Bokelskere.no

Robert "Bob" Johansson vandrer rundt i gatene i Las Vegas i år 2016. Han blir påkjørt og drept. Så våkner han opp igjen. Året er 2133, og han (hjernen/tankene hans) er lastet opp til en datamaskin. Jorden er nær kollaps, og Bob blir sendt ut i verdensrommet for å lete etter andre beboelige planeter.

Dette er en nydelig sci-fi-perle som absolutt anbefales! Intelligent, morsom og spennende. Jeg har de tre neste bøkene i serien liggende klar.

Ofte lønner det seg å ikke ha forventninger i det hele tatt, og det hjalp med denne!

Mye av det samme i det siste
I det siste har jeg vært lei av å lese psykologiske thrillere som har lignet mistenkelig mye på hverandre, spesielt etter at Gone Girl (Flink Pike) kom ut i 2012. En bok jeg syntes var oppsrytt. Men etter den tid, er det mange som har prøvd å etterligne den oppskriften, fordi de vet at det selger, istedet for å finne sin egen fortellerstemme. Noe som er dumt.

Romy Hausmanns debutthriller er ikke original eller sjokkerende, men hun har sin egen fortellerstemme. Handlingen i Elskede barn har en interessante vinklinger, spennende overlappinger, og skiftende perspektiv. Det er også en bok som er vrien å forklare uten å være redd for å avsløre noe, fordi den tar så mange vendinger.

En uvanlig familie
Mange husker vel leken; mor, far og barn fra barndommen? Boka er litt av det samme, bare for vokne. Mer kan jeg nesten ikke si, annet enn at en kvinne flykter fra en hytte. Etter seg har hun med en jente. Hun er Hannah og er tretten år, men hun ser yngre ut siden hun er så liten og spinkel. Kvinnen blir påkjørt under flukten. Hannah blir med til sykehuset, men hun slipper å vente alene. Mens moren hennes får behandling, blir Hannah tatt hånd om av en kvinnelig sykepleier. Mens Hannah tegner, prøver sykepleierenå fiske om situasjonen hjemme, og hvordan de kan kontakte faren hennes, eller andre pårørende. Det hun ikke vet, er at hun er i nærheten av en svært dyster sak, og Hannah forstår det ikke helt selv, hun heller.

Skjønner at dette kan virke diffust, men det bør man også være når det gjelder denne boka, for man vil jo ikke ødelegge spenningen for andre. Selv visste jeg ikke så mye om boka før jeg leste den selv. Hadde bare sett den overalt for den var svært synlig på kort tid. Ofte liker jeg ikke bestselgere, for synes ofte de har for mange overdrivelser. Så det er svært sjeldent jeg liker populære bøker, så det er overraskende at jeg likte denne.

Syntes ikke at overrasekelsene og vendingene var sjokkerende. Synes heller ikke det er det viktigste i en psykologisk thriller lenger. Det viktigste er at sjangeren kommer med handlinger som faktisk er spennenede og som øker leselysten. Det syntes jeg at denne gjorde fint. Leste ofte lenger enn det jeg hadde tenkt, fordi boka hadde så fin og jevn tempo hele veien. Det var også godt å lese en psykologisk thriller med spennende personligheter og karakterer som man faktisk brydde seg om. I det siste har jeg lest psykologiske thrillere der jeg har brydd meg nada om en person overlever eller dør. Denne thrilleren var mer menneskelig. Man blir engasjert fordi man bryr seg.

Romy Hausmann har skrevet en mørk, dyster og svært engasjerende thriller. Hun har også sin egen fortellerevne. Håper hun ikke gir seg som forfatter etter denne boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Så hyggelig! Tusen takk :-) Kos deg med diktene. Spent på hva du synes.

Mulegutten har hittil for meg vært en ukjent tegneserie. Grunnen er at jeg har ikke utforsket tegneserieverdenen noe særlig i det siste.

Denne gang er Mulegutten redd for å miste jobben sin. Han sliter med å få folk til å komme innom museet. Han trenger noe fresht og spennende.

En god, felles løsning?
Mens Mulegutten strever med å få tak i et vellykket prosjekt, sliter presidenten med å få tak i bensin for å komme seg videre på turné. For å få tak i mer bensin, får han høre fra noen andre, at han må finne den siste gjenlevende dinosaur for å produsere mer bensin. Den siste gjenlevende dinosauren befinner seg visstnok i jungelen.

Mulegutten får uventet besøk av presidenten på jobb. Han kommer med en plan som innebærer en ekspedisjon. Hvis de to legger ut på tur til jungelen sammen, lover presidenten Mulegutten en uforglemmelig attraksjon, og presidenten får skaffet bensin til ham selv og folket. Men, først må de fange dinosauren. Vil hele turen være forgjeves, og er den siste gjenlevende dinosaur bare oppspinn?

Underlig kjemi
Øyvind Torseter er en av de få som både skriver og lager illustrasjonene selv. Han er både illustratør og billedskaper. En kreativ sjel. Historien er kanskje mer spennende for unge lesere, men inneholder noe politisk humor for voksne. Illustrasjonene er både fine, merkelige og fascinerende. Synes at historien er småoriginal og har sine interessante øyeblikk. Man føler mer sympati for Mulegutten enn presidenten. Man vil at Mulegutten skal lykkes, men presidenten virker noe streng, og er kanskje en liten unnasluntrer? Kjemien deres er underlig, men også underholdende. Underveis i ekspedisjonen møter de all slags farer og skapninger.

Denne boka og tegneserien er kanskje ikke noe for alle, fordi den kan være noe sær, og det spørs jo litt hva slags humor man har. Syntes den hadde en fin og aktuell humor, hadde noen spennende høydepunkt, og det en lett bok å komme seg gjennom, både for store og unge lesere.

Mulanosaurus Rex byr i hvert fall på en uvanlig ekspedisjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

USAs krise angår hele verden og kan virke som et speil for tendenser vi kan gjenkjenne i vårt eget samfunn. Både fordi vi på så mange måter følger USA og fordi dette landet nyter så stor innflytelse, spiller det som skjer her en betydelig rolle. Jens Bjørneboe skrev en gang under Vietnam-krigen et essay med den megetsigende tittelen «Vi som elsket Amerika Denne tittelen har iblant dukket opp for meg under arbeidet med denne boken. «En kjærlighet», skriver Bjørneboe, «kan begynne brått og voldsomt, men den dør langsomt, litt etter litt. Jeg kan ikke si med bestemthet når det var over, men en dag var jeg klar over at jeg ikke lenger elsket USA.»
Selv har jeg bodd i dette landet i over tjue år — først som student og senere som professor. Mine barn har gått på skole her, jeg har et trivelig hus og gode venner, et variert kulturtilbud i den fascinerende storbyen Philadelphia, og har på mange måter høstet av det beste av hva USA har å tilby. Jeg ville ikke vært mitt amerikanske liv foruten. Det har gitt meg veldig mye. Etter alle disse årene kjenner jeg fremdeles at det banker litt i brystet når jeg ser Manhattans skyline i det Oerne. Jeg har alltid hatt sans for mangfoldet, dynamikken, troen på individet, den enorme gjestfriheten, de veldige storbyene, den varierte naturen, den storslagne kunsten. Kanskje går det fremdeles an å elske dette landet? I så fall trengs det en Idargjøring.

Det har vært mye å lese, se og høre om USA i norsk media i tiden før det amerikanske valget og frem til Donald Trump forlot scenen. Og selv om jeg har fulgt med så godt jeg kan, var det veldig interessant å lese boken skrevet av Espen Hammer: USA en supermakt i krise utgitt i 2021. I boken er Trump statist, heldigvis.

Jeg har lånt boka, men skulle helst ha eid den. Utrolig hvor mye forfatteren har klart å få med på knappe 152 sider. Det er som en anmelder skriver; boken er stramt komponert, skarp i analysen og klar i talen. Heldigvis er det gode nyheter hva angår vaksinering mot Covid 19 i USA. Er man interessert i tema som boken til Espen Hammer omhandler, så er den å anbefale. Sitatet innledningsvis er fra innledningen i boken.
Omtalen er fra dette blogginnlegget

Kan det være Rose Madder av Stephen King?

B.A. Paris er mest kjent for sin debutbok Bak lukkede dører som ble utgitt i 2016, og er en av bøkene som var med i voldelig thrillere bølgen, som ble mer og mer populært med årene. Jeg liker noen av dem, men føler de blir for åpenbare og synes at Bak lukkede dører ble for platt og gjennomsiktig.

