Bokelskere.no

Her går tiden sakte i forhold til dere andre. Det er vel fordi jeg er ufrivillig hjemme året rundt, og da er det lettere å kjede seg, og uansett hva jeg gjør går tiden sakte. En forbannelse det der:)

Forrige torsdag ble jeg ferdig med Eplehagen av Marianne Storberg, og samme kveld begynte jeg på The Mermaids Singing av Val McDermid (første bok i Wire in the Blood serien med Tony Hill og Carol Jordan), og jeg skal fortsette med Tunneler av Rod Gordon & Brian Williams. Hvis jeg blir ferdig med The Mermaids Singing eller Tunneler skal jeg begynne på Lykkejegeren av Jan - Erik Fjell. Så går ikke tom for lesestoff denne helga heller.

Gode noveller, men King er bedre når det gjelder "hele" bøker.

Personlig foretrekker jeg "hele" bøker fremfor novellesamlinger og samlinger i det hele tatt, men leser novellesamlinger av mine favoritter. Det skader jo ikke, og det er jo en kjent sak at Stephen King er og blir min store forfatterhelt. Leste masse av ham på ungdomsskolen og videregående. Så tok jeg pause i noen år for av og til trenger man en pause fra sine favoritter. Og i de senere årene har jeg lest bøkene hans nå og da, og har tenkt å lese mer av ham igjen. Jeg har lest bøker av mange forskjellige forfattere oppgjennom årene, men ingen kan skrive på samme måte som Stephen King. Det er i hvert fall sikkert. Han har en helt særegen skrivemåte som er umulig å kopiere.

Novellesamlingen Night Shift ble publisert i 1978, og da var jeg ikke en gang født. Mange forbinder Stephen King med horror, men han har skrevet mye annet også. Han har også skrevet romaner og science- fiction. Han startet karrieren med å skrive science - fiction (The Dark Tower serien), så det er ikke bare horror han skriver, selv om det er mange som tror det. Sikkert på grunn av at de fleste filmatiseringene hans er horror. Men han er en forfatter som behersker alle sjangere, og selvfølgelig blir han heller ikke kalt for grøsserkongen uten grunn ... og denne samlingen består riktignok av skrekkhistorier.

Night Shift er en samling av tjue noveller. Det er veldig kjent at Stephen King skriver ekstremt lange bøker, men denne gang har novellene hans varierende lengder. Noen overraskende korte er med også. Så her er det noe for alle. Det er uvant å lese korte noveller av King av og til for man skulle tro han ikke hadde begrensninger når man leser de andre bøkene hans, som bruker å være på flere hundre sider. Svære mursteiner. I Night Shift er noen av novellene på førti sider, andre på åtti sider, og noen på femten sider. Så Night Shift tror jeg er overkommelig for alle. Selv har jeg heldigvis ikke skrekken for mursteiner for de har jeg lest mange av. Dette er også en fin bok for nybegynnere som har lyst til å prøve og lese noe av Stephen King uten at det vil føles voldsomt når det gjelder mengde og samtidig få et lite innblikk i skrivestilen hans, og hva slags verdener han skaper.

En del av disse novellene er filmatisert
For oss som har sett en del horrorfilmer oppgjennom årene (jeg har sett horrorfilmer siden jeg var liten), kan kjenne igjen noen av titlene fordi de har blitt filmatisert. Titlene fra denne novellesamlingen som jeg vet er filmatisert er: Graveyard Shift, The Mangler, Sometimes They Come Back, Cat's Eye og Cildren of The Corn. Dette er titler fra denne novellesamlingen som har blitt filmatisert og som jeg har sett. Den mest kjente tittelen fra novellesamlingen takket være tittelen i seg selv er nok Children of the Corn. En film de fleste kjenner til enten de har sett den eller ikke, og det var morsomt å lese hvor annerledes den novellen er i forhold til filmen. Den kjente historien om barn som vil utrydde alle voksne. I filmen er det et voksent og kjærlig par med, men i novelleversjonen krangler det paret så busta fyker og tåler nesten ikke synet av hverandre da de ankommer denne merkelige, øde småbyen med bare barn i. Men det er jo en kjent sak at ting som blir filmatisert ofte blir forandret på i forhold til en bok og en novelle. The Mangler er det sikkert ikke mange som har sett eller hørt om. Den tittelen ble også filmatisert med Robert Englund i hovedrollen. Robert Englund er mest kjent som Freddy Krueger (skapt av Wes Craven). The Mangler handler om en slags svær pressemaskin som brukes i en eller annen fabrikk som blir besatt av mørke krefter.

