Vi er ikke lenger så avhengige av andre mennesker som man fremdeles er i store deler av verden ellers. Og derfor risikerer man å få følelsen av at alt handler om en selv. Og hvis noen drister seg til å stille spørsmål eller utfordre ens omnipotens, kan man bare slette dem.
Aina Basso. Alltid en fest å lese. Vil si at hun er nærmest som Tarjej Vesaas i sin form. ”Finne ly” er en roman om romanifolket, fortalt gjennom karakteren Hanna som søker teneste hos en enkemann med to sønner. Hun holder selvsagt skjult at hun er av de reisende, men handlingen bygger seg opp og det skjer dramatiske ting på slutten. Basso skriver så lyrisk! På nynorsk! Det er som å lese et langt dikt, du løper og går gjennom en skog, får bildene, kjenner stemningen helt inn i magen. Hun er også historiker og har jobbet mye med temaet i en annen roman; ”Fange 59. Taterpige.” Jeg kjøpte boken av henne på ”Dei nynorske festspela 2017” der hun leste høyt fra boka.
Teknologisk sett er Norge moderne. Selvfølgelig. Men modernitet oppfattes ofte - feilaktig - som et fremskritt i kunnskap, rikdom og makt over naturen. Man glemmer at modernitet først og fremst er tapserfaring. Tap av tradisjon, tap av fortid. Det tapet har ikke unge Norge lidd.
Norge - som gladelig trekker i folkedrakt ved den minste feststemning, alltid i ferd med å bygge opp nasjonen og hvert år feire sin egen uavhengighet.
Ava siterer Omelette norvégienne av Suzanne Brøgger
14:15, 12. juli 2018 Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 2
På Schæffergården møter jeg filosofen Trond Berg Eriksen - bøkene hans « Tidens historie» og «Nietzsche og det moderne» blir oversatt til persisk - og spør ham om Norge er moderne.
«Nja, snarere postmoderne», sier han og tilføyer med Claude Levi-Strauss: « Norge har, på samme måte som Brasil, gått direkte fra villmarken til dekadensen - og hoppet over sivilisasjonen».
Ava siterer Omelette norvégienne av Suzanne Brøgger
13:45, 12. juli 2018 Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 1
Sett utenfra blomstrer norsk kultur verden over. Norske forfattere og filmer har kommet ut for «Rupert Sheldrake-effekten», som er en molekylær form for smitte - det vil si at når det oppstår en eller to som er gode til noe, så kommer det flere, akkurat som danske bassister, vannkopper og røde hunder.
Sorg er som en glassbit i halsen, sa hun.
Romanen Arr er den første boken jeg leser av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir. Den ga mersmak til å lese flere bøker av forfatteren, og jeg er enig med anmelderne som er positive til romanen og siteres her hos det norske forlaget Pax. Arr ble utgitt i 2016 og på norsk i 2018 og er på 209 sider.
I utgangspunktet er det en tragisk historie vi kan lese om. Den dypsindige historien blir fremstilt med humor. Historiens utgangspunkt er en mann som er så ulykkelig at han vurderer å ta livet av seg. Jónas Ebeneser er en nevenyttig kar på 49 år og har tre Gudrún’er i livet sitt. Gudrún som han er skilt fra. Datteren Gudrún Vatnalilja. Og moren Gudrún som er på sykehjemmet. Han bærer på tunge tanker:
«Vi verden savne meg? Nei. Vil verden bli fattigere uten meg? Nei. Vil verden klare seg uten meg? Ja. Er verden bedre nå enn da jeg ble født inn i den? Nei. Hva har jeg gjort for å forbedre den? Ingen verdens ting.»
På besøk hos moren forsøker Jónas å fortelle at han er ulykkelig. Men moren er i sin egen verden opptatt av sitt – som Napoleon:
«Hun klapper meg på handbaken.
- Vi trues alle av krig, sier hun før hun legger til:
- Napoleon var landsforvist for seg selv. Josephine var ensom i ekteskapet sitt, akkurat som meg.»
Jónas gjør et siste forsøk:
« -Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg er ingenting og har ingenting. «
Når Jónas kommer ut av sykehjemmet tenker han om ikke Hemningway skjøt seg med jaktgeværet sitt? Han planlegger å ta livet av seg. Svanur, naboen har en gevær som han ber om å få låne. Men metoden han velger er å reise til utlandet:
«Jeg surfer rundt på nettet på leting etter et egnet reisemål og fokuserer på land på krigenes breddegrader. Ved første øyekast er det sekstitre land og landområder som kan være aktuelle. Hvilket land var det Svanur hadde nevnt i forbindelse med den dokumentarfilmen om kvinner og krig som han hadde sett?
Til slutt velger jeg et land som lenge florerte i nyhetene på grunn av krigshandlinger, men som har forsvunnet fra nyhetsbildet etter at det for noen måneder siden ble inngått våpenhvile og oppmerksomheten flyttet seg videre til noe annet. Situasjonen skal være utrygg, og det er usikkert om våpenhvilen vil holde. Det virker ideelt, jeg kunne bli skutt på et gatehjørne eller kunne tråkke på en landmine. Jeg synes jeg hører Svanurs stemme:
- Hadde du vært kvinne, ville du først blitt voldtatt.
