Bokelskere.no

Gjennomsnittsfyr fra vår tid blir sendt tilbake til 1958 gjennom en tidsportal, for å stanse drapet på president Kennedy, som visst nok var øyeblikket i historien da USA skeinet av gårde i feil retning.

Jeg leser lite fantasy, og tidsreiser interesserer meg minimalt. Stephen King unngår å meske seg i kulturkollisjonen som oppstår når et 2011-hode settes inn i et helt annet samfunn. Fortellingen er en spenningsroman (vil han klare å stanse Lee Harvey Oswald?) og en kjærlighetshistorie. Begge deler fungerer bra, og drar seg mot et bittersøtt klimaks. Boka falt bittelitt på de siste 30 sidene i mine øyne, uten at jeg skal spoile handlingen.

Sammen med Tårer fra en stein - samtaler om et arbeid av Ørjan Nilsson gir denne boka et godt innblikk i a-has historie og indre liv. Det er fullt av motsetninger. A-ha er et konsept og ikke et band. Platene spilles inn uten at de tre medlemmene møtes, men penger og troen på at de kommer til å lage sitt beste album en gang, gjør at de fortsetter. Noe av det selvmotsigende med a-ha er at de helt bevisst la seg på en ekstremt kommersiell linje da de prøvde å slå gjennom midt på 80-tallet. Så snart de ble popstjerner, fnyste de av rollen de hadde oppsøkt.

Til å være en bok skrevet i samarbeid med gruppa, er de befriende selvpiskende i sin oppsummering av livet som a-ha-medlem. En del skrivefeil trekker ned i denne ellers fine intervjusamlingen.

De beste a-ha-platene av dem jeg har hørt:
1. Hunting high and low
2. Scoundrel days
3. East of the sun, west of the moon
4. Memorial beach
4. Stay on these roads

Hele denne boka, og mitt liv og ditt liv slik vi betrakter dem i våre mørkeste øyeblikk, oppsummeres på side 363 og 364. Marsteins bok følger hovedpersonen fra barndommen til slutten av 50-årene, gjennom forhold etter forhold hun har til forskjellige menn. Denne trangen til å være i et parforhold står i kontrast til hovedpersonens vansker med å knytte seg til mennesker. Denne boka egner seg godt for lesesirkler.

Tre og en halv stjerne. Den drar seg til mot slutten, men i lange perioder før det var den lite engasjerende.

Annerledes! Verden deles i to parallelle virkeligheter i 1998, og mor Anna og datter Laura kommer bort fra hverandre. Skiller seg kraftig fra mye av den inderlige virkelighetsnære 2000-tallslitteraturen ved å være bare sånn halvveis seriøs. Forfatteren titter fram her og der, og det er ikke helt lett å holde universene fra hverandre. En roman som kommenterer sin egen form.

Peter Englunds bok er ambisiøs. Den tar for seg starten på Sveriges store århundre, fra tidlig 1600-tall og utover. Sverige blir med i trettiårskrigen på kontinentet, og går faktisk seirende ut av den. Englund har blikk både for de store slagene og de små, talende detaljene som gir fortellingen farge og smak. Boka tar mål av seg til å skildre både krigen og mentaliteten på 1600-tallet. Han bruker de historiske hendelsene som springbrett til å skildre samfunnsforhold som kvinners posisjon, lek og fritid, seremonier, kroppsspråk osv. Mannen som står midt i denne epoken er Erik Jönsson. Det er den vinkelen som oppleves mest unødvendig, om jeg skal pirke på noe. Jönsson er ikke spesielt interessant å lese om, og han er ikke nødvendig for å gi boka kulør.

Boka imiterer århundret den omhandler, den er barokk så det holder: Her er plenty mørke og dysterhet, men også lys og humor. Den veksler mellom å skildre tidens barbari og (det som i dag framstår som) fjolleri.

Les også The Battle that Shook Europe: Poltava and the Birth of the Russian Empire av samme forfatter, om 1719-felttoget som innledet slutten på den svenske stormaktstiden. Jeg skal lese Englunds bok Sølvmasken : en kort biografi om dronning Kristina av Sverige som neste.

Sverige var faktisk en europeisk stormakt ved inngangen til slaget ved Poltava i 1709. Etter det var de det ikke. Fantastisk skildring av krigens galskap for 300 år siden. Mye av det Englund beskriver ligner på dagens krigføring, andre sider virker veldig fremmed. Englund har et skarpt blikk for klasseskillene som rådde enda sterkere da enn nå, ikke minst på slagmarken (og i gravleggingen). Tusenvis av svensker ble drept, mange tusen måtte i fangenskap, men kong Karl XII kom seg unna. Hans liv har jeg lyst å lese en bok om.

Det eneste som skuffa meg, var avslutningen. Hvorfor ble Olav Haraldsson helgengjort etter sin død? Uten det, ville han bare vært enda en middelalderkonge. Men boka slutter faktisk før selve slaget ved Stiklestad i 1030.

Selv om denne boka er temmelig forutsigbar for voksne lesere, vil den begeistre de yngste. Midnattsgjengen er en gruppe barn på et sykehus. De styres av ei fæl dame, og sykehusdirektøren er heller ikke grei. Heldigvis har de Midnattsklubben: Hver kveld sniker ungene seg ut av barneavdelingen og finner på kjekke ting som egentlig skal være umulig når de ligger på sykehus.

Gode voksne hjelpere dukker opp, noen slemme voksne ser lyset og blir gode, innledende uvennskap mellom barna vokser seg sterkt, et spesielt sykt barn får oppfylt sitt høyeste ønske og hovedpersonens underliggende, langvarige problem blir også løst. Men David Walliams er en så smart forfatter at de ganske opplagte vendingene ikke serveres kalde, men oppleves som gledelige punkter på menyen når de kommer.

Anbefalt for barn fra skolealder og oppover. Herlig norsk lydbokversjon også.

Ein kortroman for ungdom, meiner eg er merkelappen på boka. Nokre vil kalle det ei novelle, andre ein kort roman.

Denne boka hadde jeg aldri - A L D E R I ! ! - plukket opp dersom jeg ikke hadde et pågående prosjekt med å lese hele Vigdis Hjorths forfatterskap fra start til mål. Da var det ingen vei utenom.

Denne tynne boka tok det meg 16 minutter å lese, og det var en sann fryd. OK. Boka heter Den første gangen, og er skrevet av Vigdis Hjorth. Det handler om ei 16 år gammel jente som ikke har debutert seksuelt, men blir småkjæreste med en fyr.

Du ser hvor dette bærer, sant? Feil! Forfatteren lokker deg rett i fella og smeller en avslutning så stilig og personlig (hovedpersonen heter Vigdis) at jeg jubler innvendig bare ved tanken. En skinnende liten perle i forfatterskapet.

Jordan Peterson er tidens mest omtalte filosof, så jeg hadde visse forventninger til denne boka. Som selvhjelpsbøker flest er dette en god blanding av øyeåpnende påstander, selvfølgeligheter, utopier og store ord.

Det som er å si om hans budskap, er at det vil skape temmelig kantete mennesker dersom det følges bokstavelig. Ta for eksempel rådet om å rydde i eget hus før man kritiserer andre (sånn omtrent). Det er alltid smart å begynne med seg selv, men å gi andre råd fra en opphøyd posisjon (som JP mener man skal oppnå før man begynner å spre visdom til andre), er en skummel tanke. "Jeg er helt i vater - du min venn skal få noen sannhetens ord fra meg."

Jordan Peterson synes å mene at ingenting skal feies under teppet, men legger til at man i så fall må være beredt til å ta konsekvensene av den fulle åpenheten.

Engasjerende bok som setter tankene i sving.

Dette er hittil siste bok om Miles og Niles, så denne omtalen er en oppsummering av serien til nå. Jeg har lest dem i sommerferien, og blitt stor fan. Med enkelte små forbehold.

Miles flytter til Slumredal, og prøver å bli skolens største pøbel. Det viser seg at Niles allerede har denne posisjonen, men undercover - hans rolle på skolen er å være gullgutt og tillitselev. Serien skildrer forholdet mellom guttene, og deres påfunn.

Jeg liker et godt påfunn i barnebøker, som Emil. Andre blir mer slitsomme, som Rampete Robin. Miles og Niles er definitivt mer Emil enn Rampete Robin, eller kanskje Robin Hood er mer riktig. Pøbelstrekene sparker oppover, da mot familien Barkin, som har hatt rektormakten på skolen i generasjoner. I første bok blir rektor lurt, i andre bok får rektor sparken og erstattes av sin pensjonerte far, og i tredje bok blir rektorsønn Josh offer for de finstemte spøkene.

Det jeg liker: Tonen i bøkene. Den er ikke stresset eller oppjaget, heller dvelende og deilig å synke ned i. Til tider bikker det over i litt mye parenteser og VERSALER, og litt mye indre grubling. Jeg liker også hvordan vi blir mer og mer kjent med Miles og Niles utover i bøkene, og flere av bifigurene får en større rolle etter hvert, som klassekameraten Holly, og muligens Stuart.

Svakheter? Mye av lufta gikk ut av serien i første bok, hvor Miles og Niles måler krefter og hvor pøbelstrekene er best. I bok to og tre (spoilere!) blir rektor mer og mer venn med guttene, og bøllesønnen Josh duger ikke som antagonist i en fjerde bok, synes jeg. Han er for endimensjonal til det.

Men alt i alt: Finfin serie for hele familien!

Den beste barne- og ungdomsboka jeg har lest på ei god stund. Bøker om bøller kan fort bli krampaktige, synes jeg. Elleville påfunn og mye mas. Denne har et plott som er stilig oppbygd, med fine overraskelser underveis, og alt knyttes sammen i slutten - og tonen i boka er perfekt. Skal selvsagt lese de to neste i serien også.