Stephen King er min favoritt forfatter, men han bør holde seg til romaner, ikke noveller. Den eneste novellen som gjorde inntrykk var den siste som heter: "That Feeling, You Can Only Say What it is in French" som handler om en kvinne som gjenopplever å reise på sin andre bryllupsreise med sin mann, men noe er litt merkelig, akkurat som at hun har opplevd alt før...
Denne boken har veldig mange tråder og det er litt vanskelig å klare å følge handlingen ettersom Lincoln Rhyme og hans team undersøker og etterforsker flere ledetråder i flere saker samtidig. Jeffery Deaver er flink på "plot twist", men i denne boken samlet han alle til slutten og det ble litt for mye av det gode for min del. Det var også en del politikk involvert (i bakgrunnen), som jeg ikke synes noe særlig om (men der er forsåvidt jeg og Lincoln Rhyme enige...) Kanskje er jeg litt lei av den stereotypiske karakteren Lincoln Rhyme nå, det ble repetert om igjen og om igjen i boken hvordan Lincoln ikke har noen følelser og bare evner å se og føle for bevismateriale. Den "unnskyldningen" begynner å bli for gammel nå..., men det er vel kanskje meningen da at han gjemmer seg bak en mur av arbeidet han gjør i en etterforskning og skal være så objektiv som mulig?!
Så bra at Mine bilder kanskje får bli med på ferie.
Jeg må innrømme at Kverneland sin bok om Munch er den eneste tegneserieboka jeg har lest. Boka ble kjøpt som bursdagsgave til gemalen for noen år siden. Jeg var litt spent på mottakelsen, men boka falt i smak. Han strør ikke rundt seg med lovprisninger i tide og utide, men syntes at denne boka var artig og med uttrykksfulle tegninger.
Dermed leste jeg også boka - og måtte si meg enig.:)
Tittelen er kanskje å kjenne seg igjen i hos de fleste da mange kjenner på at jula kommer brått på omtrent hvert år ...
Jula forbindes med mye
Jula betyr en del stress eller ensomhet for noen, og noen ganger begge deler. Jula forbindes med selskap og hygge. Ikke minst forberedelser. For Lillian blir jula annereldes på mange måter siden hun er prøveseparert fra sin mann, og det er hun selv som har tatt den avgjørelsen. Derfor har hun flyttet til en liten leilighet hvor hun kan styre dagene sine selv.
Mens jula nærmer seg med stormskritt og alt virker annereldes, venter hun og venninnegjengen hennes som har holdt sammen i flere ti år, på at Rose skal komme tilbake i Norge. Problemet er at hun har ingen sted å bo og påstår at det meste av bosted er inntil videre for dyrt for henne. Selv om venninnegjengen har lovet hverandre å ta vare på Rose, er det Lillian som ender opp med å dele leilighet med henne, noe Lillian gruer seg til. Rose er en person som alltid tar stor plass og som folk legger merke til, noe som kan bli slitsomt i lengden. Og mens Rose er tilbake i Norge, legger Lillian merke til en endring i venninnegjengen. Blir det noen gang det samme igjen og vil Lillian bli kvitt Rose før hun tar over livet hennes fullstendig?
Vil Lillian få tilbake sitt eget liv?
Har lest alle bøkene av Braathen bortsett fra debutboka Alle disse dagene. Juleromaner har blitt en populær sjanger de siste årene, og selv om det ikke er min favorittsjanger, prøver jeg å få med meg noen hvert år. Selv om boka foregår for det meste i tiden før og i jula, fikk jeg ingen julefølelse. I stedet ble det mange intriger mellom godt voksne kvinner som har kjent hverandre i flere år på godt og vondt. Til tross for en del feil for mange år siden, har de likevel klart å holde sammen. Spørsmålet er om Rose vil gå for langt denne gang, eller om Lillian harnok tålmodighet med den situasjonen hun er i angående sin mann. Det var interessant å følge anspentheten mellom jentenenes bånd, og Lillians nye situasjon. Det å skape seg et liv på egen hånd. Men juleromanen ble dessverre for stillestående og repeterende. Både Lillians tankegang og en del dialoger ble noe gjentakende. Det var også lett å skjønne hvorfor de grudde seg litt til Rose kom tilbake, da hun har en sterk personlighet, og er fryktelig slitsom.
Braathen er god på å beskrive dynamikken i venninnerelasjoner og karakterbeskrivelser, men som nevnt, det ble noe gjentakende og savnet mer humor. Det hele ble dessverre for forutsigbart. Mener at Effekten av måneskinn på nyfallen snø er fremdeles hennes beste.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Det er mange gode bøker du har fått foreslått her! Tror jeg benytter noen av forslagene selv også.
Mine forslag til deg er i en annen sjanger, men disse to høyst ulike bøkene, med kunst som fellesnevner, - har til sammen gitt meg både glede, innsikt, ny viten og ettertanke.
I 2013 ga Steffen Kverneland ut en stor tegneseriebiografi over Edvard Munch. I 2019 ble boken kåret til en av de viktigste bøkene det siste tiåret av NRK.
Den biografiske tegneserien om Munch er noe av det morsomste og mest lekne som noen gang er skrevet om kunstneren - ifølge Elin Kittelsen som anbefalte boken i P2.
Jan Erik Vold skrev i Dagsavisen at Steffen Kverneland er internasjonal stor. Han er et geni i mine øyne.
Den andre boka er Mine bilder - essays, om kunst og alkoholisme av Sverre Bjertnæs
Skarpt og åpenhjertig om beruselse og kunstverk. 24 velskrevne essays eller miniportretter av kunstnere og deres bilder, og en utleverende beskrivelse av seg selv som tung dranker i 20 år - skrev Stein Roll i Adresseavisen og ga terningkast 5.
I Klassekampen skrev Kåre Bulie: Med et avbalansert blikk ser Sverre Bjertnæs tilbake på et liv fylt av store mengder alkohol og kunst - egen og andres. Mine bilder er blant mye annet en fra-mørket-til-lyset-historie, men forfatteren er altfor reflektert til at han kunne ha skrevet en nyanseløs variant av en slik bekjennelsesfortelling. Jeg kjedet meg ikke et øyeblikk i selskapet hans.
siljehusmor siterer Det tomme toget av Øivind Hånes (side 162)
21:24, 17. januar 2023 Ingen har det som favoritt.
De siste som forlater huset, er minnene. De svever fortsatt rundt på eiendommen i mange år etter at de siste menneskene forsvant, og det vil de fortsette med i uoverskuelig framtid. Minnene forteller historien om mennesker som nærmest svevde over tunet på vei inn i fjøset eller eldhuset eller på vei ut i utmarka, som om de rant stille nedover jordene som små bekker av levd liv, en fugl i rolig flukt, fallende engler.
siljehusmor siterer Det tomme toget av Øivind Hånes (side 160)
21:23, 17. januar 2023 Ingen har det som favoritt.
Et sted kan være så fint det bare vil i en periode på mange år, over flere generasjoner, men ingenting er statisk, ingen slike konstruksjoner varer evig. Når nye generasjoner kommer inn og overtar, kan det som er bygd opp kollapse fullstendig. Et hus, en gård, en familie har bare gyldighet i en avgrenset periode, så faser det ut og blir til noe annet, eller det går helt i oppløsning, og åstedet for noen menneskers mest dyrebare minner smadres til pinneved.
siljehusmor siterer Det tomme toget av Øivind Hånes (side 88)
21:22, 17. januar 2023 Ingen har det som favoritt.
Gutten tenker at bygningen er fin, at navnet Stai er fint, at her kunne han gjerne tenke seg å komme tilbake en gang det falt seg sånn. Men når faller ting seg sånn? Etter hvert som han blir eldre, vil gutten oppdage og erkjenne at det er tusenvis av steder han gjerne skulle ha besøkt, men som han aldri kommer til å besøke. Verden er for stor, og han er altfor liten.
Bøkene av Mackintosh har hittil vært middelmådige, men med Den siste festen, har hun skiftet til en bedre retning.
Klaustrofobisk mysterie
Det er nyttårsfest hos kjendisen Rhys Lloyd og Rhys er både elsket og hatet i bygda. Ikke alle i landsbyen er begeistret for ham etter at han har vært med å investere i at The Shore ble bygget. En klynge feriehus for fintfolk. I mange år har han også slitt med en intens stalker. Sammen med familien arrangerer han nyttårsfest, men festen tar en mørk vending da han blir funnet død. Landsbyen er ikke spesielt stor. De fleste kjenner til hverandre, og derfor er saken enda mer spesiell da hvem som helst kan være skyldig.
Kriminalbetjent Ffion og den nye makkeren Leo blir satt på saken. Ffion bor midlertidig hjemme hos moren sin. Leo sliter med ekskona for han får mindre og mindre kontakt med sønnen sin. Samtidig blir han mobbet åpenlyst av sjefen sin. Som makkere er det mye frem og tilbake mellom Ffion og Leo på grunn av merkelige følelser. Vil det gå utover jobben?
Landsbyen blir ikke det samme igjen?
Anspentheten mellom nye makkere i krimsjangeren er ikke akkurat nyskapende, men det var heller ikke det som gjorde boka spennende. Den siste festen består av at et stort og fargerikt persongalleri, og hoppingen av tid som skjer fra før festen, i festen og tiden etterpå, er gjort på en fin og troverdig måte. Man føler klaustrofibien innbyggerne føler. Noen føler seg hjemme i et lite sted, andre ikke. Likte også at krimsaken skjedde et sted der de fleste kjenner til hverandre. Mennesker man støter på nesten daglig.
Selv om det var lett å gjette seg frem til den eventuelle skyldige, dukker det opp flere mistensomme kandiadater underveis, og man får kjennskap til at de fleste hadde noe peronlig i mot den døde. Noe som skapte ekstra spenning.
Den siste festen skal være første bok i en ny krimserie. En dramatisk, stemningsfull førstebok med vakre naturbeskrivelser. Bortsett fra at avslutningen ble noe unødvendig lang, var dette en av de bedre krimbøkene av Mackintosh, og jeg vil svært gjerne lese oppfølgeren. Oppfølgeren skal visstnok bli utgitt i august.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
Ava som svar til Kirsten Lund :
19:57, 16. januar 2023* Diskusjon: Kirsten Lund : Diverse dikt Tråd 6
Diamonds and Rust
Well, I’ll be damned
Here comes your ghost again
But that’s not unusual
If’s just that the moon is full
And you happened to call
And here I sit
Hand on the telephone
Hearing a voice I’d known
A couple of light years ago
Heading straight for a fall
As I remember your eyes
Were bluer than robin’s eggs
My poetry was lousy you said
Where are you calling from?
A booth in the midwest
Ten years ago
I bought you some cufflinks
You brought me something
We both knows what memories can bring
They bring diamonds and rust
Well, you burst on the scene
Already a legend
The unwashed phenomenon
The original vagabond
You strayed into my arms
And there you stayed
Temporarily lost at sea
The Madonna was yours for free
Yes, the girl on the half-shell
Could keep you unharmed
Now I see you standing
With brown leaves falling all around
And snow in your hair
Now you’re smiling out the window
Of that crummy hotel
Over Washington Square
Our breath comes out white clouds
Mingles and hangs in the air
Speaking strictly for me
We both could have died then and there
Now you’re telling me
You’re not nostalgic
Then give me another word for it
You who are so good with words
And at keeping things vague
‘Cause I need some of that vagueness now
It’s all come back too clearly
Yes, I loved you dearly
And if you’re offering me diamonds and rust
I’ve already paid
- Joan Baez
- Diamond and Rust - tekst og musikk Joan Baez -1975
(Joan Baez is singing to her former lover Bob Dylan, fondly reminiscing about their 1960s affair.)
Kilde:songfacts.com
siljehusmor siterer Boksmuglerne av Anna James (side 250)
19:26, 16. januar 2023 Ingen har det som favoritt.
«Det er derfor all lesing er magisk på en måte. Bestefar ...» Hun ble stille, og Milo hørte et lite hikst for hun fortsatte. «Bestefar pleier å si at bøkene vi leser, hjelper oss å velge hvem vi ønsker å være, og at vi alle er formet av karakterene som er viktige for oss.»
siljehusmor siterer Boksmuglerne av Anna James (side 364)
19:26, 16. januar 2023 Ingen har det som favoritt.
