Bokelskere.no

Jeg skjønner hva du mener, men ikke la deg skremme av lengden; denne er verdt det!

Det er én bok som troner over alle andre jeg leste i 2020: Max, Mischa og tetoffensiven, av Johan Harstad. Uten tvil en av de beste bøkene jeg har lest.

«Det vokser fram en fornemmelse av at lesende folk ikke trengs på samme måte som tidligere. Men datamaskiner, digitale prosessorer, gjør noe annet enn beleste professorer. Minnekort er ikke hukommelse. Kobling av ideer og tanker i hjernen skiller seg radikalt fra kobling av datakretser. Menneskene trengs fortsatt, og vi trenger bøkene. Vi leser på en annen måte enn maskinene, for vi bærer opplevelsene, erfaringene og kunnskapen med oss. Vi vokser med lesingen vår, og vi må ta vare på det som er for verdifullt til å tape.»

Sitatet over er fra boken Lese En liten bok om store opplevelser (2020) av Kari J. Spjældnes. Det var den og biografien nevnt nedenfor som inspirerte meg til å lese boken Vi på Saltkråkan, den siste boken jeg leste i 2020. Det var som å gå en sti en gikk mye på i barndommen; heldigvis er alt der fremdeles. Mange beskriver den som en utelukkende koselig bok. Men jeg husker at den fikk frem mange følelser i meg.

Boken Vi på Saltkråkan av Astrid Lindgren har sitt grunnlag i et filmmanuskript. Skriveprosessen startet i 1962, og serien ble en stor suksess. Jeg husker ikke om jeg så serien før jeg leste boken. Det var først da jeg leste denne biografien at jeg ble klar over at boken jeg leste om og om igjen som barn først ble filmatisert:

Biografi om Astrid Lindgren: Denne dagen, et liv av Jens Andersen

Jens Andersen skriver bl a dette om Vi på Saltkråkan:

«Den balsameffekten naturen alltid hadde på bymennesket Astrid Lindgren, lot hun stockholmsfamilien Melkerson kjenne på kropp og sjel i Vi på Saltkråkan. Da de fire barna med enslig far ankommer til skjærgårdsrutens ytterste brygge, er de litt betenkt over det fuktige været, ei tilsynelatende avfolket øy og den falleferdige rønna som deres naive kunstnerfar har leid for et år. Det minner i liten grad om en sommeridyll, men viser seg snart å være porten til et paradis som skal prege alle fem i familien Melkerson for livet. 19-åringen Malin, som fyller mammarollen for de tre yngre brødrene og den klønete faren, finner sitt livs utkårede på Saltkråkan. De to eldste guttene møter sin barndoms beste og formodentlig siste lekekamerater, yngstemannen Pelle får sitt livs kjæledyr, og pappa Melker flytter inn det mest inspirerende skriveverkstedet en forfatter kan tenke seg. Og hvilket litterært verk er det han har tatt med seg og sitter og pusler med i Snekkergården? Det får leserne aldri vite. Kanskje en roman om det lykkelige livet på ei lita øy i skjærgården, der en morløs familie finner tilbake til livets kilde, og mennesker og dyr omgås naturlig og fritt? Det var i hvert fall det Astrid Lindgren forestilte seg. En slags robinsonade om storbymennesker som går i land på ei øy som viser seg å være befolket av alle slags mennesker i forskjellige livsstadier, men med en tydelig fordeling av temperament, karaktertyper og, ikke minst, kjønn.»

Utdrag fra et blogginnlegg jeg har skrevet om boken

Harald A. Soleim var kanskje ikke så veldig kjent, men han levde et uvanlig og unikt liv som er verdt å ta et innblikk i.

Ikke alt blir som planlagt
Egentlig var det meningen at han skulle være der i en liten periode for så å dra til et eksotisk strøk senere, men ble lenger på Svalbard enn forventet. Han levde under enkle og trange kår, bodde i en liten hytte som knapt var en hytte, og i noen år hadde han selskap av noen polarhunder. Siden han bodde isolert i et øde landskap, fikk han også noen ubehagelige opplevelser med noen isbjørn. Sånn er det når man skal være tett på naturen.

I begynnelsen av året så jeg Svalbard minutt for minutt. Tror jeg har sett alle minutt for minutt programmene som er, og det var et fint program, og man ble påminnet om at Svalbard er mer enn mørketid og isbjørn. Denne boka føltes også litt minutt for minutt aktig. Man kommer tett innpå Haralds liv som kunne være noe eksentrisk og sta, for det er ikke akkurat et A4 liv han har valgt seg. Han handler de få gangene han kan, men for det meste av året er han isolert på grunn av været og dårlig sikt. Så han må finne egne løsninger underveis.

Noen konflikter må man regne med
Under oppholdet som varer i mange år, har Svalbard forskjellige sysselmenn, og han kommer ikke overens med alle, spesielt ikke med de som ikke lar ham skyte isbjørn siden de er fredet, og han krever å få skyte i selvforsvar, og det fører til konflikt. Selv om han er en ensom mann, hender det seg at tilfeldige mennesker kommer forbi og avlegger et lite besøk, og noen ganger får han også noen celebre besøk, selv om han lever et "enkelt" liv. Fullt så enkelt er det ikke da han må være på vakt for truende dyr, ekstremt kulde og værforandringer, matfordeling og tjene penger på egen hånd. Han hadde sine utfordringer. Noen likte måten han levde på, andre ikke.

Det er alltid fascinerende og spennende å lese om mennesker som velger ensomhet og isolasjon. Man blir nysgjerrig på hva slags mennesker de er, og hva som gjør at de trives best i eget selskap istedet for å være sammen med andre. Det eneste problemet jeg hadde med boka er språket og at jeg ikke får helt tak på hovedpersonen. Språket blir i lengden noe monoton som kunne ha trengt mer humor, spenning eller andre form for brytninger. Det føltes ut som å lese i samme toneleie hele veien. Også følte jeg at jeg ikke ble helt kjent med Harald som menneske, men mer om hans rutiner og daglige liv. Jeg fikk på en måte ikke noe forhold til ham eller ble bedre kjent. Det var et savn. Boka er ikke stor eller tung å lese, men det er litt trist hvis man ikke blir helt klokere når det gjelder personen man leser om.

En fin bok om å gå egne veier, klare seg med det lille man har, og leve med naturen som nærmeste nabo. Førti år alene høres fristende ut.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har lagt en plan om at jeg skal ha lest hele Jalna-serien på 16 bøker innen sommeren 2021. Jeg må rydde plass i bokhyllene, og da er det bøker som må ut av bokhyllene. Da må tempoet opp, og derfor valgte jeg å lese bok nr. 10 Herren på Jalna nå i desember fremfor å lese nyere uleste bøker i bokhylla.

Som alltid er det nok drama rundt den etter hvert omfangsrike familien Whiteoak. Når boken starter er Renny som fortsatt er overhodet på Jalna . Han er 45 år, og siden han er født i 1886, er handlingen denne gangen like etter 1930. Det er lite penger hos familien, og forsøk på å skaffe kapital og problemene det skaper, er den røde tråden i handlingen.

Renny er rundhåndet som lar familiemedlemmer bo på gården. De gamle onklene Nicholas og Ernest, og tante Augusta som er på besøk fra England. Piers bor der sammen med Pheasent og deres etter hvert tre barn. Broren Wakefield likeså. Etter hvert kommer broren Finch hjem for å bo der.

Renny er fortsatt gift med Alayne og de har nå datteren Adeline som er som snytt ut av nesen på avdøde Adeline. Hun sliter ut moren, men sjarmerer de andre i familien. Alayne og Renny er ikke kommet nærmere hverandre, og etter hvert innleder Renny et forhold til en annen kvinne.

Eden, som ikke kan bo på Jalna pga Alayne og Piers, bor hos søsteren Meg når han kommer hjem. Selv om han friskner til med god pleie av søsteren, blusser problemene med lungene opp og utpå våren dør han. Senere på året dør Augusta etter at hun er reist tilbake til England.

Dette er noe av det som skjer det året leseren av Herren på Jalna omhandler. Underholdende og avslappende lesning.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnleggget

Josef og resten av familien gjennomgår en uventet trist tid, da de mister to familiemedlemmer på samme dag.

Det skjer under en fiskeulykke. De er forsvunnet og letemannskap jobber på spreng, selv om det de er nesten sikre på at det er allerede for sent. Som forventet bekreftes det verste og familien møter en vanskelig tid fremover. Ikke bare på grunn av tapet av familiemedlemmene, men å gjøre det faren og deres bror gjorde, jobbe og skaffe mat på bordet. Større ansvar ventes resten av familien for å få ting til å gå rundt. Men Josef strever mer enn de andre, spesielt når han ikke vil ha noen jobb i forbindelse med sjøen, i hvert fall ikke når det er uvær, og jobb er det vanskelig å få tak i. Han får noen jobber her og der, men de beholder ham ikke lenge, da det ikke er mye å gjøre. Han lurer på hva han skal gjøre fremover når jobbmulighetene er så få. Det er da han begynner å lese om Amerika og lar seg fascinere om et sted med håp og flere muligheter. Han kan ikke engelsk, men likevel drømmer han om å dra dit. Men vil hans mor la ham dra siden hun allerede har mistet to familiemedlemmer? Vil Josef komme tilbake eller bli for alltid i Amerika som mange andre som har reist dit før ham? Og er Amerika så lovende som lesestoffet lyder?

En spennende tid å lese om
Dette er en bok om en oppvekst i en litt annen tid. Så langt tilbake som 1800-tallet. Om familier som vokser opp i trange kår, tar de jobbene man får og prøver å gjøre det beste for å holde familiene samlet. Om drømmer og lengsler. Kjærlighet og kjærlighetssorg. Det å våge og følge drømmene som nettopp Josef gjør, og reiser til Amerika til tross for sin unge alder og som ikke kan engelsk. Men han møter mange mennesker på reisen hvor de lærer å kommunisere selv om de ikke snakker samme språk, og finner et slags bånd seg i mellom. Han og Leif blir svært gode venner på reisen og hjelper hverandre så godt de kan når de skal finne seg et sted å bo og jobbmuligheter. Kommer de til å klare seg på et fremmed sted, eller vil hjemlengselen bli for stor?

Gresset på andre siden er en kort bok på bare 228 sider, men boka føles ikke kort, for det er alltid noe som skjer, det er spennende å lese om en annen tid, og det er sjarmerende å se hvordan livene var før i tiden da det ikke var mobiler og lignende teknologi som mange druknes i. En tid da man var sosial på andre måter og hvordan de fant seg jobb på den tiden. Man vet jo at ting var gikk mer langsomt, var mer tungvindt og mer krevende enn det er den dag i dag, men likevel var det forfriskende å lese om det. Bruker ikke mobiltelefon mye selv, og er ikke avhengig av teknologi, men likevel føler man et slags savn mens man leste boka. Et savn om en annen tid med mindre teknologi, og det å være mer opptatt av omgivelsene, enkle hobbyer og lange mørke kvelder.

Liker karakterer som går egne veier
Likte også at Josef virket som familiens "svekling" den svake, men som beviser at han klarer å utrette ting han også, og kanskje gå enda lenger enn de fleste. Han motbeviser dem på en måte ved å følge en drøm og det å være selvstendig. Å være langt unna familie med brevveksling som tar lang tid, kan jo til tider være hardt, spesielt når han føler seg noe ensom. Den norske og amerikansken naturen er i tillegg svært ulike, så da er det naturlig å føle en hjemlengsel til den naturen man vokste opp med og sine nærmeste.

En fin og alvorlig bok om å følge sine drømmer, kjærlighetssorg, nye muligheter og bli så selvstendig som mulig, selv når ting ser mørkt ut.

Fra min blogg: I Bokhylla

Finnes på engelsk, her:
https://www.amazon.com/Revelations-Saint-Bridget-Sweden-Books/dp/1536966746

Jeg har ikke lest så mange bøker av Arne Svingen selv om navnet hans er svært kjent. Tidligere har jeg lest Med beina på nakken. Så det er gått en stund siden sist.

Som mange andre vet, er dette andre bok i en serie hvor forskjellige forfattere bidrar. Det er en serie som er inspirert av De ti bud. Så langt er Andre guder av Jørgen Brekke, Min sønn av Arne Svingen og Sannheten av Knut Nærum blitt utgitt.

Min sønn er om mor og sønn forhold. Om enhver forelder som er villig til å gå langt for sitt barn. Det ligger i blodet. Blodsbånd er blodsbånd, og denne boka er basert på budet: du skal hedre din far og din mor.

Skal man alltid stole på barna sine?
Dette mor og sønn forholdet er noe anstrengt. De bor i samme leilighet, men de snakker ikke så mye sammen og tilbringer lite tid sammen. Han er for det meste på rommet og gamer, eller er ute med vennene sine. Selv prøver hun å la være og spørre for mye, tenker for mye på mat, og er foreløpig langtidssykmeldt. En kveld kommer han senere hjem enn vanlig og det er samme kveld en kvinne blir myrdet i sitt eget hjem. Har han noe med det å gjøre? I så fall, hva skal hun gjøre hvis det viser seg for at han er innblandet?

Fåmælt sønn og nysgjerrig mor
Ronny er en mystisk karakter som jeg likte best å lese om. En fåmælt type som holder seg i bakgrunnen, men likte også moren hans, Jorunn Pedersen. Hun er noe komisk og gjør rare valg. Hun er en dame som har et dårlig forhold til faren hans, og derfor bor hun alene med Ronny. Hun har dårlig selvbilde, for hun mener selv hun er for stor, og prøver å spise mindre og gå mer. Hun prøver også å ha tillit til sin sønn, dog det er noe utfordrende. Han er jo ikke en som åpner seg for henne, selv er hun redd for å mase. De har et godt mor og sønn forhold, men de vet bare ikke hva de skal prate om, og passer samtidig på å gi hverandre privat sfære. Det var mest interessant å lese om i boka i tillegg til om han holder noe skjult for henne eller ikke.

Forlaget beskriver bøkene som kortromaner selv om de to første bøkene i serien jeg har lest så langt, kan også leses som krim. Tror alle bøkene i serien er korte bøker, men kan ikke si noe for sikkert. Jeg er tross alt ikke synsk.

Uansett var dette en spennende, morsom, trist og fengslende mordgåte å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Romanen Merket for livet (2013) er Emelie Schepps første bok i serien om Jana Berzelius. En bok som har stått ulest bokhylla lenge.

I begynnelsen fant jeg et stort potensiale i romanen. Jeg likte karakterene i boken, ikke minst aktørene i politiet. Spennende med et godt driv. Tenkte at jeg kom til å lese flere bøker i serien. Men etter hvert som Jana Berzelius begynte å ordne opp på egen hånd, ble det overkill for meg. Derfor kommer jeg ikke til å lese flere bøker i serien.

Jeg fikk to bøker:
1. Mannen fra middelalderen - Historikeren og morderen Tormod Torfæus, av Bergsveinn Birgisson
2. Høyt - en reise i Himmalaya, av Erika Fatland

I tillegg fikk jeg et gavekort på ebok.no, og der er det jo mye bra :)

Jeg leste for noen uker siden Lars Faen av forfatter Mirko Stopar. Denne har to følgere her på Bokelskere, hvor jeg da er den ene. Jeg likte boka og ga den terningkast 5. Boka handler om hvalfangeren Lars Anton Andersen (1891-1967) og norsk hvalfangst i denne perioden.

A Shakespearean Motley is a delightful cabinet of Shakespearean curiosities, arranged in a straightforward alphabetical order, that will inform, enthuse, intrigue and amuse anyone who would like to know more about the richly varied and versatile life and work of the world's best-known author. Drawing unusual connections, this ingenious guide will show you what Hamlet's Ophelia has to do with The Tempest, Twelfth Night and Ships; how a stage direction speaks to Elizabethan treatment of bears. With entries ranging from Apothecary to Zephyr, Bee to Yorick, this succinct but stimulating book is full of captivating details illuminating all corners of Shakespeare's world.

Det går mot lysere tider, men det passer alltid å lese en mørk krimbok.

Eddi Stubb er kanskje ikke den mest markerte mannen i krimverdenen, men han er helt klart verdt å bli kjent med. Han er en helt vanlig mann som gjør jobben sin uten å leke macho eller noe i den dur. Han har sine styrker og svakheter som alle andre. Denne gang sliter han både på jobb og privat.

Stress på bortebane og hjemmebane
Hjemme er samboeren hans lite imponert over ham siden han glemmer avtaler. På jobb får de melding om en savnet kvinne, men er det så farlig når det er snakk om en voksen person? En kvinne som har tatt en pils sammen med noen kollegaer, og etterpå ringer en gift mann som hun har et av og på forhold med, og ber ham om å møtes. Men da han kommer til avtalt sted, er hun ikke der, noe som er ulikt henne, og melder henne savnet. Etter å ha undersøkt leiligheten og det andre stedet hvor hun forsvant, stedet hun skulle bli hentet, finner de en sprøyte, og skjønner at dette er alvor. Med sin makker, Vilde Vang, jobber de intenst for å prøve å finne kvinnen i tide, og de vikler seg inn i en større sak enn de først antar.

Samtidig følger man en anonym person som vi får vite om fortiden til. En person som har opplevd mye tragisk under oppveksten. Får man vite hvem denne personen er? Er det noen grunn til at denne personen er med i boka i det hele tatt?

Så ble det kaldt er bok nummer sju om Eddi Stubb. Selv har jeg ikke lest alle. Tidligere har jeg lest På overflaten flyter vannliljene og Slå på ring, og selv om man ikke har lest alle bøkene, får man en sammenheng i Eddi Stubbs privatliv og det er en ny sak i hver bok, så de kan fint leses som frittstående. Det spørs jo hvor nøye man er på det, selvfølgelig. For min del kommer det litt an på hva slags serier det er. I krimverdenen er jeg ikke fullt så nøy med å lese bøkene i kronologisk rekkefølge.

Blir bare sterkere
Til tross for at det begynner å bli en del bøker om Eddi Stubb, skulle man tro at det ville bli svakere. Ofte er det jo slik at en serie blir svakere etter et viss antall bøker, men her er det omvendt. Istedet blir det sterkere. Boka har sine forutsigbarheter, men sånn er det når man leser en del krim, men her er det måten Eie Larsen har stylet oppbygningen på som leverer. Man skal jo bare lese noen sider, men så blir det flere sider enn det man først har tenkt, for det er lett å bli revet med.

Noe typisk at krimsaken kommer litt for nære privatlivet til Eddi Stubb, noe man har lest mye om før og sett mange varianter av på film, men selv om ikke alt er troverdig, er det svært underholdende, og liker at noe av handlingen også foregår i Paris, slik at handlingen fikk noen spennende overganger.

Jeg er spent på fortsettelsen og følger gjerne Eddi Stubb videre på reisen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mange har filmer de må se hver jul. A Child's Christmas In Wales, filmen basert på Dylan Thomas fortelling med samme tittel, fant jeg her på Internett etter at jeg leste fortellingen oversatt til norsk i denne boken:

Dylan Thomas – dikt og andre tekster samlet av Harald Sverdrup

og etter å ha kjøpt og lest fortellingen på engelsk, en av de minste bøkene jeg har i bokhylla. Med Denholm Elliot som fortellerstemme i filmen, fikk jeg en stemning av barndommens jul. Jeg synes boken med tegninger og filmatiseringen fint kan konkurrere med mange julebøker og filmer.

Fortelleren i historien feirer jul sammen med foreldre, tanter og onkler. Innimellom er han ute og driver på med rampestreker sammen med kompiser. Innimellom denne idyllen får vi et lite innblikk i at det finnes et fattigkvarter der barn lever i en ussel tilværelse. Både boken og filmen tåler et gjensyn.

En bok jeg leste en stund rett før høsten, så det har gått noen måneder siden da. Jeg ville lese noe av Jonathan Janz siden han er på en måte det nye stjerneskuddet innen horrorsjangeren.

Unge mennesker med en felles drøm
Ti godtroende, unge mennesker er på vei til et øde herskapshus for å delta i en skrivekonkurranse. Det er i alle fall det de tror. Vertskapet er en berømt forfatter som mange ser opp til, nemlig Roderick Wells. Premien er å bli blant de store og prestisje. Noen har gitt ut bøker før, andre ikke, og noen drømmer om å bli en bedre forfatter. Kriteriene for å være der i noen uker, er ingen bruk av teknologi, i hvert fall ikke teknologi hvor man kan kommunisere med verden utenfor, og de må skrive et bestemt antall ord. Underveis kan de elimeneres. Det er også med noen andre karakterer, noen som hører med herskapshuset og andre som er med i bakgrunnshistorier til de konkurrerende karakterene.

Plottet hører kanskje standaraktig ut når det gjelder horror, og det er det også. Et herskapshus som ligger øde til, ingen kontakt med omverdenen, og karakterer som ikke kjenner hverandre fra før, i hvert fall ikke personlig, er veldig typiske trekk. Karakterene var det mest skuffende i hele boka. De ble vel stereotypiske. Man har den irriterende som blander seg i alt mulig og som prøver å sette andre opp mot hverandre, man har den kjepphøye som vet bedre, den flittige og så videre. Underveis blir man kjent med bakgrunnen til de fleste. De har enten opplevd noe trist eller noe traumatisk. Syntes ikke de hørte til i den nåværende historien. Skjønner hensikten med alle bakgrunnshistoriene, men syntes den avbrøt den gode grøssende stemningen som kunne ha vært der. For likte stemningen i herskapshuset og mistilliten de stort sett har til hverandre. Men liker at boka ikke har noen fast hovedkarakter siden man skifter perspektiv ofte og de fleste får like mye plass. Sånn sett var det forfriskende å ikke ha en fast person å følge gjennom en hel bok.

Min første, men ikke min siste bok av Janz
Selv om dette er min første bok av Janz, kommer det nok ikke til å bli min siste, selv om jeg ikke likte denne. Han har publisert mange horrorbøker på kort tid, og fleste forfattere kan ha sine oppturer og nedturer også. Så vil undersøke forfatterskapet hans nærmere for å se om det er noe for meg eller ikke.

The Dark Game bød på en lovende start og stemningsfull setting, men som blir ødelagt av følelser, sex, traumatiske hendelser fra fortiden fra karakterens perspetiv istedet for å fokusere på nåtiden, som jeg helst ville lese om. Det ble ikke den uhyggen eller den horrorboka jeg var på jakt etter der og da. Boka ble heller ufrivillig komisk. Dette var trist lesing.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det må være denne mannen:
https://translate.google.no/translate?hl=no&sl=nl&u=https://nl.wikipedia.org/wiki/Hans_Martin&prev=search&pto=aue

Ser ikke ut som det er et pseudonym.

Dette er mitt andre møte med Nina Berger siden 2018. Første gang jeg leste om klimaforskeren var i La meg ikke huske. Bøkene kan leses frittstående, men bør helst leses i kronologisk rekkefølge, for mye i denne boka avslører forrige bok. Alt ettersom hvordan man foretrekker det.

Kommer hun noen gang til å forandre seg?
I denne boka sitter Nina Berger i fengsel og får hjelp fra uventet hold. Hun sitter inne for en kriminell handling hun gjorde da hun ikke var helt seg selv. Tilbake i sin egen leilighet får hun uventet besøk av noen hun har en spesiell fortid med. Han tilbyr henne jobb. Det blir ikke populært for alle han jobber med, men etter en traumatisk hendelse, har gjort at han har lyst til å skifte en retning innen jobben. Det virker som om Christian Falchner vil bli mer miljøvennlig og da trenger han hjelp av Nina Berger. Det inkluderer en jobbreise i utlandet. Vil hun takke ja til å jobbe og reise med ham med tanke på deres noe skjøre fortid? Greier de å stole på hverandre etter en slik hendelse?

Nina Berger er en noe upopulær skikkelse i disse bøkene. Ikke bare på grunn av at hun er klimaforsker, men hun er kontroversiell, og har mange upopulære meninger. Derfor vet mange hvem hun er. I denne oppfølgeren viser hun at hun ikke har forandret seg noe særlig. Hun er kjent for å gå over grensen, og det gjør hun også denne gang. På jobbreisen sammen med Christian Falchner, får hun øye på en jente sammen med noen eldre menn, og hun aner at jenta er sammen med dem mot sin vilje. Etter noen tilfeldigheter og litt fisking, siden hun aldri klarer å holde seg unna det som ikke angår henne, får hun vite at jenta er på leting etter søsteren sin. Siden Nina Berger bestemmer seg for å leke hverdagshelt, får hun smake menneskehandel og diverse på nært hold. Vil hun redde de andre ofrene og seg selv før det er for sent? Samtidig jobber Christian Falchner på spreng for å finne Nina Berger og frykter det verste.

En hverdagshelt?
Det er så mørkt her byr på mange spennende aspekter, blant annet båndet mellom Nina Berger og Christian Falchner, jobbreisen deres og at hun alltid blander seg inn i ting. Synes forrige bok bød på en mer interessant sak enn denne gang, men synes at språket er bedre og mer levende i Det er så mørkt her. Boka tar opp aktuelle og viktige temaer som menneskehandel og klasseskille, men av og til er ikke viktige temaer alltid nok. Boka er spennende, i hvert fall store deler av boka. Vendingene blir kanskje noe forutsigbare, i hvert fall de scenene Nina Berger prøver å leke helt og skal overtale andre ofre om å høre på henne for å gå i mot de som holder dem fanget, er noe man ofte har sett på film tidligere. Likevel beskriver det mye hvordan Nina Berger er som person. Hun prøver å gjøre det rette selv når ting ser håpløst ut. Hun bryr seg heller ikke om hvor upopulær hun er.

Må innrømme at jeg likte La meg ikke huske litt bedre for som nevnt, saken var mer fascinerende, men man kjeder seg ikke med denne boka heller. Likte brutaliten og man får et innblikk i hvor mørk og dominerende menneskehandel kan være. Man får ekte medfølelse for karakterene man leser om, og Pettersen fortjener mer synlighet i thrillersjangeren.

Fra min blogg: I Bokhylla