Bokelskere.no

Jeg satt i telefonen med datteren min da jeg hørte et dypt drønn, tenkte kanskje noen drev med sprengningsarbeid, men det var liksom for kraftig til det. Det som utspilte seg videre gjennom ettermiddagen, kvelden og natten, dekket gjennom Dagsrevyen og andre media, var og er totalt uvirkelig, i mangel av et bedre ord.

Husker at vi etter noen dager begynte å diskutere her inne om hvor fort de første bøkene ville finne veien til bokhandlerne, meningene var delte, men de fleste trodde ikke det ville ta lang tid, jeg håpet det motsatte.

Jeg har akkurat lest ferdig De venstrehendtes forening av Håkan Nesser. Akkurat denne traff meg ikke, men sånn er det.

Ønsker alle en god helg og godt sommervær.

For to år siden leste jeg Der hun lå av samme forfatter, og likte den ikke noe særlig. Tidligere har jeg lært at enkelte ganger lønner det seg å gi forfattere en ny sjanse. Hvordan gikk det denne gangen?

Det var slett ikke bortkastet. I gode og onde dager hadde rett og slett et bedre plot og bedre karakterbeskrivelser. De første åtti sidene var ganske seige og tunge å komme seg gjennom, på grunn av lite innhold og lite fremgang, men heldigvis snudde det seg temmelig fort.

Et spøkelse fra fortiden dukker opp
Lizzie Kitsakis er for tiden underbetalt forsvarsadvokat, og hun får en overraskende telefon. Telefonen er fra en "gammel" studentkamerat. Han er innsatt på Rikers som er et tøft fengsel å være i. Hans kone ble funnet død ved trappa med en golfkølle i nærheten. Han ble ikke opprinnelig arrestert som mistenkt for drapet, men på grunn av vold mot politimann på åstedet. Men de fleste ser på ham som mistenkt, og han er desperat etter å bevise at han er uskyldig, og komme seg ut av fengselet så fort som mulig. Han og kona har en ung sønn sammen som er på sommerleir.

Ikke nok med det. I det fasjonable strøket Park Slope i Brooklyn hvor Zach bor, klienten til Lizzie, går det rykter om at foreldre til skolebarn i strøket, noen få ganger arrangerer hemmelige swingersfester. Samtidig føler flere seg utpresset digitalt av en anonym kilde. Hvor mye skjuler denne voksne omgangskretsen, og har Lizzie selv noen hemmeligheter som ikke tåler dagens lys?

McCreight skrivestil kan oppleves som noe tung, i hvert fall i begynnelsen. De første åtti sidene var en liten tålmodighetstest å komme seg gjennom. Men ikke alle begynnelser kan være like fengende. Når man først kom seg over kneika, gikk det lettere. Det ble bedre flyt i språket, man fikk bedre oversikt over de mange karakterene og det ble mer som skjedde.

Noen ganger trenger man festlig krim
I likhet med John Grisham har også McCreight vært tidligere advokat og det vises i handlingen. Likte ekstra godt disse vitneforklaringene og konfidensielt skriv som ble skrevet som et ordentlig dokument på profesjonell måte, og kunne ha tenkt meg flere av dem. Likte også at handlingen hoppet frem og tibake i tid, før og etter denne swingersfesten.

Lizzie er kanskje ikke den skarpeste advokaten jeg har lest om, men det kan tilgis, men hun og klienten Zach utfyller hverandre på en utspekulert og vittig måte. Jeg likte ikke noen av dem av en eller annen grunn, men det gjorde det hele enda mer spennende. Likte også at handlingen ofte skiftet mange perspektiver, også Amanda mens hun var i live.

Dette er ingen unik psykologisk krim, men heller underholdende, festlig og fargerik krim. Det tar noe tid før det blir noe action, men det er vel verdt ventetiden. Så jeg er glad for at jeg ga McCreight en sjanse til. Dette var artig lesing.

Filmatiseres av Nicole Kidmans Blossom Films.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har minst lest like mange bøker om Sigrid Undset som bøker hun har skrevet. Tidligere har jeg blant annet kjøpt og lest biografiene til Tordis Ørjasæter og Sigrun Slapgard om Undset.

Biografien jeg nå har lest, Gidske Andersons Sigrid Undset et liv, ble utgitt i 1989 før biografiene til Ørjasæter og Slapgard. Det er en bok som har stått ulest i bokhylla siden jeg kjøpte den på et loppemarked. Jeg har tenkt å lese bøkene om Kristin Lavransdatter om igjen. Inspirert av boken til Vigdis Hjorth & Line Normann Hjorth Kristin må vekk – om Kristin Lavransdatter som ung. Da passet det å lese den uleste biografien som Gidske Anderson har skrevet for å få repetert livshistorien til Sigrid Undset. For den slutter ikke å fascinere meg.

I forordet skriver Gidske Anderson blant annet dette:

«Når jeg etter 1982 leste «Olav Audunssøn» om igjen, kom jeg til å få en helt annen oppfatning. Nå foretrekker jeg kanskje den av alle Undsets bøker. Det har vel noe med alder å gjøre. Men da ble spørsmålet enda mer påtrengende: Hvem var hun egentlig? Så påtrengende at jeg begynte å lete.
Denne boken er da skrevet akkurat slik. Jeg ville forsøke å forstå litt av hvem hun var. Det har ført meg langt tilbake, til et Norge i forrige århundre, til hennes far og mor, til det Kristiania de kom til, og det Kristiania Sigrid Undset vokste opp i. Slik har hun vokst frem for meg som «et norsk menneske». Et usedvanlig menneske, uten tvil. Men til de grader rotfestet i min egen kultur, og samtidig rotfestet i en videre europeisk kultur.
Jeg har gått fra oppdagelse til oppdagelse. Jeg er ikke forsker og ikke litteraturkritiker, og jeg har naturligvis ikke «oppdaget» noe nytt. Det er allikevel mitt håp at vanlige lesere som like lite som meg selv nærmer seg litteraturen og en dikters verden fra et forskerstandpunkt eller et kritikerståsted, - vil kunne ha glede av å følge meg på en ferd gjennom hundre år av Norges liv, slik det kan fremstå gjennom noen få usedvanlige mennesker.»

Utdrag fra en bokomtale her - link til bloggen

De to første bøkene om Wilhelm Gran gikk meg hus forbi, men heldigvis fikk jeg med meg den tredje boka.

Gammelt nag eller bare en seriemorder?
Rovdyr er en krimbok som følger flere tiår. Helt fra slutten av 50-tallet og nåtiden i boka som er 2017. Det har mest sannsynlig å gjøre med samme mann eller kvinne som er seriemorder, og samtidig får politiet en ny sak da en gammel dame blir funnet død i sitt eget hjem. Noen andre skal ha sett en gammel dame forlate åstedet. Handler det om gammelt nag eller noe annet?

Det høres kanskje ut som en helt hverdagslig sak, men saken går mye dypere enn som så. De må til og med få en tysk eksperthjelp med på laget ...

En noe vag beskrivelse av boka, men det er også meningen da denne bør leses fremfor å leses om. Det er en typisk bok man må vite minst mye om på forhånd. Det gjorde jeg, og jeg derfor ble mer positivt overrasket, også.

Det er heller ingen tvil om at Gangsøy Greftegreff skriver godt. Man blir kanskje ikke like godt kjent med alle, men de fleste (da tenker jeg ikke bare på de faste karakterene), liker hoppingen i tid, og balansen mellom humor og alvor, til tross for at politi temaet humrer vel mye ...

Krim med mye dysterhet og underholdning
Dette er godt mulig ikke krim på høyt nivå, men underholdende, mørkt og inneholder en krimsak som er lett å leve seg inn i. Fikk ikke helt sansen for avslutningen, da den ble noe lik noen andre filmer jeg har sett. Det var heller ikke vanskelig å gjette seg frem til synderen. Likevel skygget det ikke over de andre spennende elementene i boka.

En leken og mørk krim som er verdt å lese. Passer ypperlig å lese på regnværsdager for å få frem stemningen litt ekstra.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Det er akkurat ti år siden sist jeg leste en bok av Theorin, og jammen meg var det på tide.

Svenskene vet hva de gjør
Er det noe nabolandet kan, så er det å skrive gode krim bøker og lage engasjerende filmer. Vi har mye å lære av dem. Theorin gir kanskje ikke ut bøker like ofte som mange andre krimforfattere, men det han gir ut. er kvalitetskrim. Han er god til mange ting. Ikke bare karakterbeskrivelser, men også miljøbeskrivelser. Han skriver også om politisaker som er engasjerende å lese om.

I Beinrester møter man en noe eldre Gerlof som bor på aldershjem. Han er kanskje gammel som trenger sin trofaste rullator, men han er fremdeles klar i toppen. Han får også ofte besøk av grandniesen hans, Tilda Davidsson, som er politibetjent. De sliter med hvert sitt. Gerlof blir ikke kvitt tanken på skuta som han mistet i brann for mange tiår siden, og han er sikker på at noen gjorde det med vilje. Selv går Tilda gjennom en vanskelig tid med samboeren Joakim. Han har to barn fra før, og hun ønsker sitt eget. Kommer de til enighet eller kommer de alltid til å utsette samtalen?

Mange menneskeskjebner i politisak
På jobb får hun mye annet å bryne seg på. Hun får med seg en aspirant på laget og en mann skal ha blitt drept av å få steinras over seg på stranden. En hund i nærheten av ulykkesstedet har nettopp blitt herreløs. Det spesielle med åstedet, er at ikke langt unna ligger det en blomsterkrans, og under blomsterkransen, ligger det gamle beinrester. Har beinrestene og den nylig døde mannen noen sammenheng?

Det høres godt mulig ut som standard krim, men det er det ikke. Selve politisaken Tilda jobber med, består av flere lag, som går langt tilbake i tid.

Beinrester er den femte boka i Ölandskvintetten. Jeg har lest tre av dem tidligere og det er Skumringstimen, Nattefokk og Blodleie. Man trenger ikke å lese bøkene i riktig rekkefølge, men slike ting kjenner man best selv hva man foretrekker. Selv er jeg ikke så nøye med å lese i kronologisk rekkefølge når det gjelder krimbøker, for det er stadig en ny sak og man får stort sett nok bakgrunnsstoff om de faste karakterene.

Syntes det var mer spennende å lese om Gerlof og mysteriet om skuta enn Tilda, for er ikke spesielt interessert i å lese om babymas, men heldigvis var det ikke en veldig stor del av boka. Gerlof er en spennende karakter fordi han er sta, har sin egen måte å tenke på, og tenker svært rasjonelt med tanke på alderen. Theorin er også dyktig til å dikte opp et stort persongalleri og samtidig gjøre det på en oversiktelig måte, og det hele ble mer interessant da saken gikk langt bak i tid.

Eneste som ble noe svak og typisk, var avslutningen. Den ble ikke spesielt overraskende og er ikke like sterk som resten av handlingen, men det ødela selvfølgelig ikke resten av boka. Avslutningen ble en smule Hollywood aktig. En slags Speed film for gamlinger. Les boka og du skjønner hva jeg mener, men bortsett fra det, var det fengslende og realistisk krim med godt språk.

God krim å kvele sommeren med.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Mental helse er en gjenganger i ungdomsbøker for tiden, og det er like aktuelt.

Denne gang er det vennskap, skoleprestasjon og angst som er i fokus. Noe som gjelder Pia. Hun sliter med kraftig angst, og har likevel ikke sagt det til noen. Hjemme er hun med faren sin mens moren hennes jobber langt hjemmefra.

Juleballmas
Det er mas om å kjøpe den peneste kjolen siden juleballet nærmer seg. Samtidig skal man være fin på håret og bruke den kuleste sminken. Problemet er bare at Pia ikke er en av de kule. Hun føler seg ikke kul fordi hun er den eneste jenta med kort hår, og foreldrene hennes er strenge når det gjelder hva hun kan kjøpe og ikke. Samtidig blir hun tvunget av rektor til å opptre på juleballet. Stiller Pia opp, eller vil hun feige ut? Ikke nok med det. I mellomtiden føler hun at hun holder på å miste bestevenninnen sin, Nathalie til de kule jentene. Blir hun holdt utenfor resten av skoleåret? Blir det noen gang bedre?

Selv om man ikke sliter med angst, beskriver forfatteren det på en menneskelig og forståelig måte. En angst som tar over og som gjør at karakteren føler seg helt motløs. Det er noe Pia ikke kan noe for, og enda verre er det at hun ikke har sagt det til noen, ikke en gang foreldrene hennes. Man venter på om hun blir modig nok til å fortelle det til noen eller ikke. Synes også forfatteren er god på å beskrive skolemiljø som er lett å kjenne seg igjen i, spesielt når det gjelder jentegjenger. Hvordan de oppfører seg mot hverandre.

En liten del om eventuell forelskelse
Delen jeg interesserte meg minst for var den lille romansedelen, om eventuelle følelser som oppstår. Noe osm er typisk i ungdomsbøker, men skjønner jo at forelelskelse er spennende å lese for ungdommer, men jeg synes ikke det. Syntes også at avslutningen ble noe typisk og en smule hastverkaktig.

Bortsett fra det, er Perfekt god lesning både for ungdom og voksne. Vet at noen kvier seg til å lese på nynorsk, men kapitlene er korte og man blir godt kjent med karakterene, at lesingen går nesten av seg selv. Gi det et forsøk.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

«Hvem var kvinnene? Hvem var du, mamma? Hvem er foreldrene våre? Hvorfor de er som de er, og hva gjør det med oss? En altomfattende kunnskap har vi ikke engang om oss selv. Vi strever den stunden vi er her, og våre motiver er bare delvis klare. Vi prøver å finne noe fornuftig å holde på med, vi forsøker oss på relasjoner og alt er midlertidig. Døden kan ikke lære oss noe nytt, men én ting er døden som begrep, noe annet er når døden blir konkret. Den dødsbevisstheten som etablerer seg da er kroppslig. Skjelettet bærer vi hele livet, men ansikt til ansikt med et lik er det ikke til å unngå å kjenne på dagen man selv skal ligge der. Da jeg satt og så på liket ditt, mamma, lå du med en slags gjennomsiktig plastgreie på halsen, den skulle hindre haken fra å falle ned slik at munnen åpnet seg. Dette hadde sykehuset fått på plass før Kjetil og jeg gikk inn for å se deg. Din åpne munn redigert vekk. Dødsgapet spart oss.»

Jeg noterte meg debutromanen til Arild Rossebø Den siste komle da den ble omtalt her i sendingen Åpen bok i februar. Nå er den lest. Den fortjener de positive anmeldelsene som en kan lese utdrag av her.

På bokomslaget omtales romanen slik:
«Den siste kumle er en mat og tradisjoner, om å være en liten gutt og en voksen mann, om en familie som gikk i oppløsning.»

Fortellerstemmen er Harald:
«Det tok lang tid før mamma avslørte hva som faktisk hadde skjedd. Jeg var i midten av trettiårene da historien endelig kom. Mamma skulle på et møte i kirken. Hun bega seg bort dit, men møtet ble avlyst på grunn av sykdom. Da hun kom hjem, fant hun pappa og tante Kjersti i sengen.
Hun sa ikke noe om hvor Kjetil og jeg var da det skjedde, og jeg glemte å spørre. Var vi sammen med henne?»

I det kristne samfunnet familien tilhører, er skilsmissen en katastrofe. I tillegg kommer morens psykiske problemer som ikke blir bedre av det som har skjedd. Faren har sønnene ingen kontakt med. Det er så vidt de blir kjent med at faren dør et år etter at moren dør av kreft når de er voksne.

Navnet på boken kommer av at noe av det siste moren gjør før hun dør av kreft, er å lære Harald å lage komle:
«Jeg har ikke barn, ingen å lære videre til, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å få barn, vet ikke om den lykken er forbeholdt andre, men jeg vil sørge for at tradisjonen lever så lenge jeg lever og jeg elsker deg, mamma, mens du lager komle, uten å si det, for vi sier ikke mye, men det en kjærlighetserklæring og hendene som former komlene, dine og mine, lager runde, klissete klumper av kjærlighet og vi legger dem i vannet hvor kjøttstykkene har kokt på svak varme i en time med kjærlighet, vi har i gulrøttene og kålrabibitene som vi har kuttet og skrelt med kjærlighet og jeg gleder meg til gulrøttene, komlegrytens gull, hvor alle smaker trekkes inn og liksom konsentreres i kjærlighet, og jeg angrer på at jeg ikke sa det oftere, hvor glad jeg var i deg, for en del av meg var det, du var vanskelig å elske, mamma, for meg var du vanskelig å elske, for meg er kjærlighet vanskelig og jeg tror det har mest med deg å gjøre, mamma, og det gjør vondt å si det, men det er kanskje sant, slik alle sannheter kommer med forbehold og inneholder sin motsetning i åpenbar eller skjult form.»

Tor Åge Bringsværd siteres med at romanen på knappe 100 sider utgitt i 2022, er klok, morsom, sår og sterk. Jeg er enig. Og glad for at den ble omtalt i Åpen bok slik at jeg fikk denne leseopplevelsen.

Omtale fra dette blogginnlegget

Tidligere har Rundberg imponert meg med trilogien Hekseknuten og nå er han ute med en ny trilogi for barn.

Dyktig barnebok forfatter
Det er ikke ofte jeg tar barnebok forfattere seriøst, noe jeg burde, men grunnen er at man ofte tenker at barnebøker er "lett" å skrive, men samtidig skjønner man at det er ikke det. Han er en av forfatterne som skriver for barn i moderne tid, jeg tar seriøst fordi han virker å vite hva barn vil lese om. Han skriver ikke bare for å "selge". Liker også at han tar barn seriøst ved å ikke bare skrive om lystbetonte ting, nesten som om han vet at barn tåler det.

Natteravnen er første bok i Stockholm trilogien, og det er historisk krim. Det er hard lesing siden det er om barnehjem. Den er om Mika som har vært der hele livet og gitt opp håpet om å få en ny familie. Hun skjønner at hun er alene i verden. En natt kommer ne vettskremt mann og leverer et spedbarn på døren. Hvorfor virket han så redd?

Det viser seg at innbyggere er skeptisk for tiden, fordi nye mord skjer selv om den kjente morderen forlengst er tatt og henrettet. Men det ser ut til at noen myrder igjen på samme måte som den forrige morderen. Er det en copycat, altså en hermegås, eller er det den "ordentlige" morderen som faket sin egen død?

Mika blir hentet av en politimann for å bli med ham på diverse oppdrag. Hun har rykte på seg for at hun har et godt øye til detaljer, noe han har bruk for. Klarer de å løse mysteriet sammen og gå overens?

Mørk krim for barn
Dette er en mørk og historisk krim for barn hvor handligen er lagt til i 1880, og Mika er vant til å passe på seg selv for å overleve. Hun er vant til å bli sett ned på og behandlet dårlig av andre når hun er utenfor barnehjemmet. Men hun lar seg ikke stoppe av den grunn. Hun vet at hun er en underdog, men likevel hjelper hun til med å ta seg av de minste på barnehjemmet. Hun er sterk fordi hun må, samme hvordan samfunnet betrakter henne.

En dyster og brutal krim for unge lesere, men ikke så voldsomt at de ikke tåler det. Jeg er spent på resten av trilogien, og skal sørge for å få med meg de to andre andre bøkene, også. Bare dumt at Rundberg ikke ga ut bøker da jeg var liten.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Det var her på NRK Åpen bok, fra Litteraturfestivalen på Lillehammer, at jeg hørte forfatteren Yohan Shanmugaratnam ble intervjuet om boken som jeg har lånt og lest: Bruddet - byen som ville ha brexit. Da jeg hentet den på biblioteket, ble jeg overrasket over hvor stor den var. Men det var stor skrift og mange bilder. Viktigst for at jeg slukte boken, er at jeg som leser kommer tett på mennesker som er direkte påvirket av EU og etter hvert brexit. Bildene beskrev stemningen. En bok jeg kommer til å huske fremover når EU og brexit er tema.

Åh, William! er tredje bok i Amgash trilogien. Vet ikke om det er planlagt trilogi eller om det kommer flere bøker i serien i skrivende stund, men foreløpig er det en trilogi, og bøkene kan fint leses frittstående.

Unikt vennskap
Lucy Barton er 63 år gammel, og hun har mistet sin andre ektemann, David. Han døde av sykdom og de hadde ikke barn sammen. Hun savner ham voldsomt, og prøver å holde sorgen på avstand. Heldigvis har hun fortsatt William, hennes første ektemann som hun har to døtre med. Selv om de har vært skilt i flere år, har de god kontakt og er gode venner.

I denne romanen får Lucy Barton et spørsmål fra William om hun vil være med på tur, fordi det er noen familighemmeligheter han har funnet ut av og som han vil undersøke videre, og ferden deres går til Maine.

Jeg fryktet at dette ville bli en noe damete roman, og det er ikke mye jeg frykter, men frykter dameromaner veldig mye. Jeg er ikke den som liker å lese om følelser og intimitet. Det interesserer meg ikke, men heldigvis var dette ikke en sånn bok. Dette er mer om tap, vennskap og stille opp for hverandre selv om man ikke lenger har et romantisk bånd til hverandre lenger. Liker at de kan erte hverandre uten at det ligger noe i det.

Lett og muntlig fortellerstemme
Litt uvant at boka er ikke delt opp i kapitler. Den er delt opp noe annerledes, men det fungerte helt fint. Det ga fortellerstemnen en muntlig tone. En fortellerstemme med mye flyt. Handlingen inneholder også mange pauser, som er satt opp på en annen måte fremfor å bruke kaptiler, men det opplevdes ikke som rart.

Følte ikke jeg ble godt kjent med Lucy Barton. Bare overflatisk og litt gjennom noen av tankene hun deler med leser, men det kan jo ha med at jeg ikke har lest de andre Lucy Barton bøkene. Man får nok et større inntrykk av henne da, når man leser de andre bøkene om henne, i stedet for kun denne ene boka. Men handlingsmessig følte jeg ikke at jeg måtte lese de andre bøkene om henne for det som eventuelt har hendt tidligere, blir nevnt i stikkordsform. Dermed er det ikke nødvendig å lese bøkene slavisk. Men, det er jo selvfølgelig opp til hver enkelt og hva man foretrekker. Noen kan lese midt i en serie, og andre må begynne helt fra begynnelsen. Man er forskjellig.

En fin og lett roman om godt voksne mennesker som fremdeles lærer noe nytt om seg selv og hverandre, og som opplever gode og vonde ting i livet. Man er aldri for gammel til det.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Forlaget Press, mot en ærlig anmeldelse)

«Jeg motvirker Albert Engströms forvirring ved å gå på ski mens kun restene av vår er tilbake. Sommeren lyser bak trestammene lenger framme, og jeg går denne siste turen med maur i klisteret. Aldri tenker jeg klarere enn i avslappet diagonalgang. Jeg tar min del av ansvaret for å motvirke at dette kunstuttrykket skal ende opp som kulturminne. Mens jeg skrider inn over snødekte furumoer, kommer setningene til meg — fulle av vidd, ferdige til ä skrives rett ned, men jeg har skistaver i hendene. Når jeg kommer hjem, er de kloke tankene umulig å drive fram, innestengt i underbevisstheten, men jeg vet at de er der.»

Det var på siden til Nordnorsk Debatt at jeg leste en rikholdig anmeldelse av boken I Hamsuns kalosjer, Et økodrama med mor, fire høner og én rev, som sitatet over er hentet fra og som inneholder 42 kåserier skrevet av Dag Hoel : «Om balsfjordingan har mat og tørre klea, då døyr de nesten aldri!»

«Burde vi alle, for mange år siden, ha skaffet oss litt familie i Balsfjorden? Burde vi dessuten ha skaffet oss en hageflekk med plass til noen mandelpoteter og et lite hønsehus? Dette er spørsmål som melder seg straks man har lest noen kapitler av den herlige boka som Dag Hoel ga ut i høst, «I Hamsuns kalosjer».

Det var ikke tvil i min sjel etter å ha lest anmeldelsen - jeg måtte lese I Hamsuns kalosjer. Jeg lånte den først på biblioteket. Men etter å ha lest noen kåserier, var jeg så sjarmert at jeg leverte boka tilbake, og deretter gikk ferden til bokhandelen. Så nå er jeg eier av den herlige boka. Jeg blir i godt humør av å lese i den. Jeg har også tenkt meg ut hvem som skal få I Hamsuns kalosjer i presang. For dette er en bok som må deles og lese på nytt.

Ikke la deg lure av tittelen til å tro at boka er nesegrus beundring av Knut Hamsuns liv og bøker. Tittelen er fra et av kåseriene med samme tittel som boka, der han kort er innom Hamsuns bok Paa gjengrodde Stier og Hamsuns gamle kalosjer. Ellers har Hamsun ingen rolle i kåseriene. For Dag Hoel er innom så mange områder og har spennende tanker om så mangt. At forfatteren er et tenkende kreativt menneske, og har en god porsjon humoristisk sans er det ingen tvil om. Her beskriver han seg selv:

«Mangelen på karakter til å stå imot innfall ble en trofast følgesvenn. Det er som om jeg ikke lar meg kultivere til noe forstandig. Jeg gir etter for det som presser på innenfra, følelser eller hva det nå er, og tenker mer med hjertet enn med hodet. Når jeg legger fram planer, blir Solrunn stille. Taushet er et fryktelig argument. Ingenting styrker autoriteten som taushet. «Ideer er ikke din sterkeste side», kan hun si, etter en stund.
Når jeg følger hjertet og ikke hodet, er jeg i takt med tida. Hva hjertet forteller oss, veier tungt i en kultur som dyrker frihet. Og følelser angår ikke ene og alene oss selv lenger, de er blitt retningsgivende for hva som er rett og galt i samfunnet. Hva jeg føler, gir meg rettigheter.
Tidligere var følelser vurdert som irrasjonelle og måtte vike for både fornuften og intellektet om en skulle klare seg i livet. Nå er følelser blitt til argumenter. Den enkeltes opplevde virkelighet er autentisk og dermed ukritiserbar. Den er natur.
Det er klokt å ha kontakt med egne følelser, men de kan få vel stor plass. Like viktig som å kjenne etter, innover, er det å se seg selv i sammenheng. Ta inn utenfra og anerkjenne at vi har skapt kultur i naturen — og at det er en grunn til det. Alle har følelser, det er en demokratisk størrelse, jevnt fordelt. Kunnskaper om verden, om hvordan mennesker, dyr og insekter skaffer seg liv og får alt til å virke, det må vi vise interesse for andre enn oss selv for å oppnå.»