B.A. Paris er for meg som Ruth Ware. De er ingen favoritter, men noen ganger trenger man lett underholding.

Ta meg tilbake er B.A. Paris tredje bok som ble utgitt på norsk i fjor, og bøkene hennes er stort sett godt synlige. De får også svært blandede tilbakemeldinger.

Å leve i uvisshet
Denne thrilleren er om Finn og Layla som er på vei hjem til England etter en liten kjøretur i Frankrike. Men på vei hjem må Finn ta et lite stopp for å gjøre et ærend. På baksideteksten står det at de svinger innom en bensinstasjon, og når Finn kommer tilbake til bilen, er Layla borte. Men i innholdet stopper de innom en rasteplass når Layla forsvinner, og Finn kjører innom nærmeste bensinstasjon for å be om hjelp. Ikke meningen å være pirkete, altså ...

Tolv år senere er Layla fremdeles ikke funnet, og Finn har blitt sammen med søsteren hennes. De er to helt forskjellige personer, men sorg binder folk sammen. Finn blir mer reservert og holder hemmeligheter for hans daværende partner, Ellen, søsteren, når han får hint og spekulasjoner om at Layla muligens er i live. Er det noen som leker med ham, eller er hun virkelig i live? Og har han fremdeles mer følelser for henne enn Ellen?

Er mannen alltid den skyldige?
Ofte i forsvinningssaker og drapssaker, er det gjerne kjæresten/partneren/ektemannen som gjerne får skylden til det motsatte er bevisst. Er det sånn i denne thrilleren også? I denne boka blir Finn grillet, men slipper han unna? Og hvis han blir frikjent, er det lett for andre å dømme fremdeles. Folk som husker. Til tross for at det er trist når noen forsvinner, fikk jeg ingen medfølelse for Finn. Han virker egoistisk og noe småslu. Han virker også noe småkald mot Ellen av og til. Godt mulig fordi han må leve i uvisshet til hva som skjedde med Layla den natten hun forsvant.

Ta meg tilbake var ingen medrivende psykologisk thriller for min del. Snarere tungtrødd og på grensen til det kjedelige. Boka var heller ikke sjokkerende eller overraskende på noen måte. Det ble som man tenkte det ble. Likte skiftingen av perspektiv, men likevel manglet det dybde i karakterene. De ble ikke helt levende. Syntes heller ikke at selve saken var spesielt original eller avhengighetsskapende. En helt grei tidsfordriv, men ikke noe mer enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Du har kanskje oppdaget det siden vi leste Berge, men du kan søke i boka på Bookbites. Skriv opp en frase eller et litt uvanlig ord og du vil kunne finne tilbake igjen. Jeg var litt skeptisk til Bookbites helt i begynnelsen, men jeg er mer positiv nå. Utvalget er relativt godt, du får det du ønsker å lese eller høre der og da, (nyere bøker er gjerne utlånt, men du kan reservere) og ikke minst det er gratis. Anbefales for de som gjerne leser på lesebrett eller iPad.

Jack Ketchum, som egentlig heter Dallas William Mayr, døde i 2018. Han døde av kreft, men usikker på hvilken krefttype det var. Uansett er det et trist tap, for han var kjent for å skrive provoserende bøker, og Red er en av dem.

En sann dyrevenn
Red ble for første gang utgitt i 1995, og filmatisert i 2008. Dessverre er hverken boka eller filmen så veldig kjent, men som fortjener mer oppmerksomhet. Den tar for seg et viktig tema. Nemlig verdien av et dyreliv. Ketchum var selv en sann dyrevenn, og dedikerte boka til alle kjæledyrene han har hatt. Han fikk også inspirasjon til å skrive boka etter å ha hørt en bartender fortelle om tre gutter som drepte hunden til en mann uten grunn. En historie han hadde sett på nyhetene.

Red er navnet på hunden til Avery Ludlow. Ludlow er 67 år gammel og han har hatt Red siden han var 53, som gave fra kona. Så hunden begynner å dra på åra også. Han er en god, snill og lojal følgesvenn. Ludlow bor alene med hunden etter en familietragedie jeg ikke skal nevne her, for vil ikke røpe noe av boka, men han har kontakt med datteren som bor et stykke unna. En dag er han ved elva og fisker med hunden. Det er en rolig dag inntil de blir oppsøkt av tre gutter. Ikke akkurat gutter, da, men i alderen rundt 17/18 års - alderen. Han får dårlig vibber av dem, spesielt den ene som er bevæpnet og som virker noe slesk. Han er visst lederen av gruppa. Etter noe vanlig "hverdagssnakk", forandrer stemningen seg drastisk. Spesielt når de prøver å robbe ham og han ikke har "nok". For "moro" skyld skyter den ene hunden hans, og de går sin vei som om ingenting har skjedd. Ludlow har mistet alt. Han bor i et lite sted i Maine og har som håp å finne ut hvem disse gutta er og få dem til å innse at det de gjorde var galt. Kanskje få dem til å be om unnskyldning og i det minste føle empati for hunden han har mistet, men vil det være forgjeves når to av guttene kommer fra en rik familie og rettsystemet har sine mange mangler, spesielt når det gjelder dyresaker ...

Hardt mot hardt
Som mange kan skjønne, er dette en bok om en viss form for hevn, så den inneholder noe grafisk vold for å advare om det, siden noen er tander for slike ting, men det er ikke mye av det, og det er en noe utfordrende bok for oss dyrevenner å lese. Men det er vel verdt det, for selv om boka begynner å bli noe gammel, er den like akutell i dag. Rapporterte saker om dyr som mennesker gjør vondt, eller og dreper, blir ofte henlagt, dessverre. De sakene blir ikke like prioritert som andre saker, og det er synd. Det er nesten som om et dyreliv ikke er verdt noe.

Dette er ikke bare en bok om dyrs rettigheter og mangel på sådan, men også om maktkamp og klasseskille. Ludlow er en enkel mann, mens to av guttene som var med på å skyte hunden hans, er fra en rik familie, og for dem er det lett å gjemme seg bak andre, og har også evnen til å lyve uten å blunke. De er den type folk som gjør alt for å slippe unna. Synes at Ketchum er god på å frem alt dette på bare få sider. Han er også fordømt god på å provosere og la leseren leve seg gjennom det hovedpersonen føler. Han er veldig overbevisende i måten han skriver på.

Dette er en bok som er god til å provosere, og den er veldig dyster, men av og til trenger man en slik bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

«Inn kommer Ayoola, hvert eneste hode vendes mot henne og blir der. Jeg blir stående med ranglen i hånden mens jeg prøver å skjønne hva som skjer. Hun ser ut som om hun har tatt med seg solskinnet inn. Hun er iført en knallgul blusekjole som på ingen måte skjuler hennes fyldige bryster. På føttene har hun grønne, høyhælte lissesandaler som mer enn kompenserer for det hun mangler av lengde, og hun bærer en hvit clutch, stor nok til å romme en kniv med et drøyt tjue centimeter langt blad.
Hun smiler bredt og kommer spradende mot meg. Jeg hører en mann mumle «å, fy faen».
«Ayoola, hva gjør du her?» Stemmen min er anstrengt.
«Det er lunsjtid.»
«Og hva så?»
Hun slentrer videre uten å svare på spørsmålet mitt og setter kursen mot resepsjonsdisken. Blikkene deres er som spikret på henne, og hun setter opp sitt mest sjarmerende smil. «Dere er vel arbeidskameratene til søsteren min, da?»

«Er du søsteren til Korede?» piper Yinka. Jeg kan se at hun prøver å finne koblingen, sammenlikner Ayoolas trekk med mine. Det fins en viss likhet — vi har samme munn og samme øyne — men Ayoola ser ut som en Bratz-dukke, og jeg likner en voodoo-figur. «

Dersom han som kjøpte boken Min søster er seriemorder til meg hadde lest denne negative anmeldelsen på NRK.no, hadde han neppe kjøpt boken. Men han leste denne positive anmeldelsen i Aftenposten.

I begynnelsen av lesingen av boken på 230 sider, utgitt i 2018 og på norsk i 2020, var jeg tilbøyelig til å være enig med anmeldelsen på NRK.no. Men etter hvert ble jeg fascinert av historien og er enig med anmelder i Aftenposten. Det er gøy med bøker der ikke alle leserne er enige om boken kvalitet. Uansett, ekspertene får mene hva de vil, jeg eier min egen leseopplevelse.

