Bokelskere.no

Er det en bok jeg har hørt mye om både i fjor og videre i år, er det Midnattsbiblioteket.

Tematikk som forfatter bryr seg om
Matt Haig har selv slitt med med depresjon og har tidligere utgitt boka Reasons to Stay Alive. Grunnen til at jeg nevner det, er at Midnattsbiblioteket også handler om depresjon og mørke tanker. Å kalle denne boka for feelgood, som jeg har sett boka har blitt kalt av en del boklesere, er jeg ikke enig i. Har selv lest feelgood som er mørke, men synes ikke at denne boka passer inn i den sjangeren. For meg er det en roman. Men sjangre er ikke så lett for tiden, spesielt med tanke på at det er også mange undersjangere.

I Midnattsbiblioteket blir man kjent med Nora Seed som er alt annet enn fornøyd med seg selv og livet sitt. Hun sliter, og orker ikke mer. Hun velger å gjøre noe med det, men i stedet for å dø med en gang, havner hun i en slags mellomstasjon som heter Midnattsbiblioteket. Der møter hun en gammel kjenning, nemlig Mrs. Elm som var hennes skolebibilotekar. Gjennom bøkene Nora velger, får hun gjenoppleve valg hun angrer på, men hvis hun ikke føler seg tilpass med sine nye valg, ting hun vil gjøre om på, havner hun tilbake til Midnattsbiblioteket. Hun blir også testet om hun virkelig vil dø eller ikke.

Urealistiske valg og livsstil?
Dette høres kanskje dystert ut, og det er det også, men boka inneholder også snev av humor. Kanskje ikke vanlig humor, men mørk humor hvis man har sansen for det som meg. Jeg hadde sansen for tematikken og konseptet, men ikke karakterene eller sidehistoriene, altså de valgene Nora tar. Syntes de var noe urealistiske og virkelighetsfjernt. Den eneste delen jeg likte å lese om, bortsett fra når hun er i Midnattsbiblioteket, var den lille biten om Svalbard.

Møter man flere som Nora i boka, eller er det bare hun som sliter med mørke tanker, og som får prøve seg i forskjellige liv, nesten som en statist?

Haig beviser at han er en kreativ forfatter som kommer med artige påfunn, men med denne klarte han ikke å holde på oppmerksomheten lenge av gangen, dessverre. Det var ikke mye som fenget og jeg brydde meg ikke så mye om karakterene. Følte ikke jeg ble godt nok kjent med dem. Det er ingen dårlig bok, men den ble ikke så alvorlig eller realistisk som jeg kunne foretrekke at den var. Derfor ble denne noe seig for meg.

Interessant forsøk, men jeg liker Det ligger i blodet av samme forfatter, mye bedre. Husker den som en humoristisk og sær vampyrroman. Det føles ikke som om det er samme forfatter som har skrevet begge bøkene.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gursli Berg Forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Noterte meg også boken På gyngende grunn, samtaler med Odd Børretzen. Mange bøker han har skrevet jeg kunne tenkt meg å lese.

Når den du saknar mest er deg sjøl - 24 råd om å eige livet og finne din indre rebell.

Dette er ei personlig sjølvhjelpsbok som mange vil kunne kjenne seg att i. Kanskje særleg småbarnsmødre!

Malene fortel utan filter om den indre kritikaren, om prestasjonspress og dårleg samvit for å ikkje strekka til på alle livets fronter. Som besøksven for den livsglade pensjonisten Astrid får Malene nye tankar og idear om kva som skal til for å ha det godt i livet. Det er starten på ei utforsking av 24 livsforsett.

Jeg vart veldig engasjert av å lese denne boka. Den vekka mange kjensler hjå meg, eg har ledd, grått og reflektert over liknande sider i mitt liv. Eg kjem til å ta med meg råda til @malenevilnes i søken etter min indre rebell!

Bokhylla begynner å fylles opp med bøker om det å skrive. Ikke fordi jeg planlegger å skrive bok selv, men fordi jeg ønsker å bli en bedre leser. Jeg skriver mye i jobbsammenheng, og selv om det jeg skriver i den forbindelse er i et strengt formelt språk, håper jeg at også boken jeg nå har lest kan få meg til å skrive bedre. Det er alltid rom for forbedringer.

Den største bonusen med bøker som Skrivekunstens hemmeligheter Lær å skrive levende av Niels Christian Geelmuyden utgitt i 2021, er at jeg får lesetips. I boken skriver han også om hva andre forfattere har sagt og skrevet om det å skrive, og bakerst i boken er det en liste over bøker han har referert til. Ikke bare bøker om å skrive, men også bøker med andre tema som f eks biografier. En god del av bøkene har jeg i bokhylla fra før. Hans Olav Brenners bok Om å skrive og James Woods bok Slik virker litteraturen er to av bøkene jeg har lest og som står i bokhylla. Krimforfatteren Elizabeth Georges bok om å skrive var en av bøkene jeg ikke kjente til, og som jeg har notert meg.

Jeg har ikke lest eller hørt om Niels Christian Geelmuyden tidligere. Utrolig nok. Niels Christian Geelmuyden er en forfatter med mange tidligere utgivelser bak seg. Cappelen Damm presenterer han slik:

«Niels Chr. Geelmuyden (f. 1960) er statsviter med tillegg i historie og psykologi, journalist og forfatter. Han er særlig kjent for sine portrettintervjuer og for sin serie kritikerroste bøker om mat, drikke, legemidler, aldring og fallende fruktbarhet, for eksempel bestselgerne Sannheten på bordet – om mat og matproduksjon, og Pillebefinnende – om legemiddelbransjen og medisinene vi tar. Hans bok om det skremmende aktuelle temaet fallende fruktbarhet, Spermageddon, er solgt til flere land, både i og utenfor Europa.
Niels Chr. Geelmuyden var gjennom en årrekke kåsør i radioen og foreleser ved journalistutdanningen, tillegg til å være tekstforfatter og lærer ved ulike skrivekurs. Han har holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i flere riksaviser og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende. Geelmuyden har også skrevet for Morgenbladet og ulike magasiner. I de siste årene har han deltatt i en rekke debatter og reist landet rundt og holdt foredrag knyttet til bøkene sine.
Geelmuyden har utgitt nærmere 40 bøker i ulike sjangere: portrettsamlinger, biografier, essays, kåserisamlinger, reisebeskrivelser, anekdoter, barnedikt og samfunnskritiske bøker. I boka Skrivekunstens hemmeligheter deler han sine beste skriveråd.»

Om formålet med boken – fra forordet:

«Det er ganske lett å sette sammen bokstaver til ord og ord til setninger. Utfordringen er å gjøre det på en slik måte at interessen blir fanget og teksten tar bolig i leseren. Da må det merkverdige inntreffe at de livløse tegnene reiser seg og inntar hodet til en eller flere vilt fremmede personer. Det forutsetter som regel at leseren blir berørt, engasjert, nysgjerrig og gjerne lærer noe nytt.
For stadig flere yrkesgrupper er det viktig å kunne formulere seg skriftlig på en levende, enkel og forståelig måte. Denne boken har som mål å hjelpe og inspirere alle i så måte. Det pussige er at jeg aldri selv har lært å skrive ved noen institusjon. Møysommelig har jeg, etter å ha ramlet i nær sagt alle de fallgruver som finnes, på egen hånd lært meg mange av skrivekunstens hemmeligheter. De tilhører heldigvis ikke den type hemmeligheter som det er straff forbundet med å fortelle andre. For meg har det tvert om vært en gave av de sjeldne å få lære bort hvordan man tilfører språket mest mulig liv. Som gjesteforeleser ved Norsk Journalisthøgskole/journalistutdanningen underviste jeg gjennom 18 år i sjangeren portrettintervju. Samtidig har jeg i årenes løp holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i de fleste av Norges ledende riksaviser, og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende.»

Boken er oppdelt i 5 deler: Skrivingens drivkrefter, Teksten som kjøretøy, Sjekkpunkter, Fallgruver og Finansiering. Til slutt Etterord, Kilder og Litteratur. Geelmuyden viser også til skrivekurs han har holdt, bl a i Marrakech, og senere i boken siterer han fra tekster som deltakere på kursene har svart på oppgaver.

Om det å skrive biografier:

«Ved å skrive portrettintervjuer og biografier, som jeg har hatt gleden av å gjøre store deler av livet, får man lov til å formidle andre menneskers erfaringer og kunnskap. Ved å gjenskape liv og rammer som en gang var, trylles formende krefter i fortiden frem. Vi får nesten anledning til å leve et annet menneskes liv, og forstå valgene det har bestått av. I sum får vi gjennom møte og arbeid med slike tekster en utvidet forestilling om hva det vil si å leve.»

Det å skrive er en oppdagelsesreise den indre, men også den ytre verden:

«Samtidig er skriving en oppdagelsesreise i den ytre verden. Å skulle skrive en reportasje eller et reisebrev føles nesten som å få sine sanser skrudd på. Jeg har, som de fleste turister og reisende, iblant sansene i en slags dvaletilstand. Noe ganske annet er å vite at du forventes å skulle være øyenvitne for kanskje 100 000 lesere av et magasin. Da blir du automatisk mer mottagelig for inntrykk. Edvard Munch ble en gang spurt om hvorfor han gikk med sammenknepne øyne gjennom Oslos gater. «Det er fordi jeg vil spare øynene til det er noe å se», svarte maleren. I vårt hjem har vi en bok som heter Å tegne er å se. Jeg er overbevist om at også det å skrive i stor grad handler om å se, og samtidig om å sortere synsinntrykkene.»

Det ble noen smakebiter fra boken som jeg tror flere enn meg vil ha interesse av å lese.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Ofte kjøper jeg bøker i matbutikker og noen ganger har de en plukk og mix kampanje der man kan kjøpe to bøker for 149. Man kan ikke bare gå forbi, da. Noen ganger vil man ha lett underholding, og noen ganger blir man overrasket over slike bøker, og andre ganger skuffet. Denne gangen ble jeg skuffet.

Kan leses som frittstående
Fiona Barton er ikke et ukjent navn. Jeg har bare ikke lest noe av henne før og dette er andre bok om journalist Kate Waters. Denne kan fint leses som frittstående, for boka dreier seg veldig lite om familielivet hennes, og mest om saken. Det eneste man får vite om familien hennes er at hennes mann Steve er irritert, sønnen hennes vil avbryte studiene og heller reise, mens Kate selv er nesten aldri hjemme. Det er alltid noen hun må intervjue eller undersøke et eller annet.

Saken hun er interessert i er om et spedbarn som er blitt funnet på en byggeplass, og det skal ha vært begravet der i flere tiår. Hvem er barnet og hvordan havnet det der? I tillegg må hun samarbeide med Joe, noe hun ikke er begeistret for siden han er under opplæring. Vil de gå overens?

Falske intervjuobjekter?
I handlingen blir man kjent med karakterer som har en slags forbindelse til dette mystiske barnet, men hvor mye av det er troverdig? Kate som er journalist er vant til å sortere mennesker om de er oppriktig ærlige, elle om de gjør alt de kan for å bli synlig i media.

Kapitlene er svært korte, hopper litt i nåtid og fortid, men handlingen foregår i det meste fra 2012 til 2013. Det skiftes ofte perspektiv, noe jeg har sansen for da det gjør en handling mer realistisk. Man blir godt kjent med karakterene på godt og vondt, men ikke alle var like spennende å bli kjent med. Det som ødela for meg, er at det var noe damete krim. Det er både kvinner og menn med i boka, selvfølgelig, men det blir for mye om følelser. Noe som er forståelig med tanke på saken, men selv foretrekker jeg mer hardbarket krim. Synes også at slutten og prosessen ble alt for forutsigbart og da blir det noe kjedelig, spesielt når boka er på over fire hundre sider.

Interessante perspektiv underveis og tidssprang, men bortsett fra det var det for monotont for min del. Hadde heller ikke spesielt sansen for Kate Waters som fremsto som kald. Skjønner at hun er journalist, men likevel ... Så hiver meg ikke over andre bøker om Kate Waters med det første.

Fra min blogg: I Bokhylla

Falskt vitne er min sjette bok av Karin Slaughter, og det er definitivt ikke min siste.
Bøker med trøkk i

I 2017 begynte jeg å utforske hennes forfatterskap etter å ha vært nysgjerrig på hennes navn en stund, og den første boka jeg leste av henne var Pretty Girls. Det ga mersmak. Det er ikke alle som liker å lese om vold i bøker og traumatiske ting, men jeg synes at det på en måte hører med i thrillere. Det er en del vold i Falskt vitne også, men ikke så mye som i de andre bøkene jeg har lest av henne. Som i mange andre bøker, skriver hun om hjembyen Atlanta og liker at fortellerstemmen hennes føles ekte.

I Falskt vitne møter man søstre med et helt spesielt bånd. De stiller alltid opp for hverandre og rydder opp i hverandres rot. Det er vel heller Leigh som rydder opp etter Callies rot. De er også veldig forskjellige. Leigh, som egentlig heter Harleigh, er sterk, snartenkt og har livet på stell, bortsett fra at hun er midt i en skilsmisseprosess. Hun er også forsvarsdadvokat. Callie lider av kroppslige smerter og har vært narkoman i mange år. Det kan gå år før de kommer i kontakt med hverandre igjen.

Leigh føler livet er over da hun møter sin nye klient. Noe skjedde da Callie var barnevakt og Leigh kom til unnsetning for mer enn tjue år siden, og de har holdt tett om det siden. Men det virker som den nye klienten hennes vet nøyaktig hva som skjedde, og han leker med henne ved å sette henne på prøve. Hvor lenge kan hun og søsteren Callie holde hemmeligheten skjult og får de vite hvordan han vet om hendelsen?

Sterk persongalleri
I forhold til de andre bøkene jeg har lest av Slaughter, har Falskt vitne kanskje mindre tempo, og er heller en karakdrevet thriller fremfor en thriller med mye action. Det gjorde ikke noe da karakterene i seg selv hadde mye personlighet og som var veldig interessante å bli kjent med, også de man ikke likte så godt. Grunnen til mindre tempo i denne boka, tror jeg er av at Slaughter blir litt for opphengt i pandemien. Skjønner at hun vil skrive realistisk, men når hun skriver hvem som har på seg munnbind og ikke, om den er helt på eller henger på det ene øret, og bruk av antibac på nesten hver tredje eller fjerde side, faller man da litt ut av konseptet. Blir ikke stresset av å lese om covid-19, men det ble noe drepende og masete. Heldigvis ble det mindre om det i de siste sidene og det ble bedre flyt i handlingen. Man skjønner at handlingen er midt i en pandemi, men det hadde holdt med at hun nevnte det i begynnelsen.

Men hun skal ha pluss for at hun skriver like realistisk som hun alltid har gjort, og det er lett å leve seg inn i handlingen. De første seksit sidene er noe seige å komme seg gjennom, men etter det går lesingen lett som en lek. Er nysgjerrig på hva hun finner på i neste bok!

Slaughter skriver både frittstende thriller og serier. Falskt vitne er en av hennes frittstående thrillere.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra HarperCollins, mot en ærlig anmeldelse)

En personlig reise gjennom luktesansens historie. Vi kommer inn på vitenskap, kulturhistorie og personlige minner og følelser knyttet til lukt. Det mest spennende synes jeg var å lese om parfyme skolen i Grasse der Margit lærte å gjenkjenne og sammenligne lukter, og sette sammen ulike noter til parfyme. Veldig interessant! Bare synd luktene ikke kommer sivende ut av boka mens man leser. Men boken ga meg absolutt inspirasjon til å bruke luktesansen mer aktivt.

Vi blir kjent med to venninner som brevveksler. Brevene har spennende refleksjoner rundt kunst, kultur, samfunn. Mellom brevene bytter vi på å følge de to kvinnene, og får innblikk i livet deres. Eileen har en komplisert relasjon til barndomsvennen Simon, og forfatteren Alice møter Felix som jobber på et lager. Stemningen i boka er så fin og sår og vakker. Det handler om vennskap og kjærlighet, og hvor vanskelig det kan være. Likte du Samtale med venner og Alle andre kommer du til å like denne også.
Jeg koser meg også med den nye serien basert på Samtale med venner på HBO nå, og syns de har klart å fange den spesielle stemningen fra Sally Rooneys bøker utrolig godt.

"Noen ganger er det den som elsker deg som sårer deg mest".
Lily Bloom er 23år og starter en blomsterbutikk. Hun møter også en sjarmerende hjernekirurg som hun faller pladask for. Hun har spart på dagbøkene sine fra hun var 15år, og disse leser hun nå for første gang siden hun skrev dem. Dermed får vi innblikk i en oppvekst med vold, og en spesiell ungdomsforelskelse. Glimrende underholdningsroman som klarer å ta opp et vanskelig tema på en ganske nyansert måte. Jeg lever meg inn, ser for meg alt som en film mens jeg leser, og jeg ler og gråter med hovedpersonen. For deg som liker Jojo Moyes!

Evelyn Hugo har trukket seg tilbake fra filmbransjen etter å ha vært skandaledronningen gjennom 50-80-tallet. Nå vil hun la seg intervjue av Monique, og legge alle kortene på bordet. Gjennom intervjuet får vi høre hvordan hun møtte den ene ektemannen etter den andre, samtidig som hun ble en stadig mer ettertraktet skuespiller. Men hvorfor vil hun plutselig fortelle alt? Og hvorfor akkurat Monique? Historien Evelyn forteller er en annen enn den som ble vist i sladder-bladene.. Gjør deg klar for Hollywood-glamour, skandaler, kjærlighet og intriger! Dette er akkurat som å se en oppslukende dramaserie. Herlig avslappende underholdning!

I denne boken får vi vite mer om det politiske og sosialistiske maktspillet i Panem. Vi følger unge Snow som går på Universitetet i Panem. I år har hele klassen blitt involvert i "Dødslekene". Gjennom Snow og klassekameratene hans får vi innblikk i historien til "Dødslekene" og hvorfor man år etter år må ha denne brutale påminnelsen om krig og tragedie.

Hovedkarakteren, Snow, er ikke en helt. Han er en en irriterende ungdom som prøver å etablere en arv, et omdømme og respekt. I seg selv, så er dette en ærlig og edel sak, men når han drar uskyldige inn i sitt politiske renkespill så blir noen skadet. Jeg liker virkelig ikke hovedkarakteren. Eller, det vil si, jeg liker ikke hvordan han utvikler seg til å bli en arrogant jævel.

Vakkert fortalt, om to naboer, en eldre og en middelaldrende kvinne som er i helt forskjellige sosiokulturelle dimensjoner. Den ensomme eldre kvinnen ønsker å ha et tettere bånd med den tiltrekkende kvinnen og får snart en mulighet til å komme nærmere. Spennende og underholdende bok.

En klassisk fortelling om en mystisk person som dukker opp i en avsidesliggende bygd som blir funnet vandrende på en strand og han husker ingenting. Det er ingen tilfeldighet at han dukker opp akkurat her og når en lokal kvinne som forsker på hukommelstap ikke kan motstå fristelsen for å undersøke denne pasienten så begynner uønskede minner og rykter å sverme rundt de begge.

Denne boken har en langt introduksjon til persongalleriet og til hovedkarakteren Billy Summers som er en leiemorder. Boken er ikke veldig spennende og føler at historien blir litt langtekkelig. Det er mer drama enn spenning. Det er heller ikke noe overnaturlig med denne historien.

Jeg trodde først og fremst at dette var en bok som handlet om faktiske hendelser! At denne boken er opphavet til teorien om Janteloven er ganske fantastisk.

Historien i seg selv er mer en reise innenfor dogmer, etiske retningslinjer, selvransakelse, miljø, fordømming av seg selv og andre, i tillegg til at man får en godt bilde på den fiktive byen Jante og hvordan man bør og skal oppføre seg innenfor Jante.

Jeg hørte denne boken på lydbok, men ble overrasket over hvor spennende den var. Det er en klassisk thriller/grøsser og hvem får vel ikke gåsehud av å være alene i skogen i et lite hus som har gitter foran vinduene...det viser seg derimot at alle de "vennlige" naboene i bygda er ikke helt til å stole på...

Denne boken er litt tung å leste. Mest pga. tematikken, som jeg tenker er kjempeviktig, men også skremmende. Vi er tilbake i Georgia og i Grant Country hvor en rekke voldtekter har skjedd. Eller det vil si GBI må etterforske "mulige" voldtekter og mord. Lenge så virker det som at de griper etter tom luft og har bare indisier, teorier og ikke noen håndfaste beviser på at noe kriminelt har skjedd. Etterforskningen går raskt i en mørk og dyster retning, med de sedvanlige (og grusomme) detaljene til Karin Slaughter. Det er oppsiktsvekkende med noen som kan være så morbid i en bok. Hvis man klarer å lese makabre bøker så er dette helt klart god lesning.

Dette konkluderer den spennende reisen sammen med Thomas Senlin og hans varierende mannskap. Når jeg hadde lest første boken i serien tenkte jeg at det var en veldig spesiell bokserie. Kan ikke helt plassere om den er post-apokalyptisk eller dystopisk. Kanskje dystopisk for de har jo bygget opp flere samfunn/byer i tårnet. Jeg klarer fortsatt ikke å se for meg i hvilken skala vi snakker om her, men det er stort og jeg forestiller meg at vitenskapelig sett så er jeg ikke sikker på om dette tårnet kunne stått oppreist. Fascinerende lesing er det uansett.