«Koseklut-karakterene våre», hvisket hun forundret for seg selv. Hun var gjennomsyret av bokmagi, og den var vakker. Hun kjente alle fortellingene som hun var bygd opp av, og alle fortellingene som hun selv hadde satt spor i. Protokollen hennes var kanskje et konkret bevis på livet hennes som leser, men når hun trengte det, hadde hun alt i hjertet og i sinnet - hele tiden. Og aller innerst hadde hun Anne fra Bjørkely, akkurat som Milo hadde Jernbanebarna. Anne dukket alltid opp når hun trengte det mest, og Tilly følte seg plutselig full av pågangsmot, slik hun alltid gjorde sammen med Anne Shirley. Det var på tide å redde Alessia og komme seg frem til Polly.
Kittyhawk savnet er en sterk oppfølger til Dragemannen.
Førstebetjent Hal Challis er fremdeles i hardt vær. I forrige bok var det julesesong, og i oppfølgeren er det påskesesong, men det er ingen grunn til å ta ferie. Hans kone ringer fremdeles fra fengselet. Hun sitter inne for drapsforsøk, og han var offeret. Han vil skille seg, og kutte all kontakt, men han vet at det ikke er lett. Han får telefon fra foreldrene hennes om at hun har prøvd å ta sitt eget liv. Selv om det er påsketider, er er det flere ting som skjer. En anonym mann er funnet druknet som de må identifisere, og på flyplassen hvor Hal oppholder seg på fritiden for å ta vare på sitt eget fly, blir mange vitne til at noen kjører på et fly med vilje mens en person sitter inne i det. Flere saker skjer og Hal og resten av teamet får det travelt. Samtidig henger hans kone over ham som en tung byrde.
Flere krimsaker i en bok
I stedet for bare å skrive om en sak, skriver Disher om flere, noe som gjør boka mer realistisk. Det er sjeldent at politi konsentrerer seg bare om en sak. Måten han beskriver teamet på, er gjort på samme måte som man forestiller seg hvordan et poltiteam er. Noen gode, noen hardarbeidende og noen drittsekker i et og samme team. En blanding av alt. Selve sakene er også spennende å lese om. Det er også forfriskende å lese litt krim fra Australia istedet for USA eller Norge, som man er mest vant til å lese om.
Har også sansen for Hal Challis som ikke prøver å være noen helt. Han er en vanlig fyr med sine utfordringer, både på jobb og privat.
Sterk oppfølger med mange krimsaker
Kitthawk savnet ble for første gang utgitt på norsk i fjor. Den ble opprinnelig utgitt i 2003, og hvorfor det gikk så lang tid før den ble oversatt, vet jeg ikke. Men bedre sent enn aldri, for dette er god krim som er veldig mørk, realistisk, og man får servert flere saker i samme bok. Persongalleriet er også interessant å lese om og liker at det er ofte skifting av perspektiv. Fin krim for den som liker mye action og mørke temaer. Venter allerede på neste bok som kommer på norsk ganske snart, og den heter Snapshot.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Etter dette begynte Sumire for seg selv å kalle Miu for «elskede Sputnik». Hun elsket klangen av disse ordene. Det fikk henne til å tenke på romhunden Laika. En satellitt som gled lydløst
gjennom verdensrommets mørke. To blanksorte hundeøyne som tittet ut gjennom det lille vinduet. Hva så de der ute i universets endeløse ensomhet?
Oda Krohg og hennes kollega, Reidar Simonsen får en uvanlig klient. En sørgende mor som er den eneste som tror at sønnen hennes Birk er i live.
Falske forhåpninger?
Moren er ikke bare sørgende, men også alvorlig syk. Politiet har gitt opp saken for lenge siden, også hennes nærmeste. Birk skal ha druknet for fem år siden, men kroppen ble aldri funnet. Hun har en følelse av at han fremdeles er live siden hun har blitt tilsendt forskjellig skjell. Krimgåter er ikke akkurat Odas spesialfelt da hun er dødsboadvokat. Men hun synes synd på denne kvinnen og har ikke hjerte til å si nei. Da hun begynner å grave i denne saken om Birk, opplever hun stadig trusler og får vite at noen holder øye med henne, men hvorfor? Kommer hun til å avslutte saken med tanke på at hun ikke jobber for politiet, eller vil hun hjelpe denne stakkars kvinnen til tross for truslene Oda får?
Oda og Reidar er kanskje et spesielt radarpar, men de har en del til felles. De er begge ensomme, og passer på hverandre. Aldersforskjellen deres er stor, og selv om det ikke er kjærlighet i bilde, tar de vare på hverandre på sin måte, og har hver deres sorg å bære på. De utfyller hverandre på en god måte. Saken om Birk fører dem til arbeidsplassen hans som viser seg å ha mange hemmeligheter. Spørsmålet er om Birk gjemmer seg på grunn av at han er redd for noe, eller om det bare er et desperat håp fra morens side.
Godt med en krimbok uten politi som hovedkarakter
Interessant å lese om krim/mysterie om folk som egentlig ikke jobber for politiet, men som tar på seg en slik sak likevel. Ikke at det er realistisk, men noen ganger er det godt å lese krim som det er. Berglund skriver med innlevelse, gode karakterbeskrivelser og miljøskildringer. Den svarte svanen har også et godt driv, så det er ikke mange dødpunkter i denne. Likte også at pandemien var litt i bakgrunnen i stedet for at antibac og maskebruk ble nevnt i hjel, men i stedet fikk man informasjon om verdenstilstanden i begynnelsen av hvert kapittel, slik at det ikke opplevdes som masete, eller at det kvalte plottet.
Det eneste som trekker litt ned er slutten som er noe overdrevent og amerikansk. Med amerikansk mener jeg overdrivelse og en god del action. Det skjer også en vending mellom to karakterer som kom litt ut av det blå, og som ikke var spesielt troverdig, men ikke slik at at det irriterer så mye at det ødelegger resten av boka. En god og lettlest krim med en spesiell sak.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)
Dette er første bok i en serie og er usikker på hvor mange bøker det blir. Uansett er det en fin tegneserie for både barn og ungdom, om vennskap, familie og det overnaturlige.
En ny start
Magnus har det kjipt. Han er med moren på flyttelasset og skal bli kjent med nytt hus, en ny by som heter Vandredal, og ny skole. Faren hans er ikke med dem, og hver gang han prøver å møte Magnus, er det noe som skjer. Samtidig er Magnus i sorg for det er ikke lenge siden katten Blåveis døde. Det tar tid å finne nye venner og de to han blir kjent med på den nye skolen, er kanskje ikke mors beste barn, og Magnus havner derfor ofte i knipe.
Da moren hans kjøper en kattefigur til ham som gave på grunn av at den ligner på Blåveis, får han seg litt av en overraskelse. Med den figuren, er det et spøkelse og hun heter Saga. Går hun og Magnus overens? Og vil Magnus hjelpe Saga henne med noe fra fortiden?
Det første møtet er en kort bok på 101 sider med mange illlustrasjoner og lite tekst. En bok som er lett å komme seg gjennom, men som også byr på en god historie. Den er godt mulig noe typisk for oss voksne, men på en måte gjør det ikke noe da det er en koselig bok. Fargebruken minner meg litt om Nordlys serien av Malin Falch, noe som er positivt ment.
Ekte vennskap?
Likte vennskapet mellom menneske og spøkelse, temaet om hva som er rett og galt, og at også Magnus og Saga har sine oppturer og nedturer i vennskapsforholdet deres. De forsvarer hverandre så godt de kan, og når de er sure på hverandre, viser de det tydelig. Det er litt morsomt.
Søt bok om turbulent familieliv, uvanlig vennskap og det å passe inn på et nytt sted. Boka inneholder fargerike og nydelige illustrasjoner. Den eneste nedturen er som nevnt at det ble litt åpenbart, men var spent og interessert i å lese bok nummer to som heter Poltergeist.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
gretemor som svar til Enna L :
18:32, 3. januar 2023 Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
Det er noen mandager helt i slutten av november eller i begynnelsen av desember da man, særlig når man er singel, har følelsen av å befinne seg i dødens forgård.
Tilintetgjøre av Michel Houellebecq
Denne bokserien har tapt seg litt, det er mulig at det er jeg som har mistet litt interessen, men det er ikke så mye nytt som blir introdusert av forfatteren. Det er de samme fiendene og noen nye som er sterkere enn forventet.
Sist sett