Min søster er seriemorder engasjere meg til å mene noe om søstrene, empatier og antipatier. Og etter hvert endrer jeg mine synspunkter på karakterene i handlingen. Jeg synes boken absolutt var lesverdig, lettlest og med et fint driv, og det var spennende hvordan dette dramaet med flere akter skulle ende. Det er også fint å kunne lese en bok fra et miljø som er annerledes enn det norske.

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

En for meg uvanlig bok, jeg ventet på vendepunktet og det kom jo, men bare på en måte. Det som gjør boka så god er ikke storylinen, men alle de setningene, avsnittene som berører hjertet og som er tanker man så ofte har tenkt selv.

Fra boka: « det skjedde aldri noe i livet deres som kan regnes som
betydningsfullt, de jobbet bare med fisk og sauer, kjente navnene på fjellene omkring seg og noen bekker og kunne utifra fuglenes oppførsel se om de kunne vente seg plutselig kulde, hadde ellers lite å komme med, lettglemte, men nådde likevel det de fleste drømmer om, å være lykkelige på sin måte i over seksti år, hvordan måler vi menneskets storhet?»

I fjor leste jeg to bøker av Harlan Coben. Det var Den fremmede og Datter savnet, og må si jeg likte Datter savnet bedre.

Coben beskriver ofte sin egen skriveprosessen som en slags, graviditet for han utgir bøker omtrent hver niende måned. Han sliter sannsynligvis ikke med skrivesperre og godt er det. Det er enten hit eller miss med hans bøker. Enten er de veldig gode, eller meget skuffende. Uansett er det bøker som er veldig lettleste og som man fort lever seg inn i.

Nok en Netflix serie
Den fremmede er en av hans mest kjente bøker siden den er blitt produsert som serie på Netflix. Har ikke sett den selv siden jeg ikke har Netflix. Boka ble første gang utgitt i 2015, og min utgave ble utgitt i fjor, omtrent samme tid som serien var populær, hvis jeg ikke tar feil. Jeg kom over denne i en dagligvarebutikk, og tenkte jeg måtte få den med meg. Ikke bare fordi den er blitt produsert som en serie, men fordi den er av Harlan Coben. Som sagt, ikke alt han har skrevet, har vært like medrivende og godt skrevet, men det meste. Jeg liker spesielt godt sarkasmen hans.

I denne boka er om en helt vanlig amerikansk familie som bor i et pent og trygt strøk, og som lever et vanlig hverdagsliv. Adam Price er gift med kvinnen i sitt liv, Corinne, og sammen har de to sønner. En dag blir han av ukjent og ingen grunn, oppsøkt av en fremmed mann som forteller noe om Adams kone. Han konfronterer så sin kone om det, og senere forsvinner hun. Er hun kidnappet eller har hun forsvunnet av fri vilje? Og hvordan i all verden skal han forklare alt dette til sønnene sine? Samtidig er han bekymret for sin kone som aldri svarer på hans henvendelser, og ikke en gang vet hvor hun er. Han vet heller ikke hvem den fremmede er, eller hva han egentlig er ute etter. Det føles ut som om familien og hans trygge grunnlag går sakte opp i oppløsning. Gjør denne fremmede dette med bare Adam, eller har han andre ofre også? Hvordan skal han bli kvitt ham og finne sin kone?

Er du sikker på hvem det er du bor med?
Dette er en slags hvor godt kjenner du dine nærmeste thriller og bør du egentlig stole på hva fremmde sier? Om mennesker som blir satt på prøve og føle at de på en mister en viktig del av livet sitt. Det verste som kan skje noen, er jo å miste noen av sine nærmeste på grunn av løgner, og føle at alt de har bygget opp sammen, har vært bortkastet. Coben spiller på den frykten veldig godt, og bøkene hans handler ofte om familiebånd.

Forfatteren er vanligvis god på å bygge opp mystikk og undring, men syntes begge deler ble noe fraværende i Den fremmede. Man er engasjert og lurer på om Adam vil få sin vanlige hverdag tilbake igjen, og om man får vite hvem denne fremmede er, eller ikke. Man kjeder seg heller ikke, men savnet noe av Cobens intensitet og kreativitet. En god spenningsbok der og da, men Coben kan være mer utspekulert enn dette.

Fra min blogg: I Bokhylla

Begynnelsen av året er en fin tid å ta igjen det man ikke rakk å lese året før, og Alle fugler små, er en av dem.

Alle fugler små, er skrevet av debutant Hanne Gellein, og har lenge vært på min leseliste siden handlingen er lagt til i Trondheim. Det er en kort bok på bare 319 sider, men den føltes tyngre mens man leste den. Grunnen er at den er noe langdryg, og mye som skjer, føltes ikke helt troverdig. Men hva handler denne boka om?

To kvinner som lever seg inn i jobbene sine
Man følger på en måte to historier. Den ene er om Silje. Hun har vært gjennom noe grusomt og flytter til Trondheim i håp om en fresh start. Hun er patolog, og som ny på jobb får hun god oppfølging av sjefen. Hun brenner for jobben, spesielt da hun må obdusere et barnelik. Da flere barn forsvinner og blir funnet døde, aner hun en sammenheng. Særlig når det gjelder et funn i obduseringene, men hva betyr det? Hjertet hennes blør for disse barna og hun vil ha rettferdighet, men vil noen høre på henne som er ny?

Den andre hovedpersonen er Ingeborg, som sliter både på jobb og i privatlivet. For noen år siden omkom hennes unge datter, og hun vil for alltid bære på sorgen. Siden da har ikke forholdet til hennes mann vært særlig bra, heller. Det hjelper heller ikke at hun er forelsket i en annen. Hun er dommer og jobber for tiden med en vanskelig sak som preger henne mye. Hun føler seg ikke trygg når hun føler seg observert hjemme hos seg selv, og spesielt ikke når hun får en spesiell pakke på jobb. Hun vet ikke om hun bør ta det som et varsel.

Det er morsomt at også Byneset blir nevnt. Et sted jeg kjenner godt til, og det var også festlig å se for seg gatene og bygningene i Trondeim som blir nevnt. Det er lettere å se for seg steder hvor man ofte har vært mens man leser enn andre steder.

Sterke personligheter, men dårlig dømmekraft
Begge kvinnene er sterke personligheter som virker å ha for vane å ha dårlig dømmekraft av og til. Begge er spennende å lese om, men likte best å lese om Silje. En outsider som ikke bryr seg om at hun er det, og som prøver å gjøre sitt beste.

Handlingen tar en mørkere vending enn det man kanskje først forventer. Skulle gjerne ha likt å lese mer om den mørke bakgrunnen deres som man ikke nevne hva det er, for at ingenting skal røpes. Synes at de som drar i snorene i denne handligen får for lite plass, og det hadde vært svært spennende å lese mer om dem. Det blir for lite i en så kort bok. Det hadde vært fint å lese mer om deres bakgrunn. Om deres dystre syn på verden, og hva som gir dem rett til å gjøre det de gjør.

Fint å lese en bok om en by man har vandret mye i, men risikoen er at når en bok handler om en by man kjenner godt til, blir det noe hjemmekoselig over det uansett hvordan handlingen er, og det blir lite troverdig. Kriminelle ting skjer jo i enhver by, men likevel er det vanskelig å forestille seg alt dette i en rolig og nesten søvnig by.

Advarer om at boka kan være vanskelig og sårbar å lese for noen med tanke på unge mennesker som blir utsatt for fare.

Fra min blogg: I Bokhylla

«Gjennom å behandle deg selv som en god venn, åpner du opp dine egne muligheter. Det er alltid muligheter, verden er aldri ferdig skapt — den er aldri gitt en gang for alle. Menneskets oppgave er å skape sin verden, det gjør vi ved hjelp av de ordene vi bruker for å beskrive våre opplevelser. Språk skaper virkelighet, derfor bør du lytte til det språket du benytter i din egen samtale. Kanskje det er på tide å velge nye ord? Kanskje du skal presentere deg for et nytt bilde av deg selv? Om du forteller deg selv at du er hjelpeløs, så blir du det også. Du kan i stedet respektere din evne til å styre deg selv.

Opplevelsen av å ha kontroll over sin egen situasjon, er den sunneste erfaringen vi kan gjøre oss. Den kan gjøre syke mennesker friske. Sunnhet dreier seg ikke om hva du spiser eller drikker, eller hvilke sykdommer du har. Din sunnhet har å gjøre med ditt forhold til deg selv. Et godt selvforhold gir et sunt menneske. Om du blir din egen venn, vil du frigjøre din egen livskraft.»

Jeg vil huske at boken Å bli sin egen venn til Einar Øverenget poppet opp da jeg var og kjøpte en annen bok på nettsiden på Bokklubben. « andre har også kjøpt….». Bokens innhold er fordelt på ti kapitler og hvert kapittel har underpunktet. Smakebiten over er fra første kapittel Om du endrer den gyldne regel. Boken omtales slik:

«Utgangspunktet for denne boken er det forfatteren kaller "den ekstra gylne regel": Gjør mot deg selv det du vil andre skal gjøre mot deg! Det handler om å akseptere seg selv som et fullverdig menneske. Alle ønsker vi å være sunne og lykkelige, og til syvende og sist dreier lykke og helse seg nettopp om hvilket forhold man har til seg selv.»

Einar Øverenget er professor i filosofi, og jeg har sett og hørt han uttale seg i Dagsnytt 18 og Debatten, der han stilte mange interessante spørsmål til konsekvensene koronatiltakene har på det norske samfunnet mv fra et etisk ståsted.
Boken Å bli sin egen venn ble utgitt i 2006, og innholdet i boken vil slik jeg ser det alltid være ferskvare. Å snu tankene sine slik Øverenget skriver om, det tar tid. At det er et viktig tema han belyser i boken, er det ingen tvil om. Jeg har brukt lang tid på boken på 200 sider. Men jeg burde lest den enda mer grundig, notert mer eller understreket. Det siste har jeg ikke gjort da det ikke er usannsynlig at andre jeg kjenner vil lese den.

Konklusjonen etter å ha lest boken at jeg bør lese den om igjen slik at den kan bli en slags oppslagsbok som påminner meg om hvor viktig tema er. Ikke bare for at jeg skal bli min egen venn. Men også for å unngå å overkjøre andre mennesker slik at de ikke klarer å være sin egen venn. I kapittel 8 I begynnelsen var ordet er Øverenget blant annet innom hvordan opplevelser i barndommen kan skape skader i et menneskesinn – en smakebit til:

«Alice i Eventyrland møtte en liten eggformet figur som har et helt spesielt forhold til språket. «Når jeg bruker et ord,» sier Humpty Dumpty, «så betyr det det jeg velger det skal bety.» Jeg har møtt mennesker som tror at ord er noe de kan gjøre hva de vil med, at ord bare er ord. Ek føler seg ikke forpliktet av det de har sagt, de bruker ord som om de ikke betyr noe. I sinne kan de velge ord bare for å ramme andre, ord de ikke står inne for. Har de behov for støtte, velger de andre ord — som de heller ikke står inne for. De sier én ting den ene dagen, noe annet da neste — alt avhengig av hva de står oppe i der og da, og heh uten å ta hensyn til at språket skaper en felles virkelighet.
Språket lar seg ikke bruke på den måten uten at det får følger. Det som er sagt, kan ikke gjøres usagt. Språket er ikke reversibelt. Det kan bare følges opp med mer språk. Et sårende ord kan ikke trekkes tilbake, det kan ikke retusjeres bort — men det kan unnskyldes. De som bruker språket til helt egoistiske formål, som et middel til utelukkende å rapportere om sin egen nå-situasjon — som en slags usensurert kanal for hva som helst — fratar seg selv muligheten til å se at livet og virkeligheten er noe mer enn det de føler akkurat nå. De kan også ødelegge den muligheten for mennesker rundt seg.»

Omtale er fra dette blogginnlegget

PAPEGØYANE

Termittar gjekk til åtak i landet,
åt opp bruar og minnesmerke.
Bord og senger fall saman og vart støv.
Basillar trengde inn i laboratoria
og slo seg ned på dei sterile instrumenta,
og stundom lurte dei ekspertane.
Alt gjekk for seg så forferdeleg snøgt.

Og vi, vi vart plaga av papegøyar,
grøne og gule, dei skreik
i hagar, hus og kjøkken,
grådige, skitne og vulgære,
dei invaderte baderomma og soveromma,
og til slutt slo dei seg ned inne i menneska.
Alt gjekk for seg med eit forferdeleg bråk.

• Edvard Kobec fra Slovenia.
  Diktet er hentet fra Jugoslavisk kvartett - utgitt av Det Norske Samlaget i 1968