Denne boken har vekket mange vonde følelser i meg. Rin har virkelig mistet all min sympati. Det er helt klart at hun er en anarkist som sår kaos pg ødeleggelse rundt seg. Jeg er kanskje litt sen i oppfattelsen, men det er helt klart at Nikara er Japan, Hesperians er Spania/Portugal og Muganese er enten Mongolere eller Kinesere (muligens begge deler). Krigen handler om religion vs teknologi/fremskritt og "den ene, sanne guden". Krig er et sårt tema i disse dager og uansett hvor mye man prøver å rettferdiggjøre en krig så er ingen krig hvor menneskeliv går tapt en rettferdig krig. Krig er bare blod, svette og tårer. Vold fører til mer vold. Veldig mange fantasy/science-fiction bøker legger et slags rosenrødt filter og beskriver krig som ære, trofasthet og å kjempe for noe man tror på, men i virkeligheten er det ikke nødvendigvis slik. Det er forferdelig og denne boken beskriver i detalj hvor forferdelig det faktisk er, noe som må oppleves, på godt eller vondt. Noen ganger trenger vi en virkelighetspåminnelse.
I denne boken begynner hele situasjonen å endre seg for Rin og hennes vei mot krig. Det er i denne boken at jeg begynner å miste tilliten til hovedkarakteren og kan ikke lenger relatere meg til hennes motivasjoner.
Det har kommet ut ekstremt mye innenfor fantasy/science-fiction så det begynner å bli vanskelig å finne på nye karakterer. I tillegg skal de være mulige å relatere til. Jeg er ganske ny til Neil Gaiman's verden og måten han skriver på; så lant så har jeg lest/hørt på lydbok hvor jeg er fornæyd med en bok og ikke så fornøyd med (denne) andre boken.
Anthem - Leonard Cohen. - Æres den som æres bør. :)
This morning I met a woman with a golden nose. She was riding in a Cadillac with a monkey in her arms. Her driver stopped and she asked me, «Are you Fellini?» With this metallic voice she continued, «Why is it that in your movies, there is not even one normal person?»
Sist jeg var innom biblioteket tok jeg med meg tre bøker av Håkan Nesser. Den første jeg har lest er Den sørgmodige bussjåføren fra Alster.
Det er lenge siden jeg har lest bøker skrevet av Håkan Nesser. Bøkene hans kategoriseres som krim. Det er ikke krim med høyt spenningsnivå. Politietterforskerne løper ikke rundt i sko med høye hæler eller fine dresser. Det er ikke bøker der sjefene benytter enhver mulighet til å irettesette «fotfolket».
Realismen gjør derfor til at det er perioder der jeg opplever at boken er litt kjedelig, og at faktum ble gjentatt litt for ofte. Men som i tidligere bøker drives jeg fremover. Jeg gjetter og gjetter på hva som blir løsningen. Også i denne boken er løsningen på Håkan Nessers krimgåte ikke slik jeg gjettet.
Harold sa ingenting. Herremannen med det sølvfargede håret var helt annerledes enn Harold hadde trodd til å begynne med. I virkeligheten var han en helt vanlig kar, akkurat som han selv, med en helt egen smerte; og likevel var det umulig å se dersom man møtte ham på gaten eller satt ovefor ham på en kafé og ikke delte tebrodet sitt med ham. Harold så for seg mannen på en jernbaneplattform der han ville gå i ett med mengden, kledd i den pene dressen sin. Sånn var det sikkert over hele England. Folk kjøpte melk eller fylte bensin på bilen eller postet brev. Men den indre smerten som hver enkelt bar på, var det ingen andre som så. Den overmenneskelige anstrengelsen det iblant krevde å være normal, å være en del av alt som framstod som enkelt og dagligdags. Ensomheten i det hele. Rørt og ydmyk skjøv han servietten sin over bordet.
Han og Queenie måtte ha kjørt denne veien utallige ganger, og likevel kunne han ikke huske landskapet. Han måtte ha vært så oppslukt av planene for dagen, av å komme tidsnok fram til bestemmelsesstedet, at verden utenfor bilen ikke var annet enn et blaff av grønt, et bakteppe av en ås. Livet artet seg helt annerledes når man gikk gjennom det. Landskapet var bølgende linjer, avbrutt av rutemønstrede åkrer og av hekker og trær. Han måtte stanse og se seg omkring. Det var så mange grønnfarger at Harold følte seg liten. Noen hadde en nesten fløyelsaktig svart nyanse, andre var så lyse at det grenset til gult. Langt borte traff solen en passerende bil, kanskje et vindu, og lyset flimret som et stjerneskudd over åskammene. Hvorfor hadde han ikke lagt merke til noe av dette tidligere? Bleke blomster som han ikke kjente navnet på, vokste tett langs foten av buskaset, sammen med kusymre og fiol.
Sjøen lå bak ham; foran ham strakte Dartmoors bølgende åser og blå himmel seg. Og bortenfor der? Blackdown-fjellene, Mendip-fjellene, Malvern-fjellene, Penninene, Yorkshire Dales, Cheviot-fjellene og Berwick-upon-Tweed.
Hun møtte blikket hans, og denne gangen var det nakent. Han så på henne, og hun så på ham, og årene svant hen. Maureen så den unge mannen som hadde danset så vilt den gangen for så lenge siden, og gjort henne ør av forelskelse. Hun blunket hardt, og tørket øynene. Bølgene brøt stadig lenger innover land. Hvilken energi, hvilke voldsomme krefter, der de reiste over havet, bar båter og skip, for så å ende i en rand av skum like foran føttene hennes.
Warning
When I am an old woman I shall wear purple
With a red hat which doesn’t go, and doesn’t suit me.
And I shall spend my pension on brandy and summer gloves
And satin sandals, and say we’ve no money for butter.
I shall sit down on the pavement when I’m tired
And gobble up samples in shops and press alarm bells
And run my stick along the public railings
And make up for the sobriety of my youth.
And pick the flowers in other people’s gardens
And learn to spit.
You can wear terrible shirts and grow more fat
And eat three pounds of sausages at a go
Or only bread and pickle for a week
And hoard pens and pencils and beermats and things in boxes.
But now we must have clothes that keep us dry
And pay our rent and not swear in the street
And set a good example for the children.
We must have friends to dinner and read papers.
But maybe I ought to practise a little now?
So people who know me are not too shocked and surprised
When suddenly I am old, and start to wear purple.
Jenny Joseph 1932-2018
Diktet er hentet fra Scanning the Century, The Penguin Book of the Twentieth Century in Poetry, 1999.
Svenske John Ajvide Lindqvist er egentlig horror forfatter, og de fleste kjenner til La den rette komme inn, som også ble filmatisert.
En brutal midtsommer feiring
Nå prøver han seg som krimforfatter og Skriften i vannet er første bok i Blodstormen serien. Man blir kjent med tidligere politietterforsker Julia Malmros som nå er forfatter på fulltid. Hun får æren av å skrive den neste boka i Millennium serien, men får å kunne gjøre det, er hun nødt til å snakke med noen som kan en del om hacking, for å fremstille Lisbeth Sander som troverdig. På grunn av det, blir hun kjent med Kim Ribbing, som er en del år yngre enn henne. Han virker komplisert. Etter å ha skrevet første utkast, og etter slakting fra kvinnen som sitter på rettighetene av Millennium serien, er misfornøyd med hennes utkast, og etter at Julia gjør en dårlig opptreden på Tv, flykter hun til sommerhuset til ting blir rolig igjen. Men der rekker hun ikke å bli lenge, da noe fryktelig skjer som hun blir vitne til etter den fryktelige hendelsen. Hvem står bak og hva er motivet. Klarer Julia å la være og blande seg inn i saken, og blir det noen bok? Vil Astrid, jenta som overlevde denne tragedien, komme seg videre i livet?
Som første gang som krimforfatter gjør John Ajvide Lindqvist det bra. Boka er mørk, engasjerende og den består av flere aspekter. Man blir godt kjent med både Julia Malmros, Kim Ribbing og Julias eksemann, Jonny Munther, som fremdeles er i poltiet. Personlig likte jeg ham bedre enn Julia. Julia er litt for kaotisk å lese om, noe som er forståelig, da hun er i en vanskelig fase i livet.
En smule tungtrødd midtparti
Den er noe tungtrødd midtveis i handlingen, da dialog og hendelser oppleves som noe gjentakende, spesielt partiene mellom Julia og Kim. Sammen kan de irritere på seg en gråstein, men det har sin sjarm, det også. Så liker den uvanlige dynamikken de gir.
Synes at horror bøkene hans er mer fengende, minus La den rette komme inn som jeg ikke likte, men likte Menneskehavn og Håndtering av udøde veldig godt. Med Skriften i vannet beviser han at han kan behersker flere sjangere, og selv om Skriften i vannet aldri ble helt spennende. I stedet hadde den andre kvaliteter som gode karakterbeskrivelser og tar opp interessante temaer. Jeg leser gjerne neste bok.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse
I don't doubt that I'm capable of love – I've just learned that I don't communicate it in a language that most recognize. And if I can't find that common language, that understanding with the people who have no choice but to love me, who've known me longest and know me best, what kind of chance do I have of building romantic love with anyone else?
I know I'm not broken or defunct. But I know I'm different. And finding how to make my difference fit in this world has been hard, sometimes painful. I've found a place and a way of being that makes my difference safe, that lets me paint and find peace in nature, that gives me the quiet I need and the beauty that fuels my creativity. It's just a deeply solitary existence.
Because someone so sunshine bright and outgoing will never want forever with a quiet, private grump like me, but maybe she could want me for a while. Long enough to enjoy what I can give her, to give her whatever she needs in her brief escape from the outside world.
Kanskje er det fortsatt slik jeg liker det best, som et løfte eller en ide. Noe jeg kan holde fast ved, som en mulighet og en rett, uansett hvor jeg befinner meg. Følelsen av å låse seg ut og vite at ingen kan komme til dette stedet uten min tillatelse, at det finnes noen grenser.
Stein lagt oppå stein, av hender jeg ikke kjenner.
Et ganske lite hus, og likevel stort for sin tid.
En skrivende kvinne bor i dette huset.
Hun finnes.
Det var en meget betydningsfull person – i hvert fall mente han det selv – blant gjestene på Glade Roger. Hercule Poirot så ut som en herre i hvit lerretsdress med en panamahatt trukket nedover øynene og en flott snurr på barten. Han lå tilbakelent i en makelig kurvstol og betraktet livet på badestranda.
The boldly original, dramatic intertwined story of Catherine de’ Medici, Elisabeth de Valois, and Mary, Queen of Scots – three queens exercising power in a world dominated by men.
Klikk på "Finn bøker", videre på "Omtalte steder". I alfabetet klikker du på B og blant alle forslagene finner du Bulgaria. Det ligger 22 bøker der, aller mest reisehåndbøker, men du skulle kunne finne et par stykker om Sofia. Lykke til og god ferie.
Her har du noen flere forslag. Books set in Sofia.
Det er ikke ofte jeg leser bøker om andre verdenskrig, i hvert fall ikke bøker som er beregnet for ungdom.
Bør man følge sine foreldres fotspor?
Den gylne stjerne setter fokus på Narvik og hvordan krigstiden var der. Man blir kjent med femten år gamle Harald, som er enebarn, og som mange andre tenåringer, har han sine redsler. Han og foreldrene lever i trange kår og må klare seg med det de har. De lapper sammen klær og sko så godt de kan for å overleve, og mat er det lite med. Foreldrene hans er i NS, og når Harald er gammel nok, skal han få være med på sitt første møte. I mellomtiden får Harald besøke steinbruddet for å se på sovjetrussiske arbeidere. Der får han øye på Viktor og selv om de ikke snakker samme språk, skjønner de hverandre. Harald skjønner såpass at Viktor, som er omtrent på hans egen alder, ikke kommer til å overleve der lenge. Derfor sniker han med seg ting til Viktor hver gang han er der. Samtidig er han mobbet og fryst ut, også av hans nærmeste venn siden foreldrene hans er i NS. Kommer Harald til å endre foreldrenes syn på det som foregår, og er han sterk nok til å stå i mot deres ønske?
Dette er en enkel bok å lese, og samtidig ikke. Man leser om en ungdom som ønsker rettferdighet i en mørk og brutal hverdag. Hvordan skal han klare det alene, og siden han er så ung? Det var også interessant å lese om et sted som var hardt rammet. Det var også interessant å se hvor ulikt syn han og foreldrene hans hadde. Også hvordan han ble behandlet av sine jevnaldrene fordi de visste hva foreldrene hans trodde på. Lindahl beskriver den usikre tiden og utfordringene på en troverdig måte.
Hovedpersonen virket yngre enn sine femten år
Selv om jeg ofte leser ungdomsbøker og har likt mange av dem, ville jeg nok ha foretrukket denne boka som en bok for voksne fra et voksent perspektiv. Harald er femten år, men det virket nesten som om han var litt yngre. Det føltes mer ut som om han var rundt tolv-tretten år. Litt naiv og ung til sinns. Syntes heller ikke at jeg ble altfor kjent med foreldrene hans, og samholdet mellom foreldrene og Harald var noe fraværende. Skjønner at karakterene levde i en helt annen tid, men hadde ikke hatt noe i mot å bli bedre kjent med dem som en familie.
Den gylne stjerne er uten tvil en god og alvorlig ungdomsroman om andre verdenskrig. Men som nevnt ville jeg nok ha foretrukket å ha lest fra et voksent perspektiv med tanke på tema, og noen av retningene underveis var litt vel lettvinte.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse