Bokelskere.no

Oktober forbindes nok ikke med romaner, men siden det blir mørk lesestoff ellers, gjør det ikke noe å presse inn noen romaner, for å balansere ulike sjangre.

Kolibri var heller ikke et dumt valg med tanke på at det var en bok jeg visste svært lite om. Selv om Samaratin tilhører en sjanger jeg ikke leser mest av, har jeg alltid hatt lyst til å se hva hun skriver. Se hvordan bøkene hennes er. Synes også det er viktig å utforske ukjente terreng, også sjangre som man kanskje ikke tror faller i smak, for man vet aldri.

En bok full av kontraster
Samartins nyeste roman er ikke spesielt trivelig lesestoff siden boka handler om selvmordsforsøk. Men det er dog et viktig tema. Man blir kjent med Pete og Al som er både venner og kollegaer. De jobber i kystvakten, og en morgen får de en drastisk opplevelse. En kvinne skal ha hoppet fra brua. Det har skjedd før. Det er sjeldent noen overlever. Når de finner vedkommende, er det som regel for sent, eller de har blitt tatt av strømmen. Men denne gang er det litt annerledes. Pete stuper etter denne kvinnen da han har en følelse av at hun fremdeles er i live, noe som stemmer. Hun fraktes til sykehus kort tid etter. Han vet ikke hvem hun er eller hva hun heter, men likevel føler han en merkelig dragning mot henne. Han prøver å finne unnskyldninger til å få oppdateringer om henne, til tross for at han ikke er i familie, og som kanskje ikke er profesjonelt. Al liker ikke det Pete gjør, men klarer Pete å holde seg unna denne kvinnen som har så stor påvirkning på ham?

Romanen kan kanskje ut i fra baksidetekst og forklaring ovenfor, virke noe ensporet, men det er den dog ikke. Det handler ikke bare om Pete og denne kvinnen han blir fengslet av, men det handler også om hans oppvekst, om hennes noe dramatiske og hysteriske familie, og en del mysterier når det gjelder følelser, forviklinger og familiehemmeligheter. Det er lett å bli dratt inn i det.

Spennende å lese om Petes mystiske fortid og nåtid
Deler av romanen kan oppleves som en såpeserie, men det gjorde boka mer avhengighetsskapende og en smule sjarmerende, til tross for dystert tema. At fleste retninger var vel åpenbare, gjorde ikke noe da det var interessant å lese om både fortid og nåtid. Hadde ikke hatt noe i mot om Petes fortid fikk enda mer plass. I den moderne tiden av boka blir han beskrevet som en slags heltens mann, ikke bare på grunn av at han praktisk talt er det gjennom jobben sin, men han blir beskrevet som feilfri og hypnotiserende. En som alle liker. Men i fortiden får man se litt mer menneskelige sider av ham, og da var det lettere å like ham.

Savnet mer overraskelser i Kolibri, og en noe mer gåtefull tone, men skal ikke klage. Jeg var med fra start til slutt, selv om det ikke er min type sjanger. Et godt førsteinntrykk av Samartins forfatterskap.

NB:

Oppdaget et lite navnebytte på side 219 i dette avsnittet:

    *Nancy måtte videre akkurat idet Sandras lege kom inn.
Dr. Jonas så ut til å være omtrent 20 år, noe som bare
gjorde Sandra enda mer opprørt. "Nå hører du på meg,
unge mann. Sandra er ung og frisk. Hun har aldri vært
syk så mye som en dag. Hvis noen kan overleve noe sånt
som dette, er det henne."*

Det er nok Marilyn, Sandras mor som skal være opprørt, ikke Sandra. Men skriveleifer skjer uansett hvor godt man ser gjennom, så det er ingen krise. Det er fort gjort, men ville bare påpeke det.

Fra min blogg: I Bokhylla

KJENSGJERNINGER

Å ligge tett inntil et hjerte
men med den tynne sommergardinen av hud mellom
er å være utestengt.

Å lete innover øyne
er å høre ekkoet fra den andre siden av en
uoverstigelig ensomhet.

Å være glad i
er å legge grunnsteinen
til et savn.

• Kollbein Falkeid

Diktet er hentet fra Samlede dikt utgitt på Cappelen Damm i 2016

Feelgood bøker er nok ikke det jeg leser aller mest av. Grunnen er at de ofte føles cheesy, noe fleste sjangre er. Denne er også det, men Ansiktsløft har sin sjarm.

Samfunnspress og ønsketenkninger
Boka handler ikke om plastisk kirurgi, selv om det kan virke sånn, men mest om fasadesnakk og barnemas. Det å opprettholde en fasade er ikke alltid like lett for alle. Boka er ikke oppdelt i kapitler, men oppdelt i forskjellige perspektiv. Vi blir blant annet kjent med Sami. Hans største ønske er å bli far, men hans forhold til kvinner, har ikke vært lett. De forholdene han har vært i, har vært korte og man sklir fra hverandre. Markus, en god kompis, har tre barn, og har ansvaret for dem selv. Barnas mor bor ikke med dem på grunn av depresjon. Vi blir også kjent med Samis søster, hans mor og en livsstilblogger, velværeblogger, influenser, eller hva man foretrekker å kalle dem, om hennes hverdag gjennom blogginnlegg.

Så dette er en liten bok på bare 393 sider, men som består av stort persongalleri. Selv foretrekker jeg stor persongalleri, men i Ansiktsløft, var ikke alle like engasjerende å lese om. Foretrakk å lese om Sami og Markus, for jeg likte humoren og tankegangen deres, bedre. De andre har sine øyeblikk også, men syntes ikke de bidro til handlingen på samme måte. Trivdes bedre med boka de gangene jeg leste om Sami og Markus.

Noen morsomme deler
Likte spesielt godt å lese om Sami og MC-gjengen. Han er redd de kommer til å drepe ham etter et uhell, og han søker ly hos Markus, i håp om at han aldri blir funnet. I mellomtiden lyver han hvorfor han er hos dem i noen dager. Det er også småmorsomt å lese om Samis forhold til kvinner som alltid klusser seg til på en eller annen måte. Det var også spennende å lese om kontrasten mellom Sami og Markus. Gode venner hvor den ene drømmer om å få barn, men synes det hele virker umulig, mens den andre har tre barn og får aldri et øyeblikk av ro.

Med tanke på at boka består av mange karakterer, kan det kanskje virke som om handlingen ikke har noen begynnelse eller noe slutt, men det har det, og det er en rød tråd i alt dette rotet som underveis, ikke bare for Sami, men alle andre også. Så boka føles ikke så spredt som den kan gi inntrykk av.

En fin roman om kaos, luftslottdrømmer, foreldreansvar og vennskap. Ansiktsløft tar seg også for noen tunge temaer som mental helse, og det at man kanskje ikke alltid føler seg bra nok til tross for at man gjør sitt beste.

Ansiktsløft minnet meg litt om Tre menn til Vilma av Gudrun Skretting. Ansiktsløft er riktig nok ingen julebok, men følte at Skretting og Nousiainen hadde samme toneleie.

Ingen dårlig bok, men det var kanskje ikke helt min type humor.

Fra min blogg: I Bokhylla

The Homecoming er en noe ukjent bok, skrevet av en mindre kjent forfatter. Noe som er synd for dette er en bok som fortjener mer oppmerksomhet, for dette er nesten perfekt Halloweenlesing.

Lekende plot
Baksideteksten kan virke noe typisk og et konsept man har lest minst hundre ganger før. Det er det også, men heldigvis har Pyper en forfriskende fortellerstemme, og litt ny vinkling på ting som fungerer. Det gjorde boka mer fascinerende enn det den utgir seg for å være.

