Bokelskere.no

Michael Morpurgo har skrevet enormt med bøker for barn. Og bruker historiske hendelser- som Warhorse. Her blir historien fortalt gjennom en gutt som jobber på Savoy hotell i 1912. Ja, det året Titanic gikk ned, og selvsagt har denne hendelsen en plass i fortellingen . Dette er en historie jeg hadde elsket å lest som barn, og jeg syns det var gøy å lese nå også . Ikke minst fordi det handler om en katt!

Warhorse er skrevet av Michael Morpurgo og er faktisk en barnebok som formidler krigens redsler fra første verdenskrig SETT GJENNOM ØYNENE TIL EN HEST. Hvordan er det da? Tror det er en genistrek siden det er barn som skal lese den. Jeg syns den var fin og spennende, ble fascinert av hvor mange steder hesten reiste. Et bilde har satt seg fast; når hesten står midt i ingenmannsland mellom skyttergravene på hver side, og de som er fiender senker guarden og heiser det hvite flagget for å sammen hjelpe hesten og bli enige om hva som skal skje med den. Et enkelt bilde på krigens meningsløshet. "Kan det vara så svårt att læra att människan, det er vi?"

Refugee Boy av Benjamin Zephania er en tenåringsroman om en flyktningegutt fra Etiopia som flykter til England. Forfatteren Zephaniah er født og oppvokst i Birmingham, og siden han var dyslektisk gikk han ut av skolen som 13-åring uten å lese og skrive. Det ble det heldigvis en endring på. Han har skrevet mange romaner, men ble først kjent som poet og musiker, med Jamaica som sin viktigste inspirasjon og identitet. Boka er et funn for lærere som vil utforske og vite mer om det å være flyktning sammen med elevene. Godt og hjertevarmt skrevet, tankevekkende og rørende- og litt sentimental. Det skulle bare mangle at ikke tårene kommer. Likevel vil jeg si det er mye positivitet og fremtidstro også. Anbefales til de yngre ungdommene.

Ble ikke tid til påskelesing før jeg kom hjem i går kveld. Og da ble det Christy Browns bok "My left foot" som ble lest ut. Den grep meg like sterkt som da jeg så filmen for snar 20 år siden (1989) med Daniel Day-Lewis i hovedrollen. En blir så utrolig imponert over utholdenheten og staheten til forfatteren. Og så blir jeg slått av hvor mye jeg tar for gitt hver dag, fordi jeg har armer og bein og talens førlighet i behold. "Theres nothing you cant conquer, Christy," said he to me, putting his hand on my shoulder: "And remember I`m with you all the way." But I knew then that my first task was to conquer myself ."

Det er noe med den dama. Ja vel da, så balanserer hun sylskarpt over til ukebladslitteratur noen ganger, også her. Det får så være, og ja, det ble litt plumpt og sånn jaja av og til. Liker alltid det litt nakne og brutale i hvordan Wassmo skildrer menneskene som herjer på med sitt. Spennende og uavhengig fortsettelse fra Dina-bøkene. Mye smerte, oppbrudd og galskap.

WONDER av R.J. Palacio er en bok som griper så inderlig og sterkt! En gave til en pedagog som vil ha en viktig bok å lese for og med elevene sine. Vel har jeg blitt mer og mer lettrørt med årene, men denne boka satte meg til tider helt ut av spill, og jeg hulka høyt i sofaen da jeg satt og leste den. August er født med en sjelden sykdom som gjør at han ser veldig annerledes ut. Ulike synsvinkler forteller historien, men August sin er den nok den mest gripende og engasjerende. Viktig om mobbing, vennskap, toleranse- og mot. Til og for ungdommen, indeed. Og for oss alle

For en vakker bok! En roadmoviepreget fortelling der mye av historien blir fortalt gjennom katten Nana, som blir plukket opp fra gaten av Saturo. Saturo må ut på en viktig reise av grunner vi får vite nærmere slutten. Nana blir med og observerer disse menneskene og deres kvider og gleder. For meg som har Findus var det bare en ting å gjøre etter jeg var ferdig med boka: Gi Findus verdens lengste og beste klem, med tårer i øyekroken.

Dette er en bok som har fått mye ros, og jeg skjønner godt hvorfor. Jeg likte boka godt, men kanskje ikke like godt som mange andre gjorde.

Dette er også en type bok som er vanskelig å skrive om, spesielt siden den er såpass godt likt av andre, og fordi den tar opp et skremmende og aktuelt tema. Jeg likte boka godt jeg også, men den krøp dessverre ikke under huden på meg som den har gjort på mange andre. Jeg fremstår kanskje som en kald person nå, men det er jeg ikke.

Harde bud
Frmesk er en jente som har levd et hardt liv helt fra dagen hun ble født. Hun er uønsket av sin egen far bare fordi hun er jente og hun er svak. For mange andre fremstår hun som litt rar fordi hun har en hvit stripe i håret. Moren hennes er glad i henne og vil beskytte henne mot alt, spesielt mot hennes mann som truer med å begrave datteren deres levende. For å være sikker på at jenta får en trygg og god oppvekst, lar hun jenta være hos besteforeldrene sine en stund. Den stunden blir til år fordi besteforeldrene vil ikke at jenta skal havne hjemme hos sin egen far som ikke en gang vil ha henne. Hos besteforeldrene sine får hun masse trygghet og kjærlighet. Likevel er hun, moren og besteforeldrene alltid på vakt slik at ikke noe skal skje henne.

Dødevaskeren er som nevnt en bok som har fått masse skryt og oppmerksomhet. Vårens store snakkis. Som vanlig prøver jeg å forholde meg nøktern til bøkene jeg skal lese istedet for å møte dem med store forventninger, for det har en tendens til å ødelegge alt sabla fort. Jeg likte ikke Dødevaskeren like godt som mange andre, men ble positivt overrasket. Ikke historien i seg selv, men synes det er modig at noen tar opp dette, og gir kvinner fra miljø hvor de ikke blir respektert på noen som helst måte, og som gir dem en stemme. Det er både interessant og skremmende. Det er utrolig hva en gammel tro kan få mennesker til å gjøre, og bruke det som en "unnskyldning" for deres handlinger. Helt uforståelig at det fremdeles skjer den dag i dag, som æresdrap og slike ting når noen ikke gjør det som er forventet av Koranen.

Trist og tankevekkende fortid
Boka veksler mellom nåtid og fortid. Fra midten av 80-tallet til begynnelsen av 1991 i Zamwa, og 2016 i Danmark. Frmesk som nå er på sykehus og som ser tilbake på hennes oppvekst. Selv foretrakk jeg å lese om oppveksten hennes som både er trist og tankevekkende. Bestemoren til Frmesk vekker oppsikt med tanke på at hun er dødevasker. Noen må gjøre det også og Frmesk bestemor er en kvinne med mye nestekjærlighet og omsorg. Til tross for at besteforeldrene hennes har ulik tro, er båndet dem imellom elskverdig og meget sterk. De kan diskutere religion og bli sure på hverandre, men elske hverandre samme hva den andre tror og mener.

Dessverre får man ikke vite så mye om Frmesk nåtid, om hvorfor hun er på sykehus og hennes tid i Danmark, noe som er et savn. Vi får ikke vite så mye om hennes voksne liv, noe jeg gjerne kunne ha tenkt meg å få et større innblikk i.

Sara Omar fikk politibeskyttelse på grunn av denne boka. Til tross for det, er det godt å vite at noen våger å ta opp slike temaer som dette. Ja til ytringsfrihet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Alle har sitt å stri med ...

Det alle vet angående sosiale medier er at det meste går gjennom et filter, og folk for det meste viser det de vil vise istedet for hele sannheten. Alle har vi vårt å slite med, stort eller smått. Men livet går sin gang. Slik er det også for Eve Singer. Hun er krimreporter og deler informasjon om viktige og forferdelige saker med Tv-seere. Mon skulle tro hun var vant til å se både død og litt av hvert, men det er en tøff bransje, og av og til føles slike saker uvirkelige og setter henne virkelig på prøve. Samtidig tar hun av seg sin far som sliter med hukommelsestap. Hun har en hjelper værende hjemme mens hun er på jobb, men når hun er hjemme tar hun seg av ham selv og hjelper til. Det er aldri et rolig øyeblikk i Eve Singers liv.