Ikke alle novellene i denne samlingen har blitt filmatisert, men en del av dem og det sier jo litt om Kings kreativitet. Nesten alt han skriver blir filmatisert og mange av bøkene hans er og blir klassikere. Skjønner ikke hvordan han får det til og tør ikke å tenke på hvor han tar fantasien og inspirasjon fra. Når det gjelder hele novellesamlingen er det ikke så mye i si om, uten at det avsløres for mye. Novellene må leses for å skjønne hvor morbid Stephen King er for det er rett og slett vanskelig å beskrive det med ord. Men med denne novellesamlingen har han klart å skape mange kjente titler. Det er ikke bare bøkene hans som blir filmatisert, men en god del noveller også.

Novellesamlinger er ikke det samme som andre bøker
Grunnen til at jeg ikke sier så mye om hver enkel novelle er fordi de må oppleves istedet for å lese om dem. Det blir bare ikke det samme og det blir for langt om jeg skulle beskrive og gi tilbakelding på alle de tjue novellene. Som sagt foretrekker jeg hele bøker fremfor novellesamlinger, men denne novellesamlingen var ikke så verst. Selv om jeg likte den, så er det ikke det sterkeste King har levert. Føler han kan bedre enn dette. Synes ikke han får frem den samme snikende, uhyggen som han er ekspert på å få frem i de "hele" bøkene. Det blir ikke den samme effekten og det blir ikke like mye plass til undertoner. Men likevel var det verdt det, og gøy å lese disse novellene på mørke kvelder. Savnet bare den samme skrekken fra de andre bøkene hans når man får bli enda bedre kjent med karakterene (han er ekspert på karakteroppbygging i de "hele" bøkene og med tiden får han frem uhygge og skrekk både i beskrivelsene i en handling og undertoner). Han får ikke god nok tid til det i novellene. Det var det som gjorde at jeg ikke falt helt pladask for denne samlingen. Men som sagt, verdt å få med seg, spesielt når mange av titlene er filmatiserte og det var interessant å sammenligne noen av novellene med filmene. Så hadde ikke gjort meg noe om denne novellesamlingen hadde enda mer atmosfære som i de andre bøkene hans. Det ville ha gitt det lille ekstra.

Mine favorittnoveller fra denne samlingen er; The Boogeyman (om en fyr som hevder at det var "boogeyman" som drepte barna hans og King skriver denne novellen på en original måte, og min andre favoritt er; Sometimes They Come Back (som handler om Jim som tar med seg familien sin tilbake til hjembyen hans fordi han søker lærerjobb der. I hans gamle hjemby blir han rett og slett terrorisert og satt på prøve av ungdommer som døde i en ulykke da han var bare en gutt. Disse ungdommene (bøllene, også kalt greasers) drepte Jims bror da han selv var liten. Han blir bokstavelig talt hjemsøkt av disse greaserne fra fortiden ...

Så dette er bare noen av de gode og bisarre novellene av Stephen King. Og husk, ingen av novellene fra denne samlingen er logiske så de må leses med et åpent sinn.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Tusen takk for flott anmeldelse. Haugesund er fin på høsten også. God tur :D

Mord i Brighton på femtitallet. Og trådene trekkes til en noe aparte gjeng som hadde hemmelige oppdrag under krigen. Magikere, vakre kvinner, en håndtverker en oberst og en politimann. Fin gjeng! Var en stund redd for at jeg hadde forstått løsningen alt for tidlig, men det redda seg inn. Leser gjerne flere bøker i denne serien.

Sitter hjemme og er sur for denne fredagen kunne jeg gjerne ha tenkt meg på Tons of Rock festivalen for et av mine favorittband var der i dag: Sixx:A.M. Sixx:A.M. ble startet av Nikki Sixx som også er låtskriver og bassist i bandet. Jeg har fem rockehelter i mitt liv og det er: Michael Jackson, Prince, David Bowie, Nikki Sixx og Marilyn Manson, og bare to av dem er i live. Jeg er ikke en person som går på konserter eller festivaler, men kunne godt ha sett mine favoritter. Mine topp tre band er: Dimmu Borgir, Marilyn Manson og Sixx:A.M. Kunne godt tenkt meg ha vært på Tons of Rock festivalen i dag bare for å se Sixx:A.M. siden det er Nikki Sixx's første norgeskonsert med hans "nye" band Sixx:A.M. Er heller ikke en groupie, men hadde vært morsomt å se noen av rockeheltene mine spesielt siden bare to av mine fem favoritt rockhelter lever fremdeles. Jaja, ikke alle kan være med på alt ...

