Bokelskere.no

Bjørn Bakken er selvpublisert forfatter og braket til med Lang lang rekke i 2020. Hadde bok nummer to den samme gnisten?

I Forklarelsens øyeblikk møter man den samme gjengen, noen i mindre rolle enn i forrige bok. Det skjer fine ting i livet til drapsetterforsker Renate, men samtidig, som med alt annet, trues det på grunn av noe hun og noen andre gjorde i forrige bok. Forklarelsens øyeblikk kan fint leses som frittstående, men bør nok lese Lang lang rekke først for å få full utbytte i diverse hendelser.

Som katt og mus
Drapsetterforsker Renate får mye å gjøre fremover. En kvinne skal ha skutt og drept en mann. Spørsmålet er om det er gjort med vilje eller ikke. I mellomtiden foregår det en slags hevnaksjon mot menn som skal være skyldig i noe som skjedde for mange år siden. Det denne personen ikke vet, er at denne personen og Renate jakter på hverandre.

Igjen leverer Bakken mørk krim, så det er nok ikke for hvem som helst. Det spørs vel hva man tåler. Jo mørkere, jo bedre, synes jeg, da. Til tross for at denne var mørk, og Bakken skriver fremdeles skriver godt, klarte jeg ikke å leve meg inn i denne boka på samme måte som jeg gjorde i Lang lang rekke. Det var fint med et gjensyn med gjengen igjen, men noe ble noe gjentakende, og følte at boka kanskje ville litt vel mye? Det blir mye på en gang. Ikke slik at man ikke klarer å holde følge, men det ble litt mye av alt. Litt for mye av det "gode", eller kanskje vi kan kalle det fæle denne gang. Dere skjønner sikkert hva jeg mener ...

Kreativ forfatter
Med dette sier jeg ikke at det er en dårlig krimbok, det er det ikke. Det var bare selve saken som ikke engasjerte helt, og noe av stemningen føltes som en slags repetisjon av forrige bok. Ser at denne oppfølgeren har høstet mye skryt, noe som er forståelig, men det var nok ikke helt krimboka for meg denne gang. Men er spent på hva mer han kommer med neste gang. Det er ingen tvil om at denne forfatteren oser av kreativitet, noe som er fint å se.

Fra min blogg: I Bokhylla

(PDF fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse)

«Vi lever så mange liv inne i livet vårt, mindre liv med mennesker som kommer og går, venner som forsvinner, barn som vokser opp, og jeg forstår aldri hvilket av livene mine som er selve rammen. Når jeg har feber eller er forelsket, fremstår alt som så selvfølgelig, selve mitt «jeg» synker tilbake og gir plass til en navnløs lykke, en helhet med detaljene bevart, uadskillelige og tydelige ved siden av hverandre. Etterpå husker jeg tilstanden som velsignet. Kanskje det er slik helheten kan fortelles, med mennesker som uten rang vandrer inn og ut gjennom ansiktet mitt. Ingen «begynnelse» og ingen «slutt», ingen spesiell kronologi, bare øyeblikket og det som oppstår der.»

Roman Detaljene av Ia Genberg ble omtalt i NRK radioprogrammet Åpen bok. Etter å ha hørt på omtalen bare måtte jeg lese romanen som er på 139 sider. Den skuffet ikke. Detaljene ble en god leseopplevelse.

Forlaget omtaler den den slik:

«En kvinne ligger til sengs med feber da en håndfull mennesker fra fortiden trer fram for henne: en ekskjæreste som nå er en berømt programleder, en venninne som forsvant sporløst fra en dag til den neste, en mann som etterlot seg noe uventet, en mor som bare ønsket å ha det litt bedre. I feberens spente tilstand flimrer de forbi - alle møtene, tilfeldighetene og øyeblikkene som utgjør et liv.
"Detaljene" beveger seg i sporene etter disse menneskene, fra 1990-tallets Stockholm via København til havnebyen Galway på den irske vestkysten. Det er en roman med fire portretter og tusen detaljer, om lefsete pocketbøker, psykedelisk dans, uovervinnelig ungdom og nagende uro. Hvilken er den perfekte nyttårskjolen til millenniumsfeiringen? Kan et elsket menneske virkelig forsvinne? Og hva skjedde egentlig med alle de flyktige relasjonene som en gang betydde alt?»

Best likte jeg historien om Niki – her er et utdrag;

«Antagelig fikk hun en diagnose til slutt, som alle andre som var «helt sprø», «jævlig snåle» eller «generelt ekle», og kanskje har hun gått noen runder i psykiatrien med åpen behandling og medikamenter og behandlingsplanlegging og automatisk genererte SMS-er med påminnelse om timeavtaler. Kanskje har hun en liten dosett som hun skramler med om morgenen, piller som holder følelsesgudene i hennes indre i sjakk, og kanskje går hun regelmessig hos en kvinne med briller i en autorisert profesjon på en klinikk som hjelper henne å få et bedre syn på seg selv, «og da han sa det til deg, hvordan håndterte du følelsen som oppsto?» Jeg har lett etter svar, en eller annen ledetråd, på samme måte som de fleste en gang har lett etter spor av gamle venner og fiender på internett, men navnet hennes finnes ikke engang på websidene som overtok etter telefonkatalogene som de sluttet å distribuere til alle landets husholdninger for flere tiår siden. Hun finnes ikke noe sted, har ingen konto på sosiale medier, hun verken blogger eller publiserer fotografier eller filmsnutter, i hvert fall ikke i eget navn. Mot slutten av nittitallet traff jeg på en felles bekjent som fortalte at Niki hadde solgt leiligheten i Atlasområdet da den ble omgjort til borettslag, og flyttet til en annen by, eller kanskje utenlands. Vår felles bekjent var usikker, siden hun selv var blitt avvist i forbindelse med flyttingen. Niki hadde brutt med Stockholm, gjort det slutt med hele byen og alle dens innbyggere og alle som noensinne hadde kjent henne her. Hun hadde lovet aldri å sette sine bein i dette mugne hølet igjen, men bosette seg et sted der det var mulig å puste. Hun fikk med seg et stort overskudd fra salget av leiligheten hun hadde jukset til seg. Jeg antar at det er sånt en hovedstad kan tilby en «helt sprø» person, i bytte mot det hun ga oss: fest, varme, kaos, utskjelling, tusen ting å irritere oss over og selverkjennelsen som følger av dette.»

Gjestene synes jeg er morsom og spennende. Ikke til å legge fra seg. Jeg fikk opp pulsen flere ganger. Det er det ikke alltid jeg får av bøker som kategoriseres som spenningsbøker. Ser at anmeldere kategoriserer romanen som et kammerspill (et skuespill som er skrevet for en liten, intim scene). Helt klart at handlingen i romanen hadde passet som et skuespill

Julebøker har blitt svært poplære, spesielt juleromanser. Selv er jeg ingen fan av sjangeren, men likevel prøver jeg få med meg noen juleromaner i året. Denne gang ville ha litt annerledes julebok, og dermed fant jeg en spøkelseshistoriesamling med jul som tema.

En blanding av kjente og ukjente navn
Denne samlingen består av tretten spøkelseshistorier. De er ikke typisk julete, men har et snev av jul som bakgrunnsteppe. Det er ikke ofte jeg leser novellesamlinger, fordi jeg ofte foretrekker "hele" bøker. Jeg leser kun novellesamlinger av favorittsjanger, og av forfatterere jeg leser mye av. Jeg liker at novellene er en lett blanding av klassiske spøkelseshistorier og noen moderne. Navnene for meg var ikke spesielt kjente. Kun Neil Gaiman som jeg har lest en del av fra før og M.R. James som jeg ikke har lest noe av selv ennå, men har en bok med spøkelseshistorier av ham i boksamlingen min. De andre kan jeg ikke huske å ha hørt om før, noe som var spennende.

Baksideteksten lovte på en måte uhygge, men i stedet fikk jeg humor og rare spøkelseshistorier. Skjønner at noen av spøkelseshistoriene er fra en annen tid, og det har sin sjarm det også, men syntes mange av disse spøkelseshistoriene manglet stemning og uhygge. I stedet opplevde jeg dem som vittige og komiske, noen hadde også gode poeng. Men man ble ikke sittende å se seg over skulderen, og det gikk fint å legge seg uten å ha lyset på hele natta. Syntes også enkelte av spøkelseshsistoriene var mer krimaktige enn spøkelseshistorier med overnaturlige elementer.

Novellene har svært forskjellige lengder. De lengste er vel på over tjue sider, mens de fleste novellene er på bare noen få sider. Neil Gaiman har den korteste på to sider, men siden det er en tekst på hver halve side, så telles vel den egentlig som en side. Selv om jeg liker både gammeldagse spøkelseshistorier og de moderne, var det ingen som var spesielt uhyggelige eller gyselige, noe som er synd, for jula er en fin tid for litt grøss da også. Men denne samlingen ble noe anonym og fikk ikke skinne.

Spennende innledning om spøkelseshistorier
Ghosts of Christmas Past har en fin innledning skrevet av Tim Martin som har valgt ut disse historiene. Han forklarer om tradisjon angående spøkelseshistorier, og syntes det var interessant å lese om. Syntes den biten var mer fengende å lese om enn selve spøkelseshistoriene han hadde valgt for boka. Personlig trenger jeg gyseligere spøkelseshistorier enn denne samlingen.

De tre historiene jeg likte best: The Shadow av E. Nesbit, Someone in the Lift av L.P. Hartley og The Step av E.F. Benson.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mitt eget lesemål for 2023 er å lese flere dikt og diktsamlinger. Bøkene er lagt inn kronologisk etter når de ble lest, mao. er den første boka lest i januar og den siste i desember.

«Ofte strevde hun med å forstå hvorfor hun hadde søkt jobb i et departement. Tanken på å jobbe i statsforvaltningen hadde ikke engang slått henne før våren hun leverte masteren, da hun hadde sett et oppslag på karrieresenterets korktavle om invitasjon til en bedriftspresentasjon og til sin egen overraskelse gjorde et såpass godt inntrykk på speed-daten, som karriererådgiveren insisterte på å kalle de korte møtene interesserte studenter fikk med de utsendte fra departementet, at hun ble forespurt å søke et vikariat som taleskriver. Hun sendte en søknad uten noen videre forhåpninger, men for hver terskel hun trådte over, forstod hun at jobben var innen rekkevidde.»

Hovedpersonen Ingrid i romanen Statsråden kommer av Birger Emanuelsen, utgitt i 2021 og på 220 sider, får jobben som taleskriver for statsråden.

«Nå hadde hun jobbet der i tre år, og selv om hun ikke klarte å plassere hele årsaken til arbeidsplassen, merket hun at hun kretset nærmere og nærmere erkjennelsen av at når viljen først går i stykker, ramler hele huset sammen.»

Den dagen vi møter Ingrid, forstår vi at hun ikke lenger er i jobben, det er planlagt avslutning for henne. Det kommer frem i andre kapittel. Romanen starter slik:

«Ingrid hadde kjørt nesten seks kilometer hjemmefra da hun oppdaget hvor lite som skulle til for å gli over i motsatt kjørebane. På europaveien foran seg så hun hvordan bilen skjenet over midtstripa, hvordan den smadret inn i den motgående trafikken, og i redsel for at det skulle skje, i frykt for å miste kontrollen, blinket hun ut mot veiskulderen og bremset ned til full stans. Bilen ble stående og pruste, halvveis ut i kjørefeltet, og ikke før et vogntog slamret forbi, med hornet blå sende mot henne fra siden, klarte hun å finne en gruslomme hvor hun kunne parkere. Regnet hadde skåret et bekkefar i den leiraktige grøfta ved asfaltkanten, og vannet var farget rødlig, nesten oransje, av jern. Utenfor den smale stien hun fulgte innover lå det tjukke gresset så langt at det lignet bregner. Jorda var fuktig, men hun hadde gode sko, og etter hvert som hun kom dypere inn mellom trærne, og skogen lukket seg, ble pusten lettere. Jeg skal ingenting, hvisket hun og fortsatte å gå. Jeg må ingenting, sa hun, litt høyere denne gangen, og lyden av hennes egen frie stemme gjorde henne ubekymret på en måte hun ikke kunne huske å ha kjent på lenge. Hadde hun ikke savnet dette? Var det ikke nettopp dette hun hadde savnet? Å ikke skulle noe, å ikke ville noe, annet enn å bevege seg bort fra det hun ifølge sine forpliktelser skulle Og ville. De siste tre årene hadde fått henne til å tenke at savn var en bortkastet, nesten litt barnslig følelse, for om hun virkelig skulle tillate seg å savne noe, ville hun måtte åpne slusene, og da ville hun savne ikke bare å kjenne denne lettheten, men alt som var ugjenkallelig: ikke kun fra tiden før hun hadde sin første arbeidsdag i departementet, men fra noe i fortiden, noe tapt og forbigått, som da hun og Eirik på en hyttetur med et vennepar hadde fått servert havregrøt og lukten av kanel hadde virket så sterkt at hun måtte unnskylde seg fra bordet.»

Jeg synes Statsråden kommer er en roman med et interessant tema. Birger Emanuelsen har selv jobbet som taleskriver, men presiserer at personene i romanen er fiktive. Det som for meg trekker romanen i negativ retning, er formen som er valgt. Det finnes ingen avsnitt i kapitlene. I tillegg til lange setninger. Jeg synes det var slitsomt å lese. Særlig i begynnelsen. Tror det var en del detaljer i handlingen som jeg overså. Og selv om det ikke har noe å si for min leseopplevelse: bokomslaget synes jeg er tragisk. Ikke fordi jeg har noe imot aper. Men jeg ser ikke sammenhengen mellom romanens handling og bokomslaget.

Omtalen er kopi fra dette blogginnlegget

Hyggelig at du likte boken, Lillevi.
Ja, det er en rå og ærlig beskrivelse av å være kunstner og alkoholiker. Og en uro ligger der. Det er vel en del av alkoholismens vesen som gir seg til kjenne. Som gjør at man lengter tilbake til de skapende og gode stundene med alkohol innabords, og i tankene fortrenger den rå virkeligheten. Jeg leser det som om forfatteren har et bevisst forhold til denne problematikken.
Og ja, boken passer godt i en lesesirkel.

Mobbeoffer vs. bøller, hvor galt kan det gå?

Uhyggelig opplevelse
Lisbet får seg en uhyggelig overraskelse på kjøkkenet en morgen da hun får se et kart som er klistret på kjøkkenvinduet hennes, og kartert virker skremmende kjent. Senere får hennes eksmann Henrik vite at hans tidligere kone er funnet myrdet. Sammen har de to små barn, en gutt og en jente. I sorgen prøver han å ta seg av barna så godt han kan. Men han føler seg ikke lenger trygg, da han får et kart som viser hans nylige bevegelser i nærmområdet. Noen følger med på ham, men hvorfor?

I mellomtiden blir man dratt tilbake til 1999, da man blir kjent med Robert som andre betrakter som en slags raring. Han blir utestengt og mobbet av en bestemt gjeng som alltid finner nye måter å skremme og plage ham på. Hjemme er det ikke mye bedre da han bor i en leiligheten sammen med lillesøsteren og moren som har gitt opp morsrollen for lenge siden. På fritiden er han besatt av å tegne kart over nærområdet som en slags trøst. Faren er ute av livet hans da han forsvant på sjøen for mange år siden. Vil han klare å heve seg over mobberne? Og er kartene enkelte mottar i nåtiden, et hevnopprør, eller ligger det noe mer bak?

Medrivende debutkrim
Kartografen er debutkrim og ofte opplves debutkrim noe stakkato og en smule tørr, men det var ikke denne. Den tar for seg et mørkt tema, og forfatteren er god på karakterbeskrivelser og handlingen har en fin flyt hele veien. Likte også at det ofte skiftet perspektiv og at boka besto av et stort persongalleri. Eneste som trekker litt ned var at det ble for lett å gjette seg frem til eventuell syndebukk og Henrik var nok karakteren jeg likte minst fordi han virket noe snobbete.

Men for all del, en av de bedre debutkrim bøkene jeg har lest i det siste. En krimbok med spennende tema, stort persongalleri og kreativt plot. Jeg leser gjerne mer av Hemming.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

«Kan man ta et helt menneske og skyve det vekk? Voi ei. Intet menneske får plass i en liten rute i prestens bok, sorte pennestrøk i kirkeboka, det er ikke der du finner meg, selv om de skrev meg ned. Selv når de meg opp på de dødes side, og krysset føyer seg til navnet Brita Caisa Seipajærvi, kommer livet mitt til å være det de forteller om meg, de som kjente meg. Eller kjente til meg.»

Jeg hadde såvidt observert romanen Kniven i ilden av Ingeborg Arvola før jeg fikk den i julepresang. Kjente igjen omslaget fra diverse bokanmeldelser uten at jeg hadde heftet meg med den. Faktisk var min første tanke at jeg skulle bytte den i en annen bok. Men heldigvis gjorde jeg ikke det. For det ble litt av en leseopplevelse. Det er skrevet mye om romanen, f eks her på Bokklubben.no:

«Brita Caisa Seipajærvi er 35 år – halvveis i livet. Hun er så vakker at mannfolkene faller som fluer. Hendene er varme og helende. Brita gjør syke dyr friske, og mennesker kan hun også hjelpe. De to barna, Aleksi og Heikki, har to forskjellige fedre. Hun har ikke vært gift med noen av dem. Den ene var allerede gift, den andre døde. Det er grunnen til at hun fire søndager på rad sto til spott og spe i kirka og ble dømt som løsaktig av presten. Brita er beryktet og skandalebefengt. Fremtiden er ikke på hjemplassen. Hun må ut på vandring! Brita og ungene pakker sleden med det lille de har og setter reinen foran. Hun reiser for godt og skal aldri mer vende tilbake til stua til mor og far med nedslått blikk. Heldigvis har hun evnen til å smile sola fram. Året er 1859.»

Kniven i ilden» handler om Ingeborg Arvolas tippoldemor Brita Caisa Seipajærvis dramatiske liv i Finnmark.

Jeg er født og oppvokst i Finnmark. Romanen fikk meg til å tenke på min oldemor Marie Magdalene. Det er ikke så lenge siden jeg fikk vite om henne og at hun i 1838 som ettåring kom til Finnmark sammen med moren og en søster. De hadde fått skyss med samer fra Nord Sverige til Finnmark. Var det hungersnød som hadde fått moren til å ta med seg barna og reise. Eller var det historien om at mannen, som var skysskar over Torneelva, var blitt ranet og drept, som hadde fått henne til å reise.

Historien om nybyggerne i Neiden fikk meg til å tenke på bøkene til Laura Elizabeth Ingalls Wilder som på norsk har tittelen Huset på prærien. Jeg har både sett filmatiseringen og lest bøkene. Dette er bøker mest for barn. Romanen til Brita Caisa Seipajærvi er ikke for barn.

Her i dette intervjuet sier Ingeborg Arvola bl a dette:

«- Brita Caisa blir omtalt som en skjønnhet, men jeg greier ikke helt å se henne for meg. Var hun virkelig så pen, eller hadde hun noe ved seg, en utstråling, noe man må legge merke til? Hvordan torde hun dra alene med to små gutter til et annet land. Fire søndager hadde hun stått kirketukt - på utstilling til spott og spe - likevel, hun kunne valgt å bli. Hun må ha vært trygg på seg selv.»

Jeg ble bergtatt av historien Ingeborg Arvola har skrevet om Brita Caisa Seipajærvi. Hun og de andre menneskene som har fått en rolle i romanen ble så levende for meg. Heldigvis er det planer om at historien blir en serie på tre bøker. Og muligens blir det en film av romanen.

Omtale fra denne bloggen

Kan ikke skryte på meg å ha lest mange bøker av Linn Ullmann, for dette er nemlig min første roman av henne.

Jente, 1983 av Linn Ullmann ble utgitt i 2021 Den ble fort veldig synlig. Det er ike ofte jeg leser romaner. Det spørs litt på tematikk og handling. Jeg leste denne fordi jeg ville lese noe av Ullmann, og den tar for seg et viktig tema; nemlig om sårbare jenter.

Forvirret sekstenåring
Den er om en sekstenåring som vil dra til Paris, og hun drar selv om moren hennes ikke vil at hun skal dra. De blir enige om at moren hennes ringer rundt klokka ti om kvelden på hotellet for å forsikre seg om at alt er i orden med datteren. Hun drar fra leiligheten deres i New York til Paris for at hun skal bli fotografert. En kveld går hun seg vill i Paris. Hun husker ikke navnet på hotellet, hvor det ligger, og hun snakker ikke fransk. Det eneste hun har er adressen til er fotografen som hun kaller A gjennom resten av romanen. A er mye eldre enn henne, men de innleder et slags "forhold". Et forhold hun føler seg underkuet i. I bransjen møter hun andre modelljenter som henne, bare at de virker mer "penere" og mer "verdensvante" enn det hun er.

Nå er hun voksen og er selv mor til en sekstenåring. Hun reflekterer seg selv som sektenåring i 1983. Hvor mye kan hun stole på sin egen hukommelse, og har hendelsene påvirket henne noe vis senere?

Troverdig om maktmisbruk
Jente, 1983 er en troverdig oppvekstroman om det å finne seg selv, å gå i en bestemt retning i livet, og følge en slags drøm. Handlingen foregår flere tiår før den kjente metoo bevegelsen, og det var en tid da det ikke var vanlig å skrive eller å snakke om slike ting, som maktmisbruk. Til tross for viktig tema som dessverre er like akutelt i mange bransjer i dag, ble handlingen svært gjentakende, på grensen til det kjedsommelige. Handlingen og karakterene ble en smule monotone. Jeg ble aldri helt dratt inn i handlingen.

Skjønner dog hvorfor mange liker denne, men for min del ble dessverre fortellerstemmen en smule for tørr og gjentakende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nordbo var hittil et ukjent navn og vanligvis liker jeg dansk krim, både når det gjelder bøker og Tv-serier, men ble ikke helt overbegeistret over denne krimboka.

Groteske drap
Jenta uten hud er om den danske journalisten Matthew Cave og han oppholder seg på Grønland etter en tragisk hendelse. Hans samboer og deres ufødte barn døde i en ulykke. Selv er han i slutten av tjueårene og har hele livet foran seg, men vet ikke hvordan han skal fortsette. Han mistet også kontakten med faren da han selv var liten, så livet hans har ikke vært spesielt enkelt. Han er sent på oppdrag. Det er nemlig blitt gjort et oppsiktsvekkende funn. En mumifisert viking skal ha blitt funnet, og en politimann som stor vakt, blir funnet drept, og den mumifiserte vikingen er forsvunnet. Mysteriet forbindes med en grotesk sak som skjedde i 1973. Da fire menn ble drept på en morbid måte. Matthew oppdager raskt at det ikke er mange å stole på mens han jobber med saken.

Dette er som nevnt min første bok av Nordbo og jeg ville lese den fordi det virket som grotesk krim, noe jeg liker, men dermed ble det i stedet en kjedelig opplevelse. Det meste skyldes språket eller oversettelsen. Man ble aldri helt revet med til tross for alt det mørke.

Kjent stemme
Jeg hørte Jenta uten hud på lydbok og jeg måtte stoppe for å finne ut hvor jeg hadde hørt stemmen til Trond Teigen før. Det er en god stemmen å høre på, det var ikke derfor jeg måtte stoppe. Det var stemmen som var altfor kjent. Jeg måtte søke på navnet for å finne ut hvor jeg hadde hørt den før, før jeg kunne fortsette med boka. Jeg fant ut at det var selveste Aladdin som leste, og fant dermed ut hvorfor stemmen var så kjent. Rart hva man blir opphengt i.

Utgangspunktet virket mørkt, groteskt og det var resten av handlingen også, temmelig mørkt, men likevel kjedet jeg meg voldsomt. Det var noe med språket som ikke engasjerte i det hele tatt og man mistet fokuset mange ganger underveis. Til tross for anstrengelsen, fikk jeg med meg hele historien, men må ærlig innrømme at jeg ble lettet da lydboka tok slutt, for dette var temmelig kjedelig og umotiverende. Det var ikke Teigen sin skyld som leste med innlevelse, men selve handlingen. Det ble for ensformig for min del og karakterene var ikke spesielt troverdige. Har lest bedre krim fra Danmark.

Fra min blogg: I Bokhylla

En bok som var veldig synlig i fjor og levde den opp til hypen?

Alt annet enn idyllisk
Øya er en psykologisk thriller om en familie som havner i alvorlig trøbbel. Heather og stebarna Olivia og Owen, er med Tom på jobbreise. Heather er ganske ung, bare 24 år, men er allerede gift og har to stebarn som ikke har akseptert henne. Likevel prøver hun å gjøre denne reisen hyggelig. På grunn av et ønske av barna om å se noen av landets kjente dyr, havner de på en øy hvor det bor noen folk som foretrekker å holde seg for seg selv. Familien skal bare se på noen kjente dyr og så dra igjen, men en stygg ulykke skjer, og konsekvensene for det blir enda styggere. Familien må prøve å flykte for å redde seg selv, men hvor skal de flykte da en øy har begrenset med gjemmesteder?

Boka Øya har fått mange delte meninger og kan godt skjønne hvorfor. Selv likte jeg denne bedre enn Kjeden. McKinty beskriver dysfunksjonellle familier på en god og forståelig måte. Både familien til Heather og familien på øya er temmelig dysfunksjonelle spør du meg, og det er ikke vanskelig å forestille seg frykten Heather og familien hennes frykter da de støter på denne slekta som har sine egne regler å leve etter.

Underholdende thriller
Handlingen minte meg litt om en blanding av Wrong Turn (gal familie minus kannibalisme) og Lord of the Flies (bare at i Øya er det voksne og barn). En morsom blanding av handling. Tror nok det var en del som ikke likte boka da denne psykologiske thrilleren ikke virket seriøs, men det var nettopp derfor jeg likte den. Noen ganger må man lese noe useriøst og underholdende, for noen ganger er det befriende. Det var en slik bok jeg trengte nå. Så det gikk ikke mange dager før denne ble ferdiglest. Boka er stemplet som krim, men jeg leste den som en psykologisk thriller, og syntes den passet bedre i den sjangeren.

Likte dynamikken i Heathers familie selv om den var alt annet enn perfekt, men interesant å lese om familiedynamikk man selv ikke er vant til. De har ikke lenger nok med å overleve hverandre, men også den spesielle slekta på øya, som vil ha hevn etter ulykken Tom og Heather stelte i stand. Bare synd man ikke ble kjent med mange som enkeltpersoner. Man får bare et slags inntrykk av dem.

Selv om handlingen var svært forutsgibar, inneholdt Øya mye action og hadde bare få dødpunkter. Det var lett å la seg rive med og lese noen sider ekstra. Herlig thriller hvis man ønsker lett underholdning.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

I følge Etymologisk Ordbog - Hjalmar Falk og Alf Torp er «farm» en last i båt.

Farm: (norsk= ladning i baad), oldn. farmr, hører til vb. fare og er etymologisk samme ord som osax. farm «reise» og oht. farm «baad» samt oslav. pramū «baad» (se pram); sml. oldn.
far «farkost», ags. fær «reise».

Så lærte jeg noe nytt i dag også. :)

Gwendy har blitt voksen og nærmest glemt boksen og mannen som kom inn i hennes liv når hun var tenåring. I forbindelse med en kidnappingssak i hjembyen drar Gwendy hjem for å være med å etterforske og trekke i politiske strenger for å få løst saken så raskt som mulig.

Endelig en spennende bok som kan bli en kult-klassiker. Vi har en mystisk mann som dukker opp i Gwendy's tenåringsliv og gir henne en mystisk boks. Hun får vite at knappene på boksen kan ødelegge deler av verden, men ikke hva som kommer til å skje eller hvordan? Gwendy er i en sårbar del av sitt liv og denne boksen setter hennes liv på rett kjøl; hun går ned i vekt og blir mer populær på skolen. Men verden består fortsatt av mobbere og idioter. Kommer hun til å falle for fristelsen og teste ut knappene på boksen?

Hemmeligheten om de genetiske eksperimentene på Mars har kommet ut og Jorden inntar Mars med sin overlegne militære styrke og politiske maktspill. Det er (selvfølgelig) opp til Jann Malbec å redde menneskene fra sin egen undergang. Noe hun har forsøkt å gjøre hele tiden. Mars blir inndelt i et maktspill mellom de invaderende styrkene fra jorden og vitenskapsteamene på Mars.

Det blir introdusert mye mer politikk i denne boken og det er jo ikke jeg så glad i, men våres heltinne holder fortsatt hodet kaldt og gjør det hun kan for å vinne kampen. Det er trist når menneskeheten ikke kan se forbi sin egen grådighet og idioti, men dessverre så er ikke den måten jordboerne oppfører seg på usannsynlig.