Bokelskere.no

En merkelig lukt henger i luften. En lukt som minner om lakris og sukkerspinn. Hva er det som skjer?

Et omreisende carnival, aner ikke hva jeg skal oversette det til norsk. Det er ikke ren tivoli og heller ikke ren karneval, men en slags blanding. Guttene Jim og Will bor ved siden av hverandre og begge er tretten år gamle. Den ene ble født ett miutt før midnatt og den andre ett minutt over midnatt den 31. oktober, som er kjent for å være Halloween.

Merkelig invitasjon
En dag da det blåser kraftig opp, blir guttene møtt av et ark som kommer flyvende mot dem. Den annonserer at denne omreisende attraksjonen, kommer den 24.oktober. Begge synes at det er noe rart, fordi det bruker ikke å være slike festligheter så sent på året. Likevel blir de noe nysgjerrig. Klokka tre på natten hører de toget i det fjerne. Jim får lyst til å snike seg ut til å se at de setter hele attraksjonen opp og Will kommer løpende etter. Men attraksjonen ser ikke ut som de kanskje hadde forventet seg. Det er veldig mørkt og svart, noe uhyggelig over det hele. Faren til en av guttene, som er en eldre mann og som ble far i godt voksen alder, merker også dette toget som er på vei til Green Town, og han aner det verste. Er det noen grunn til det?

Slike attraksjoner er jo til for å ha det gøy for en stund og oppleve nye ting, ikke for å skremme, er det vel?

For oss som setter pris på uhyggelig stemning fremfor billig redsel
Something Wicked This Way Comes ble utgitt i 1962. En del år før Stephen King ga ut sin første bok. Selv om boka fyller seksti neste år, holder den seg veldig godt. Språket er enkelt, men ikke barnslig, og selv om hovedpersonene er to gutter på tretten år, føles det ikke ut som en ungdomsbok. Det er det heller ikke. Det er heller en slags oppvekstroman blandet med horror og en smule fantasy. De første 70 sidene er nok veldig rolige der ikke all verdens skjer. Man blir godt kjent med guttene og stedet deres, atmosfæren i det hele. Men man kjeder seg ikke. Resten av boka er det nesten som om lesingen gikk av seg selv, for man måtte hele tiden vite om man har rett eller ikke i det som skjedde videre.

Likte også godt hvordan Bradbury tok seg tid til å bygge opp handling, beskrive karakterene, attraksjonene og alt. Det gjorde det lett å forestille seg det hele, og det var nesten som å være der. Boka hadde en slags krypende uhygge som jeg har savnet i mange moderne horrorbøker. Ikke slik at man blir skremt eller noe, men man forventer det verste av en eller annen grunn og føler det karaktererne føler.

Selv om dette er bok nummer to i Green Town serien, men kan fint leses som enkeltstående. De fleste leser den uten å ha lest den første boka først, siden Something Wicked This Way Comes er mest kjent.

En nesten perfekt bok å lese nå som Halloween nærmer seg, og sene høstkvelder. Boka ble filmatisert i 1983, og er produsert av Walt Disney Productions.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvis du vil

Har du varme
nok?
Du har.
Søvnen, tankene
er gitt deg gratis.
Men varmen i deg
må du gi
og gi igjen.

Også du
kan si et ord om glede.
Du har en hånd,
varm,
om du vil.

• Rolf Jacobsen
  Diktet er hentet fra Alle mine dikt - utgitt på Gyldendal 1990

«På Julaften morgen i 2002 døde Kjell Aukrust, åttito år gammal. Kari ville ikke ødelegge julaften for folk med en trist nyhet, så hun insisterte på å vente et par dager med å offentliggjøre dødsbudskapet. Men naboene fikk med seg det som hadde skjedd.

En liten gutt kom bort til Kari og sa: «Jesus er jammen heldig, som får Kjell i julepresang.»

Sitatet over er slik biografien Sigmund Løvåsen har skrevet om Kjell Aukrust slutter. Biografien utgitt i 2020 er virkelig en gave å lese og ha i bokhylla.

Når min interesse for Kjell Aukrust startet, vet jeg ikke. Selv om jeg synes filmen Flåklypa Grand Prix (1975) er en fin film, er det ikke den som fikk meg til å bli «blodfan» av Aukrust. Jeg kjøpte en samling av hans bøker, utgitt av J.W. Cappelens forlag i 1993 som jeg leser i innimellom.

Det ville vært tragisk om et så levende menneske som Kjell Aukrust skulle vært presentert i en bok med en «klædd» av bilder midt i. Som dessverre er blitt regelen for faktabøker for at forlagene skal spare penger. Heldigvis har Cappelen Damm kostet på boken med bilder der de naturlig hører hjemme. 😊
Mer fra omtalen her i dette blogginnlegget

Noen ganger når man er i ferd med å miste leselysten, noe som er vanlig når man leser mye, er det kjekt å ha noen uleste barnebøker i nærheten. Ikke fordi de er lettere å lese eller fordi det er snakk om korte bøker, men noen ganger frister de mer.

Og denne virket å være i min gate, både tittelen og coveret. Jeg har ikke lest noen tidligere bøker fra serien Edward Rubikons mysterier, men har lagt merke til den. Til tross for at det er en serie, kan denne boka fint leses som enkeltstående. Man får bakgrunnshistorier om hovedkarakterene, og regner med at det er ny mysterie i hver bok. Hadde ingen problemer å lese denne som enkeltstående uten at det ble hull i handlingen.

Hemmelig skattekammer for monsterjegere
Edward og hans to gode venner, Kasper og Nadira løser mysterier sammen, og de er de eneste som vet om det hemmelige rommet under Edwards hus. Der finnes det forskjellige ting som kan hjelpe dem til å løse mysterier og finne ting de eventuelt kan bruke mot diverse monstre.

Denne gang er det havet som er et stort mysterium. På bare en liten uke har det skjedd mange mystiske båtulykker. Det virker som folk for tiden holder seg unna både havet og brygga, bare for å slippe å være i nærheten av vannet. Under et besøk hos Kaspers besteforeldre, smuglåner de nøkkenlen til båten deres og legger ut på en liten båttur. De håper at de ikke blir tatt på fersken, men de har et mysterie å finne ut av. Men en tykk tåke tvinger dem til et ukjent sted, og nye farer dukker opp. Vil de komme helskinnet tilbake og uten at Kaspers besteforeldre legger merke til at båten deres har vært borte?

Kreativ og godt gjennomført mysteriebok
En intens bok med diverse sagn og folketro, som jeg alltid har vært interessert i. Den er en del spennende partier også for oss voksne, og synes forfatterne bruker en fin balanse mellom humor og grøss. Synes også at boka er veldig gjennomført siden deler av boka består av tekst og illustrasjoner (både med og uten farger), og tegneseriesider. Det gir en fin variasjon.

Dette er en ypperlig bok å lese en regnværsdag i denne årstiden, nå som det nærmer seg Halloween, eller om man er i den alderen når man begynnner å interessere seg for grøssere. Synes også at illustrasjonene er med på å løfte historien med sine detaljer og stemningsfulle uttrykk. Så Kirkwood Brown og Iversen er et godt team!

Fra min blogg: I Bokhylla

Horror og slashere er sjangre som har fascinert mange, også meg.

En sær interesse
Det begynte i svært ung alder. Jeg liker horror og slashere som e
r seriøse og de som er laget for å underholde. I begynnelsen var de sjokkerende og vanvittige, men jo eldre man blir, og flere horror og slasher filmer senere, ser man ikke på for å bli sjokkert, men for å bli underholdt. Disse sjangrene har også en viss sjarm som er vanskelig å forklare. Meningen er jo at det skal være både festlig og bedrøvende.

Det jeg og Grady Hendrix har til felles er at vi setter pris på disse sjangerene. Sammen med en annen fyr gir han ut Paperbacks from Hell. Vintage horror fra rundt 70/80 tallet som ikke lenger er i trykk, men som blir utgitt på nytt for å gi dem flere lesere. Noe som varmer mitt horrorhjerte. Hendrix har også selv gitt ut en del bøker selv allerede. Ofte ser jeg mange andre lese dem, og forfattere som er godt synlige, venter jeg alltid litt med til hysteriet har lagt seg, og dette er den første boka av ham som har fristet meg. For jeg liker Final Girls konseptet jeg også.