Jeg får bare trøste meg med bøkene som vanlig:) Tidligere i denne uka leste jeg ferdig Huset av Yves Grevet og Søvngjengeren av Diane Guest. Natt til lørdag begynte jeg på Tunneler av Rod Gordon & Brian Williams, og i går begynte jeg så vidt på Eplehagen av Marianne Storberg. Hvis jeg blir ferdig med Tunneler eller Eplehagen skal jeg begynne med The Mermaids Singing av Val McDermid som er første bok i Wire in the Blood serien med Tony Hill og Carol Jordan.

Elsker denne! Og den blir ikke dårligere av at det er Martin Freeman leser audibleutgaven.

Joa. Dette begynner veldig bra og er virkelig skummelt! Men så synes jeg det fisler ut. Det blir for mange teoretiske diskusjoner om ikkemenneskelige raser og sjeler og veiledere og hjelpere og til slutt er jeg bare lei hele greia. Synes også mentorstemmen som kommer inn med egne foklarende kapitler ødelegger mye av spenninga, det hadde vært mye mer interessant å oppleve at Sunshines mor forandrer seg og få lov til å lure på hva som skjedde enn å vite at hun var besatt av en demon før forandringene begynte.

Sunshine begynner som en interessant person, men blir raskt en klisje. Hun er spesielt vakker, kler seg gammeldags, elsker svart/hvittfotografi og leser Jane Austen. Og er spesielt utvalgt... Lest det før? Å, du store, ja. Mange mange mange ganger...

Knall bra bok. Jeg følte at jeg så en serie, jeg levde meg så inn i boken.

Er du sikker på at noen ikke observerer deg?

Lett å finne informasjon nå til dags
I disse dager er alle "synlige", spesielt vi som bruker sosiale medier; blant annet Facebook og Twitter. Noen har kanskje kontoer i flere sosiale medier og noen er mer synlige enn andre. Det spørs jo hvor "populær" man er. Men man trenger egentlig ikke å være med i noen sosiale medier for å bli funnet for de fleste av oss har mobilnumrene våre og hjemmeadresser i oppslagssider som Google og 1881, så lenge vi ikke har gitt beskjed om at vi vil ha mobilnumrene og hjemmeadressen hemmelig, selvfølgelig. Ellers er det fritt frem å finne ut det meste om en person. Hvor man bor, mobilnummeret deres og hvor man jobber/studerer. Intenett har gjort alt dette lettere og ingen bruker vanlige telefonkataloger lenger, bortsett fra de som muligens er 80 +. Man kan nesten finne ut alt om en person, spesielt på sosiale medier, særlig hvis man ikke er forsikig med hva man legger ut. og å være nøye med innstillinger. I vår teknologiske hverdag er ingen trygge.

Denne boka er et godt eksempel på det. Hovedkarakteren Joe Goldberg jobber i en bokhandel og en dag kommer det inn en ung kvinne som han aldri før har sett, og han blir selvfølgelig nysgjerrig på hvem hun er. Han er rett og slett fascinert av henne. Han får vite navnet hennes på hennes kredittkort og dermed startet søket på Internett. Han vil finne ut mer om henne og begynner så å følge hennes daglige liv uten at hun vet noe om det. Han prøver sakte, men sikkert å bli til en del av livet hennes ...

Interessant fra stalkerens perspektiv
Jeg likte tankegangen i denne boka, ikke Joes tankegang, selvfølgelig, men måten forfatteren leker med dette konseptet på. Det er noe annerledes over det. Likevel klarer ikke forfatteren å få frem intensiteten som innholdet fortjener. Boka er noe original fordi innholdet blir fortalt fra Joe (stalkeren) sitt perspektiv. Vi blir kjent med hans noe spesielle tanker, og det syke med denne boka er at man på en måte får sympati for denne Joe. Vi vet fra før av at disse personene (stalkere) blir opphengt i en bestemt person og følger deres rutiner og dagliglivet ellers, men det var interessant å lese det fra hans perspektiv. Metodene stalkere bruker for å bli kjent med personer de blir opphengt i, av en eller annen grunn, er utspekulerte. Vi vet fra før av gjennom tv-serier og krimdokumentarer hvordan stalkere jobber metodisk for å søke opp de utvalgte på en "tilfeldig" og "uskyldig" måte. Men det er noe helt annet å komme inn i deres tankegang fordi de har såpass store vrangforestillinger og vil at ting skal gå deres vei uansett hva. Det er ikke noe som stopper dem fordi de klarer ikke å tenke fornuftig. De klarer ikke å skille mellom fantasi og virkelighet.