I kåseriene tar Dag Hoel oss med til huset der han bor sammen med Solrunn, moren på 96, barnebarnet Louisa som er 6 og foreldrene til Louisa:

«Solrunn og jeg bor i et hus øverst i Dickaunsvingen i Trondheim. Her er ingen golfbaneplen, og det foregår ingen prydklipping av hekker. Langt ifra. Folk som går forbi, tar oss for feilplasserte hillbillyer, for strøket er sobert, men inne hos oss er det <<picnic med døden». Et gammelt badekar står ved et hushjørne, jeg har planer for det, og utover eiendommen er plankestabler, avglemt redskap og et rikholdig utvalg av påbegynte prosjekter spredd uten videre symmetri. Vi mangler bare en fyr med banjo og uheldig tannstilling.»

Jeg kjente ikke samme uhyggefølelse noen gang under lesingen som jeg gjorde da jeg så filmen Picnic med døden. Skrekk og gru for en film! Men jeg var jo spent hvordan det skulle gå med hønene som etter hvert blir mål for en innpåsliten rev.

Forfatteren er født og vokste opp på Raufoss, og det er moren som er forbindelseslinjen til Balsfjorden. Og så det er sagt, boken er heller ingen nesegrus beundring av Nord Norge. Men det er ingen tvil om at sommeroppholdene har gitt forfatteren mye å skrive om.

«Far hogg sin egen ved, men praktiker var han ikke. Det var onkel Guttemann i Storbukta som lærte meg å gjøre ting. Besøkene hos familien i Balsfjorden er tydelige minner fra barndommen i 60- og 70-årene. Der er liene mot fjellet steile. Ett og ett bruk er ordnet langsetter fjæra, i motsetning til på Toten, hvor jeg vokste opp, og hvor gårdene lå strødd vilkårlig på potetvidder.
Fredagen før fellesferien arbeidet alltid far halv dag. Kvelden før hadde vi pakket den røde Bobla og spent strikker over takgrinda med det oransje seksmannsteltet, soveposer og gummimadrasser. Når han kom hjem, hadde mor allerede smurt brødskiver og fylt den blå matboksen, så vi kunne gå rett i bilen og reise nordover fra Raufoss. Målet var å komme oss lengst mulig opp i Gudbrandsdalen den første dagen. Vi hadde fordelen av å bo nord for Oslo, og ved å starte tidlig på fredag fikk vi forsprang på oslofolk som også skulle nordover. E6 var mye grusvei på den tida, overstrødd med ferger når en kom lenger nord. En reise til Balsfjorden kunne ta fire dager.»

For faren var bilkjøringen forståelig nok en belastning. Resten av familien gledet seg. Selv om alt var arbeid. En sommer bestemte faren at han ikke ville på arbeidsleir, men at familien skulle på ferietur til Bergen. Men ferien ble ingen suksess og ferden gikk tilbake til Østlandet.

«Dette var sommeren med avveksling. Alle øvrige somre var vi i Balsfjorden, på et gårdsbruk klemt mellom fjorden og fjellet og hvor arbeidet ga livet mening. Turisme hadde vist seg å være for spesielt interesserte, og det var ikke vi. Vi ville nordover for å delta i vår egen historie — og høre noen fortelle om det vi gjorde i fjor.
Mor er født i 1925. Hun vokste opp med foreldre, besteforeldre, fem søsken, én ugift gammelonkel og to tanter som hadde begitt seg inn på godsnakking i skumringa og var havnet i ulykka med lausunger. Det var en fargerik klan med forgreininger til nabobruk og slekter videre innover og utover fjorden. Reproduksjon var en øvelse det ikke lå karrierestrategier bak.»

Omtale fra dette blogginnlegget