Her har det bare høljet ned de siste ukene og det liker jeg godt. Det har blitt meldt oppholds og sommer i neste uke, men håper det ikke varer lenge for jeg vil ha en lang høst og alt det som hører til høsten.

Jeg skal lese ferdig de siste sidene av Det er noe som ikke stemmer av Martina Haag, og etterpå skal jeg begynne på Hviskeren av Karin Fossum.

Og natt til torsdag ble jeg ferdig med Fergen av Mats Strandberg og begynte samme natt på The Crossroads av Niccolò Ammaniti, som jeg skal fortsette med.

Ellers er det en kjedelig helg i vente som vanlig, men godt man har bøker, og ikke minst filmer:)

Å føle seg utenfor og at noe mangler ...

Ida føler et savn. Hun vet svært lite om faren sin som hun aldri har møtt eller kjent. Han har aldri vært en del av livet hennes, og moren hennes vil helst ikke snakke om ham. Ida bestemmer seg for å ta et sommerkurs ved et college i Minnesota. Samtidig kan hun prøve å oppsøke brødrene hun vet hun har, og kanskje få opplysninger fra dem. Hun er helt sikker på at hun kommer til å klare å kombinere studenttilværelsen og samtidig leke detektiv i de få ukene hun skal være der. Hun vil finne ut mer av hvem hun er, spesielt siden faren hennes var halvt indianer fra Minnesota. Hun vil bli bedre kjent med den delen av seg selv og møte resten av familen som hun aldri før har møtt. Det viser seg at veien dit er alt annet er alt annet enn enkel, og hemmeligheter dukker opp og avsløres underveis ...

Handlingen foregår i Norge og i Minnesota, USA. En annen norsk ungdomsbok jeg har lest der handlingen også har foregått i Minnesota er Minnesota og støvet av Kjartan Hjulstad. Dette er to forskjellige bøker og jeg har ikke tenkt å sammenligne dem på noen måte, bare nevner det i forbifarten.

Samme oppskrift som i de fleste ungdomsromaner
En del av meg kunne ha blitt en god ungdomsroman for det er ikke ofte man leser ungdomsromaner der en karakter leter etter sin biologiske mor eller far. Så boka hadde absolutt et godt utgangspunkt, men dessverre faller boka i denne typiske kjærlighetsklisjeen. Hun drar til Minnesota (hvor moren hennes studerte for 19 år siden og fant tonen med faren hennes, som var professor ved colleget), og det tar ikke lang tid før en gutt blir interessert i henne og hjelper henne med jakten etter faren. Hvor typisk er ikke det i ungdomsbøker generelt? Der hovedkarakteren møter en eller annen, og de blir fort interesserte i hverandre. En karakter i en ungdomsbok trenger ikke å være alene lenge, virker det som, uansett situasjon. Det kommer alltid en reddende gutt med eller uten spesielle evner. Det finnes snart ingen selvstendige jentehovedroller i ungdomsbøker lenger. De må alltid "lene" seg på noen.

Hovedpersonen Ida er muligens en god og fin person, en drømmer, men hun er noe høy på seg selv, er litt "bedre" enn alle andre, og har en tendes til å tenke nedlatende om personer hun møter. Hun hever seg over dem, bevisst eller ubevisst. Noe som var en smule irriterende. Man får da ikke særlig empati for henne. Det blir litt vanskelig.

Viktig tema
Det mest interessante med boka er å lese om noen som har en forelder de aldri før har møtt og som får vite at det er flere familiemedlemmer man ikke har truffet. Det er et interessant konsept. For ikke alle er like heldige å ha begge foreldre i livet, som fremdeles er gift og har en familie som holder sammen. Det er ikke slik i alle familier. Noen er i en mer splittet familie enn andre. Så for meg var det interessant å lese om hvordan det er, siden jeg ikke kommer fra en splittet familie selv. Det er rart å tenke på at noen savner noen de aldri har møtt og som kunne ha vært en stor betydning for familien.

Dette ble en kort anmeldelse i grunn, og det er fordi boka er på kun 253 sider så da blir det ikke mye å skrive om, i hvert fall ikke for min del. Man kan si så mye om en bok samme om den er kort eller lang, men synes ikke det er noen vits i å skrive side opp og side ned på korte bøker som bare byr på grei underholdning. Ville ha likt boka bedre om den hadde rippet opp mer følelsesmessig og at den hadde et større sårbarhetsfaktor. Synes begge deler manglet og det er synd for ville da ha sittet igjen med et større inntrykk.

Den var slett ikke verst, men jeg liker En svunnen tid for henne best, skjønt jeg ikke er fan av damelitteratur:)

Ingen årsak:) Har sett filmen jeg også, men gled deg til boka, den er enda bedre. Det er min favoritt av ham. Spent på dine meninger om Kings bøker og god lesing:) Du har noe å glede deg til:)

The Shining likte jeg ikke spesielt godt, men elsker filmen:) Dolores Clairborne har jeg ikke lest og heller ikke Den grønne mil, men har sett filmene. Skal få med meg bøkene for de har jeg lenge hatt lyst til å lese.

Jeg anbefaler gjerne: Pet Sematary, Misery, Salem's Lot, The Dead Zone, IT, og The Gunslinger (første bok i The Dark Tower serien). Selv foretrekker jeg å lese bøkene hans på engelsk fordi synes han mister hans særegne fortellerstemme i oversettelsen, hvis du skjønner hva jeg mener. Vet ikke om du foretrekker å lese på engelsk eller norsk, men han er best på engelsk:)

Husk at han er veldig undervurdert og ikke alt av han er knallbra, men det meste så håper du ikke gir ham opp etter første bok:) For han har mange godbiter på lur oppgjennom forfatterkarrieren:)

Hei, så fint at du har valgt å lese en bok av Stephen King. Piken som elsket Tom Gordon er dessverre ikke en av mine favoritter, men kanskje du vil like den bedre?

Mine favoritter av ham er Pet Sematary, Misery, Salem's Lot, The Dead Zone og IT. Mange av bøkene til King er oversatt til norsk hvis du foretrekker det, men jeg foretrekker å lese ham på engelsk for jeg synes at han mister fortellerstemmen i oversettelsen.

Kanskje ikke den beste boka du har valgt deg ut, synes det er en av hans svakeste, men hvem vet, kanskje du vil like den bedre? Og hvis du ikke liker den håper jeg at du gir King en sjanse til:) Det er ikke alt jeg er har likt av ham jeg heller, men mye:) Forfattere har sine oppturer og nedturer de også, men han er og blir en favoritt:)

I dag leste jeg ut Nattens stemme av Nora Roberts. Henne er det lenge siden jeg har lest noe av. Har lest noen av bøkene hennes litt av og på før, men nå har det gått noen år. Romantikk er ikke min favoritt,min favorittsjanger er og blir horror. Nattens stemme var romantikk blandet med suspense. Min nye stuelektyre er Det er noe som ikke stemmer av Martina Haag.

Og jeg skal i tillegg lese videre i Fergen av Mats Strandberg og The Gunslinger av Stephen King. Satser på å bli ferdig med begge disse i helga, men vi får se. Tror ikke jeg blir ferdig med Det er noe som ikke stemmer siden jeg skal til å begynne med den. Jeg orker ikke å lese hele dagen, hver dag heller. Må ha litt avbrekk til andre sysler også.

Neste bok på lista er The Crossroads av Niccolò Ammaniti, men starter vel ikke på den før neste uke.

Og jeg skal ikke se OL i Rio. Det eneste jeg liker av sport som jeg har nevnt tidligere er sjakk og amerikansk fotball. Alt annet er jeg allergisk mot:)

Jeg ble positivt overrasket over denne boka jeg også, selv om jeg var skeptisk i begynnelsen. Det er ikke en ren dameroman, kanskje i og med at den har mysterie elemter i seg, (er ikke glad i dameromaner selv heller), selv foretrekker jeg horror. Og mener fremdeles at En svunnen tid av Morton er hennes beste så langt.

Under fanen min side og kategorien oppdateringer er det en veldig lang ventetid for å komme inn på siden. Mens på alle andre funksjoner på bokelskere er det ikke sånn.

Vi har visst samme forhold til henne. Det er kosekrim som passer fint en gang i blant og stemningsfulle:)

Ja, gjerne prøv deg på Stephen Kings bøker. Siden du allerede har likt noen av filmatiseringene av bøkene hans, så tror jeg du vil komme til å like bøkene også. Håper du ikke har noe i mot tykke bøker, da. Så gjerne utforsk forfatterskapet hans. Du vil ikke bli skuffet:)

Ble ferdig med Stille som i graven av Mary Higgins Clark tidligere i kveld og den var bra nok En kosekrim. Den beste jeg har lest av henne er Et skrik i natten. Den er uhyggelig. Ikke alle bøkene hennes er like uhyggelige, men noen. Hun er en guilty pleasure forfatter for meg. Ikke den beste, men hun skriver lettleste og noen ganger stemningsfulle bøker. Det trenger man en gang i blant:)

Det er Stephen King som er og blir min favorittforfatter uansett:) Men leser av andre forfattere og sjangere også for å utvide horisonten:)

Morsomt at vi begge leser en bok av Mary Higgins Clark. Hun er ingen faovirtt, mne det er mange år siden jeg leste noe av henne så syntes det var på tude.

Her har det regnet og tordnet av og på i ca to uker og jeg elsker det. Synes det er avslappende. Jeg håper at høsten kommer så fort som mulig for det er min favorittårstid. Jeg liker regn, kulde, vind og mørketiden. Synes høsten har mer atmosfære og er mer stemningsfull. Sommeren har jeg ikke noe til overs for.

I går ble jeg ferdig med I Am Number Four av Pittacus Lore, og rett etterpå begynte jeg på Stille som i graven av Mary Higgins Clark. Natt til i dag leste jeg ut Huset ved innsjøen av Kate Morton, og siden jeg nesten aldri sover begynte jeg etterpå med boka Fergen av Mats Strandberg. Jeg skal også fremdeles lese The Gunslinger, første bok i The Dark Tower serien av Stephen King.

Rekker vel ikke flere bøker i helga, men man vet vel aldri.

Varm og omsorgsfull bok om demens

Knut Engedal (f. 1946) er lege, psykiater og professor emeritus. Han har vært fag- og forskningssjef ved Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse, professor i psykogeriatri ved Universitetet i Oslo og seksjonsoverlege ved Hukommelsesklinikken ved Oslo universitetssykehus, Ullevål. I årenes løp har han utgitt en del lærebøker om demens og alderspsykiatri, og han er også flittig benyttet som foredragsholder. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.)

Knut Engedals "En bok om demens" utkom tidligere i år. Selv oppdaget jeg boka her om dagen ved en ren tilfeldighet. Siden jeg har tenkt en stund at det hadde vært kjekt å finne en bok om demens, dukket den opp på radaren min. Jeg kjøpte den, satte meg ned med boka da jeg kom hjem og stoppet ikke å lese før jeg var ferdig med den. Boka ga meg akkurat det jeg trengte!

Engedal påpeker at demens og Alzheimer sykdom kan bli fremtidens største folkehelseutfordring. Demens er noe som i all hovedsak rammer eldre mennesker, og med en befolkning som vil bestå av en økende andel gamle mennesker, sier det seg selv at de fleste av oss kommer i berøring med demens - enten som pårørende eller ved at vi selv blir rammet.

Jeg hadde stor glede av å lese Knut Engedals bok om demens, og jeg anbefaler denne boka varmt til alle som har befatning med demente. Det er vel i grunnen de aller fleste av oss - om ikke nå, så i alle fall før eller siden ... Boka er krydret med eksempler fra virkeligheten, og disse er lett gjenkjennelige for alle som har litt erfaring med demenssykdom. Boka er for øvrig lett tilgjengelig.

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Gjør det, gjør det:) Tror ikke du vile angre:)

Har du lest De dødes tjern og Døde menn går i land av ham? Det burde du:) De har krypende uhygge blandet med humor, spesielt De dødes tjern:) Noen liker den ikke for den kan være litt for humoristisk, men jeg synes ikke det gjør noe. Selv har jeg hatt den som påskebok helt fra jeg gikk på ungdomsskolen:)

Familiebok om døden

Hvordan skal man forklare døden?

Lojale dyr
Elefanter er bare noen av mange fine dyr, og de er svært kjente for å være lojale. Så et dyreprogram en gang om en babyelefant som hadde satt seg fast i en gjørmete elv. Flokken rundt den ante at noe var galt. De tok saken og med litt team work klarte de å få babyelefanten opp. Det sier mye om hvor lojale og hengivne elefanter er.

Plottet
Elefanten Ella har sin far Fatha og mor Amma, og moren hennes venter ett barn til. I jungelen kan det oppstå farer når som helst, og da faren hennes forlater dem for å undersøke et problem, setter det både Ella og Amma på prøve. For hva gjør man hvis et familiemedlem ikke kommer tilbake?

Å miste noen er hardt, både for mennesker og dyr
Det å miste noen kjær er vanskelig å takle og sorgprosess er noe man bearbeider på hver vår måte, men hvordan skal man forklare det til noen som er for unge til å forstå? Akkurat det har jeg ingen svar på for har ingen barn selv. Den modige lille elefanten er et eksempel på hvordan man kan forklare det på en fin måte og hvordan man kan komme seg gjennom sorgen på sammen. Denne boka er kanskje ikke for alle, for som sagt så har alle forskjellige måter å sørge på, og noen sorger varer lenger enn andre. Det er ingen som har fasit på hvordan man skal håndtere vonde situasjoner. Som voksen ga ikke denne boka meg noe særlig annet enn at den var noe vemodig. Det er umulig å ikke synes synd på elefanten Ella. Boka i seg selv hjalp meg på ingen måte. Alle har vi mistet noen vi har vært glade i og selv om det er lenge siden jeg mistet noen kjær, så vil det jo alltid være et savn samme hvor mange år som går. Det er jo en kjent sak at også dyr har følelser og har sett flere videoer der dyr sørger over sine venner som har mistet livet og de vokter sin døde venn og sørger lenge etterpå. De som sier at dyr ikke har følelser, har ikke peiling.

Hvis jeg hadde nylig mistet noen så ville jeg nok ha valgt hardere lesestoff som ville ha gitt meg mer perspektiv angående det å miste noen og komme meg over det. Jeg ville vel ha valgt en bok som var mer rett på sak, om dere skjønner, istedet for å lese en bok som går rundt grøten i eventyrform. Men for småbarnsfamilier som skal lære barn om hvordan det å miste noen man er glad i og hvordan håndtere triste situasjoner generelt, vil denne boka være mer nyttig.

Forskjellige måter å reagere på
For noen vil ikke en eneste bok hjelpe noen angående sorg, for som tidligere nevnt, har vi alle våre måter å sørge på. Noen vil tilbringe tid for seg selv. Andre vil være opptatt med noe og begynner på livet igjen så fort som mulig. Dette er muligens vanskelig for barn å forstå for de forstår ikke hvor konkret døden er og skjønner ikke hvorfor noen aldri kommer tilbake. Derfor kan denne boka være et fint eksempel på denne problemstillingen, at småbarnsfamilier kan drøfte dette gjennom en bok hvis det er ønskelig. Dette er også en bok som kan brukes i skolesammenheng. På slutten av boken er det med en liste til tips til den som leser boka om hvordan de skal forholde seg til dette temaet sammen med barn, og det er også med eksempler til hvordan man kan drøfte sammen om boka. Det er også med tegneforslag hvis man ønsker å bearbeide sorg med kreativitet.

Dette er kanskje årets korteste anmeldelse for min del og det har ikke noe med at boka er på kun 39 sider. Det er mye og mangt man kan si om sorg og døden, men det blir feil å holde en lang avhandling om det i en bokanmeldelse. En bok hjelper nødvendigvis ikke når man er gjennom en sorgprosess, det er opp til hver enkelt hvordan man takler tunge perioder. Gjør det som føles rett for deg. Det er det viktigste.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Flott historie- fortelling fra 1800-tallets Norge!

Tom Lotherington (f. 1950) er en norsk forfatter og oversetter. Han har utgitt flere romaner, diktsamlinger og gjendiktninger.

Sentralt i "Et dikt om Elise" står dikteren Henrik Wergeland (f. 1808 d. 1845) og Elise Wolff (f. 1803 d. 1868). Elise var en av i alt fire unge piker Henrik Wergeland forelsket seg heftig i, men som alle avviste hans tilnærmelser. Dette dannet grunnlag for det som har blitt kalt Stelladiktningen.

"Ut fra idealiseringen av disse pikene steg det fram et poetisk kvinneideal han kalte "Stella" (som betyr "stjerne"). Stellanavnet dukker først opp i et dikt han skrev til Hulda Malthe, "Sonnate til Hulda" eller "Flodens Sang til Stjernen!. Stelladiktene utgjør størstedelen av debutsamlingen "Digte. Første Ring (1829)." (Sitat fra Wikipedias artikkel om Henrik Wergeland.)

Hver gang Wergeland forelsket seg på nytt, kalte han rett og slett den nye kvinnen i sitt liv for Stella, og dermed handlet alle diktene om den han til enhver tid hadde kjær. At ingen ville ha ham, skyldtes blant annet en usedvanlig klossethet både på dansegulvet og ellers i det sosiale livet på den tiden, et intenst vesen tett opp til det sykelige og som innebar at han aldri tok et nei for et nei, men fortsatte å beile, grenseløs og plagsom ... For han var jo sannelig av fin nok byrd ... Gift ble han også til slutt, i en alder av over 30, men han ble ikke gammel. Selv om han var utdannet teolog, fikk han aldri noe prestegjeld, men endte opp som landets første riksarkivar i det kalde og trekkfulle Akershus festning. Kanskje var det forholdene der som førte til at han døde så ung, før han rakk å fylle 40 år?

Som nevnt er det Elise Wolff som står sentralt i boka, men underveis får vi også høre om mange av datidens kvinner. Som den ulykkelige kjærligheten mellom Camilla Wergeland og dikteren Welhaven, som var i konstant konflikt med hennes bror Henrik. For ikke å glemme alle de unge pikene i det som må kunne sies å ha vært det øvre borgerskapet i Kristiania, der man ikke giftet seg under sin stand - selv om det ikke fantes noen interessante beilere over hodet. Nei, da var det bedre å fortsette sitt liv som ugift jomfru, fratatt muligheten for et familieliv. Og Elise Wolff selv, vakker som få, og enebarn og enearving til Blindern gård, skulle selv gå en slik skjebne i møte fordi hun gjorde noe så uhørt som å bryte en forlovelse. Ingen skjønte hva som kunne være galt med mannen hun avviste på denne måten. Selv fant hun ham antakelig for kjedelig. Dette førte i alle fall til at frierne ikke lenger sto i kø - selv om hun både var vakker, klok og et godt parti. Senere giftet hun seg i en alder av 48 år med en 24 år yngre mann, "møkkasprederen" på gården. Ja, dette kalte man gårdsbestyreren, fordi han reiste rundt på gårdene og kjøpte opp møkk som for agronomen Hartvig Stangebye var ensbetydende med gjødsel og god næring for avlingene på Blindern gård. Dette førte til at det gode selskap stengte henne fullstendig ute. Det ble en skandale man aldri kom over i de finere kretser i Kristiana.

"Den ene kretsen i Kristiana som var fin nok til å omgås, lukket seg for henne. Det bør ikke overraske noen. Barn av Collettslekten, for eksempel, som utgjør et dynasti av godseiere, industriherrer, tømmerbaroner og embetsmenn på høyeste nivå, måtte ofte oppgi letingen etter et verdig parti utenom egne rekker. De giftet seg innbyrdes, fetter med kusine, med det sørgelige resultat at deres avkom gjerne bukket under i uforståelig ung alder. Dette var tross alt å foretrekke fremfor å menge seg med almuen. Som man vil forstå, var Elise Wolff av en annen mening." (side 128-129)

Hartvig Stangebye, Elise Wolffs unge ektemann, var både flink og arbeidssom. Men noen bokens mann ble han aldri. Elise hadde som mål å lære ham den dannelse som falt overklassen så naturlig, men det ble aldri nødvendig. Hva skulle han med dannelse når det gode selskap verken ønsket ham eller henne velkommen lenger? Det var såpass ubehagelig å bo i nærheten av Kristiania at de valgte å flytte til Fossnes, der hans slekt kom fra.

Et stykke ut i boka er det Hartvig selv som fører ordet. Han er bokas jeg-person, og han forteller om tiden før, under og etter ekteskapet med Elise. Dersom det ikke hadde vært for at han kom over en svær bunke med brev fra Henrik Wergeland, hadde nok ingen den dag i dag visst hvem Elise Wolff var. Men gjennom dette svermeriet gjorde han henne faktisk udødelig - så pass at det skrives bøker om affæren, som forresten aldri var noen affære men bare et håpløst svermeri fra en senere berømt dikter. Hartvigs del av fortellingen fortsetter inntil han dør. "Det svartnet for meg, jeg falt der jeg sto, og siden har jeg vært død." (side 208) I epilogen overtar forfatteren selv, og han tar seg for ordens skyld av kildene og avstemmer historien som vi har fått høre opp mot disse.

Det er et spennende innblikk i datidens liv vi får innblikk i. En tid hvor det ble ansett en smule vulgært at kvinnene selv skulle få velge sine livsledsagere, og hvor ekteskap først og fremst var allianser som skulle sikre slektens videre gang og ikke var noe som handlet om kjærlighet. Alt er så elegant og morsomt fortalt, basert som det er på noen ytterst få historiske kilder. Vi ser det for oss, snobbetheten og fornemheten som de øvre samfunnsklassene hadde monopol på, og som gjorde det så uhørt å nedlate seg til å ha noe som helst med almuen å gjøre. Og vi ser for oss Hartvigs slektninger hvis skjebne åpenbart har vært å gifte seg med eldre, rike enker ... Selv bød de på sin ungdom, mens enkene bød på sin rikdom ...

"Et dikt om Else" er en sjelden perle, som det er på høy tid at flere får øynene opp for! Ikke bare er det interessant å få innblikk i Kristianias liv og levned, særlig gjennom kvinneskikkelser som vanligvis ikke er viet noen plass i historiebøkene, men det er også fornøyelig å få et annet og mer realistisk (?) bilde av Henrik Wergeland, som etter sin død er blitt opphøyet fordi han lykkes så godt i en del viktige kampsaker, som dette med 17. mai og jødeparagrafen. Selv minnes jeg hans dikt som et mareritt fra videregående skole. Komplett umulig å trenge gjennom og langt mindre å forstå ... Da var Welhavens dikt å foretrekke. Der rimte i det minste diktene.

Denne boka er virkelig et funn for alle som er interessert i litt 1800-talls Norgeshistorie!