Uansett, er denne snertne lille boka om tre søsken med noen store aldersforskjeller, som har møtt opp på et ukjent sted med sin mor. De er der for å møte farens og ektemannens advokat, siden han nylig døde. De får vite at hytta de møter opp på, det store inngjerdete området, er hans sted. Et sted de andre ikke hadde kjennskap til. Sammen har de møtt opp for å høre advokaten lese opp farens testament. Testamentet er noe original, kan man si. Den avdøde krever at de skal være på hytta i tretti dager. En hel måned uten PC, mobil, Internett. De har bare hverandres selskap og enkle ting i hytta å underholde seg med. De får ikke kommunisere med omverdenen. De som nekter eller trekker seg før tretti dager er gått, får ikke noe. Gjennom en avtale i testamentet, er det gjort klart at mat og nødvendigheter fraktes til gjerdet som de henter selv, så lenge de ikke går utenfor. Etter at advokaten går, blir psyken deres virkelig satt på prøve. Ikke bare på grunn av fraværende teknologi og komminikasjon med omverdenen, men hva de oppdager er sammen med dem innenfor gjerdet. Hva er det deres avdøde familiemedlem prøver å si med alt dette?

Kreativt eller irriterende testeament?
Morsom måte å skrive et testament på ... Gi folk en utfordring istedet for å dele ut. Selve konseptet i boka høres kanskje oppbrukt ut. På en måte er det det, men på en eller annen måte klarer Pyper å kaste inn forskjellige elementer og komme med nye vinklinger, som holder på interessen hele veien. Det meste er jo forutsigbart uansett sjanger, likevel klarer han å holde mystikken og interessen opp fra start til slutt.

Spesielt spennende var det at hverken barna eller moren kjente den avdøde så godt til tross for at de bodde sammen. Han var ofte borte på grunn av jobb og de visste lite hva han egentlig hva han drev med, og hva slags type han egentlig var. Karakterene som blir igjen på hytta er også fascinerende. En mor som nesten virker like fraværende som faren. Den eldste er kirurg og arbeidsnarkoman, den andre er en narkoman, som påstår at hun har sluttet, og den minste er fjorten år og en kreftoverlever. Den største gåten er at moren deres var gift med en mann i 42 år, og vet nesten ikke mer om ham, enn det barna hennes gjør. Det er godt gjort.

En god, underholdende og kryptisk bok for både nye og "erfarne" horror lesere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg leser novellesamlingen Homesick for another world av Ottessa Moshfegh. Her møter vi relativt usympatiske karakterer i ytterkanten av samfunnet. Jeg er litt usikker hvorfor jeg fascineres sånn, men det er som å få et glimt inn i noen andres virkelighet. Noen som lever helt annerledes liv. Det er fattige strøk, skitne gater, skitne tanker, dårlige forhold, stygge mennesker. En god del alkohol og dop. Ekte og upolert. Mørkt og dystert. Til tider hint av beksvart humor. Men ganske triste saker. Jeg elsket My year of rest and relaxation. Novellene er i samme stil, men gir oss et bredere persongalleri.

Å lese denne boka er som å se en skikkelig mørk og trist gangster-krim-film. Torpedoen Tommy Rem vil ut av det harde miljøet etter at kona dør. Han har en datter han vil ta seg av, og som han må beskytte. I korthugde setninger får vi innblikk i hva slags liv han har levd, angeren han føler og håpløsheten over å sitte fast. Uroligheter rører seg i det kriminelle miljøet i Oslo, og Tommy har ikke noe valg. Det er fine glimt fra familielivet som får frem hva det er i livet som egentlig betyr noe. Stemningen er som sagt hard, trist og mørk, men boka har godt driv og ble lest i en fei. Dette er ikke en vanlig krim, men for en som liker film noir eller mørke psykologiske thrillere kan dette være noe. Hovedpersonen sliter med vonde minner og knasker piller, og det fikk meg til å tenke på filmen Maskinisten.

or deg som likte "Vi var løgnere" av Lockhart og "Sadie" av Courtney Summers. En skikkelig slukebok! Mørk, intens, forvirrende. Det går rett og slett ikke an å legge den fra seg. Litt som da jeg så "Behind her eyes" og "The undoing". Passer ungdom og voksne. En fin bok for komme i gang med lesing etter en periode med lesetørke (og å ha sett litt mye tv 😄) Her er det lett å leve seg inn og forsvinne inn i handlingen.

Dagny er en ganske spesiell dame. Hun hopper over gjerdet om morgenen og stjeler naboens avis. Så klipper hun ut artikler om utrydningstruede dyr og lignende før hun leverer avisen tilbake.
Vi befinner oss i Oslo under nedstengingen i begynnelsen av Korona-pandemien.
Dagny har nylig mistet mannen sin Temuri, og sønnen er ute i verden på reise, og vanskelig å få tak i. Hun er permittert fra assistentjobben i barnehagen. Selv om Temuri er død, er han på en måte til stede i huset fremdeles. Kanskje Dagny ikke har klart å starte sorgprosessen eller bearbeidet tapet av mannen.
Hun tilbringer dagene med å gå tur med hundene sine og tenke på hvordan mennesker ødelegger for dyrenes og naturens tilstand. Og hun tenker tilbake på livet sitt med Temuri.
Hun bryter ofte over i engelsk midt i setninger eller tankerekker.
Dette er en underfundig, morsom bok som passer for de som liker å lese om spesielle karakterer. Man kan bli litt hobbypsykolog når man prøver å tolke Dagny. Boken ga meg litt assosiasjoner til Døgnåpent av Sayaka Murata, og kanskje også Elling som har sin helt egen måte å betrakte verden på.
Det skjer lite på det ytre plan, vi er i Dagnys stillestående avlukkede tilværelse. Men tempoet får et lite oppsving på slutten der noen hendelser gir oss noen rørende scener jeg ikke kan røpe.

En tragikomisk bok med mye tankespinn og absurde hendelser.

Dette er en bok for de som liker å lese om en spesiell hovedperson.

Ulla går på NAV og bor hos tanten Hege til hun en dag blir kastet ut 29år gammel. Dette setter i gang en rekke absurde hendelser.

Vi ser verden gjennom Ullas øyne, og hun har en ganske pessimistisk måte å tolke mennesker og hendelser på. Hun har lange tankerekker der hun filosoferer og assosierer over alle mulige situasjoner. Hun virker veldig smart og belest, men sliter med kommunikasjon og relasjoner.

Tankerekkene og hendelsene er komiske, men situasjonen hennes er også tragisk. Vi forstår at noe har skjedd i Ullas oppvekst, og mye av spenningen i boka ligger i å få nøstet opp i dette. Og så handler det om å bli voksen i en verden der man ikke helt passer inn. Det er derfor mulig å trekke paralleller til bøker som:
• Torget av Victoria Durnak
• Dagny av Aasne Linnestå
• Døgnåpent av Sayaka Murata
• Ut av Ida Hegazi Høyer

Til langt ut i 1927 gikk Agatha Christie til behandling etter hendelsene i 1926 som Janet Morgan skriver om i boken, som sitatene under er fra:

Agatha Christie – en biografi (Agatha Christie. A Biography) av Janet Morgan – interessant forfatter å lese om

Det var stor usikkerhet knyttet til ekteskapet med Archie, hvor hun skulle bo og hvilken innvirkning endringene ville ha på datteren Rosalind. Agatha trodde ennå på at ekteskapet kunne reddes, men gikk til slutt nølende med på skilsmisse. Skilsmisse ble innvilget i april 1928.

«Etter å ha konfrontert seg selv med sine mareritt hadde Agatha våget seg utenfor det velkjente. Trygg i sin suksess som uavhengig yrkeskvinne var hun klar til å utforske nye områder. Høsten 1928 bestemte hun seg for å oppsøke solen i Vestindia. To dager før hun skulle reise spiste hun middag med venner, og møtte et ektepar som nettopp var kommet hjem fra Bagdad. Agatha ble fascinert av deres begeistrede beskrivelse, og iveren steg da hun fikk vite at Bagdad kunne nås ikke bare med skip, også med Orientekspressen. Hun ble også beruset av vage minner fra eventyrene om Aladdin, Sinbad, oljelamper, sultaner og ånder. Også rare navn hadde magisk kraft, særlig når de sto på siden av et tog — dette romantiske fenomen. Her dreiet det seg om Simplon-Orient Express: London — Paris — Lausanne — Milano — Venezia — Trieste — Zagreb — Beograd — Sofia — Istanbul. Og siden, som Taunus-ekspressen, fortsatte den til Aleppo og Beirut.
For Agatha, som for tusener både før og senere, var et tog mirakuløst stemningsskapende. For henne dreiet det seg om damplokomotivet, som raget høyt over perrongen, og overveldet tilskueren med larm og utseende. Bare ved å kjøpe en billett kunne du reise anonymt mot horisonten — et virkelig frihetsløfte. Toget var dessuten så pålitelig og velordnet, fra stemplenes jevne slag og hjulenes rytme til den disiplin både skinner og rutetabeller sørget for. Ikke bare landet toget kjørte gjennom, men også toget selv var som en ny verden. De reisende var tilfeldig ført sammen, og hadde ulike formål, men på toget var de allierte, og måtte tilpasse seg visse konvensjoner, med anviste plasser og spisetider. Hver reisende kategoriserte raskt de andre, ikke bare etter hvilken klasse de reiste på, men etter nasjonalitet og alder, utseende og opptreden. Det som skjedde på en togreise var både forutsigbart og uventet, både trygt og farlig. Et ideelt sted for betroelser mellom fremmede, en forsamling som skal oppløses igjen, og — som Agatha allerede hadde funnet ut — et ideelt sted for en forbrytelse. Mange av hennes mest vellykte mord skulle finne sted og bli oppklart i omhyggelig avgrensede miljøer, og under forhold der man opptrådte litt formelt. I tillegg var kryssing av grenser et gjennomgangstema i britisk kunst og litteratur på den tiden Agatha slo igjennom. Det gjaldt ikke bare geografiske, men også de uklare moralske, emosjonelle og politiske grenser. Toget ga råstoff til fantasien — og mest fantastisk var Orientekspressen. Agatha ilte til reisebyrået og byttet billettene.»

Når man leser om denne reisen, er det ingen tvil om at Agatha fikk svært mye stoff fra den til sine bøker.

«I Bagdad klarte reisefeller å trekke henne inn i en gruppe av fastboende briter. Men Agatha ønsket ikke å være i en britisk-preget utflytter-koloni. Ikke langt fra Bagdad lå dessuten byen Ur og lokket — den sumeriske sivilisasjons vugge. Her oppsto kileskriften, livlig handel og imponerende ingeniørvirksomhet med et nettverk av kanaler som knyttet byer sammen. 1 1922 var utgravninger kommet i gang under ledelse av Leonard Woolley, en begavet arkeolog som før Den første verdenskrig hadde samarbeidet med T. E. Lawrence i Syria og senere i Egypt. Hans innsats gjorde det mulig å kartlegge Urs historie fra starten ca. 4000 år f.Kr. til slutten 200—300 år f. Kr.»

Agatha reiste hjem til England før jul i 1928 og var invitert til et nytt besøk til Irak av ekteparet Woolley to år senere. Det var her hun traff assistenten til Woolley, arkeologen Max Mallowan, som ble hennes nye ektefelle. De giftet seg i Edinburgh i 1930, samme år som romanen Mord i prestegården (The Murder at the Vicarage) ble utgitt.

Mord i prestegården er den tredje romanen som jeg har lest i mitt Agathe Christie-prosjekt. Den beste jeg har lest hittil. Jeg har flere ganger sett den filmatisert, men det blir noe annet å lese boken. I tillegg kommer alt jeg har lest om Agatha Christie i Janet Morgans biografi, og at jeg under lesingen tenker på hvor hun kan han hentet ideene til handling og personligheter fra.

Agatha trengte en ny detektiv, hun var lei av Poirot. I Mord i prestegården er det første gang peppermøen miss Janet Marple blir introdusert:

«Men Miss Marples personlighet har mye til felles med en av Agathas tidligere figurer: Miss Caroline Sheppard i The Murder of Roger Ackroyd. Også hun var en gløgg og observant gammel jomfru, som både ergret og imponerte de nedlatende menn som omga henne ved sin milde allvitenhet. Agatha beskrev henne i selvbiografien som «hjemmets komplette detektivtjeneste». Miss Marples hjemsted St. Mary Mead, som også er åsted for The Murder at the Vicarage (Mord i prestegården), ligner på landsbyer der Agatha bodde som småpike. Miss Marple selv hadde mange trekk fra de eldre damene som kom i kaffeslabberas hos Agathas bestemor i Ealing. Agatha benekter at Auntie-Grannie var hovedmodell «hun er langt mer pedantisk og jomfrunalsk enn bestemor noen gang var»), men de har et fellestrekk: «Enda hun var munter, ventet hun seg alltid det verste av alt og alle, og fikk med nesten skremmende nøyaktighet vanligvis rett." Senere avslørte Miss Marple andre vaner felles med AuntieGrannie: Hun likte å handle i hærens og marinens depoter, og å gå på utsalg for å supplere sine lagre av servietter 0g badehåndklær. Miss Marple var også penere, mer spøkefull og mildere enn Miss Sheppard. «Jeg assosierer henne hovedsakelig med ulldotter,» fortalte Agatha en gang til en beundrer.

Handlingen i boken foregår i landsbyen St. Mary Mead. Fortellerstemmer er presten herr Clemment som bor sammen med din tyve år yngre kone Griselda og nevøen Dennis om er seksten år. I landsbyen har de gamle damene god oversikt over det som skjer, og det meste får de vite gjennom hushjelper som sladrer over en lav sko om det som skjer der de jobber. Fra bokomslaget til boken jeg har kjøpt og lest:

«Oberst Protheroe er landsbyens mest upopulære mann. Til og med presten ønsker liver av han, og det er nettopp i prestegården Protheroe blir funnet myrdet. Miss Marple er straks på saken.
Miss Marple er en elskelig gammel dame med skarp tunge og intellekt. Hun er uforbederlig nysgjerrig og har full oversikt over det som skjer i landsbyen St. Mary Mead. I Mord i prestegården opplever vi for første gang Miss Marples unike evner som amatørdetektiv.
De mistenkte spenner fra oberstens utro kone og hennes elsker, til presten og hans unge kone. Miss Marple viser deg fra en enda mer nysgjerrig side enn i de senere bøkene om henne. Hun kombinerer intuisjon og menneskelig forståelse med en sylskarp hjerne, og i Mord i prestegården pønsker hun ut en usedvanlig frekk plan for å finne morderen.»

Omtale er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Min første bok av Teige, men kanskje ikke den siste ... Tror heller ikke at dette er hennes beste?

Blant mye horror og mørk lesestoff ellers, vil man også av og til lese noen realistiske romaner. Valget falt på Morfar pustet med havet siden jeg ikke har lest altfor mange romaner basert på andre verdenskrig, dessverre. Har også vært nsygjerrig på å utforske Trude Teiges forfatterskap.

Morfar pustet med havet er om to brødre fra Grimstad, Sverre og Konrad. De mister foreldrene sine i svært ung alder, og Sverre lover å passe på Konrad, siden han er storebror. Han har lovet sin mor å beskytte ham. Som sin far, blir de sjøfolk og ingen steder er trygt. Andre verdenskrig er i gang og det er bare spørsmål om tid før man selv blir omringet og tvunget til nye, og truende hverdag. Det skjer med brødrene Sverre og Konrad da de og deres mannskap blir angrepet av en japansk ubåt. Brødrenes vei skilles, og fokuset blir videre satt på Konrad og en annen mann som fraktes i en livbåt som til slutt havner i Java. Der møter Konrad en norsk sykepleier som heter Sigrid. Konrad er i dårlig forfatning. Vil hun få ham på bena igjen, og blir deres veier også splittet av japansk nasjon som stadig nærmer seg med sitt strenge regime?

Forutsigbar fortellerstemme
Spennende utgangspunkt, men hadde nok likt boka bedre hvis den var skrevet av noen andre. Teige skriver ikke dårlig. Det er ikke det jeg mener, men det blir litt ofte pompøst og forutsigbart over det hele. Det er lite overraskelser og man kommer ikke helt inn i dybden av karakterene. Det var et savn. Men interessant og brutalt om hvor strenge og groteske det japanske regime kunne være. Ofte leser man om tyske konsentrasjonsleire når man leser romaner som er basert på andre verdenskrig. Det var interessant å bli bedre kjent med hvordan det var i en annen verdensdel.

Spesielt interessant var det å lese om hverdagslige livet før andre verdenskrig rammer hovedkarakterene for alvor. Hvordan de frykter det verste, og bare venter på å bli fraktet av sted mot sin vilje. Det var også fengslende å lese om hvordan fangene støtter hverandre til tross for matmangel, søvnmangel, og dårlig helse generelt. Alt de blir tvunget til å gjøre og likevel holde ut med håpet om at livet begynner etterpå.

Ikke alle relasjoner er like troverdige
Det jeg dog ikke ble særlig overbevist om er en relasjon hvor det oppstår instalove. Mennesker som får følelser for hverandre nesten med en gang de møtes. Det er ikke troverdig i bøker for voksne eller ungdomsbøker. Det kan skje, men det blir ofte malplassert i bøker og ødelegger noe av spenningen som allerede var der. Jeg var heller ikke spesielt fan av Sigrid som fremstilles som en slags superkvinne som vet råd til enhver tid, ingen svakheter eller noe særlig menneskelig ved henne. Kanskje litt hardt å si, men savnet å se mer menneskelige sider av henne.

En brutal og kunnskapsrik roman om andre verenskrig, men det blir nokså gjentakende og litt for mye om forelskelse.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ofte vet man ikke hva man skal skrive. Det gjelder også denne boka. Kan begynne med å skrive at det var hard lesing.

En grotesk og spesiell dyresak
Grunnen er at store deler av krimsaken er om dyreplageri, og det er hardt å lese om for oss dyrevenner. Deler av seksten hester blir funnet på et jorde. Hodene er delvis begravd slik at det ene øye er vendt opp mot sola. Bonden som bor i nærheten, sier at det ikke er hans hester, så kriminaletterforsker Alec Nichols får en storjobb med å oppsøke eierne deres. Med seg på laget får han veterinærpatolog Cooper Allen, men de har kun få dager på å få fremgang i saken. Hvem eller hva har drept hestene på en så brutal måte? Er det satanister som står bak, et fenomen, eller et sjeldent virus? Er det trygt for Nichols og Allen å granske åstedet uten at det skjer dem noe?

Underveis i denne dystre og triste saken, kommer de over flere dyretragedier og saken tar en mørkere vending. Nichols er enkemann og bor alene med tenåringssønnen, Simon. I småbyen Ilmarsh er det meste nedlagt og fremstår mer og mer som en spøkelsesby. Kommer han til å gå overens med Cooper Allens, og vil saken ende opp som et uløst mysterium, såkalt cold case?

Smårotete, men fascinerende fortellerstemme
Det tok noe tid å komme seg inn i handlingen siden Buchanan har på en måte sin egen skrivestil. I begynnelsen er handlingen noe her og der, hopping i tid og perspektiv, og kapitlene kan virke noe opphakkete. Men så fort man venner seg til fortellerstemmen, blir man mer engasjert i handlingen, også. Temaet er noe hardt siden boka inneholder som nevnt en del om dyreplageri, og saken tar en del ondskapsfulle vendinger.

Samtidig er boka fascinerende å lese og klarer å holde på mysteriet. Hvorfor Seksten hester har fått en del lave vurderinger, skjønner jeg ikke. Men det er ikke første gang jeg har likt en bok andre ikke like så godt, og omvendt. Det slår ikke feil. Syntes det var interessant å lese om både stedet og de få folka som er igjen. På mange måter virket det som et øde, stille og et nitrist sted. Syntes følelsen av isolasjon og britisk natur hjalp å løfte krimsaken, og gjøre den enda mer uhyggelig.

Gi denne boka tid og tålmodighet. Det er vel verdt det. Jeg er spent på hva mer Buchanan kommer med, for dette blir ikke min siste bok av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla