alt fungerte.

Sigrid bare hørte på. Sa ingenting. Det trengtes heldigvis ikke, for Odd pratet i vei så lenge han hadde et publikum. Han skulle overta gården etter faren sin. En grisefarm, for sikkerhets skyld. Odd mente at det luktet så vondt der at han fikk migrene allerede tjue minutter før han kom frem. Han hadde ingen kone. Eller kjæreste. Bare damer han traff på nettet som dumpet ham etter den første kaffen." (side 7-8)

Sigrids liv er temmelig monotont. Ikke bare er jobben monoton, men det skjer også svært lite i livet hennes. Hun har ingen venner, og er henvist til å fylle livet sitt med en form for innhold helt på egen hånd. Moren er syk og må ta piller for ikke å bli lei seg, og tante Else følger opp både henne og Sigrid. Hver fjortende dag ringer nemlig tante Else for å høre hvordan det går, og Sigrid har kommet i hu med at hun like godt kan ta telefonen. Ellers får hun både tante Else og faren på døra før hun får snudd seg, og så mye kontakt ønsker hun rett og slett ikke. Sånn sett er det helt greit at faren bare ringer et par tre ganger i året. Oppe på loftet står det en fryseboks, hvor Sigrid putter alle musene - og av og til en rotte - som hun finner i musefellene hun har satt ut ...

At Sigrid ikke er helt som andre, skjønner vi fort. Men er det ensomheten eller evnene hennes det skorter på? Eller forsterker det ene det andre? Måten hun betrakter verden på forteller i alle fall noe om et liv med lite ytre stimuli. Et liv som først føles levende når hun står overfor de døde musene, og betrakter det som er inni dem ... Samtidig finner hun alltid en forklaring på ting, eller skjønner at det er mye hun rett og slett ikke forstår. Episoder som er egnet til å fremkalle latteren hos oss lesere, men som kanskje først og fremst egentlig er litt triste ... ?

"Da alle var kommet og hadde fått kaffe og funnet plassene sine, kom en dame med sort skjørt og jakke som var i forskjellig stoff, frem på gulvet midt i ringen og sa velkommen. Hun hadde mye sminke og skjev munn. Sigrid tenkte at det kanskje var fordi hun hadde hatt slag. Eller så hadde hun bare bommet med leppestiften. Det var vanskelig å si." (side 163)

Men noe skjer etter hvert i livet til Sigrid, som til daglig går rundt med et navneskilt på jobben, som forteller at hun heter Torill. En dag blir hun nemlig bedt om å gjøre innkjøp for en nabo hver fredag. Jobben er godt betalt, fordi ingen så langt har orket å ta dette på seg. Halvorsen lukter nemlig vondt og han sikler når han snakker. Dessuten dukker Snorre opp i Sigrids liv. For første gang i sitt liv får hun seg kjæreste.

Like fullt ... etter hvert går det meste skeis. Blant annet blir Sigrid trakassert av det forrige verneombudet på jobben, Ragnhild. Ragnhild har vel ikke akkurat de beste antennene for forskjellighet på arbeidsplassen, og hun tråkker på den sarte sjelen som Sigrid er - uten å fatte konsekvensene av det hun gjør ... Sigrid som balanserer så hårfint på en knivsegg, der det skal så lite til for at hun skal vippe ned på feil side ... Og tilsvarende skal det egentlig uhyre lite til for at hun skal holde sitt liv gående, slik det alltid har vært.

Denne boka berørte meg dypt. I og for seg beskrives et miljø som er veldig, veldig annerledes mitt eget liv. Samtidig kommer man fra tid til annen i kontakt med en Sigrid eller en Odd. Fordi boka bidrar til å gi innsikt i hva som rører seg i en person som Sigrid, har vi godt av å lese dette. Hun er jo langt mer enn det arbeidskollegaene hennes ser. Med tilsynelatende enkle virkemidler tar forfatteren oss med inn i en stemning, som både er urovekkende og spennende. Med psykologisk innsikt viser hun oss hva som skjer når et lett krenkbart og ensomt menneske møter uforstandige mennesker i sitt miljø. Ekstra spennende er det å få innblikk i hvordan et hvert menneske har sin egen logikk for hva som driver dem til å gjøre nettopp det de gjør. Uansett hvor annerledes og fremmed dette kan virke for andre mer velfungerende mennesker, slutter jeg aldri å la meg fascinere av hvor forskjellig virkeligheten kan fortone seg, alt etter hva man er utrustet med i utgangspunktet. I dette tilfellet en sart og ensom sjel, som faktisk får ting til å fungere et langt stykke på vei ... Inntil alt bare rakner ... Det gjorde vondt å lese denne historien!

Boka er godt skrevet, og det skal bli spennende å følge Vibeke Riiser-Larsen videre! Denne boka anbefaler jeg varmt!

Jeg har fredag den 13 som favorittdag, jeg også. Har så og si fredag den 13 hver dag, så jeg merker egentlig ingen forskjell, haha. Jeg har i hvert fall ikke mye flaks i livet, men heller det motsatte. Men ikke alle er født med gullhår i ræva. Sånn er det bare:)

Det jeg skal lese i helga har ikke forandret seg så mye fra sist helg fordi jeg har lest svært lite denne uka. Har vært mest interessert i å deppe og se på bøkene istedet for å lese i dem, så håper jeg kommer til å lese mer i bøkene i helga istedet for å bare se på dem. Har jo mange bøker som venter på å bli lest.

I helga skal jeg begynne på Glassbarna av Kristina Ohlsson (ble ferdig med Sju dager i september av Jørgen Gunnerud) i går kveld. Nattlektyren er Rebecca av Daphne du Maurier. Den er jeg snart ferdig med for har ikke mange sider igjen. Og jeg sliter fremdeles med Good omens av nylig avdøde Terry Pratchett som han skrev sammen med Neil Gaiman. Har lest i Good omens i flere uker nå fordi det går trått og har ikke orket å lese i den hver dag. Men har den som en slags avveksling bok, en bok jeg leser ved siden av andre bøker. Hvis jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på; Hei, jeg heter Lars ... (en alkoholikers dobbeltliv) av Lars Kittelsen.

Kommer selvfølgelig ikke til å bli ferdig med alle disse i helga, men forhåpentligvis med en eller to av dem. Og at jeg forhåpentligvis får lest mer nå enn det jeg har gjort ellers i uka.

Jeffery Deaver har jeg ikke lest noe av ennå ... men har boka The bone collector (som jeg har sett filmatiseringen av) stående ulest i en av bokhyllene. Vil lese noe av Deaver en dag for innbiller meg at han skriver mørk krim/psykologiske thrillere og det har jeg sansen for. Så tror kanskje bøkene hans er noe for meg.

God helg til deg også:)

Ps: Selv om det bare er en måned siden sist det var fredag den 13 og jeg så filmen Fredag den 13 da også (den originale fra 1980, selvfølgelig), kommer jeg nok til å se den igjen i kveld også. En tradisjon er en tradisjon:)

Fint at du tok deg tid til det og det er bare å skrive om bøker når du orker. Ingen press, altså:) Men takk for at du skrev om denne.

Jeg liker bøker som utfordrer og som ikke alltid gir svar. Lei av å lese bøker som gir meg alt med en teskje. Det blir bare kjedelig. Jeg liker bøker der det står mye mellom linjene og som har mange undertoner. Få seg selv til å tenke hva jeg ville ha gjort i den og den situasjonen. Slike bøker setter jeg pris på, men dessverre har jeg ikke kommet over slike bøker ofte. Jeg er vel for kravstor, haha.

Kvinne går til lege - mann går på byen har jeg hørt om, men aldri lest. Kanskje jeg skal gi den en sjanse siden jeg likte Du forsvinner, så godt. Så takk for tips:)

Rufsa, eller Rufsetufsa som jeg egentlig kaller meg er fordi jeg har kort hår som lever sitt eget liv. Hadde langt hår for over ti år siden, men klarer ikke å ha langt hår fordi det er for mye styr med det. Men det er ikke enklere med kort hår heller for håret mitt lever sitt eget liv og legger seg aldri på plass, og blir aldri som jeg vil ha det. Så derfor kom jeg på Rufsetufsa. Jeg ser alltid litt rufsete ut på grunn av mitt villstyrlige hår. Og jeg er også alltid veldig dårlig på å funne på nick til meg selv på nettet. Andre kommer på morsomme og av og til kloke nick, mens jeg bare kommer med rare og teite nick å gjemme meg bak, haha. Kunne jo ha lagt ut mitt egentlige navn som mange av dere andre gjør, men det er jeg for sjenert til.

Så rufsa/rufsetufsa er bare et dårlig nick som jeg har valgt for jeg er ikke kreativ til å komme på gode nick:)

Jeg har slaktet mange bøker som andre har elsket. Bøker som har blitt overhyped, altså fått litt vel mye oppmerksomhet og som mange andre har elsket, har jeg som regel ikke likt. Så det er ikke første gang jeg slakter en bok. Jeg slakter heller ikke bøker bare for å være ekkel. Men en mening er en mening. Noen bøker elsker man, mens andre bøker blir ikke så godt likt og det er bare menneskelig:) Og man kan ikke alltid like det samme:) Men det gjør verden bare interessant. Syns delte meninger om noe er mer interessant enn når alle sammen er enige:)

Og det med lynlim var selvfølgelig metaforisk ment, en beskrivelse på hvor tregt lesingen gikk:) Boka var rett og slett kjedelig og ga meg "ingenting". Jeg ble bare glad for å bli ferdig med boka rett og slett:)

Takk, Monica. (Så det var noe med navnet ja, men det var ikke til å misforstå). Jeg har ikke den debut-romanen nei, og den er ikke på biblioteket - så jeg lar det bero. Men jeg synes det alltid er lurt å lese flere bøker fra samme forfatter for å danne seg et bilde. (Dvs - selvsagt av de forfatterne man i utgangspunket tror er interessante)

Jeg hadde en annen engelsk utgave av denne. Da har jeg fått med meg tre av John Williams romaner - en overraskelse ble hver av dem. Utrolig at det ikke ble mer "oppstyr" om denne da den kom i 1960 - en fantastisk flott roman. Jeg er i utgangspunktet over hodet ikke fan av "Western" romaner - men dette var egentlig noe ganske annet enn det jeg tradisjonelt har forbundet med det. (Mer omtale i Reading Randi )

Siste bok i fossefallserien. Ingenting varer evig ...

Sykdom rammer den siste boka i fossefallserien. Kajsas elskede mann, Victor, svimer plutselig av og blir liggende i sengen i flere dager. Hun og deres nærmeste er fra seg av bekymring. Vil han overleve eller vil denne stygge sykdommen ta livet av ham?

Helt siden 2009 har jeg fulgt denne romanserien som en trofast hund og det er den første serien fra NorskeSerier jeg har lest. Grunnen til at jeg ville lese Fossefall i det hele tatt var på grunn av den mystiske kappekledde som hjemsøkte Finnskogen og all den overtroen Finnskogen var fylt med. Jeg har jo stor sans for det overnaturlige,og det virket som en mørk romanserie blandet med historisk bakgrunn. Og jeg må innrømme at de første bøkene var veldig spennende, men syns at Fossefall mistet gnisten litt etter omtrent 30 bøker. Men som den trofaste hunden jeg er fortsatte jeg å lese Fossefall og leste til siste slutt.

Personlig syns jeg romanserien var bedre da Amalie var hovedpersonen før datteren hennes, Kajsa tok over. Skjønner jo at en såpass lang romanserie trenger utvikling og da er det nye karakterer som tar større plass for å ta over hovedrollene. Men jeg likte egentlig ikke Kajsa noe særlig. Syns hun blir fort masete, sytete og er litt irriterende. Amalie var lettere å like på mange måter. Litt mer jordnær og triveligere. Mer spennende å lese om. Så syns romanserien mistet ekstra gnist da Kajsa tok over hovedrollen og Amalie ble dratt mer i bakgrunnen. Men slikt skjer jo i lange romanserier - forandringer må til enten vi liker det eller ikke. Også syns jeg det ble mindre av mytene og det overnaturlige i de siste bøkene. Det var det ikke så mye av og det var et stort savn.

Selv om denne siste boka ikke er spesielt tankevekkende eller hjemsøkende, er jeg lettet over at jeg valgte å gi denne romanserien en sjanse. Jeg har tross alt lest alle 55 bøkene i serien, og romanserien har gitt meg både spenning og gitt meg noe å se frem til. Bøkene ble gitt ut en gang i måneden. I begynnelsen leste jeg dem en gang i måneden, men midt i serien leste jeg dem sjeldnere, men jeg fullførte og ville følge denne fossefallgjengen videre. Vite mer om ondskapen denne fossefallgjengen måte slite med og de hverdagslige utfordringene de ble møtt av før i tiden.

Hånd i hånd er som sagt den aller siste boka i fossefallserien, og siden den sitse boka ble litt som forventet, så var ikke boka all verdens. Man vet hva man får, men likevel vil man vite om man får rett eller ikke. Ikke den beste boka i serien siden det er mest oppramsing om hva som har hendt tidligere og en samletråd av bikarakterene, hvor i livet de er, så var dette en lettlest og en forventet slutt.

Dette blir en litt rotete anmeldelse, en blanding av den siste boka og hele romanserien. Grunnen er at jeg kan ikke si så mye om den siste boka hvis flere har tenkt å lese romanserien, og dette blir en slags helheltsinntrykk av serien. En slags avslutningsanmeldelse vil jeg kalle det.

Fossefall er en serie som er lett å bli avhengig av, og selv om den var mye bedre før og selv om den siste boka får en litt svak terningkast, vil jeg gi hele serien en svak femmer. Grunnen er at den ga meg lyst til å lese alle de 55 bøkene, romanserien består av mange mystiske og spennende myter og inneholder mange spennende karakterer av mange slag. Vemodig å ta farvel med denne fossefallgjengen jeg har lest om i så mange år, men alt tar jo slutt en gang. Og av og til føles det rett når ting tar slutt.

Flere som har lest Fossefall?

Jeg følte det litt på samme måte uten at jeg fikk helt satt ord på hva det var. Og på en måte passet ikke alt det personlige inn i boka. Boka ble litt "todelt" på den måten, hvis du skjønner hva jeg mener?