Takk for tipset, nå har jeg reservert hennes novellesamling på biblioteket.

Skulle likt å vite HVORFOR du mener det er en dårlig roman(?)

Første bind i Knausgårds encyklopedi

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er i gang med et nytt bokprosjekt; en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten i fire bind - med navn etter de fire årstidene. "Om høsten" er den første boka i serien. Den andre heter "Om vinteren". De to neste - "Om våren" og "Om sommeren" kommer ut senere i år. Selv begynte jeg med "Om vinteren" først, og denne har jeg omtalt her på bloggen for kort tid siden (linken går til bloggomtalen min). Hver av bøkene er illustrert av spesielt utvalgte kunstnere. Mens "Om vinteren" er illustrert med vinterbilder av Lars Lerin, er "Om høsten" illustrert med høstmotiver av Vanessa Baird.

Siden hver av bøkene dekker en fjerdedel av et år, er det naturlig at hver av dem er delt inn i tre - en del for hver måned. Hver av delene i "Om høsten" har i tillegg overskriften "Brev til en ufødt datter". Det er til denne ufødte datteren fortelleren henvender seg - i den grad han henvender seg til andre enn oss lesere. Etter å ha lest halvparten av bøkene som inngår i encyklopedien, har jeg dannet meg et inntrykk av at hele kroppen skal beskrives. Mens nesen, ørene og hjernen blir utførlig beskrevet i "Om vinteren", er det munn, fingre, kjønnslepper, ansikter og øyne - i tillegg til kroppsvæsker som piss og blod - som beskrives i "Om høsten". Og når det gjelder dyrene, får vi her høre om frosker, veps, niser, huggormer, maneter, grevlinger, lus, fluer og rovfugl. Det aner meg at disse temaene vil bli ytterligere supplert i de kommende bøkene i serien.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: få kan som Knausgård beskrive hva det skulle være, og ikke bare få dette til å høres interessant ut. I tillegg blir det stor litteratur av det. Og så er det atter slik at det er når han beskriver det universelt menneskelige at han er aller best. Eller når han skriver om litteratur.

I kapittelet om ensomhet skriver han om sin far, og for alle oss som har lest Min kamp-bøkene, gir dette sterk gjenkjennelse. Faren som ikke hadde venner, bare kollegaer. Faren som skydde det sosialt intime ...Var han noen gang ensom?

"Dette la jeg ikke merke til den gangen. Først da han døde og vi fant dagboken hans, kunne jeg se livet hans i det lyset. Han var opptatt av ensomhet, han hadde tenkt mye på det. "Jeg har bestandig kunnet gjenkjenne de ensomme", skrev han i dagboken. "De går ikke på samme måte som andre. Det er som om de ikke bærer noen glede, noen gnist i seg, enten de nå er kvinner eller menn." Et annet sted skrev han: "Jeg leter etter et ord for det motsatte av ensomhet. Jeg skulle gjerne finne et annet ord enn kjærlighet som er altfor utskjemt og utilstrekkelig. Ømhet, fred i sjel og sinn, felleskap?" Fellesskap var et godt ord for det. Det er det motsatte av ensomhet. Hvorfor han ikke kjente det, vet jeg ikke. Det er en av de gode følelsene i livet, kanskje den beste. Likevel gjør jeg ofte som ham, lukker døren bak meg og er alene. Jeg vet hvorfor jeg gjør det, det er godt å være alene, for noen timer å stå helt utenfor alle de kompliserte båndene, alle de små og store konfliktene, alle krav og forventninger, alle viljer og ønsker som bygger seg opp mellom mennesker, og som allerede etter kort tid blir så tett sammenvevd at både handlings- og refleksrommet innskrenkes." (side 142)

Og så skriver han sterkt og engasjert om Flaubert.