Hun venter på sitt store gjennombrudd som aldri kommer for i hennes bransje er det tøff konkurranse på mange måter. Hun kan når som helst bli erstattet av en yngre og pener reporter, og det er intern konkurranse mellom reportere. Det er en kamp om beinet om de mest sjokkerende sakene og få vist sjokkerende bilder til Tv-seere. Hun må alltid levere for å ikke miste jobben. Heldigvis har hun sin gode arbeidskollega Joe i sitt team og de jobber godt sammen. De og mange andre er redde for denne seriemorderen som herjer i London, og når som helst kan et tilfeldig offer være deres neste sak. Alt blir forandret når seriemorderen tar personlig kontakt med Eve Singer. Han vil ha hennes oppmerksomhet, og hun vil beholde jobben sin. Kommer de til å gi hverandre det de vil ha?

Seriemordere er fascinerende, men ikke denne gang
Den vakre død er en mørk og dyster krim med noen uhyggelige elementer og groteske scener. Jeg liker slike ting siden horror er min favorittsjanger, men jeg ble dessverre ikke forelsket i denne boka. Seriemorderer er noe jeg synes er fascinerende å lese om og å se dokumentarer om. Det spennende med seriemordere er at det er vanskelig for oss andre å forstå hvordan de tenker fordi vi vil egentlig ikke forstå, og det er også fascinerende å vite hva slags mennesker de er. Hva er det som gjør at de velger å ta andres liv? Det er spørsmål som er spennende og skremmende å tenke på, så dette burde ha vært en bok for meg, men det ble det dessverre ikke.

Grunnen var at jeg syntes jeg at denne seriemorderen ble litt for "tam". Følte ikke at man fikk god nok innblikk i ham og hans liv til å bli interessert nok i denne karakteren, så han ble vel skyggeaktig. Seriemordere lever et skyggeaktigliv, andre seriemordere et dobbeltliv, men likevel. Synes bare at man ble bedre kjent med de andre karakterene. Syntes heller ikke at saken i seg selv var spesielt uhyggelig, for den uhyggelige atmosfæren og intensiteten ble stort sett fraværende.

Ufrivillig humor
Det beste med boka ble overraskende nok humoren, noe som er rart med tanke på at jeg ikke er spesielt er glad i humorbøker. Men humoren til både Eve Singer og Duncan (faren hennes) er fin. Eve er veldig sarkastisk, det må man være i den bransjen hun er i for å overleve. Det er ikke fint å le av faren til Eve som sliter med alvorlig hukommelsestap, men han kommer med noen kommentarer som er veldig festlig. Jeg likte forholdet mellom de to. Eve passer på ham, selv om hun må gjenta det meste og i små øyeblikk husker han hvem hun er. Forholdet deres er både varmt, frustrerende og underholdende på godt og vondt. Jeg likte å lese om dem bedre enn seriemordersaken Eve jobber med.

En annen ting boka skal ha skryt for er temaet overdreven mobilbruk. Mer og mer leser vi i avisene om når en ulykke skjer eller noen dør, og er det noen i nærheten filmer de det på mobilen sin i stedet for å vise respekt og hjelpe til. De ser på det som en slags syk form for underholdning uten å tenke på at det er en del av en sårbar virkelighet.

Jeg har ikke lest så mye av Belinda Bauer, men fra før av har jeg lest Blacklands og Nysgjerrigper så vet omtrent hvordan bøkene hennes er. Selv om denne ikke nådde så høyt opp, ble jeg begeistret over Blacklands som jeg leste for mange år siden. Den vakre død er slett ingen dårlig bok. Det er bare det at når man har lest mye horror og krim, skal det mye til før man blir både lurt og sjokkert. Har også lært å ikke ha store forventninger og liker å forholde meg nøktern til bøkene jeg leser. Likevel skjer det at man blir skuffet og det ble jeg denne gang. Likte persongalleriet og humoren bedre enn selve krimsaken.

Fra min blogg: I Bokhylla

Så fint å lese det du skriver. Gleder meg til å lese nummer to. Men skal ta en liten pause og lese en annen bok før jeg starter på den.

Jeg fant romanen En trofast hustru av Jane Gardam i hylla for nyankomne bøker på biblioteket. På bokomslaget stod det at det var roman nummer to i en trilogi og at den første er En ulastelig mann som ble utgitt i 2004 og på norsk i 2017 av forlaget Gyldendal. Jeg lånte begge bøkene, og nå er En ulastelig mann lest.

På bokomslaget står det at Jane Gardam er England best bevarte hemmelighet! Det er jeg enig i – romanen var en positiv overraskelse. En skikkelig godbit av en bok. Elegant tar hun oss med i inn i livshistorien til hovedpersonen- nåtid og fortid. Jeg gleder meg til å lese neste bok i trilogien.

Kan det være Veien til et jeg av Margaret Asgaard?

Er hun for god til å være sann?

En reddende engel?
Det er husbrann hos naboen, og som den helten Mark er, redder han katten til Jade. Siden hun ikke har noe sted å dra til, og Mark og Melissa ser at hun har et god tone med barn, ansetter de henne som barnepike. Jade blir boende hos dem enn så lenge mot at hun ser til deres syv år gamle datter og deres nyfødte. Jade er for god til å være sann, for hun dukker alltid opp når noe skjer. Hun er nesten som en tankeleser, og det gjør det lettere for Mark og Melissa. Ting går på skinner nå som Jade er hos dem. Hun er så fantastisk, at de glemmer å sjekke hennes bakgrunn og referanser. Noe de kanskje burde ha gjort? Ting går fra perfekt til katastrofalt da Melissa blir deprimert, og hun har vært rammet av depresjon tidligere. Hun beskylder Mark for det ene og det andre, og dynamikken i familien forandrer seg sakte, men sikkert til det verre.

Det var på grunn av bakgrunnsteksten jeg ville lese boka og fordi jeg ville ha noe lettlest. Den var veldig lettlest, nesten for lettlest for den har nesten ikke handling i det hele tatt, og persongalleriet var virkelig en tam og oppbrukt gjeng. Kapitlene er svært korte på bare noen få sider og det skifter perspektiv mellom Mark, Jade og Melissa, samt noen andre bikarakterer. Denne boka fikk meg til å tenke på filmen The Hand That Rocks the Cradle (Hånden som rører vuggen) som ble produsert i 1992. Selve historien var ikke så lik filmen, men karaktertrekkene på enkelte var det, spesielt barnevakten som hadde onde hensikter. Selv liker jeg The Hand That Rocks the Cradle veldig godt fordi den var veldig utspekulert, ondskapsfull og meget spennenende. Mens denne,The Babysitter virket som en blek kopi. Selve skrivemåten var heller ikke spesielt imponerende. Det er mange gjentagelser i historien når det oppstår dødpunkt. Det er ikke stort som skjer. Det er ingen flyt, i hvert fall ingen naturlig flyt.

Sløvt av foreldrene
Litt ironisk at Mark, som selv er detective inspector (DI), ikke klarer å se eller skjønne hva som foregår i sitt eget hjem. Så han er ikke den skarpeste kniven i skuffen, akkurat. Greit at kona kanskje ikke gidder å gjøre en bakgrunnssjekk på Jade, men når ikke en gang Mark, som har en slik jobb, ikke gidder å gjøre det blir man litt oppgitt. Hva slags foreldre er de egentlig? Jada, de er gode og kjærlige foreldre og alt det der, men å la en fullstendig fremmed bo hos dem på ubestemt tid og attpåtil jobbe som barnevakt er litt søkt. Det er ikke nok at en person er grei og sjarmerende, og at hun påstår hun hadde et kurs om barn på college. Er det virkelig nok? Det er litt vagt og dårlig dømmekraft av dem begge, spesielt Mark med tanke på den bransjen han er i. Det blir for dumt.

Skrivestilen var heller ikke så mye å skryte av. Greit at kapitlene er korte for det er det jo som oftest i psykologiske thrillere, men det er ikke helt troverdig at Mark og Melissa er like forelsket i hverandre etter så mange år. Bare legg merket til dette avsnittet;

But then, Mark had been quite into her shirt last night. Melissa smiled quietly, recalling the wicked glint in this chocolate-brown eyes as he told her that imagining her naked beneath it was a serious turn-on, how he'd pinned her to the bed, with not much protestion from her, and worked excruciatingly slowly through each button, finally asking her to keep it on while he made deliciously slow love to her.
Please. Stop. She'd be dragging him upstairs for a repeat performance as soon as he walked through the door at this rate.

Nei takk. Jeg er ikke i mot å lese kioskromaner, for leser noen av dem selv, men denne stemples som en "seriøs" psykologisk thriller, men for min del ble det alt annet enn det. Det opplevdes mer som en parodi av hele sjangeren. Lettlest, det skal den ha, men fort "glemt" og for lite utfordring til en psykologisk thriller å være. Styr unna.

Fra min blogg: I Bokhylla

«Når noen er borte, merker man for alvor hvilken plass det mennesket har hatt. Sorg gir livet vårt en bråstopp. Samtidig dytter hverdagen nådeløst i oss og maser for å få fortsette, med sorgen hengende på slep.»

Sitatet er fra boken Jenta i veggen I Skjul for nazistene av Lena Lindahl. Boken ble utgitt i 2018 på forlaget Cappelen Damm og er en dokumentarisk bok der hovedpersonen Betzy Rosenberg. Å knytte historien til et menneskes historie gjør inntrykk. Det er en viktig bok for unge som for eldre lesere mener jeg. Tankevekkende er den også opp mot verden i dag.

Betzty ble født i 1919 og var 20 år da andre verdenskrig brøt ut.

«Alt startet og sluttet i Trondheim. Byen hadde alltid vært hennes. Her var hun født. Her hadde hun utforsket omgivelsene, gjort dem til sine. Her hørte hun til. Hele barndommen hennes lå forankret her – i gatene, i skolegården, i synagogen. Og ikke minst i morfars klesbutikk. Betzys store, jødiske familie gjorden hverdagen hennes trygg og meningsfull.»

Men en ubetydelig liten fyr med navnet Adolf Hitler ville det annerledes. Han klarte også å få «gode nordmenn» til å tro at jødene var verdens store fiende. Men frykten for jødene var til stede i Norge lenge før det. Etter fjerning av Jødeparagrafen i 1851:

«Noen fryktet at jøder ville strømme i hopetall inn i Norge. En stortingsrepresentant hevdet at det i Gøteborg lå en flåte med jøder som bare ventet på at forbudet skulle bli opphevet. Nå kom landet til å bli invadert!»

Men til tross for dette skrekkscenariet, bodde det bare ca 2000 jøder i Norge da andre verdenskrigkrig brøt ut. Og en av dem var Betzy. Da den var over var de fleste utslettet. Betzy overlevde, og slik begynner boken:

«Betzy sitter inne i veggen. Sammenkrøpet på gulvet, med beina godt trukket opp under seg. Noen ganger må hun sitte slik i flere timer. Helt, helt stille. Det verker overalt i kroppen, og hun får ikke rørt på en eneste muskel. Helt nummen støtter hun seg mot veggen.
Gulvflaten er 50 x 65 centimeter. Selv ei spedbygd ungjente som Betzy er for høy til å stå oppreist. Hun kan stenge døren innenfra ved å trekke den til seg ved hjelp av to hemper, slik at ingenting avsløres fra utsiden. En person som står i soverommet på den andre siden av veggen, vil forhåpentligvis ikke oppfatte at panelet skjuler et hemmelig rom.
Selv om kroppen har dovnet bort, merker hun smerten godt. Betzy aner ikke hvor lenge hun må holde ut denne gangen heller.
Mens Betzy skjuler seg i mørket, raser en krig som hun ikke kjenner rekkevidden av. At familien har forsvunnet, skremmer henne voldsomt. Men ikke bare foreldrene, broren, bestefaren, tantene og onkelen er arrestert. De aller fleste jødene i byen er tatt, og ingen vet hvor de sendes. Betzy kom seg unna da politiet var hjemme hos dem, men hun er ikke trygg. Ikke nå lenger. Hun er så sliten av alltid å være redd, men angsten skjerper også instinktene. Når hun må, er hun kjapp til å gjemme seg. Rommet i veggen har vært redningen flere ganger allerede.»

Betzy overlevde takket være modige mennesker som satte sitt eget liv i fare. Det gjorde ikke jenta som jeg leste om i en annen bok og som jeg skriver om i innlegget:
Biografi: Kathe, alltid vært i Norge - av Espen Søbye

Men å lese boken Jenta i veggen var like gripende. Selv om jeg på forhånd visste at Betzy overlevde, var den like spennende som en spenningsroman. Da skulle man tro at jeg var jublende glad da boken kom til det punkt at krigen var over. Men jeg forstod underveis at det ville bli like gripende å lese slutten. Det ble det. For ingen av oss som ikke har opplevd det som Betzy gikk gjennom og det hun fikk vite om familiens skjebne etter at krigen var over, vet hvilken sorg hun hadde hengende på slep resten av sitt liv.

Fortellingen om Betzy Rosenberg skrevet av Lena Lindahl er ikke bare for unge lesere. Jeg mener den er minst like viktig å lese for de av oss som tok farvel for ungdomsskolen for mange år tilbake.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Hva gjør man når man ikke har noe å leve for?

Når livet går i stå ...
Det er vanskelig når man føler at livet er blitt "oppbrukt" og at man kanksje ikke ser noen endring i lang tid fremover. Det skjer med Jónas Ebeneser. Han er i slutten av førtiårene og føler at livet har fullstendig gått i stå. Han føler han ikke har noe å leve for lenger, noe som er drastisk, og ser ingen grunn til å leve lenger. Han bestemmer seg for å dra til et krigsherjet land som består omtrent av ruiner, og gjøre en ende på livet sitt der istedet for hjemme. Hjemme har han en dement mor, en voksen datter og ekskone. Det føles ut som ingen trenger ham stort mer, men det ingen kan ta fra ham er at han er en handyman og en fikser-alt type. Da han ankommer til et nedslitt hotell, med få gjester hvor mye ikke virker som det skal, får han det plutselig travelt. Han får tilfeldige oppdrag, og når folk ser hvor dyktig han er med verktøy, blir etterspørselen stor. Det var ikke meningen at han reiste dit for å fikse ting, men en helt annen hensikt. At noen trenger ham til det ene og det andre er en uvant følelse. Kommer han til å forandre mening om hvorfor han egentlig dro dit?

Dette er en bok jeg har hørt mye om på forhånd, men har ikke fått lest den før nå for andre bøker kom i veien. Nå har jeg endelig lest den. Selv om jeg ikke likte den så godt som fleste andre gjorde, er det på mange måter en god bok. Boka består av sære og realistiske karakterer, som man blir litt kjent med, spesielt i nåtdien. Man får litt tilbakeblikk på noen av dem, spesielt Jónas, men ikke nok. Mange av karakterene er såpass interessante at man vil bli mer kjent med dem. Den man blir mest kjent med er Jónas og det er takket være tilbakeblikkene fra dagbøkene hans. Vi får også vite litt bakgrunnshistorie fra de på hotellet han møter, men føler man ikke får helt tak på dem, ikke nok. De blir litt spøkelsesaktige for min del.

Når andre plutselig trenger din hjelp
Jónas er litt på samme måte som sine bikarakterer, noe spøkelsesaktig, og til tross for at han lever i sin egen skygge, tar han grep om livet sitt uten han merker det selv, ved å gjøre diverse oppdrag. Han bidrar der det trengs og samtidig oppretter en slags rutine på ting. Hjelper hotellet så smått å komme i gang igjen, noe som er litt spesielt med tanke på at det var ikke derfor han dro dit. Han kom ikke dit for å gjøre veldedighetsarbeid, men av en helt annen grunn. Derfor virker boka en smule komisk, gjerne kall det mørk humor, og den har en slags varme i seg som er vanskelig å forklare. Spesielt med tanke på bånd til andre mennesker som oppstår, en hjelpende hånd og at de etter hvert betror seg til hverandre.

Og det store spørsmålet er: Vil Jónas utrette det han egentlig kom dit for, eller vil han ombestemme seg? Vil han finne en form for mening med livet?

Dette er en spesiell bok med en spesiell historie med spesielle karakterer.Arr inneholder mørk humor, alvor, og stiller et viktig spørsmål; hva gjør man når livet føles meningsløst? Boka våger å stille folk til veggs, og får en til å tenke hva man selv ville ha gjort hvis man befant seg i Jónas sko. Men fortvil ikke. Dette er ikke bare drastisk, urovekkende og svart roman, på ingen måte. Den er også småspennende, underholdende og kreativt skrevet. Liker måten hvordan forfatteren delte opp kapitlene på. Selv om mange har falt for denne boka, falt dessverre ikke jeg for den. Den var underholdende og tankevekkende så lenge det varte, men ingen bok som setter spor etter seg. Ikke hos meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tittelen høres ut som en slags selvhjelpsbok, men det er det ikke. Dette er en sær og humoristisk brudd som kommer noe brått på.

Johanne er inderlig glad i Thomas, og hjertet hennes blir knust på selve trettiårsdagen hennes da hun får vite at Thomas vil gjøre det slutt. Det har ikke vært så bra mellom dem i det siste, og han har liten tro på at ting vil forandre seg. Han vil at hun skal flytte ut, og hun utsetter det så lenge som mulig, for det tar lang tid før forandringen går innpå henne. Hvordan kan hun gi slipp på bestevennen sin? Det ender opp med at hun setter opp telt i stua ...

Ingen utvikling
Før Johanne ble sammen med Thomas, var hun sammen med en annen kvinne. Siden da har Thomas vært mistenksom til alle kvinner hun møter. Men det er ikke bare det som har skurret i forholdet deres. Det har vært mye krangling og de har med tiden sklidd fra hverandre, noe Johanne har vanskelig med å forstå og akseptere. Hun vil ikke miste bestevennen sin og hun gjør alt hun kan for å utsette prosessen med å flytte ut, til Thomas store fortvilelse som bare vil bli ferdig med bruddet. Gå videre i livet samme hvor vondt det er. Vil han bli kvitt Johanne eller blir hun værende mot hans vilje?

Dette er en veldig sær og småhumoristisk roman, men også slitsom, spesielt i lengden. Skjønner at brudd er vanskelig og samtidig komplisert å komme over en bestevenn man har vært sammen med, og vært glad i, i flere år, men dette ble mildt sagt en mer slitsom affære enn morsom. Det er noen morsomme scener her og der, men for det meste er dette en heseblesende og svært repetiv roman. Man føler man går i en slags sirkel der ting gjentar seg og aldri tar slutt. Man blir nesten like rådvill som hovedpersonene. Man blir i hvert fall trøtt av Johanne som ser ut til å ikke klare å avgjøre noe selv og komme seg videre. Man burde føle sympati for henne med tanke på det hun gjennomgår, men man får ingen bånd til henne fordi hun har ikke nok dybde. Ikke Thomas heller. Man får ikke connection til noen av karakterene. Det er det kjipeste for da hadde nok romanen vært både morsom og kanskje tankevekkende. Men når man ikke får noen form for connection til noen av karakterene så blir man også distansert fra historien.

Lite engasjerende
Lykkelige mennesker har ikke bikkje hadde et godt og humoristisk utgangspunkt, men det blir for mye gjentagelser, platte karakterer og en historie som ikke engasjerer. Den stiller et viktig spørsmål om når og hvordan la noen andre man er glad i gå, men dette blir for heseblesende og kjedelig i lengden. Savnet mer humor og dybde i karakterene. Det er vanskelig å leve seg inn i en historie når man ikke føler noen connection med karakterene. Man blir da dessverre likegyldig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hjertelig takk for anbefalingen av "The Shock Doctrine" av Naomi Klein. Noe ante jeg, men mye var rett og slett sjokkerende og vanskelig å fordøye.