Final Girls er et uttrykk som ofte har blitt brukt i kjente filmserier innen horrorsjangeren oppgjennom årene. Final girl er den eneste overlevende jenta etter en massakre, og etter å ha vært vitne til mange urettferdige dødsfall. Hun har enten klart å drepe seriemorderen selv, eller seriemroderen har klart å forsvinne på et mystisk vis, for så å prøve og ta hevn mange år senere.

Unge jenter i hardt vær
I denne boka møter man seks final girls som er med i en fast gruppesamtale med Dr. Carol Elliot. Det har møttes fast rundt femten - seksten år, og snakker om alt og ingenting. Hovedpersonen er Lynnette. Hun er et godt eksempel på final girl. Final girls får sjeldent et normalt liv etter det de har opplevd og blir ofte satt i bås. De er også elsket og hatet av media. Lynnette lever et isolert liv i en topsikret leilighet, og bestevennen hennes er en plante som heter Fine. Hun forlater leiligheten kun når hun skal i gruppeterapi. Går hun andre steder, ser hun alltid etter en rømningsvei, og er på vakt for den minste ting. Hun må være klar til å flykte når det trengs. Man vet aldri. Da det skjer noe med en av de andre jentene, aner Lynnette ugler i mosen, og da det skjer noe fryktelig i leiligheten hennes, er det på tide å flykte. Men er tankegangen hennes rasjonell, eller flykter hun på grunn av en av sine mange overdrivelse? Det er jo ikke lett å være final girl ...

Svært lovende konsept i grunn, men det ble ikke helt boka for meg. Liker at jentene i gruppeterapien har opplevd hendelser i likhet med mange kjente horror og slasherfilmene. Jentene referer sine opplevelser til blant annet disse filmene: The Friday the 13th, Scream, The Texas Chainsaw Massacre, Halloween og diverse andre filmer, som er lett å kjenne igjen ut i fra situasjonene Hendrix beskriver når det gjelder jentenes bakgrunn. Vi som har sett disse filmene, kjenner igjen dem når jentene deler sin bakgrunn, bare at Grady Hendrix har forandret litt på titler og navn. Så det er på en måte hans hyllest til horror og slasher sjangrene. Han prøver på en måte å gjøre det Wes Craven gjorde med Scream filmene. Å ta sjangeren på kornet med sine vittigheter og stereotyper på en gjenkjennelig og smart måte, bare at Grady Hendrix mangler denne snerten Wes Craven klarte å formidle.

Mange slitsomme karakterer
Klarte dessverre ikke helt å like noen av disse karakterene, ikke Lynnette heller, men tror også det er meningen at man ikke skal like dem helt. Man mister en god del connection til en bok hvis det ikke er en eneste karakterer å like. Jeg trenger ikke alltid å lese om godt likte karakterer, for ofte liker jeg karakterer som andre ikke like,r for ofte er de mest fascinerende å lese om, men syntes denne gjengen var noe gjentakende og sutrete. Man forstår situasjonene deres, og hvorfor de er som de er, men et eller annet bånd til dem uteble.

The Final Girl Support Group er ikke forferdelig og heller ikke dårlig, den manglet bare en gnist og litt mer slasherscener, for det ble noe tamt i lengden. I stedet for at Hendrix refererer til kjente filmer, kunne jeg ha tenkt meg at han laget en egen versjon for det ble vel fanfictionaktig over det hele.

Noe som er synd for dette var en bok jeg gjerne ville ha som favoritt fordi den er så godt gjennomført. Før hver kapittel, er det satt inn et svart ark med trykk av en stol på, det er også svart papir i boka med anmeldelser av fiktive filmer, dokument av Dr. Carol Elliott, fiktive politidokument og diverse. Jeg liker det når en bok er gjennomført med design. Det gir en slags helhet.

Selv om dette ble en noe tam leseopplevelse for min del, er jeg fremdeles nysgjerrig på Grady Hendrix forfatterskap. Så ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av ham.

Jeg hører ikke på lydbøker selv. Liker hørespill, men når det gjelder ren opplesning, foretrekker jeg å lese selv. Men vil bare avslutte denne anmeldelsen med å si at hun som leser inn boka heter Adrienne King. Navnet er kanskje ikke så kjent, men hun var med i den første Friday the 13th filmen. Om hun er en final girl, kan jeg ikke avsløre, hvis noen ikke har sett den ennå ... Det går også rykter om at boka skal bli en Tv-serie. Får se om det blir noe av.

Likte Final Girls av Riley Sager (=Todd Ritter) bedre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Så bra. Håper ikke du blir skuffet :-)

"Den stille uke" er debutromanen hans og han føles som et "friskt pust" inn i den nørske kriminalromanverdenen. Det første jeg tenkte når jeg leste, var at han virket så "ekte", selv om det kanskje ikke forklarer noe eller kan høres ut som en klisje.

Som Marit Håverstad skriver i dag, så har vi ulike preferanser, og jeg vet ikke hvor mange strålende anbefalinger her inne jeg har blitt skuffet over. Men så skjer heldigvis også det motsatte. Jeg har ikke lest den tredje, men likte kanskje "Skjebnesteinen" best.

Det tok sin tid å lese ut Når alle klokker har stanset av Ninni Schulman. Ikke fordi jeg kjedet meg, men det ble en del gjentakelser.

En vanskelig sak for politiet
Det er i Hagfors det skjer. Først forsvinner en kvinne like før premieren av et bygdeteater som hun har en rolle i, senere forsvinner det flere. Er alle med i bygdeteateret, eller er det forskjellige og tilfeldige ofre? Finnes det noen fellesnevner? Politiet får en tung og langtekkelig sak foran seg, og ting blir ikke bedre når de føler press fra journalister.

Samtidig følger man Petra Wilanders sønn, Hannes som jobber ved en campingplass. Moren hans har leid et hus etter foreldrenes skilsmisse. Der er det en gulvklokke som har stått stille inntil en dag Hannes blir vitne til at den plutselig slår. Vil moren hans tro ham, og virker den på grunn av tilfeldigheter, eller spøker det?

I mellomtiden følger man også Magdalena Hansson som er journalist, men føler ikke at hun bidrar det ytterste, og hun føler også at andre også merker det, selv om hun spiller med så godt hun kan. Både hjemme og på jobb føler hun seg bortreist, og at formen hangler. Hun vil aller helst være i fred i stedet for å være med sine nærmeste. Men hvor lenge kan hun late som og vil hun komme seg ut av denne "bobla"?

Detter er en krimbok blandet med litt overnaturlige elementer. Det var derfor jeg ville lese denne for ikke alt trenger å være realistisk hele tiden. Schulman skriver godt og engasjerende, men denne gang interesserte jeg meg mest for ungdommene enn de "eldre". Å lese om Hannes mor var ikke så intererssant. Nyskilt og lengter etter en mann som er på ferie. Var heller ikke så interessert i å lese om Christer Berglund og hans gravide Torun. Syntes ungdommene var mer hemmelighetsfulle og kryptiske å lese om, mens denne gang var det de voksne som oppførte seg mest som tenåringer med drama.

Intrigene blir noe kjedsommelige
Når alle klokker har stanset har sine småspennende øyeblikk, og har en fin balanse mellom hverdag, historie og voldsomme hendelser, men enkelte partier i boka er dessverre fylt av noen unødvendige intriger som prøver å være spennende, men mislykkes.

Selv kunne jeg ha tenkt meg at det overnaturlige fikk en noe større plass om de berømte klokkene som nevnes i handlingen. Hadde vært mer uhyggelig om de fikk større plass og historien om dem. Det kunne også kanskje ha gjort både krimsaken enda mer fengslende. Den blir noe platt til tross for sine sadistiske utførelser. For all del er dette en god bok som er verdt å lese, men den manglet det store drivet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Så veldig enig med deg. Nå har jeg lest de to første i denne serien og gleder meg til den tredje. Sven Petter Næss skiller seg ut på en måte som kan være litt vanskelig å beskrive utover et utsøkt språk, men jeg har lest mye norsk krimlitteratur opp i gjennom årene, og pr i dag troner Sven Petter Næss helt på topp hos meg. Takk for en god anmeldelse som fikk åpnet øynene mine for denne forfatteren. Håper han fortsetter i det samme sporet.

Vil for øvrig gi en stor honnør til oppleseren også.

At voksne leser barnebøker, er ikke barnslig. Det synes ikke jeg.

Personlig foretrekker jeg og leser oftest bøker for voksne, men en gang i blant leser jeg barnebøker og ungdomsbøker, for jeg liker å holde meg oppdatert på hva som blir utgitt for alle målgrupper.

Småspennende konsept
Nelly Rapp og ånden i flasken er en del av en serie, men serien om Nelly Rapp kan leses som frittstående. Man får tilbakeblikk om skolen deres og hva de gjør der. I denne boka skal læreren deres pensjonere seg og det virker ikke som om hun gruer seg til all den tiden hun får til overs. Hun har nemlig et prosjekt og skal bruke den nye tilværelsen hennes til å dyrke ny drivstoff. Hun skal gjøre det for å "redde verden." Men først må Nelly og Valle gå opp på loftet for henne. De får beskjed om å ikke røre noe bortsett fra dampmaskinen de skal hente. Men som regel skjer det noe galt når man skal gjøre noe, også for Nelly. En flaske bekker over ende, og ut av doggen, kommer det en mann ut av flasken. Han er veldig lei seg og gråter. Han er lei seg for han ønsker å kunne skru tilbake tiden. Hvorfor og hvem er han? Skal de fortelle om ham til læreren, eller holde det for seg selv?

Dette er en svært kort bok på bare 92 sider, så da blir det også svært begrenset hva man kan fortelle uten å røpe noe. Man blir ikke så veldig godt kjent med karakterene på så få sider, men man rekker å få et slags inntrykk av dem, og det meste av boka er underholdende, humoristisk og småspennende, også for oss utenfor målgruppa boka er beregnet for. Men hva gjør vel det?

Underholdende også for voksne
For oss voksne blir nok denne boka småtung underveis på grunn av at den blir veldig forutsigbar, men syntes ikke det gjorde noe. Det er sjeldent at man leser en bok uten å møte på noen tungtrødde partier her og der. Men likevel er den lest på en dag, noen timer, for fonten er stor. Så denne boka egner seg ypperlig for barn som nettopp har lært seg å lese, eller som høytlesning for familien.

Til tross for sin forutsigbarhet, bød også denne boka på god underholdning og noen morsomme replikker. Synes at Nelly Rapp virker som en fin og vittig serie.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mange stempler bøkene til Slaughter som god underholdning, men synes at bøkene hennes er mer enn som så. Synes hun er en av de bedre krimforfatterne som leverer uten å kjede i hjel denne leseren.

Krim er heldigvis ikke en døende sjanger
I mange år har jeg hatt et elsk/hatt forhold til krimsjangeren. I perioder leser jeg mye av det, og andre ganger må jeg ha en pause. Det skrives fremdeles god krim og det er krim som kjeder meg halvt i hjel. Det er enten eller. Jeg liker de fleste bøkene til Slaughter fordi de er svært mørke, har tempo, engasjerende saker og levende karakterer. Det er sjeldent at det er dødpunkter i bøkene hennes uansett hvor svære de er. Hun er en forfatter som engasjerer og jeg synes det er viktig.

Det som er spesielt med denne boka er fordi det er tredje bok i Will Trent serien, og Sara Linton fra Grant County serien dukker opp i en stor rolle. Hvorfor det er sånn har jeg ikke tenkt å begrunne i denne anmeldelsen, siden jeg ikke har lest Grant County.

Endelig en serie man vil følge videre med på
Will Trent serien for min del blir bare bedre og bedre. Det er troverdig, mørkt og har tempo. Jeg liker også Will Trent som person. Han er en underdog med dysleksi som han prøver å skjule så godt han kan for de andre han jobber med, og han er god på å fange opp detaljer når det gjelder åsteder. Sammen med sin makker Faith Mitchell, er det interessant å lese om dem. Det er heldigvis ingen kjærlighetsbånd eller noe mellom dem som har en tendens til å drepe andre krimbøker. Will er noe sosial klønete som gjør ham både morsom og sjarmerende, mens Faith Hill er kanskje noe bitchy og fåmælt. Det er en slags ubalanse mellom dem som skaper en fin balanse, hvis det gir noen mening?

Genesis er om Will Trent som allerede er på sykehus da en kvinne blir fraktet inn på akutten. Hun ble påkjørt av et eldre par, funnet naken og skadet. Ikke bare på grunn av bilulykken, men det virker som om hun har blitt torturert og flyktet fra noen før hun ble påkjørt. Kommer hun til å huske hva hun har blitt utsatt for? Will Trent og Faith Mitchell får større press på seg da kvinner i ulike perioder forsvinner, og det virker som om disse kvinnene har noe til felles. De har brune øyne og mørkt hår. I følge andre er de noe meggete, har ingen venner, og et svært godt yrke. Så hva er det denne personen vil med dette? Er det for å hevne kvinnene for noe? Ligger det noe religiøst bak? Kommer Will og Faith til å løse saken i det hele tatt?

Mørk og fengslende krimbok, hvor det er lett å lese noen sider ekstra enn det man først hadde tenkt. Stadig er det noe som skjer og boka tar mange forskjellige vendinger. Det ble ingen overraskelser for min del, men synes heller ikke det er det viktigste. Når en forfatter klarer å holde på interessen min hele veien, gjøre meg oppgitt og at den er noe grotesk, har en forfatter gjort en god jobb. Så jeg kjedet meg ikke med denne.

Det var også godt å se Will bli kjent med noen av sine mørkere sider. Det gjør ham mer ekte. Faith Mitchell har jeg ikke fått helt sansen for ennå. Synes hun er noe selvsentrert? Likevel gleder jeg meg til å følge denne duoen videre. De utfyller hverandre på en rar, men god måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nykelen i døra

Eg har teke all verdas atterhald.
Veksla mellom å vere varm og kald
agurk-kul og desp.
Ikkje tru eg er for keen.
Ikkje tru det er deg eg vil ha
eg ligg her og ventar på stæillkar’n på Ås.
Til slutt vert dette spelet gammalt.
Det vert i grunn eg og.
Eg er ikkje kul.
Nervane tyt ut som romkrem
frå alle mine lag.
Eg vil ha kjærleik.
Herregud
sa eg det høgt.

-Kari Anne Bye
Diktet er hentet fra diktsamlingen Eg bur her no

Nysgjerrig som jeg er lastet jeg ned en prøve på "Shroud for a Nightingale", og siden hendelsen inntreffer tidlig i romanen, kan jeg lese at forfatteren bruker "intra-gastric feeding", "tube feeding" og "gastric feeding", så det virker litt sløvt at oversetteren ikke vet forskjell på en vene(intravenøst) og en magesekk(gastric).

Når det gjelder "Nightingale" i tittelen kom jeg til å tenke på at jeg har lest uttrykket flere ganger i eldre engelsk litteratur om en sykepleier/pleier som er svært selvoppofrende. Jeg tenkte spesielt på Florence Nightingale, og at benevnelsen sannsynligvis stammer fra hennes navn. Sykepleierskolene bar eller fortsatt bærer hennes navn i tillegg til sykehus i England som heter Nightingale Hospitals den dag i dag.

Jeg vil også legge til at titler kan ofte være svært vanskelige å oversette direkte til norsk.

Det er aldri gøy å skrive noe negativt om bøker, men noen ganger skjer det. Ekstra kjedelig er det når det skjer med bøker som er høyt elsket av andre ...

En populær bok
Med dette mener jeg selvfølgelig ikke at selve boka er dårlig, men Hesteguttene var bare ikke en bok for meg, og skjønner godt hvorfor mange liker den. Selv tror jeg at jeg hadde likt den bedre hvis jeg leste den da jeg selv var yngre. Men det har også hendt seg at jeg har likt en ungdomsbok i voksen alder, også. Dette er ikke ren ungdomsbok, men en blanding av ungdomsbok og for unge voksne.

Jeg ville lese den på grunn av temaet, og synes også det er viktig å lese bøker man ikke vanligvis leser. Boka inneholder forskjellige tidslinjer. I 1926 møter man to unge gutter som befinner seg på barnehjem i datidens Tsjekkoslovakia, og trener turn sammen med en hest. De er uvanlig dyktige og de har en form for kommunikasjon og forståelse for hverandre som andre ikke skjønner. Men da den ene finner ut at han skal få besøk av et voksent par som kanskje vil adoptere ham, får han panikk for de kan ikke skille seg fra hverandre. Dermed bestemmer han seg for at de skal flykte sammen, men er det egentlig så lurt? Kan de klare seg alene, og vil de noen erkjenne hva de egentlig føler og betyr for hverandre?

I 2014 møter vi Anton fra Sverige som er i et nytt forhold til en mann. Han håper at forholdet skal være og at hans bestevenninne vil like ham. Selv om han er homofil, har aldri brydd seg om å komme ut av skapet offentlig. Etter videregående har han klart å skaffe seg jobb innenfor hjemmetjenesten. Han blir fascinert av en mann som han besøker jevnlig som bor i en rotete leilighet. Han vil bare oppholde seg på kjøkkenet og Anton prøver å rydde det som går an å rydde. Mannen er svært gammel og snakker ikke. De kommuniserer gjennom dunkingen mannen lager med stokken og små gester som Anton lærer seg å tyde etter hvert. En dag finner han fotgorafier og blir ekstra nysgjerrig på denne mannen, men hvordan skal han bli bedre kjent med ham, og finnne mer bakgrunnstoff om ham? Og har disse tidslinjene noe med hverandre å gjøre?

Gikk ikke overens med fortellerstemmen
Dette var en bok jeg gjerne ville like av mange grunner, men kom ikke helt overens med fortellerstemmen som var svært tungtrødd og som inneholdt lite utvikling. Syntes også handlingen ble for åpenbar. Leser man nøye, er det lett å få med seg små hint. Det uvanlige med denne boka er at fra side 365 til siste side, var det nesten som å lese en helt annen bok. Hvis forfatteren hadde skrevet med samme fortellerstemme, ville jeg ha likt resten av boka, også. Slutten fikk en helt annen stil over seg. Da mener jeg ikke sjokk eller noe sånt, men måten forfatteren formulerer siste delen av historien på. Jeg likte dog å lese delen om Anton og den gamle mannen. Syntes det var mer sjarmerende og fascinerende.

En bok om viktig tema, også i vår moderne tid, men klarte dessverre helt å komme meg inn i boka. Men er sikker på at mange andre vil like den bedre enn meg. Det har allerede skjedd.

Fra min blogg: I Bokhylla

Romanen The Murder of Roger Ackroyd (Doktoren mister en pasient), som ble utgitt i 1926 , er andre roman jeg leser i mitt Agathe Christie- prosjekt. Den var med å redefinere kriminallitteraturen som genre, og anses om Agathas dristigste mordgåte. Det var ulike meninger om den da den ble utgitt. Det sies at det er ledetråder i hver eneste setning. I denne romanen er Poirot med, men uten Hasting. Hastings har giftet seg og flyttet med kona til Argentina.

Først om det som skjedde i årene før Agatha Christie ga ut romanen.

«Imperiereisen ble et overdådig komisk minne. Det skyldtes ikke bare møtet med spennende, eksotiske steder og mennesker, men enda mer ekspedisjonens sammensetning. Stilen ble preget av lederen, major E. A. Belcher, utrolig temperamentsfull og desorganisert, og med grenseløse krav til omgivelsene. Belcher kunne få fram det verste hos sine medmennesker — og det beste i Agathas fortellerstil. Den morsomme skildringen i selvbiografien gjengir bare en brøkdel av den komikk som avsløres i dagboken fra turen, brev til familien og to digre album med bilder og suvenirer.»

Janet Morgan skriver i biografien: Agatha Christie – en biografi (Agatha Christie. A Biography) av Janet Morgan – interessant forfatter å lese om

som sitatene i dette innlegger er fra, at reisen var i forbindelse med Imperieutstillingen som skulle holdes i London i 1924, omtrent som den store utstillingen som ble holdt i 1851. Archie, ektefellen til Agatha, var med som finansiell rådgiver og Agatha var med på turen som gikk til Australia, New Zealand, Canada og deler av Sør-Afrika. Delegasjonen forlot England 22. januar 1922 og de kom tilbake til England 1. desember samme år. Agatha trivdes under hele oppholdet. Janet Morgan skriver mye om denne turen i biografien.

Kopi fra et blogginnlegg - mer her

Har kviet meg noe til å skrive denne anmeldelsen, for Fossum er en forfatter jeg respekter mye, siden hun er en av mine norske favorittforfattere. Men lenge siden jeg har irritert meg sånn over en bok.

Har likt det meste av Fossum tidligere
I flere år har jeg lest mange bøker av henne, både Konrad Sejer bøkene og de enkeltstående bøkene hennes, og flere ganger har hun imponert meg. Har ikke likt alle Konrad Sejer bøkene heller, men de fleste. Hun er god på å beskrive karakterer, spesielt outsidere, og dysfunksjonelle relasjoner. Var også skuffet over at Rivertonprisen ikke gikk til Bakom synger døden. Ikke bare fordi det var en avslutning på Konrad Sejers karriere i bokverdenen, men fordi boka var fascinerende på mange måter. Det eneste jeg ikke har lest av Fossum så langt er nok diktsamlingene hennes, og det er fordi jeg leser ikke dikt.

Drepende drage Angrende hund er en annerledes krim av Fossum. Det beskrives som en krim, men synes den virker mer som en psykologisk roman siden politifolk ikke dukker opp før langt uti boka. Den er om søskenparet Aksel og Ellinor som har levd et normalt liv i følge andre, men de andre visste ikke sannheten innenfor de fire veggene. Foreldrene deres var kanskje greie mot de utenfor familien, men ikke mot barna deres. I følge Ellinor og Aksel var de kalde og fraværende. Som å vokse opp hos fremmede. I nåtidens handling er faren deres død, men moren deres bor fortsatt i det samme huset, alene. Det er bare Aksel som holder kontakten med henne og hjelper henne med ærender, selv om han ikke har spesielt lyst. Ellinor har kuttet all kontakt med moren, men får ofte besøk av broren hennes. Ellinor er sykmeldt og bor for seg selv, mens Aksel jobber for en liten avis og er en veldig enstøing selv. Som en slags lek mellom bror og søster, planlegger de måter å drepe sin egen mor på.

Får de det som de vil ha det? At moren deres dør brått og uventet?

Hadde passet bedre som en novelle
Dette var en bok jeg gjerne ville lese og like siden den var skrevet av Fossum og det er også spennende at forfattere man leser mye av, også kommer med noe nytt. Er ikke helt begeistret for denne Feber ennå siden han fikk så liten rolle, og kjenner jeg ikke gleder meg voldsomt mye til neste bok i serien, men skal nok få den med meg. Syntes bare at denne boka var for seig til Fossum til å være, og nesten ingen av karakterene fascinerte eller provoserte uansett hvor mye de forsøkte. Det ble så mange gjentakelser i handling og samtaler, at denne historien kunne ha fungert bedre som en novelle istedet for en hel bok.

Dysfunksjonelle familier er ofte spennende og rart å lese om, men dette ble for langdrygt og en tålmodighetstest for min del. Hele greie ble for åpenbar og da gikk lesingen enda langsommere enn til vanlig, siden man ikke klarer å leve seg helt inn i handlingen. Så dette var nok ikke en bok for meg. Noe som er synd, med tanke på hvem den er skrevet av.

Er det lov å savne Konrad Sejer litt ekstra nå? ...

Fra min blogg: I Bokhylla