"Madame Bovary er verdens beste roman, om det er jeg ikke i tvil; det finnes en skarphet i den, en krystallklar følelse av rom og materialitet, som ingen annen roman hverken før eller siden har vært i nærheten av. Flauberts setninger er som en klut som dras over et vindu gjengrodd av eksos og skit, som du lenge har vent deg til å se verden gjennom. Følelsen du får da, når verden for første gang på lenge igjen lyser klart." (side 191)

Kan det vakrere sies? Er ikke dette i grunnen essensen i all god litteratur, der det graves dypere og bak fine fasader, og hvor ingenting er slik det tilsynelatende fremstår som? De fleste ønsker nemlig å fremstille seg i et bedre lys enn de kanskje strengt tatt fortjener, og må kompromisse for å få kart og terreng til å stemme. Men når en skarp observatør begynner å gå de vedtatte sannheter etter i sømmene, kan det dukke opp svært mye ubehagelig som mange kvier seg for å bli konfrontert med ... Dette gjør vel også noe med lesernes opplevelse av hva som er god og dårlig litteratur. Det som gjør vondt å lese, kjennes mer ekte enn det som er overfladisk og morsomt.

Det er utrolig mye nostalgisk gjenkjennelse i en del av tekstene i denne boka. Som når Knausgård skriver om morens knappeskrin. Alle mammaer på den tiden hadde et knappeskrin som barna opplevde som det reneste eventyr å få leke med. Det hadde i alle fall min mamma. Han skriver om telefoner, om oppkast, om termosen i ulike kontekster og på måter som jeg egentlig aldri har tenkt på før, om det skamfulle ved å være en lusebefengt familie og om tilgivelse ... Det er ikke et eneste aspekt som unngår forfatterens oppmerksomhet, og jeg kan ikke annet enn å beundre hans prosjekt. Dette er og blir spennende lesning!

"Det kan hende at du fester deg ved det, det kan hende du ikke gjør det, i løpet av et liv ser vi inn i tusenvis av øyne, de fleste glir ubemerket forbi, men så er det plutselig noe der, i akkurat disse øynene, som du vil ha, og som du vil gjøre nesten hva som helst for å være i nærheten av. Hva er det? Ja, ikke er det pupillene du ser da, ikke er det irisene eller de hvite legemene. Det er sjelen, det er dens arkaiske lys øynene fylles av, og det, å se inn i øynene til den du elsker, når kjærligheten er på sitt sterkeste, tilhører den høyeste lykken." (side 236)

Det er en fest når det kommer ut en ny bok av Karl Ove Knausgård - verken mer eller mindre! Denne boka er - sammen med "Om vinteren" - blant de beste norske bøkene som ble utgitt i 2015!

Alle har sett både bra og dårlige skrekkfilmer fra 70-80 – tallet. Noen var virkelig gode, noen var dårlige, men likevel underholdende. Det sistnevnte beskriver hvordan Richard Laymons bøker er ...

Richard Laymon døde av et massivt hjerteinfarkt i 2001, men han rakk å skrive mange bøker før hans tid var over. Han var Stephen Kings B-versjon. King skriver skrekk av kvalitet, mens Laymons bøker er mer humorskrekk; banalt og underholdende. Man må bare ta det man får. Så han kan ikke sammenlignes med King kvalitetsmessig, men det gjør ikke noe. Laymons bøker er underholdende og noe vågalt. After Midnight er en av de bøkene.

Voldelig bok med full av suspense
I After Midnight møter vi Alice. Alice er ikke hennes egentlige navn, men det er hun som «skriver» boka, og siden boka er om henne har hun skiftet navn. Alice bor i en leilighet på toppen av en garasje hos venninnen og hennes familie. (De bor langt ut i ingenmannsland). Alices venninne og hennes mann er veldig rike. De har et gigantisk hus og utendørs basseng. Alice får bruke huset deres de gangene eierne er bortreiste. Da de skal være borte i en ukes tid, bestemmer Alice for å tilbringe tiden der, siden det er større plass og større luksus. Hun liker ikke å være der på kveldstid siden hun er mørkredd og er noe paranoid av seg. En person som er redd for sin egen skygge, og ting blir ikke bedre da en mann kommer ut av skogen og bruker bassenget etter mørkets frembrudd. Ved en tilfeldighet ringer telefonen og det viser seg at fyren Alice har snakket med, har ringt feil, men han merker at hun er redd. Han sporer henne opp, og siden hun er redd for mannen som har brutt seg inn i eiendommen, tror hun at det er han som ringer på, men det viser seg at hun angriper en mann som kom for å redde henne. Dette er bare starten på en lang reise hvor Alice tvinner seg inn i en serie uheldige hendelser, og hun kjenner til slutt ikke igjen seg selv. For hvor langt er man villig til å gå for å overleve?

Av og til skriver jeg svært korte handlinger om en bok og en del lange. Og jeg prøver å være konkret og ikke avsløre noe. Selv om noe ble røpet en smule denne gang, så er beskrivelsen i handlingen bare starten for boka. After Midnight er en bok der det skjer masse, så jeg har ikke avslørt noe som helst, selv om det kan virke som det, for denne boka serverer den ene overraskelsen etter den andre for stadig er det noe som skjer og boka blir bare sprøere og sprøere. Ordet sprø kan ikke beskrive denne boka en gang. Man vet ikke hvordan en Richard Laymon bok er før man har lest en selv.

Jeg har lest noen Richard Laymon bøker før, og jeg oppdaget bøkene hans rundt 2008/2009. Bøker jeg har lest av ham tidligere er; Night in the Lonseome October, Among The Missing, All Hallow's Eve, Blood Games og No Sanctuary.

Legg fra deg fornuften
After Midnight er ikke hans beste, men kanskje hans mest vågale? Boka er voldelig, setter leserne på prøve og provoserer (noe jeg liker). Når man leser denne boka og andre bøker av Laymon ellers, må man legge fra seg all fornuft til sides for bøkene hans er hinsides. Man må bare akseptere at det som skjer det skjer og la seg underholde av det mørke. Karakterene i After Midnight er morbide og man vet ikke hva de er i stand til å gjøre. Uansett, dette er en mørk og underholdende bok som ikke er for sarte sjeler. Den er underholdende på en mørk og sjokkerende måte. Til tross for at After Midnight ikke er Laymons beste så ser jeg ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere av hans bøker. Av og til må man lese ufornuftige bøker også og bare la seg underholde.

Spoiler! (ikke les videre hvis du ikke vil finne ut hvordan man finner the hidden message/budskapet i boka):

Viktig: Boka består av en introduksjon, 59 kapitler og en epilog til slutt. Hvis man setter sammen hver første bokstav fra hvert kapittel og den første bokstaven i introduksjonen og epilogdelen (da snakker jeg om første bokstav i første setning, fra hvert kapittel og det samme i introduksjonen og epilogen, den første bokstaven i første setningen), så får man opp en setning med et budskap hvem Alice egentlig er og hennes "budskap". Ganske utspekulert, eller hva?

Enig og selv om den er forutsigbart og man vet hva det er som skjer, så gjorde det ikke noe for min del, for spennende var det:)

En bok om mot, den siste tsarfamilien og fortellerglede, men som lett blir overdrevent ...

Innholdet har et interessant utgangspunkt om den russiske revolusjonen og den siste tsarfamilien, Romanovfamilien, som måtte bøte med livet på en helt forferdelig måte. Fortid møter nåtid. Boka begynner med at vi møter den vel voksne Maria som tilfeldigvis møter på en forfatter. Maria brenner med å få historien sin fortalt, og de to starter et samarbeid med å få historien hennes fortalt.

Vi får også et innblikk fra 1918, og om det forferdelige som skjedde da og har Maria noe sammenheng med det? Hvorfor brenner hun, en dame på over 100 år, sånn etter å fortelle historien sin som fører så langt tilbake i tid?

Dette var en stor bok å begynne på, men heldigvis har jeg lest mange tykke bøker oppgjennom årene, så det gjør ikke meg noe. Jeg var bare litt redd for at dette ville gå tregt i og med at jeg hadde en mistanke om at dette kanskje ikke var en bok for meg, og da ville lesingen gå ekstra trått. Men jeg liker å utvide lesehorisonten, så jeg satte i gang å lese Himmelfall til tross for mine bange anelser. Og grunnen til at jeg ikke sier så mye om handlingen er for at det skal ikke mye til for å avsløre noe når det gjelder en slik bok. Til tross for at dette er en stor bok så er det ikke akkurat mye som skjer. Det er derfor jeg ikke vil si så mye om handlingen generelt. Det er ikke mye å fortelle om handlingen før noe blir røpet og det vil jeg ikke skal skje. For all del!

Overdrevent språk
En bok på over 700 sider er en stor bok, men likevel var ikke Himmelfall tung å lese. Grunnen er at den er ganske beskrivende (kanskje til tider for boskrivende?), språket har en fin flyt og det føles bare ikke anstrengende å lese boka i det hele tatt. Det jeg irriterte meg grundig over boka var at jeg fikk en chick-lit følelse over måten historien ble fortalt på. Jeg likte språket fordi den hadde en fin flyt, men jeg mislikte tonefallet i språket fordi det minnet meg for mye på chick -lit. Tonen blir da overdrevent, hysterisk og det blir fort drama av ingenting. Det er det jeg mener med chick -lit språk. Jeg foretrekker et mer nøkternt fortellerstil uten overdrevent hysteri. Chick-lit tonen blir fort overdramatisert og det har jeg ikke helt sansen for. Og selv om Himmelfall ikke er chick-lit så er det den følelsen man nettopp får.

Alle karakterene er ikke spesielt overbevisende og av og til blir tilfeldighetene litt for store. Man kjøper det ikke helt. De fleste av karakterene manglet også dybde. Selv på over 700 sider blir man ikke godt nok kjent med noen av dem. Man blir bare ikke knyttet til dem på noen måte. Alt blir fort overflatisk mens man leser. Det skaper ingen følelser, man blir ikke knyttet til karakterene og spenningen er heller ikke helt til å ta på. Men det forfatteren skal ha pluss for er at hun fint klarer å bytte fortid og nåtid på en naturlig og oversiktlig måte.

Roman vs virkelighet
Egentlig vil jeg ikke bruke så mye tid på å skrive om Himmelfall så jeg lar denne bokanmeldelsen være kort denne gang. Jeg foretrekker å skrive lengre bokanmeldelser, men det er egentlig ikke så mye mer å si om boka. Det er jo heller ikke nødvendig å gjenta seg selv. Det vil bare kjede både meg selv og dere i hjel. Himmelfall var helt grei lesing og det var noe interessant å lese om den russiske revolusjonen og den siste tsarfamilien. Derimot skulle jeg heller ha lest dette som en biografi eller en historiebok enn som en roman. Det tror jeg hadde vært meget interessant.

Da jeg slo på tven tidlig mandags morgen håpet jeg at det var plata hans de anmeldte men så var han død:/ Men slutten hans var genial. Ga ut plata på sin siste bursdag og ga ut en siste musikkvideo som handlet om døden. Han hadde sin måte å ta farvel på og det var på en kreativ måte. Han gjorde det han elsket helt til siste slutt og det er beundringsverdig med tanke på hvor syk han var, men lot seg ikke stoppe av den grunn:) Så han var genial helt til siste slutt.Han blir savnet av mange og det med god grunn:)

Jeg har hørt mye på David Bowie gjennom livet så det er trist at han er død. Heldigvis lever musikken hans videre. Man tror jo at de med et navn lever for alltid, men sånn er det dessverre ikke. Men musikken vil alltid leve videre og jeg skal bestille en biografi av ham i løpet av helga:) Tror han har levd et hardt og rikt liv:)

Jeg sitter fremdeles i David Bowie bobla mi, og kan ikke tro at han er død. Mine barndomshelter var Michael Jackson og David Bowie. (Nå er det black metal og heavy rock som gjelder, slik som Dimmu Borgir,Marilyn Manson og Sixx.A.M.). Og begges bortgang var like sjokkerende. Syntes avslutningen på Bowies liv var genial. Han ga ut sin siste plate på bursdagen sin og gjorde det han elsket helt til siste slutt, og det er beundringsverdig. Det bare viser hvor kunstnerisk og kreativ han var og hva som bodde i ham. Har sansen for folk som går egne veier.

Du er heldig som har lest en sekser bok. Så langt har jeg bare lest fire bøker i år og gitt alle terningkast tre, så det er ikke helt det store. Det er ikke meningen å være så kritisk, men det er bare sånn det er. Jeg har lett for å henge meg opp i småting:)

Torsdag ble jeg ferdig med Knuste hjerter og halve sannheter av Geir Sætre så i kveld skal jeg begynne på Søndager med The Supremes av Edward Kelsey Moore. Og nattlektyren er Jeg gir deg sola av Jandy Nelson som jeg skal lese videre i. Blir det tid til overs skal jeg begynne på Irma Dahl (Den dedikterte begravelsesagenten) av Kristine S. Henningsen.

Ellers skal jeg også få med meg sjakk som begynner i morgen. Tror jeg er den eneste i verden som ser på sjakk i 8 - 10 timer i strekk og ikke går lei:)

Godt du koser deg med The hunger games bøkene. Selv har jeg bare lest den første i den trillogien og ble ikke særlig imponert. Syntes den var hauset opp for mye:/ Og filmene gidder jeg ikke å se for jeg klarer ikke Jennifer Lawrence fordi hun har bare ett ansiktsuttrykk:)

God helg:)

Nei, nå orker jeg ikke mer. Synes det var mye prat i bok en, men nå tar det jo helt av! Folk greier ut og forklarer hverandre ting på et sånt detaljnivå og med så mange repetisjoner at jeg tok meg selv i å begynne å lese avisa mens jeg hørte på. Kjeeeedelig! Takk for seg.

Njæh... Nå skal det mye til for at jeg fengsles av en historie om ung kjærlighet, gammel kyniker som jeg blitt. John Green klarer det, Rainbow Rowell klarer det, LaMarche klarer det ikke. Jeg bryr meg rett og slett ikke nok om personene.

Det som redder boka for meg, er skildringene av den hassidiske kulturen. Det er noe jeg vet alt for lite om, og det er fascinerende at så reaksjonær måte å leve på praktiseres i en av verdens mest moderne byer. Og det gjør stort inntrykk å se den fra en i utgangspunktet positivt innstilt synsvinkel. For hadde det bare vært ille, hadde den jo ikke overlevd? Lærerikt og spennende.

Men Jaxons parallellhistorie gir meg lite. Snill og grei gutt forelsker seg. Lest det før. Så en svak firer fra meg.

Fem dager, hva betyr det?

Fem dager er den beskjeden hun får på et speil neste morgen etter å ha utført «Bloody Mary» ritualet kvelden før med noen venner. «Bloody Mary» er en kjent vandrehistorie. Ved midnatt må man stå i mørket (gjerne inne på badet) foran et speil, med få påtente stearinlys og i noen av variasjonene skal man si Bloody Mary fem ganger og andre versjoner tretten ganger. Det varierer veldig, men i denne boka er det fem ganger det gjelder. Man skal se inn i speilet og si Bloody Mary fem ganger, og da skal visstnok noe forferdelig skje.

Neste morgen står det fem dager på speilet hennes og Bobbie (som egentlig heter Roberta), lurer på hva fem dager betyr. Hun går på internatskole for jenter, og senere oppdager hun merkelige ting som skjer. Hun begynner å se ting i speilet, innbiller seg det ene og det andre, og lyden av dryppende vann er aldri et godt tegn.

Say her name hadde jeg med i leseprosjektet mitt over skrekkbøker jeg skulle lese i oktober da Halloween nærmet seg. Jeg elsker jo Halloween siden skrekk er min sjanger og alltid har vært det. Jeg ville ha med litt gamle og nye skrekkbøker. Say her name var jeg nysgjerrig på fordi jeg har alltid vært interessert i vandrehistorier, og boka er inspirert av vandrehistorien Bloody Mary. En vandrehistorie som de fleste kjenner til. Så da tenkte jeg denne boka ville passe ypperlig til Halloweenlesingen.

For mange likheter
Men dessverre så ble Say her name en gigantisk skuffelse, og det er av mange grunner. Så mange grunner til at jeg kan lage en lang liste, men skal i denne anmeldelsen ta med bare de grunnene som irriterte meg mest. For det første var den altfor lik filmene Ringu (1998) som USA senere laget en nyversjon av som heter The Ring (2002). Det er brukt så mange effekter, løsninger og likhetstrekk fra de filmene at det er nærmest rart at forfatteren fikk publisere denne boka. Det var nesten som å lese de nevnte filmene på nytt igjen og det var heller ikke vanskelig å tippe riktig hva som ville skje og hva som har skjedd.

I ya bøker, altså ungdomsbøker så virker det som om det må inneholde forelskelse. Å skrive ungdomsbøker uten forelskelse er nærmest forbudt, og det er synd fordi det begynner å bli så oppbrukt. Til og med i en skrekkbok må de flette inn en forelskelse. Jeg mener, er det virkelig nødvendig? For ofte føles slike forelskelser/instalove (folk som forelsker seg med en gang) malplasserte, og det blir bare ikke troverdig. Spesielt ikke i en horrorbok som denne.

Den siste og kanskje den viktigste grunnen til at jeg ikke likte boka noe særlig er; stort sett alle karakterene er veldig flate. De har nesten ingen personlighet, til og med heller ikke hovedkarakteren Bobbie. De viser omtrent ingen redsel, skrekk, tristhet, det er som om de ikke føler noen verdens ting. Jeg mener, er karakterene laget av papp? Dermed ble det også vanskelig å bry seg noe om dem. De ga "blaffen" i hva som skjedde rundt dem, og da gjør leseren også det.

Hvor er skrekken?
Det jeg også vil nevne er at skrekken var slapt gjennomført. Horrorbøker har tross alt som krav å gi oss en form for redsel. Gi oss en krypende uhygge og få oss til å føle oss forknytt på en måte. Gi oss ubehag, men jeg følte ikke noen av delene. Jeg følte meg ikke utilpass på noen måte og ble heller ikke overrasket over noe fordi det hele var forutsigbart. Det ble bare ikke den horrorboka jeg hadde håpet på som oppvarming til Halloween.

Helt ærlig vil nok yngre lesere sette pris på denne eller de som vil utforske horrorsjangeren og vil ha noe lett å begynne med. Noen ungdomsbøker er virkelig gode som også passer for voksne, men denne ble litt for barnslig, både når det gjelder handling og skrivemåte. Det gjelder ikke alle ungdomsbøker bare for å understreke det.

Say her name var ingen overraskende horrorlesing for min del og langt ifra skremmende. Men den var grei som lettlektyre og som en oppvarming for videre horrorlesing i Halloweentiden. Dessverre var det ingen grøssende opplevelse, og det satte ingen støkk i meg. Savner å lese horrorbøker som skaper virkelig uhygge.

Takk. Er aldri redd for en utfordring og liker å bli satt på prøve:) Det er bare da jeg kjenner jat eg lever, men dessverre er det ikke mange utfordringer å få, hehe:) Og godt å vite at jeg ikke kjeder dere for jeg har en tendens til å kjede meg selv i hjel;)

Hei og tusen takk for fine ord:) Jeg skjønte ikke noe da NRKbok spurte meg og var nesten sikker på at de hadde spurt feil person. Men det var meg de skulle ha tak i og jeg fikk fire - fem dager på å lese boka og anmelde den. Angret meg litt på at jeg sa ja til oppdraget fordi jeg var sikker på at jeg ikke ville få det til på så kort tid, men fikk det til overraskende nok. Hadde stor prestasjonsangst for å si det sånn:)

Selv synes jeg at jeg skriver så kjedelig at jeg forstår ikke at noen orker å lese det jeg har skrevet, hehe.

Men det var artig å bli spurt og få prøve seg på noe nytt. Det var spennende:)