«Hvem vi var, hvem vi er og hvem vi håper å bli,» sa hun. «Fortellinger viser oss hvor vi kom fra - livet til menneskene før oss, deres håp, feiltrinn, drømmer Men ikke alles fortellinger blir husket, og det sier noe om historien vår også - hva vi verdsetter, hva vi beskytter, og hvem som får fortelle historiene. Det er så mange fortellinger som blir borte med tiden eller forsvinner av urettferdige grunner. Men det står i vår makt å velge hvilke historier som bevares. Og i nåtiden er bøker en tråd å følge; noe som hjelper oss med refleksjon og innsikt og vekst. De lar oss drømme oss bort og reise fritt og lære om ting vi ikke har erfart selv. De lar oss tenke over hvem vi er og hva vi står for, og hjelper oss å finne veien tilbake igjen. Og til slutt ...»
«Fortellinger hjelper oss med å bestemme hvem vi vil være,» sa Tilly og husket det bestefaren hadde sagt til henne for nesten et år siden, før hun i det hele tatt visste at hun var en bokvandrer.
«Menneskers liv følger en rett linje», sa hun mens søstrene holdt tråden mot målestokken og klippet den. Atropos holdt den opp som en skimrende strek
«De har en begynnelse og en slutt», sa hun. «Det faktum at et liv må ta slutt, gir det stor kraft, en helt egen form for potent magi. Det gir frihet til å velge hva du vil gjøre med tråden du er tildelt.»
«Du kan fortelle en historie full av storslagne eventyr eller mer lavmælt, og begge har like stor verdi,» sa Lakhesis og målte en ny tråd mot målestokken. «Og når tråden tar slutt, ser du forhåpentlig tilbake og kan si at det var et godt fortalt liv, og jeg er tilfreds med at
boken min vender tilbake til moirenes store bibliotek.»
«Men fortellinger er sirkler», fortsatte Klotho og pekte mot hjulet som svingte rundt og rundt. «De er lagd av samme stoff som livet, men tar en annen form. Og i fortellinger kommer stor makt alltid fra det faktum at en slutt også alltid er en begynnelse.»"
De to-tre setningene sammenfatter noe som ikke er til å forstå. De bestemmer seg for et eneste øyeblikk, et snøfalløyeblikk. De kaster resten over bord. Gir avkall. Skriving imiterer liv, ting som forsvinner, men hele tiden noe som blir igjen, blir uskarpt, bilder som slukner.
Det kan være at du ikke ser mennesker et halvt liv, så ser du dem igjen og kobler deg på der du sluttet sist, du fortsetter ganske enkelt - virkelig, det gjør du. Årene mellom møtene spiller ingen rolle, menneskene fortsetter å skrive seg inn i livet ditt, om du ser dem eller ikke - helt det samme.
Ikke spesielt uhyggelig, men underholdende og servert med et godt språk.
I 2023 leste jeg Silence for the Dead av henne, og ville lese mer siden jeg likte språket hennes så godt, og samme år leste jeg da The Sun Down Motel, som kanskje er den mest kjente boka av henne.
Livets tilfeldigheter
The Sun Down Motel er markert som horror, men det er heller mysterie med noen horrorelementer, så ren horror er det ikke. Den føgler to tidslinjer. Den ene tidslinjen er fra 1982, og man blir kjent med Vivian som ved en tilfeldighet havner i Fell, New York. Ved nok en tilfeldighet, tar hun over som nattvakt ved Sun Down Motel. Der har de både faste gjester, og noen nye. Hun får nyss om en i nærområdet som kanskje er en seriemorder, og begynner å jakte ham for å advare hans neste offer.
Deretter hopper man frem til 2017 da man blir kjent med Carly. Vivian var tanten hennes som forsvant, og ingen har funnet kroppen hennes. Politiet gjorde heller ikke særlig mye med forsvinningen, og dette skjedde da Carly var liten. Hun gjør sine egne undersøkelser, og hun får hjelp av to nye venner på laget. Hun er fast bestemt på å finne ut hva som skjedde med tanten hennes, uansett hvor risikabelt det er. Samtidig på motellet opplever hun merkelige, og overnaturlige hendelser. Prøver det å fortelle henne noe?
De som tror at dette er en det spøker på motellet bok, vil nok bli skuffet, for det meste av handlingen foregår utenfor motellet, så sånn sett er denne boka noe misvisende. Det er ikke mye horror, men mest mysterie, men det er ingen dårlig mysterie heller, for den som liker å lese om seriemordere.
Merkelig sak
Litt rart å lese om en jente som er på jakt etter en tante som forsvant som hun nesten ikke kjente, men samtidig interessant. Syntes også at tidslinjene blir vel like. Det er tydelig markert i hver kapittel, men likevel er det lett å blande sammen Carly og Vivian da de har de samme jobbene, og begge jakter på noen. Så savnet et større skille. Er også lei av å lese om jenter som trenger hjelp når noe vanskelig, og så kommer det en gutt som mer en gjerne å hjelper henne, fordi han får tidlig følelser for henne. Det er oppbrukt og har lest det samme mange ganger før. Det var litt av det i hennes forrige bok også, og håper at det ikke er slik i alle bøkene hennes. For hun skriver fantastisk godt, og ikke minst stemningsfullt. Det er lett å se for seg det hun beskriver, og og det er ikke mange dødpunkter.
Liker nok ikke The Sun Down Motel like mye som mange andre, for det ble noe typisk og opplagt, men selve saken var spennende å lese om. Hadde bare ikke sagt nei til enda mer horror, for det var det noe lite av. Likevel kjedet jeg meg ikke da dette var en stødig bok, og ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese mer av henne.
Fra min blogg: I Bokhylla
«Førtiåtte år etter hendelsen, i ei lita hytte i Nordmarka i den mørke måneden november, kom den uventa tilbake og med overraskende intensitet og forbløffende detaljer jeg for lengst har glemt. For den ville si meg noe, men hva?»
Det er ikke mange sider i den siste boken Vigdis Hjorth har utgitt. Romanen Gjentakelsen utgitt i 2023, er bare på 144 sider og med korte kapitler. Men den er intens. Anmelderne er samstemte: Vigdis Hjorth sin beste. Hittil. For Vigdis Hjorth vet å overraske. Så hvem vet hva som kommer i neste bok.
Vigdis Hjorth skriver ikke bare gode bøker. Hun snakker villig vekk om bøkene og annet rundt litteratur. Her kan du lytte til hva hun sier om romanen og annet rundt litteratur:
«Hjorth finner roen i gjemmestedet til Trotskij. Nå er hun på plass i Forfatterintervjuet.»
Jeg står på trappa i nattemørke. Skogen og fjellene, det er så tungt, alt sammen. Jeg stirrer opp på himmelen. Stillheten er et øksehugg fra stjernene.
Dire Straits på radioen.
Morgenkaffe.
Du som ikke nynner.
Jeg vinker. Du har allerede forsvunnet inn i huset, tatt av deg støvlene, gått over terskelen til et annet rom. Men tenk om du bare kunne snudd deg et øyeblikk, kommet tilbake.
Du hadde en stemme man hørte, til og med når du sang i kirken, i koret ditt. Hva var det det het? Damekoret? Jeg husker ikke sånne ting. Men jeg hørte alltid stemmen din blant de andre. Selv i vedskjulet hørte jeg stemmen din, klar som øksebladet.
It is true, words think,
are tender, sleep, dream and wake.
They salivate like cats before milk,
get excited when fireworks go off
at a community fair.
They play like children in the street.
They greet you in a doorway,
sheltering themselves from rain.
Words keep on uttering words
and wear colored handkerchiefs at their
necks.
They leave their homes and merge
like delicate threads of water or air,
small flowing chunks of meat.
Before all else, they fight for the others,
those imprisoned by ignorance
or by brick and mortar prisons.
Each day words have deeper thoughts,
they love and defend the word freedom.
They learn to hate the word impossible.
and are not afraid of the unknown.
Words struggle, get ready and fall into line.
Raul Arias,
Voices from the Center of the World,
Contemporary Poets of Ecuador
Wings Press, San Antonio, Texas.
In Northern Ireland They Called It «The Troubles»
What do we call it?
The very endless nightmare?
The toothache of tragedy?
I call it the life no one would choose.
To be always on guard,
never secure,
jumping when a skillet drops.
I watch the babies finger their
cups and spoons and think
they don’t know yet.
They don’t know how empty
the cup of hope can feel.
Here in the land of tea and coffee
offered on round trays a million times
a day, still a thirst so great
you could die every night, longing
for a better life.
Naomi Shihab Nye
The Tiny Journalist - Poems
American Poets Continuum Series, No. 170
I don’t know if we’ll always get what we wish for. I know that life is going to come with battles. I know that love will, too. But I’m starting to think that’s the whole point – finding the person or people who’ll fight and dream with you.
Det likaste eg visste då eg var veldig liten, var at far bar meg i seng. Kveld etter kveld bar han meg i seng, til det brått var slutt.
Slik er livet. Ein går rundt og er for liten. Så brått er ein for stor. Den vesle glipa då ein er akkurat passe, er ikkje lett å oppdage.
Slik hadde det seg altså at jeg tre dager etter gikk av toget på Styles St. Mary, en idiotisk liten stasjon som ikke lot til å ha noen eksistensberettigelse, der den lå omgitt av grønne marker og smale landeveier. […] Landsbyen Styles St. Mary lå vel tre kilometer fra den vesle stasjonen, og Styles herregård halvannen kilometer bortenfor landsbyen igjen. Det var en varm og stille dag i begynnelsen av juli. Når jeg så ut over det flate Essex landskapet som lå der grønt og fredelig i ettermiddagssolen, var det nesten ikke til å tro at en storkrig gikk sin jevne gang ikke så langt borte. Jeg følte det som om jeg plutselig hadde havnet i en annen verden.
Boken finnes også på BookBeat og Nextory.
Ikke engang nordavinden
Som liten smågutt
skreiv jeg ofte i snøen
bokstaver ho mor hadde lært meg.
Og selv om det fauk og blåste
slik at runene ble slettet ut
etter hvert som den frøsne pekefingeren
møysommelig risset dem ned,
så satt ei blankøygd lykke inne i meg
og smilte trassig i gråværet:
Dette kan ingen ta fra deg!
Ikke en gang nordavinden…
Dette er forferdelige nyheter. Du og din familie er i i tankene mine og har min dypeste medfølelse.
«Verdenshistorie. Med fortiden som speil undersøker overgripende og store temaer som opptar mange, og som i en globalisert verden er blitt en del av alles historie. Jeg håper den kan styrke evnen til å plassere samfunnet og samtiden inn i en større historisk og global sammenheng, og bidra til refleksjon over verdens fortid og nåtid. I urolige tider — som vår samtid definitivt er — blir det tydelig at uten forsøk på å forstå og skaffe seg oversikt over det som har skjedd før, blir nåtiden ikke bare kaotisk, men konfus og ubegripelig. For det er definitivt slik: Uten kunnskap om hva som var, er man dømt til å misforstå det som er.»
Terje Tvedt er både populær og omstridt. Sitatet over er fra forordet i boken Verdenshistorie. Med fortiden som speil ble utgitt i 2020. Boken er interessant og lærerik. Selv om boken er lettlest, vil jeg vil gjerne tenke gjennom det jeg leser underveis. Derfor har det tatt sin tid å lese den. Det var også godt å oppleve at jeg gjenkjente det jeg leste i Tvedts bok Nilen, som jeg leste i 2021, når jeg leste Del IV Europeisk kolonialisme.
Her er hvordan forfatteren omtaler boken i forordet:
«Med Verdenshistorie. Med fortiden som speil søker jeg å gi en motvekt til både historieløsheten og historiens politisering. Jeg gjør dette ved å identifisere og diskutere noen av historiens lange linjer, fra de første oldtidssivilisasjonene i Midtøsten og Asia for 5000 år siden til «Det strålende dynastiet» i Kina og det svære osmansk-islamske imperiet rundt år 1500; fra den moderne verdens fremvekst og Vestens triumf på 1800-tallet til analyser om den europeiske og britiske kolonialismens rolle. Boken avsluttes med USAs århundre og Kinas fremvekst som en global stormakt på 2000-tallet, og med hvordan klimakrisen og diskusjonen om den kan bli forstått i et historisk perspektiv. I tillegg er jeg opptatt av å beskrive og diskutere hvordan historien er blitt fortolket. Å lære om historien uten å lære om fortolkningstradisjonene om den, er omtrent som å se på fotball uten å kunne reglene. Underholdende kanskje, og i korte øyeblikk, men vanskelig å forstå. Målet er å bidra til mer refleksjon og større bevissthet om hvordan overleverte verdensbilder og selvbilder har skapt forenklinger og stereotypier av både historien og verden, for det er en forutsetning for selvstendighet i møte med hva som er tidens evige strøm.»
Terje Tvedt er en populær foredragsholder. Her i dette tre timers møtet fra 2021 er temaet boken Verdenshistorie. Med fortiden som speil
Dette er den 11 boken i Spooks serien og man skulle tro at det ikke er noe spennende igjen å skrive om, men der beviser forfatteren oss feil. Han har klart å være nyskapende og underholdende i denne boken (også). Slither's Tale er en historie fortalt fra monsteret sin side. Et monster som heter Slither som alltid har vært et monster og har sin monster-kultur og skikker som må til enhver pris overholdes. Dette byr på utfordringer når Slither må passe på tre unge damer og eskortere de til tanten sin i en annen by. Vi får se både Slither sitt perspektiv og Nellie sitt perspektiv og vi som lesere kan fint klare å relatere til de begge. Underholdende og kan anbefales.