Om ensomhet i verdens utkant

Peter Stamm (f. 1963) tilhører toppsjiktet av sveitsisk samtidslitteratur. Han har studert anglistikk, psykologi og psykopati, og har hatt lengre opphold i Paris, New York og Skandinavia. Han har jobbet som frilansforfatter og -journalist siden 1990, har utgitt seks roman, fire novellesamlinger og et dusin hørespill. Han er en prisbelønt forfatter, som blant annet har vært finalist til Man Booker International Prize 2013. I den forbindelse ble han i New York Times betegnet som "one of Europe´s most exciting writers". (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.)

Handlingen i "Omtrentlig landskap" finner sted nord for Polarsirkelen, nærmere bestemt i et ikke navngitt fiskevær i Finmark. Stedet beskrives som verdens utkant, et sted hvor det skjer lite. Her lever Kathrine. Hun er i slutten av tyveårene og hun har et barn fra sitt første mislykte ekteskap med en alkoholisert og voldelig ektemann. Etter bruddet opprettholder hun en slags lyst til å leve, selv om det er heller få lyspunkt i tilværelsen. Det faktum at hun er ung og attraktiv gjør at hun i alle fall får oppmerksomhet fra de få mennene som er der, selv om det aldri handler om kjærlighet.

Så treffer Kathrine Thomas. Han er alt som eksmannen ikke var. Han er en mann som vet hva han vil og som har en retning i livet.

"Omtrentlig landskap" er fortalt i en nokså knapp stil, uten for mange språklige viderverdigheter. Det blir i knappeste laget for meg, som liker et mer blomstrende og poetisk språk. I alle fall tenker jeg at historien om Kathrine kunne kledd en mer poetisk fortellerstemme. Dypest sett handler denne romanen om en dyp ensomhet og en lengsel etter en tilhørighet som ikke finnes i Kathrines verden. Kanskje er hun i for stor grad prisgitt det lille lokalsamfunnet hvor det er så få valg? Og når hun legger ut på en reise sydover i Europa, slipper ikke ensomheten tak i henne. Hun passer i grunnen ikke inn noe sted, og vender derfor tilbake til stedet hun kom fra - med uforrettet sak ... Eller har hun tvert imot funnet tilbake til kjernen av seg selv?

Jeg er sikker på at dette er en bok som vil gi mange lesere en hel del, selv om den ikke ble noen innertier for meg. Kanskje skrudde jeg også forventningene litt for høyt fordi den på forhånd var beskrevet som et mesterverk? Tematikken med et ensomt fiskevær i verdens utkant som bakteppe, er nok mer eksotisk i Sveits enn i Norge ...

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Herlig sommerbok!

I fjor sommer toppet Antoine Compagnon´s "En sommer med Montaigne" bestselgerlistene her i Norge. Hvem skulle ha trodd at det var mulig i et land der krimlitteraturen og bøker med bilder av pene damer i flagrende kjoler i motvind truer med å ta over hele bokmarkedet? Slike hendelser gir et visst håp for den mer krevende litteraturen. (Ikke dermed sagt at det ikke finnes god krim eller gode såkalte dame-romaner - problemet er bare at de relativt få gode bøkene drukner i mengdene av bøker som ikke holder mål.)

I år er Solum forlag ute med to nye pocket-bøker i samme sjanger. "Digital melankoli" er den ene av dem. Også den er det Antoine Compagnon som står bak. Den andre er "En sommer med Proust", og der er det flere forfattere - blant andre Compagnon - som har bidratt.

Antoine Compagnon (f. 1950) er forfatter og professor ved Collège de France i Paris og Colombia University i London, kan vi lese på forlagets nettside. Innleggene i "Digital melankoli" ble opprinnelig publisert som blogginnlegg i den franske versjonen av Huffington Post. I 40 kapitler, som er korte og humoristiske, skriver forfatteren om sitt forhold til den digitale virkelighet - på godt og vondt. Blant annet kaller han de digitale hjelpemidlene sine som "proteser". For alle oss som mer eller mindre er flasket opp på gadget´s i den digitale tidsalder, er tematikken godt gjenkjennelig. Vi kjenner oss igjen i både gleden og avmakten over vår avhengighet til hjelpemidler vi aldri trodde at vi kom til å gjøre oss til venns med.

"Digital melankoli" er en tankevekkende, men fremfor alt humoristisk sommerbok om hvordan den digitale verden påvirker livene våre. Jeg likte likevel Compagnon´s forrige bok "En sommer med Montaigne" enda bedre, og opplevde nok kvaliteten over noen av kapitlene som litt varierende denne gangen. Men i 25-30 av de i alt 40 kapitlene i boka er Compagnon rett og slett glitrende, og det i seg selv gir et godt grunnlag for å anbefale boka! Boka er lettlest og passer godt som strandlektyre.

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Søt bok om endringskompetanse

Noen ganger fører tilfeldighetene til at man slumper borti bøker man ellers aldri ville ha hørt om. "Hvem tok osten min?" av Dr. Spencer Johnson er en slik bok. Den handler kort og godt om hvordan man forholder seg til forandringer i livet - både privat og på jobben - og hvordan man kan legge opp til mer hensiktsmessige atferdsmønstre. Boka kom ut i USA i 1998. Eksemplaret jeg har hatt i hende kom ut på norsk i 2005 på Forlaget WEM3 AS (som jeg aldri har hørt om), og det er Finn B. Larsen som har oversatt den. Den er ikke lenger i salg på norsk.

"Hvem tok osten min?" er en historie om forandringer som finner sted i en labyrint der fire morsomme skikkelser leter etter "ost". Ost er en metafor for det vi ønsker oss i livet, enten det er en jobb, et forhold, penger, et stort hus, frihet, helse, anerkjennelse, sjelefred eller til og med en aktivitet som jogging eller golf.

Vi har alle vår egen formening om hva ost er, og vi jakter på det fordi vi tror at det vil gjøre oss lykkelige. Hvis vi får det, blir vi ofte knyttet til det. Og hvis vi mister det eller det tas fra oss, kan det bli traumatisk." (side 9-10).

Det er skrevet mange bøker om endringskompetanse, men dette må være den søteste jeg har lest så langt i mitt lesende liv. Historien er så enkel at de fleste vil være i stand til å forstå den. Det finnes mange som mangler endringskompetanse ute i det virkelige liv. De klarer bare ikke å se seg selv, fordi de er så forutrettet over all urett som har rammet dem, og som de slett ikke fortjener. Hemmeligheten med ostehistorien er at det er håp om at flere plutselig kan se seg selv i et forklarende lys, og oppdage hvor patetisk det faktisk er å klamre seg til det som har vært. Jada, endringene kan være så urettferdige som bare det. Men hva hjelper det, når den eneste det går ut over at man ikke evner å tilpasse seg alt det nye, er en selv? I all sin enkelhet er "Hvem tok osten min?" en artig og tankevekkende bok, som inneholder mange gullkorn. Kanskje innlysende for de fleste, men altså ikke for alle ...

Det er synd at denne boka ikke lenger er tilgjengelig på norsk. Det burde noen gjøre noe med! Og for alle som er fortrolig med engelsk er vel trøsten at den tross alt er å få tak i på engelsk.

Dette er en slik bok alle organisasjoner som holder på med store endringsprosesser, burde dele ut til sine ansatte. Selv ville jeg likt å eie den, slik at jeg kunne brukt den i jobbsammenheng.

Her kan du lese mer av min bokanmeldelse.

Dypt personlig fra Knausgård

Karl Ove Knausgård (f. 1968) nærmer seg nå fullførelsen av sin fire-binds-encyklopedi med navn etter de fire årstidene. Fra før av har han utgitt "Om høsten" (2015) og "Om vinteren" (2015). "Om våren" kom ut for et par måneder siden. Jeg har selvsagt lest dem alle, og linkene til de to foregående titlene fører til mine omtaler av disse på bloggen min.

Jeg innrømmer det glatt: Jeg elsker Karl Ove Knausgårds bøker! Men ikke tro at jeg ikke er i stand til å skille det eksellente fra det jevne. Greia med Knausgård - i alle fall dersom man har sansen og ikke opplever fortellerstemmen hans som "masete" (slik Cathrine Krøger i Dagbladet åpenbart gjør - hvorfor blir hun satt til å anmelde bøkene hans når hun ikke liker dem, lurer jeg på ...) - er at det som er på det jevne i hans forfatterskap, er så mye bedre enn det gjengse innenfor norsk samtidslitteratur. Jeg er åpenbart ikke den eneste som mener akkurat dette, for de siste årene har lesere fra andre land virkelig fått øynene opp for Knausgårds forfatterskap, som er helt spesielt i samtidslitteraturen i dag - ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Bøkene hans er så langt oversatt til 30 språk i følge Wikipedia. Å slå gjennom i USA er ikke uten videre enkelt, men det har han også gjort.

Fire-binds-encyklopedien er tilegnet Knausgårds fjerde datter, som i bind en og to ikke er født enda, men som i denne tredje boka dels er ufødt og dels er født. Det tredje bindet er for øvrig annerledes enn de to foregående, fordi dette i motsetning til disse fremstår som en roman om familien Knausgård, og ikke som små kapitler med særskilte utvalgte temaer. Fremdeles er fortellingen rettet til datteren, som omtales som "du". Dette fortellergrepet gjør leseopplevelsen svært personlig. Boka er illustrert med vakre bilder av Anna Bjerger.

Som i Min Kamp-sekstetten (linken peker til mine omtaler av disse bøkene) står farskapets gleder og bekymringer sentralt. Som Aftenposten-anmelderen Ingunn Økland beskriver boka i sin anmeldelse: Dette er egentlig Min kamp 7! Samtidig er boka ikke så utleverende - i alle fall ikke for andre enn forfatteren selv - som Min kamp-bøkene var.

Noe av det sterkeste ved "Om våren" er beskrivelsen av konas bipolare lidelse, selv om denne diagnosen aldri nevnes. Vi som har fulgt Knausgårds forfatterskap er imidlertid godt kjent med dette, og "it goes without saying". Det bare ligger der som et kjent faktum. Med dette som bakteppe skjønner vi tegningen. Hun glir inn i depresjonen mens hun er gravid med deres fjerde barn - en datter - og så tar hun en overdose med sovetabletter. Livet er ikke lenger til å holde ut. Noe slikt har hun aldri gjort før. Forfatteren er vant til at kona med jevne mellomrom blir deprimert, og på begynnelsen av dagen reagerer han ikke på at hun bare ligger der og sover. Mest av alt plages han ved tanken på hvordan hun kan bli så deprimert når alt rundt henne er så skjønt. Det er den fineste sommerdag, barna leker, lyder av deres hvinende fryd ljomer gjennom sommerdagen - mens hun bare er deprimert ... I tide går det opp for ham at kona er unormalt langt borte. Han prøver å vekke henne, men hun lar seg ikke vekke ... Så skjønner han at noe er alvorlig galt, og ambulanse blir tilkalt. Fremdeles er han så åndsnærværende at han får ungene bort. De skal ikke erfare dramatikken rundt at moren hentes. Det skal de skånes for.

Et deprimerende møte med barnevernet - utløst av det faktum at barnas mor i et desperat øyeblikk av depresjonen har forsøkt å ta sitt eget liv - skildres. Hvem er disse unge saksbehandlerne, som ikke har egne barn? Hvordan kan de sette seg inn i og vurdere hvordan han og kona tar seg av barna? Hva vet de om slike ting?

Døden og særlig selvmordet blir gjenstand for en del plass i "Om våren". Knausgård skriver om Bjørneboes selvmord, og stiller spørsmål ved hvorfor han ønsket å dø.

"Hvorfor ville han dø?

Han var et tilknytningsløst menneske. Han skrev om det en gang, i et dagboknotat, at han alltid hadde vært et ensomt menneske.

Det var ikke mangel på mennesker og kjærlighet rundt ham, mangelen var i ham, han kunne ikke ta imot, kunne ikke knytte seg til.

Du forstår, denne verdens skjønnhet betyr ingenting dersom du står alene i den." (side 79)

Leo Tolstojs Anna Karenina så også selvmordet som den eneste utvei til slutt, og hun kastet seg foran et tog for å dø. For hva da? En forelskelse i en yngre mann, som var atskillig mer umoden enn henne og som kombinert med Annas utroskap derfor gjorde kjærligheten destruktiv. Da alt feilet, var det ingen vei tilbake. Hun måtte dø.

Beskrivelsen av konas depresjon er nærmest poetisk.

"Mellom denne ytre verdenen og den indre virkeligheten moren din levde i, var det nesten ingen forbindelser lenger. Det var det som hendte, forbindelsen ble brutt. Det som bare for noen uker siden hadde vært vakker for henne, var ikke lenger vakkert, det var ingenting. Det som bare for noen uker siden hadde vært godt for henne, var ikke lenger godt, det var ingenting. Slik var det fordi det vakre og det gode får mening i forbindelsen, i utvekslingen, i det som står åpent mellom oss og verden. I seg selv betyr ikke disse tingene og hendelsene noe. Betydningen får de i den gjenklangen de vekker. Det er i gjenklangen vi forbinder oss til verden, og det var det som hendte med din mor, verden ga ikke lenger gjenklang i henne. Forbindelsen var brutt, hun var lukket ute fra den." (side 109-110)

Hvordan det er å være ektemann til et menneske med en diagnose som bipolaritet, beskrives med en voldsom dybde og forståelse, på grensen til at det gjorde vondt å lese. Han nekter nemlig å ta på seg konas smerte, og han ansvarliggjør henne. Når hun melder seg ut av livet deres, er det en hel del praktiske ting som går videre. Barna trenger omsorg og oppfølgning, og noen må tjene penger. Han kunne ha gitt henne all den omsorgen hun tryglet om, men han kunne ikke gjøre mer enn å støtte henne. Resten måtte hun gjøre selv. (Ellers ville hun blitt det femte barnet, tenkte jeg under lesningen ...)

"Jeg har blitt mer deterministisk med årene, jeg tenker oftere og oftere at man ikke har noe valg, at man håndterer de situasjonene som oppstår, ut ifra den man er, og at den man er, er noe som oppstår ifra de situasjonene man har befunnet seg i og håndtert gjennom livet. Dette er ikke en måte å unnskylde gale eller dårlige eller onde handlinger på, men min erfaring er at mennesker på sett og vis er fanget i seg selv, at vi alle ser virkeligheten på en bestemt måte og handler ut ifra det, uten å ha mulighet til å ta steget ut fra oss selv og slik se at den virkeligheten bare er én av mange mulige, og at vi like gjerne kunne ha handlet annerledes, med like stor rett.

Det var derfor jeg skrev at selvbedraget er det mest menneskelige av alt. Selvbedraget er ikke en løgn, det er en overlevelsesmekanisme. Du kommer også til å bedra deg selv, det handler bare om i hvilken grad, og det eneste råd jeg kan gi deg, er at du må forsøke å huske på at andre kan se og oppleve det samme som du på en helt annen måte, og at de gjør det med like stor rett." (side 126)

"Om våren" er den av de tre bøkene i det som skal bli en fire-binds-encyklopedi, som jeg så langt har likt best. Det handler nok aller mest om at jeg har kjent på videreføringen av Min kamp-serien, som for mitt vedkommende gjerne kunne ha inneholdt flere bind. Som mange av sine samtidige forfatterkollegaer har også Knausgård vokst opp i en familie der alkoholmisbruk satte sitt preg, og hvor han er meget bevisst på at hans barn skal vokse opp under helt andre forhold. Nettopp derfor har han ønsket seg mange barn, slik at det er barna - ikke foreldrene - som er i flertall. Enda en gang har han avlevert en sterk personlig bok som etterlater meg som leser sterkt berørt. Alt ikledd et vakkert og sterkt språk, og med en slik presisjon at det åpner opp for nye måter å se gjenkjennelige ting på. Jeg gleder meg til den neste og siste boka i encyklopedien - "Om sommeren"!

"Om våren" anbefales sterkt!

Jeg har vært sammen med det eldste tanebarnet mitt Dennis, som er en Jack Russel Terrier mens familien hans er på ferie. Det er ikke jeg som passer på ham siden formen er som den er, men han er hos foreldrene mine og jeg var der fra i går til i dag for å være sammen med ham. Det er ingen hemmelighet at jeg er mer glad i dyr enn mennesker. Dyr er ekte og herlige:) Selv om han er en hund, så ser jeg på ham som tantebarn likevel;) Akkurat som med katten min, Turbo. Han er ikke bare en katt, men gutten min;)

Forrige torsdag ble jeg ferdig med Eating Animals av Jonathan Safran Foer og det var en hard bok for en dyrevenn å komme seg gjennom. Men kom meg gjennom det og som nevnt tidligere er det viktig å lese om vanskelig tema også. Etter at jeg ble ferdig med Eating Animals begynte jeg på I Am Number Four av Pittacus Lore. Jeg leser fremdeles Huset ved innsjøen av Kate Morton og jeg leser ved siden av The Gunslinger av Stephen King som er første bok i The Dark Tower serien.

Den første store Afghanistan-krigs-romanen!

Man kan lese mye om kriger og konflikter i avisene, og oppleve at man forstår en hel del. Selv sverger jeg først og fremst til sakprosa, fordi jeg opplever at avisenes fremstilling blir for overfladisk og fragmentarisk. Det er uansett først når romanene kommer at vår forståelse for hva aktuelle krig har betydd for menneskene som opplevde den, virkelig øker. Selv går jeg f.eks. fremdeles og venter på den store romanen om Balkan-krigen, men den lar dessverre vente på seg ...

Den danske forfatteren Carsten Jensen (f. 1952) har reist rundt i Afghanistan etter at krigen mot Taliban var over, og dette munnet ut i sakprosa-boka "Alt dette kunne ha vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan". Boka kom ut i 2014 på Press forlag, og jeg har både lest og skrevet om boka på bloggen min (linken peker til min omtale). Tidligere i år kom Jensens roman "Den første sten" ut på Press forlag, og senere også som lydbok på Lydbokforlaget. Det er Nicolay Lange-Nielsen som er oppleser i lydbokutgaven. Han er relativt ny som oppleser, og jeg håper at Lydbokforlaget kommer til å bruke ham mer! Stemmen hans fungerte nemlig svært godt! Selv har jeg hatt både lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig under min lesning av boka.

Carsten Jensen er for øvrig forfatteren bak den meget prisbelønte romanen "Vi, de druknede" (linken peker til min omtale av boka).

I "Den første sten" følger vi en dansk tropp som har kommet til Afghanistan for å tjenestegjøre under NATOs kommando. Soldatene har forlatt trygge Danmark og skal begi seg ut i en krig, der ingen kan være sikre på hvilke regler som gjelder. Det man antar er trygt, er i alle fall forholdene i leiren. Eller kan de stole på det? Etter hvert skjer det nemlig uforutsette ting både i leiren og hjemme i Danmark, som får dem til å lure på hvem som er på hvilken side i krigen. Det er en brutal krig som skildres, der alt til slutt bare handler om en ting: å overleve! Kulturforskjellen mellom afghanerne og danskene er så stor at den nærmest er uoverstigelig ...

"Menneskelige skjold", sier Robert, som snart får navnet Irak-Robert. Han snakker i et erfarent tonefall. "Alle bruker mennesker som skjold. Det gjorde vi også. Når vi nærmet oss et kryss der vi visste at det kunne være bakhold eller miner i veikanten, vinket vi alltid fram trafikken. Biler med familier, barn, full pakke. Så kunne de ta støyten. Det var standard prosedyre. Det er sånn overlevelse er. Vær et svin, eller dø." (side 22)

Troppens leder er uerfaren og er knapt til stede blant soldatene. Dette gir rom for at den karismatiske lederen Schrøder overtar ledelsen, og blir den som er førende i forhold til hvordan samspillet mellom soldatene og afghanerne etter hvert utvikler seg.

Hva forventer egentlig de unge soldatene seg? At de ikke skjønner alvoret, skjønner vi lesere nokså tidlig.

"Blant mennene i troppen er det Lasse, Nikolaj og Daniel som er de mest kamplystne. Hele tiden maser de om "tics", tropps in contact, nærkontakt med fienden. For å understreke at de er i beredskap, bærer de Glock-feltkniven med det seksten centimeter lange knivbladet tvers over brystet slik at den er lett å få tak i. "Den kommer dere aldri til å få bruk for," sier Viktor overbærende. "Hvis dere kommer i nærkamp, er det bare fordi dere har gått tom for ammunisjon, og da vil jeg anbefale at dere dunker Tali-bok i hodet med geværet i stedet for å prøve å skrelle ham med den fruktkniven der." (side 32)

Guttene har en tøff sjargong seg i mellom, mens de nærmest kjeder seg til døde av uvirksomhet. Det er da en av dem får ideen om at de skal filme alt som skjer. De går i gang med å dokumentere det som skjer ved hjelp av kamera på hjelmene sine. Men det skal tidsnok bli action ... Og alle vi som har lest en del om denne krigen, kjenner til de uforutsigbare alliansene som oppsto mellom ulike klaner i Afghanistan, Taliban og NATO-styrker. Venner den ene uka - fiender den neste. Alt avhengig av hvem som kunne sikre vedkommendes familie overlevelse der og da. At tvang også ble brukt av Taliban, blir vi også vitne til.

Den kvinnelige soldaten Hannah blir elskerinnen til Schrøder. Hun er uerfaren i kjærlighetslivets irrganger, og forelsker seg i den karismatiske utstrålingen hans. Men hvor elsk-verdig er en mann som tror at krig er som et dataspill, der han selv sitter med kontrollen over spakene ... ?

Det er et urovekkende spill vi etter hvert blir vitne til, og som er så godt beskrevet av Carsten Jensen at du nærmest føler at du er der selv. Han har deg som leser i et grep du ikke kommer ut av før den siste siden i boka er vendt. Virkemidlene han benytter er en erfaren forfatters, og han bruker dem på en måte som de fleste krimforfattere virkelig kan misunne ham. Denne konflikten kjenner han fra innsiden, fordi de virkelige hendelsene som beskriver fremstår som svært autentiske. Kart og terreng stemmer godt med ting jeg tidligere har lest om denne krigen, for ikke å glemme filmene som har begynt å komme. Jeg nevner filmene "A War" og "Armadillo". Dessuten Fredrik Barths faktabok "Afghanistan og Taliban" og Fredrik Græsviks glitrende dokumentarbok "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan", samt novellesamlingen "Hjemkomst" av Phil Klay. Og det finnes mer.

Underveis introduseres vi for jeg-fortelleren Khaiber, som har afghanske røtter. Hans oppdrag er å hente den danske troppen hjem til Danmark. Det blir ikke et enkelt oppdrag, ikke minst fordi han utfordres på hvor lojaliteten hans ligger; hos det afghanske folk eller hos det danske ...

Dersom du bare skal lese én bok i sommer, anbefaler jeg Carsten Jensens "Den første sten" av hele mitt hjerte! Lydbokutgaven anbefales spesielt fordi oppleseren Nicolay Lange-Nielsens stemme passer perfekt til boka! Ikke la deg skremme av at lydboka er mer enn 22 timer lang eller at boka er mursteinaktig med sine 610 sider. Dette glemmer du nemlig fullstendig under lesningen av den. Her får du alt: intriger, hevn, overgrep, massakre, bakholdsangrep, svik ... Alt så godt fortalt at man nesten mister pusten underveis ... Samtidig øker din forståelse for den umulige Afghanistan-krigen formidabelt!

En gutt blir funnet drept i parken på et overklassejenteskole. Saken blir ikke løst. Ett år seinere kommer nye opplysninger fram og to heller spesielle etterforskere kaster seg over saken.

Det beste med denne boka er skildringa av miljøet på skolen St Kilda's og dynamikken jentene imellom. Det er nydelig, skremmende, hjertevarmt og hjerteskjærende godt gjort. (Blir som vanlig glad for tanken på at jeg aldri skal være tenåring igjen!) Liker etterforskerne også. De er sære, hver på sin måte, men troverdige. Blir sikkert mer av dem.

Om kjærlighet til litteraturen

Miriam Stendal Boulos (f. 1968) er utdannet litteraturviter og tok i sin tid doktorgraden på J.M.G. Le Clézios forfatterskap. I 1999 utga hun "Chemin pour une approche poétique du monde. Le roman selon J.M.G. Le Clézio". Boka ble skrevet mens hun befant seg i et språklig eksil. På den tiden bodde nemlig hun og familien i Frankrike. Siden har de flyttet til Norge, og bor i dag i Bærum.

I innledningen til "Eksil og lykke" forteller Boulos om sitt første møte med forfatteren Rune Christiansen på Litteraturhuset i 2008. Anledningen var forestillingen "Äntligen ...", Litteraturhusets årlige arrangement viet nobelprisvinneren i litteratur, som akkurat dét året var Le Clézio. Ellen Svendsen og Per Buvik samtalte om årets nobelprisvinner, som både Boulos og Christiansen hadde vært dedikerte lesere av i flere år. Dette ble starten på et bekjentskap, som resulterte i at hun bestemte seg for å skrive om hans forfatterskap.

Rune Christiansen (f. 1963) debuterte som dikter i 1986, og har i årenes løp utgitt 11 diktsamlinger. Etter utgivelsen av "Ensomheten i Lydia Ernemanns liv" (2014) - den eneste boka jeg har rukket å lese av Christiansens bøker så langt - er det romanforfatter han er mest kjent som (linken peker til min bloggomtale av boka - jeg nevner også et forfattertreff på Litteraturhuset 28. januar 2015, som jeg har skrevet om på bloggen min). I løpet av sitt forfatterskap har han utgitt åtte romaner. Siden disse romanene er helt sentrale i Boulos´ bok om forfatterskapet, tar jeg med en oversikt:
- Hvalene i Glasgow (1990)
- Dypt mørke (1992)
- Steve McQueen er død (1997)
- På ditt aller vakreste (2000)
- Intimiteten (2003)
- Fraværet av musikk (2007)
- Krysantemum (2009)
- Ensomheten i Lydia Ernemanns liv (2014)

For øvrig kan nevnes at Rune Christiansen overtok det kunstneriske ansvaret for Forfatterstudiet i Bø ved Høgskolen i Telemark. For meg ble det en viktig detalj i min lesning om hans forfatterskap i "Lykke og eksil". Etter å ha vært til stede på svært mange forfatterkvelder spesielt på Litteraturhuset i Oslo i årenes løp, og hørt om ulike forfatteres skriveprosesser, må jeg nemlig konkludere med at jeg sjelden har vært borti en forfatter som er så til de grader bevisst i alt han gjør som Rune Christiansen er. At han i bunnen er pedagog innenfor den kunsteriske siden av forfatteryrket, økte min forståelse for hvordan dette er mulig.

"Rune Christiansens forfatterskap utgjør en fascinerende historie om lidenskapelig og nysgjerrig lesning. I referansene hans ligger det spor av dannelsesreisen han har gjort som lesende og skrivende menneske. En dannelsesreise innebærer både noe spesifikt unikt for den ene reisende og noe universelt gjenkjennelig. Det er i spennet mellom det unike og det universelle, mellom tilhørigheten og eksilet, at identiteten og forfatterskapet blir til. Det er i dette spennet, slik det formidles av forfatteren, at leseren kan finne et rom for å artikulere sin egen opplevelse av verden, sin egen tilhørighetssøken, gjennom tekster som åpner for noe nytt og samtidig befester noe kjent. God litteratur - som all god kunst - beveger seg i skjæringspunktet mellom det kjente og det ukjente: Hels bør verket være så gjenkjennelig at det gir oss mulighet til identifikasjon, medlevelse, innlevelse, ja også medskaping - og samtidig så ukjent, eksotisk, fremmed at det åpner for det perspektivskiftet som må til for at vi skal kunne se oss selv og verden med en større, forklarende, utvidende distanse. I Christiansens intertekstuelle henvendelser - for referansene hans er invitasjoner, til gjensyn eller oppdagelse - ligger like mye oppdagelsen av den andre som av en selv gjennom den andre ... " (side 15-16)

Boulos tegner et interessant bilde av forfatteren Rune Christiansen, både gjennom spørsmålene hun stiller i samtaleboka "Lykke og eksil" og gjennom egne betraktninger, hvor mye av det hun selv har opplevd gjennom egen lesning, avspeiles. Det som går gjennom boka nærmest som en rød tråd, er det intertekstuelle. "Enhver forfatter formes ved å gjenta andre forfattere", siteres den franske forfatteren Georges Perec. Og nettopp dette er mye av kjernen i boka; hvordan Rune Christiansen er påvirket av andre forfattere, hvordan han knytter dette opp til sine egne bøker, som regel synlig men ikke alltid, og lar sine romanpersoner - her kalt protagonisten - leve sammen og i pakt med litteraturen. Dermed blir det en dobbel bunn i det meste. Og fordi forfatteren selv kun gjenforteller, ikke tolker, blir det et stort rom som leseren selv kan fylle med egne tanker og tolkninger.

Underveis kommer Boulos og Christiansen inn på begrepet klassereise. For de fleste innebærer dette en reise bort fra klassen man vokste opp i. For Christiansen betyr det noe ganske annet. Han snakker om klassetilhørighet. Som de fleste nordmenn på hans alder vokste også han opp i et arbeiderklassehjem. Og ja, økonomisk frihet har gjort at de fleste lever ganske andre liv enn hva de opplevde i oppveksten, hvor knapphet på det meste var et faktum. Men må man bevege seg helt bort fra klassen sin selv om man har foretatt en såkalt "klassereise"? Begrep har etter hvert blitt så utvannet og nesten klisjéfylt at det i grunnen har mistet mye av sin mystikk, om man kan kalle det det. Kanskje er det mer interessant i noen tilfeller å snakke om en klasseflukt når man beveger seg bort fra, slik den franske forfatteren Edouard Louis gjør? I alle fall sier Christiansen det slik:

"I min ungdom opplevde jeg det man må kunne si var fattigdom, økonomisk var familien helt skrapt. Men samtidig ble litteraturen og filmen mer påtrengende viktig for meg. Jeg leste meg inn i andre realiteter, jeg leste meg opp, jeg beskjeftiget meg morgen og kveld med bøkene, filmene, jeg leste filmhistorie og diverse filmleksika fra perm til perm, det var en måte å trosse armoden på. Ikke for å forlate eller heve meg over min arbeiderklassebakgrunn, men snarere for å fylle den med noe annet og noe mer enn det som hadde å gjøre med pengeknipe og slit. For mange innebærer en klassereise å forlate sin arbeiderklassetilhørighet gjennom utdanning og karriere, det å stige i gradene. Sånn har det ikke vært for meg, tvert om, det er å utvide, legge nye benevnelser til det romme det å være i arbeiderklassen innebærer, gjøre det større og friere blant annet gjennom lesning. For meg er den reelle klassereisen en dannelsesreise." (side 31-32)

Alle romanfigurene i Christiansens bøker er ensomme. Det er et fravær der, og det er samtalene, dialogene og møtene som fyller opp karakterenes liv og menneskesyn, sier han på side 102. Dessuten lar han litterære sitater "gripe inn i portrettet av" en romankarakter, ofte ved at romankarakteren er lidenskapelige lesere av litteratur og av verden (side 162). Christiansen trekker også frem Perecs roman "Livet bruksanvisning" (med originaltittelen La Vie mode d'emploi) fra 1978 (linken peker til min bloggomtale av denne boka), og Boulos skriver:

"Å liste opp skjellsettende litterære møter, gjennom titler, sitater, replikker, er en erindringsmetode Christiansen ofte bruker. En slik opptelling av vesentlige møter fremkommer i kapittelet "Hukommelsen", hvor hovedpersonens kulturelle minner ramses opp i form av en pastisj over Perecs erindringsbok Je med souviens fra 1978." (side 162-163)

(Boka det refereres til er "Krysantemum".)

Christiansen er opptatt av å gi leseren plass, og referer også her til Perec. Han gjør dette ved ikke tvinge leseren gjennom et plot med en dramaturgi, opp i en relasjon som får leseren til å få sympatier og antipatier osv. I stedet lar han leseren gå inn i romanen og vandre omkring der, få noen førstehåndsopplevelser som ikke er "styrt av ytre motorikk". Slik blir lesningen en form for meditasjon, hvor leseren reflekterer og inviterer inn et liv. Slik får leseren være med på samme nivå som romanpersonene, uten at en allvitende forteller ligger i forkant eller at det er et skjult motiv fra forfatterens side om hva han eller hun ønsker at man skal få ut av boka. (side 165)

Miriam Stendal Boulos avslutter boka med disse ordene:

"I spennet mellom behovet for samhørighet og behovet for å tilhøre seg selv ligger kanskje menneskets største drift, største fortvilelse og største forsoningsmulighet". I dette spennet uttrykker Södergran-sitatets doble erkjennelse - eksilet og lykken - både tristesse og forsoning samtidig. I Christiansens forfatterskap fremmanes et nærvær i verden som utgjør en stillferdig overskridelse av dette menneskelige dilemmaet." (side 208-209)

Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne boka? Først og fremst en sterk lyst til å dypdykke i Rune Christiansens forfatterskap! Boulos, som i boka tar for seg hver eneste av de i alt åtte romanene Christiansen har utgitt (i tillegg til noen av diktsamlingene), har åpnet opp noen rom for meg, som gjør at jeg kommer til å lese disse romanene med et mye klarere blikk enn jeg ellers ville ha vært i stand til. Samtidig erkjenner jeg at hun med sitt litteraturvitenskapelige blikk er på et helt annet nivå i sin lesning enn meg. Men er det ikke slik da at all lesning skal åpne opp nye perspektiver i et i og for seg kjent landskap? Akkurat her lykkes hun godt! Å lese "Lykke og eksil" har vært en meget givende prosess, og jeg har bevisst brukt litt tid på denne boka, som selv om den er tilgjengelig for leseren, ikke er av det lettleste slaget. Det er mange bunner i det hun skriver, som krever tid til refleksjon. Da kan man ikke rushe gjennom boka!

Den som forventer at "Lykke og eksil" skal være litteraturkritikk i den forstand at forfatterskapet kritiseres eller utfordres sterkt, vil nok bli skuffet. Boka er først og fremst en kjærlighetserklæring til Rune Christiansens forfatterskap. Siden Miriam Stendal Boulos er så kunnskapsrik og selv kjenner litteraturpreferansene til forfatteren, blir det likevel aldri "kritikkløst" eller overfladisk. Hennes tilnærming er så grundig, så gjennomtenkt og så reflektert at det aldri kan sås tvil om faglig integritet eller habilitet.

Avslutningsvis må jeg nevnte en artikkel som sto i Vagant 8. juni i år. Artikkelen har overskriften "Fraværet av kritikk" og det er Arne Borge som har ført den i pennen. Han etterlyser her - riktignok ganske mildt - en (mer) kritisk samtale, fordi dette gir forfatteren en anledning til å bryne de litterære holdningene sine mot andre skrivemåter, til å undersøke blindflekkene i sitt eget prosjekt. Han mener at Christiansens bøker hadde tålt en slik behandling, og at det ligger en vennlighet også i dette. Ellers påpeker han at "(l)itteraturvitenskapelig sjargong har en lei tendens til å fremstille trivielle påstander i et oppstyltet språk", og har trukket frem noen eksempler på det han kaller i overkant svulstige påstander. Det er vel sånn sett den samme kritikken som kan ramme et hvilket som helst fagfelt med en sterk fagterminologi, tenkte nå jeg da ...

Dersom du ønsker å få en større forståelse for Rune Christiansens forfatterskap, er "Lykke og eksil" virkelig en bok du bør få med deg! Den rommer alt - og mere til - som vi bokelskere løper beina av oss for å få med oss hver gang det er forfattertreff på landets mange litteraturhus. Det kommer garantert flere bøker om Rune Christiansens forfatterskap etter hvert - sikkert mer kritiske sådanne også enn denne. "Lykke og eksil" er svært spesiell i så måte, og også meget interessant. Det er alltid spennende å få innblikk i hva som inspirerer dyktige forfattere, hvordan de ser på sin egen litterære utvikling, hvordan de reflekterer rundt tematikken i egne bøker, hvor mye av seg selv de har lagt inn i bøkene sine og hvor mye som kommer fra andre steder. "Lykke og eksil" favner alt dette. Jeg anbefaler boka varmt!

Sjarmerende horror i kjent stil

Fremdeles god underholdning til tross for at jeg har lest den før.

Gjensyn med gamle favoritter
Det er svært sjeldent at jeg leser bøker om igjen for jeg foretrekker å huske de som de var, for jeg glemmer aldri en handling i bøker samme om det går femten år, eller tjuefem år. Det har ikke noe å si hvor lenge siden jeg leste en bok for husker den godt uansett. Men av og til blir man nysgjerrig av å lese bøker om igjen som man leste i oppveksten og sjekke om man liker dem like godt i voksen alder eller ikke. Så jeg har begynt å lese Casino Grøsser serien på nytt igjen. (Casino Grøsser er skrevet av forskellige forfattere og består stort sett av enkeltstående bøker). Jeg har tolv av de bøkene. Vet det ble utgitt over hundre, men jeg har bare tolv av dem og tenkte å lese de tolv igjen, og den første jeg valgte var Skrekkens hus av Hugh Zachary.

Familien Whitney finner drømmehuset ved en tilfeldighet i Mississippi, eller det er rettere sagt Jean Whitney som oppdager det og hun blir forelsket i det med en gang. Det er et historisk hus som kalles Yankee - huset og ligger øde til i en dal. Familien Whitney besteår av elskverdige foreldre og to døtre, og hele småbarnsfamilien går godt overens. De overtar det eldgamle huset som har vært ubebodd svært lenge og pusser det grundig opp. Det tar ikke lang tid før de finner seg til rette. Men det tar ikke lang tid før merkelige ting begynner å skje. Noen i familien føler at de ikke er alene. Små merkelige ting begynner etter hvert å skje, men er det bare innbilning? Er det normalt at ting flytter på av seg selv og høre lyder som ligner på skritt? Og hvorfor er den ene datteren deres så redd for trappa? Familien Whitney blir kjent med en ung fyr som leter etter gamle ting ved hjelp av en metalldetektor. Familiens far, Vance, blir nysgjerrig og sammen blir de hekta av å lete etter ting i området ved huset, og det skulle de aldri ha gjort ...

Kjent oppskrift, men sjarmerende
Dette høres kanskje ut som en typisk skrekkhistorie, og det er det også, hverken mer eller mindre, men det jeg likte med denne horrorboka er at det har litt historie i seg. Man blir tatt tilbake til en spennende tid som jeg ikke skal si noe om for å ikke avsløre noe. Det morsomme med horrorbøker og horrorfilmer er at det er typisk når noen faller for et gammelt hus og renoverer det, så er prisen for det at de blir hjemsøkte. Det er tydelig at spøkelser fra fortiden ikke liker forandringer, for dette er et typisk trekk i horrorsjangeren. Så neste gang du skal renovere et hus, ett gammelt et, så tenk deg om to ganger før du gjør noe som helst.

Bortsett fra historiedelen var denne horrorboka noe standardmessig; De begynner å tvile på hverandre og seg selv. Skal de flytte eller ikke flytte? Er man blitt gal eller ikke? Typiske faser mange karakterer går gjennom i horrorbøker og filmer i samme sjanger når skremmende og uforklarlige ting skjer. I denne boka var det intet unntak.

Det var interessant å lese om hvor forskjellige alle familiemedlemmene var. Familiefaren Vance er en ganske avslappet fyr som ikke tror på alt mulig, og har en fast jobb å gå til. Han er en veldig rolig og realistisk fyr på mange måter. Moren Jean er hjemmeværende med jentene, elsker å renovere og alt som har med interiør å gjøre, og er veldig huslig av seg. Hun liker å være den som styrer og steller. Men hun har lett for å bli sårbar og få bekreftelse og støtte av andre. Døtrene Min og Ridey er også veldig forskjellige, men det er heller ikke noe nytt at søsken kan være temmelig ulike på alle måter. Den ene av dem er den som tar det som det kommer, men er kanskje ikke så tøff som hun gir seg ut for å være likevel, og den andre er mer sårbar og observant til det som skjer rundt seg, og kan føle at noe er galt eller at et eller annet vil skje.

Jeg var femten år første gang jeg leste Skrekkens hus av Hugh Zachary og det er atten år siden. Noe som aldri har forandret seg er at jeg ikke blir lei av horror. Ikke alt innen horror er bra, men man kan ikke ta alt så seriøst. Noen bøker og filmer fra den sjangeren skiller seg ut med kvalitet, mens andre gjelder det det omvendte, men likevel kan det være underholdende. Jeg likte denne boka, Skrekkens hus hakket bedre som femtenåring, men den er slett ikke verst nå heller som gjenlesning. Selv om jeg hadde lest den før og kjente til handlingen svært godt, så gjorde det ikke noe. Den var fremdeles underholdende. Det som ikke traff meg helt er at enkelte scener som skulle være noe uhyggelige og skremmende, egentlig ble en smule komisk, selv om det kanskje ikke var meningen. Alt i alt en god horrorbok, men den ble bare ikke mørk nok.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

En real horrorfest

Har lenge ønsket å lese Rosemary's Baby, og nå er det gjort. Jeg angrer ikke!

Tidlig interesse for horror
Mon skulle tro at livet mitt ikke besto av annet enn horror, og det gjør det heller kanskje ikke. Det er det jeg ser og leser mest av. Prøver å se filmer fra forskjellige sjangere og det samme gjelder bøker, men alltid havner jeg tilbake til horror og andre mørke sjangere. Jeg startet med å lese horrorbøker og se horrorfilmer da jeg var veldig liten. Flere enn meg har vel sneket seg til å se horrorfilmer og lest horrorbøker selv om man var for ung, og jeg har alltid hatt en forkjærlighet til horror. Ved siden av å se horrorfilmer leste jeg Grøsserne (Goosebumps), og andre bøker av R.L. Stine, jeg leste også bøker av Stephen King (min forfatterhelt) og Dean Koontz, før jeg oppdaget andre horrorforfattere i tillegg. Jeg begynte å lese voksenbøker innen horrorsjangeren også veldig tidlig, så det var visst en sjanger som fascinerte meg veldig av en eller annen grunn.

Nå som jeg er voksen er det lenge siden jeg har blitt skremt av noe som helst. Jeg har lest mange horrorbøker og sett så mange slike filmer at jeg er vel kurert. Nå ser jeg dem for underholdningens skyld. Riktignok var horrorfilmer bedre før i tiden fra 60 - tallet til slutten av 90 - tallet. Noen gode kommer nå også, men det er sjeldnere mellom hver gang og de har ikke den samme skremselseffekten. Rosemary's Baby er en av filmene jeg så ganske tidlig og er en av mine favoritter. Jeg har selvfølgelig sett den flere ganger, men dessverre aldri lest boka - ikke før nå, og angrer ikke på at jeg gjorde det.

Selve plottet
I Rosemary's Baby møter vi Rosemary (selvfølgelig) og Guy Woodhouse som er lykkelig gift og som har kjent hverandre lenge. De er på leting etter et større sted å bo i og med at de planlegger å stifte familie etter hvert. Guy er skuespiller, men sliter litt med å få roller. Han har ikke verdens største selvtillit når det gjeler hans eget yrke. Rosemary er hjemmeværende, gjør huslige oppgaver og ser det positive i ting. Hun liker å stelle og styre. De gleder seg til å finne et nytt sted å bo og de får endelig en leilighet i Bramford. Bramford er et gammelt bygg med flere leiligheter i og det bygget er i New York. Det de ikke visste fra før er at nettopp i det bygget, har det skjedd mange forferdelige hendelser flere år tilbake. Den har en mørk og dyster bakgrunnshistorie. Etter å ha hørt noen av disse historiene av Hutch (en god venn av dem), mens Guy og Rosemary er i bestemmelsesperioden, om de skal ta leiligheten eller ikke, bestemmer de seg til slutt for å ta leiligheten til tross for byggets mørke fortid. De blir også kjente med det gamle paret; Castavet. De virker noe eksentriske og nysgjerrige, men hyggelige. Og som tittelen avslører (ikke jeg), blir Rosemary gravid. Svangerskapet blir alt annet lett, og hun blir virkelig satt på prøve, og hvorfor er Castavets paret så interessert i hennes svangerskap? Er hensiktene deres gode eller dårlige?

Det er så mye man kan si om boka at man ikke vet helt hvor man skal starte. Jeg kan begynne med å si at jeg likte forholdet mellom Guy og Rosemary veldig godt. Spesielt den interne humoren de delte, de småerter hverandre, og er like forelsket etter mange år. De har en fin balanse i forhold med og til hverandre. Det er umulig å ikke bli glad i dem. Litt ulikt meg som ikke er så interessert i lykke og kjærlighet.

Levins skrivemåte er bare herlig. Han skriver realistisk til tross for noe bruk av surrealisme. Han gjør karakterene levende, troverdige og spennende. Måten han skriver på er både krypende og intens på samme tid. Han har leseren i sin hule hånd. Det er også morsomt at innholdet er alvorlig og intens, men samtidig er det med satiriske undertoner, selv om det kanskje ikke er meningen. Det er humoristisk samtidig som plottet består av stor dose alvor. Det som er så synd er at boka er så kort. Den består av kun 229 sider (min utgave) og den kunne gjerne ha vært mye lenger. Når man er på det mest intense og er virkelig inn i boka, blir man skuffet over at boka tar slutt når man føler at man er godt i gang i handlingen. Jeg kunne også gjerne ha tenkt meg mer bakgrunnsstoff angående Guy og Rosemary. Det var et savn. De er herlige karakterer som man vil kjenne mer. Man får et godt inntrykk av dem, og blir godt kjent med dem underveis, men likevel ville jeg gjerne gå enda mer i dybden på dem, fordi de var såpass interessante og spennende å lese om.

Filmatisert
Rosemary's Baby ble publisert i 1967 og ble filmatisert allerede året etter; regissert av Roman Polanski med Mia Farrow i hovedrollen. Jeg har ikke tenkt å sammenligne boka og filmen noe voldsomt for nå er det lenge siden jeg har sett filmen og har ikke tenkt å se den på nytt igjen før neste uke, etter at jeg har skrevet bokanmeldelsen. Men det jeg kan nevne med sikkerhet er at filmen er mer surrealistisk enn boka, og boka har en mer nøktern fremtoning. I 2014 kom de med en nyversjon/remake (denne gang miniserie istedet for film) av original filmen, og det skjønner jeg ikke vitsen med. Hva er det med remakes for tiden? De ødelegger nesten alle originalfilmene, spesielt i horrorsjangeren med alle disse tåpelige remaksene. Tåler ikke folk å se gamle filmer lenger, og må spesialeffekter alltid være av det nyeste? Jeg bare spør ... selv foretrekker jeg originalfilmer for remakes har som regel ingen atmosfære i seg. Det blir bare som regel en kjedelig oppsummering. Det er mitt syn på det. Har ikke noe i mot hvis folk liker remakes, men jeg styrer unna og holder meg til originalene istedet.

Det var ikke meningen at dette skulle bli så langt, men sånn blir det av og til. Vil avslutte med å si at Rosemary's Baby er en saktegående, men intens horror, med snikende uhygge, herlig atmosfære, og det er den type horror jeg foretrekker, fremfor at det skal være så sjokkerende og overdrive hele tiden. Jeg liker rolige horrorfilmer og bøker best med mye atmosfære og undertoner. Rosemary's Baby er en velgjennomført horrorbok og filmatiseringen fra 1968 gjorde den verdig. Det er sjeldent.

PS: Chuck Palahniuk har skrevet en introduksjon i boka. Han er mest kjent for bøkene: Haunted og Fight Club.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Jeg samleste Rosemary's Baby med en annen bokblogger.

Leste den for mange år siden, men husker den godt ennå. Dette er en type bok som sitter lenge i etter man har lest den:)

Liker ikke å tvinge på noe noen. Det er bare det, eller bli misforstått:)
Takk for fin tilbakemelding:) Er alltid litt redd for å tråkke noen på tærne om de føler at jeg blander meg inn. Men godt at du ikke ser sånn på det:)

Noen referanser var det, men syntes ikke det var noe overdrevent, eller noe bemerkelsesverdig:) Men så har jo forlag en tendens til å overdrive og det er opp til hver enkelt hvor nøye man er på slike ting. Jeg la merke til en del, men ikke slik at man blir opphengt i det:) Jeg var mest opptatt av karakterene og settingen for det var litt annerledes enn andre bøker fra denne sjangeren.

Ikke meningen å blande meg inn. Det er en god bok. Ga den en stødig firer. Her har jeg skrevet noen ord om den: https://bokelskere.no/tekst/303072/ Men bare hvis du har lyst til å lese, ingen tvang:)

Her plasker det ned og det har regnet av og på de siste ukene, og håper det fortsetter. Så håper det blir en lang og tidlig høst, for det er min favorittårstid. Kan fint leve uten sommeren.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Rosemary's Baby av Ira Levin. Den likte jeg godt. Har sett filmen mange ganger og for første gang så jeg den som veldig ung. Jeg startet å se skrekkfilmer veldig tidlig, og det er første gang jeg leser boka og den er like bra. Så glad jeg leste den:) Og jeg ble også ferdig med Lykkejegeren av Jan - Erik Fjell.

Jeg leser fremdeles Eating Animals av Jonathan Safran Foer som jeg begynte på forrige søndag. Den må jeg lese stykkevis og delt for den er hard å lese for en dyrevenn som meg, men valgte å lese den for det er viktig å sette fokus på vonde ting også, og bli mer bevisst på omverdenen. Ikke tro at verden er perfekt og rosenrødt (noe jeg heller ikke tror, bare for å understreke det). Så det er bra at Safran Foer skrev en slik bok for det er viktig å sette ting i fokus det som er vanskelig også. Sette perspektiv på ting, og forfatteren tvinger heller ingen til å bli vegetarianer, men at det er opp til deg selv og være mer bevisst på valgene man tar og det er viktig.

Og natt til torsdag begynte jeg på Huset ved innsjøen av Kate Morton som jeg skal fortsette med, og jeg leser også en liten bok som heter Den modige lille elefanten av Jan Sæterli.

Så leser litt variert denne helga også.

Jo og den gården (som de brukte under innpsillingen) befinner seg på Byneset. Byneset er en landsbygd som tilhører Trondheim. Har selv sett gården og kjenner Byneset svært godt siden mamma er derfra:)

Ikke noe som skiller seg ut, dessverre ...

I 2014 leste jeg en annen bok av M.J. Arlidge og det var Elle melle. Den likte jeg ikke noe særlig fordi den var nærmest en blåkopi av filmen Saw. Plottet var i alle fall snarlik Saws tankegang og fremgangsmåte.

En kvinne er kidnappet og befinner seg i en kjeller et eller annet sted. Hvor er hun, hvem har kidnappet henne, og hvorfor ? Et annet sted blir en annen kvinne funnet drept på en strand som ikke er mye brukt. Kvinnen ble aldri meldt savnet. Har den kvinnen og Ruby, (kvinnen som er fanget i kjelleren), noe til felles? Vil hun bli utsatt for samme skjebne? Er det en seriemorder som leker med henne?

Ikke den beste boka med kidnapping som tema i fiksjonsverdenen
Jeg liker bøker hvor kidnapping er i fokus, også i TV - serier og filmer. Det er spennende og man undrer på om offeret kommer til å overleve eller ikke. Den beste kidnappingsboka jeg har lest er Intensity av Dean Koontz. Kidnappingshandlingen i den boka var virkelig spennende og kidnapperen var en så sterk og original karakter at man bare måtte lese videre, så den boka leste jeg ferdig veldig fort, husker jeg. Innholdet levde virkelig opp til tittelen. Det er sjeldent man kommer over virkelig intense bøker, men det hender seg en sjeldent gang. Intensity er ikke min favorittbok, for det er Pet Sematary av Stephen King (tittelen på den boka er stavet feil med vilje, og man må lese den for å skjønne hvorfor), men den boka handler om noe helt annet.

Dukkehuset av M.J. Arlidge var dessverre ikke intens, men snarere det motsatte. Alle bøker trenger ikke å ha fart og spenning fra begynnelse til slutt. Det skader ikke med saktegående innhold av og til heller. Men når både handlingen er uengasjerende og fleste av karakterene er lite interessante, så er det ikke mye igjen i en bok som setter igjen inntrykk. Mange kidnappingssaker i litteratur og på skjerm er ganske vanlige, men likevel er det noe som gjør at enkelte kidnappingssaker blir mer spennende enn andre. Det spørs litt hvor de gjør av offeret i mellomtiden og hvor kravstore kidnapperne er og om de viser nåde eller ikke. Og hva er det som gjør at noen bestemmer seg for å kidnappe noen? Er det bare på grunn av penger, eller er det hevn? Mange spørsmål oppstår.

Tøff etterforsker
Dette er tredje bok i Helen Grace serien. Jeg har riktignok ikke lest bok to i serien, men følte ikke at det gjorde noe. Foretrekker å lese serier i kronologisk rekkefølge. Det spørs litt hvem som har skrevet serien og hva slags serie det er, men når det gjelder ren politikrimserie føler jeg at man ikke faller av lasset om man ikke har lest forrige bok, så lenge forfatteren er god på bakgrunnshistorier. Det går bra så lenge forfatterne beskriver etterforskernes privateliv og jobbplan. At vi får et lite innblikk hva som har skjedd tidligere. På den måten føles det da ikke rotete. Helen Grace er en typisk etterforsker med sine egne indre demoner. Av og til går hun egne veier for å gjøre jobben sin. Jeg har egentlig ikke sansen for kvinnelige etterforskere i bøker eller i TV -serier fordi de har lett for å være tørre og anonyme, uten personlighet. Men Helen Grace er tøff, går egne veier om hun må, og er full av personlighet uten at det blir for mye.

Det er som sagt ofte lett for at kidnappingssaker blir like, men av og til blir det gjort en vri som gjør det ekstra spennende i fiksjonverdenen, men dette ble bare altfor standard. Når både saken og karakterene blir flate (bortsett fra Helen Grace), så er det ikke mye spenning eller noe engasjerende igjen. Da blir det nærmest tvangslesing og som kjent så avbryter jeg aldri bøker. Å lese ferdig denne ble til slutt seigt til tross for at boka ikke er særlig stor.

Ja takk, til mer uhygge
Ellers hadde det ikke skadet med mørkere undertoner og snikende uhygge. Det er lett at stemningen uteblir. At boka foksuerer så hardt på saken at stemningen uteblir. Det hele blir mest forklarende istedet for å føle frykt og uhygge. Det hadde ikke gjort noe om boka hadde vært enda mørkere fargelagt. Det er ikke ofte man kommer over mørke krimbøker. Mo Hayder og Val McDermid er blant annet gode på det uhyggelige når det gjelder krimsjangeren. De skriver mørkt og dystert i krimbøkene sine samtidig som det virker troverdig. Så M.J. Arlidge kunne godt ha vært mer stemingsfull for det var det mer enn nok plass til. Krimbøker generelt trenger mer uhygge som kryper under huden. Det er ikke bare grøssere sin oppgave, men også krimmens oppgave. Det skal gi inntrykk. Gjerne hjemsøke leseren lenge etterpå med noe guffent. Det går for lenge mellom hver gang.

Det er egentlig ikke mer å si om Dukkehuset. Grei krim på sløve dager, men ikke noe minnerikt og heller ikke krim med dybde. Det er greit med denne type krim en gang i blant. Når man leser krim er det lett å kreve det mørke og dystre. Det fikk jeg ikke her.

Fra min blogg: I Bokhylla