I Du beksrives det godt hvordan stalkere blir opphengt i noen og hvordan man følger offeret. Det som var en gåte for meg er hva var det så spesielt med Beck? Hvorfor var det akkurat henne som fanget Joes oppmerksomhet og hva var det som gjorde at han ble besatt av henne? Det ble jeg aldri helt klok på for oppfattet ikke Beck som en unik karakter på noen måte. Det var ikke noe spesielt med henne. Hvordan stalkere blir opphengt i noen har sine forskjellige årsaker, men hovedårsakene er vel at de blir forelsket i dem eller får et sterkt følelsesmessig bånd til denne personen, samme om man har møtt personen stalkere har møtt eller ikke. I dokumentarer og tv-serier om stalkere blir de fremstilt som direkte ondskapsfulle og følelsesløse, men i denne boka får man på en bisarr måte litt sympati for denne Joe og man synes synd på ham.

Jeg hadde store forventninger til denne boka for hadde hørt mye om den før den kom på norsk av både booktubere (folk som anmelder bøker på YouTube) og Goodreads. Til tross for at booktubere, og jeg har forskjellige syn på bøkene man leser (de liker nesten alt de leser, mens jeg er mer kresen), så hadde jeg likevel store forhåpninger til denne boka fordi den hørtes så spesiell ut, og jeg vet man ikke skal ha store forventninger for da blir man skuffet. Derfor er jeg veldig nøktern ellers i livet også for vet hvor lett det er å bli skuffet. Men det var noe med denne boka som vekket interesse.

Selv om boka hadde et småunikt konsept, så var det noe med utførelsen som skurret og som gjorde at boka ikke falt helt i smak for meg. Jeg likte at det ble fortalt fra Joes perspektiv, men jeg er noe lei av upålitelige fortellere. Samme teknikk som Gillian Flynn og Paula Hawkins bruker. Gillian Flynn er mest kjent for Gone Girl (Flink pike) og Paula Hawkins er mest kjent for Piken på toget. De bruker formel som jeg er lei av fordi det er så oppbrukt og det er en formel som jeg aldri har likt. Jeg liker psykologiske thrillere, men den upålitelige fortelleren er noe irriterende og repeterende. Det er for mye brukt i nåtidens psykologiske thrillere.

Lite spenning
Dette er en bok man kan skrive det ene og det andre om, men det har allerede blitt langt så det er på tide å avrunde det. Det beste med boka er at man kommer godt inn i Joes tankegang og utspekulerhet. Samme hvor bisarr han kan være er det interessant å lese fra hans perspektiv. Det var i grunnen derfor jeg ble interessert i boka. Det er bare det at Du ble ikke den type bok man ville at den skulle være. For min del var det for lite thrilleraktig og altor få spenningskurver. I stalkerbøker forventer man i det minste snikende uhygge, men det var det dessverre veldig lite av og derfor opplevde man Du som noe monotont og daff, om det er lov å beskrive en bok med det uttrykket. En psykologisk thriller skal ikke være daff, men full av snikende uhygge og det er meningen at man skal bli opprømt, men opplevde ikke noe av delene. Da er det noe som mangler. Så dette ble en skuffende nedtur for min del til tross for at Du har fått mye skryt, men sånn er det som regel. Det er sjeldent jeg liker bøker som andre liker og omvendt. Jeg trodde dette var en bok for meg, men det var det altså ikke. Det ble for lite spenning og for få overraskelser. Du ble bare ikke den hjemsøkende boka man ville at den skulle være.

Selv er jeg glad for at jeg ikke har en stalker for han ville ha kjedet seg i hjel, for livet mitt er alt annet enn spennende. Jeg drikker kaffe og leser hele dagen, og spiller pc-spill , ser på filmer og tv - serier av og til, og fargelegger i leseavbrekkene, så livet mitt hadde ikke akkurat vært fascinerende å følge med på ...

Jeg slukte de to sesongene av The Carrie Diaries på pinlig kort tid. Serien, en spin-off av Sex in the City, appellerte voldsomt til fjortenåringen i meg... ;-) Likte også veldig godt American Horror Story, sesong 1, uten sammenligning forøvrig. The Walking Dead er ellers en soleklar favoritt.