Det blir billett en vei.»
På hotellet Jónas Ebeneser har bestilt rom for en uke, Hotel Silence, skal han bli kjent med mennesker som får han på andre tanker. Mennesker som har større arr enn han har fått.
Romanen Arr er eAuður Ava Ólafsdóttir er en sjelden god bok.
Gitte Furuseth som svar til Kari Gjønnes Folvik :
19:07, 9. juli 2018 Diskusjon: Gitte Furuseth om Rettsstridig forføyning en roman om kjærlighet av Lena Andersson av Lena Andersson
Hmm! Jeg syntes nok først at boka var pretensiøs og med et språk som ikke var noe for meg. Men etter at jeg kom meg gjennom de første sidene på andre forsøk var jeg helt frelst. Merkelig opplevelse egentlig! Oversettelsen reagerte jeg ikke på. Hadde vært gøy å høre om du kommer deg gjennom boka og eventuelt hva du da synes om den :)
«Bøker er ikke vanlige gjenstander», skriver du. «Kast», sier din mann, «Helligbrøde», svarer du.
Det handler litt om identiteten din, sier jeg.
Bøkene avspeiler en del interesser og valg gjort i ulike perioder av livet, og det kvitter man seg ikke så lettt med.
Bøkene våre er også en reise i minner. En billig pocketbok, «A Room of One’s Own» by Virginia Woolf, bor i bokhylla mi, ikke fordi jeg kommer til å lese den igjen, men fordi det er den første boka jeg fikk av mannen min. Noen førsteutgaver bl.a «Et dukkehjem» av Ibsen, arvet etter min mor er også på plass. Likeså en barnebok om en samejente kalt «Elle K», som jeg fikk en gang på femtitallet. Ikke at jeg likte boken om «Elle» så godt, men den fulgte meg og ble med tiden et minne. Men de fleste bøker er ikke minner. De bare er der. Ikke blir de lest om igjen heller.
Jeg har gitt bort en del bøker gjennom årene, men de fleste papirbøkene havner nok i papircontainere for å bli gjenfødt som nye papirprodukter, - og jeg lever godt med det.
Må føye til at siden 2008 er de fleste bøkene kjøpt på Kindle - og dermed løser problemet seg selv.
«Fillus de anima. Sjelebarn.
Det er hva de kalles, barna som blir født to ganger, av én kvinne fattigdom og av en annen kvinnes ufruktbarhet. Ved sin andre fødsel ble Maria Listru en sen velsignelse for Bomaria Urrais sjel.»
Jeg synes sjelebarn er bedre å bruke for barn som bor sammen med andre foreldre enn de biologiske enn fosterbarn som de benevnes i Norge.
Sitatet over er fra romanen Når tiden er inne av Michela Murgia utgitt på norsk av Pax Forlag i 2018, og jeg synes det er en god bok. Med handling fra et miljø som er ulik fra det norske. Det er det som er så fint med å lese bøker og være åpen for bøker fra ulike kulturer, en kan reise til land og møte mennesker som er helt ulik en selv. Uten å ha forflyttet seg en millimeter.
Romanen ble utgitt i 2009 og ble forfatterens gjennombrudd som hun fikk en pris for. Hun vokste opp på Sardinia der handlingen er hentet fra.
«I Soreni forsto man bare så altfor godt hvorfor Anna Teresa Listru hadde gitt sin yngste datter til den gamle kvinnen. På tross av familiens råd hadde hun giftet seg med feil mann, og følgelig brukt de neste femten årene til å jamre seg over ham, som bare dugde til en ting. Anna Teresa Listru yndet å beklage seg til nabokonene om hvordan hennes mann ikke engang hadde klart å gjøre litt nytte for seg i døden, ved for eksempel å falle i krigen og la henne sitte igjen med en pensjon. Ja, for Sisinnio Listru, som var blitt vraket på grunn av sin udyktighet, hadde endt sitt liv like tåpelig som han hadde levd, klemt flat som en drue i en druepresse under traktoren til Boreddu Arresi, som han iblant arbeidet for som daglønner. Som enke med fire døtre hadde Anna Teresa Listru gått fra å være fattig til å bli enda fattigere, og hun hadde lært seg å koke suppe - som hun uttrykte det – på skyggen av klokketårnet. Nå som Tzia Bonaria hadde bedt om å få Maria til datter, trodde hun nesten ikke det var sant at hun hver dag også kunne putte et par poteter fra Urrais jord i suppen. Hvis jentungen var prisen å betale, fikk det så være; hun hadde fremdeles tre igjen.»
Tzia Bonaria:
«Hvor gammel Tzia Bonaria var den gangen, er ikke godt å si, for hun lot ikke til å ha blitt eldre på mange år; det var som om hun av egen fri vilje brått hadde blitt gammel for tiden og nå ventet tålmodig på at årene skulle innhente henne. Maria, derimot, hadde kommet for sent, også til sin mors mage, og hun hadde fra første stund blitt vant til å være den man bekymret seg minst for i en familie som hadde bekymringer nok fra før. Hos denne kvinnen opplevde hun derimot det uvante ved å være betydningsfull. Når hun om morgenen gikk til skolen med leseboken trykket mot brystet, var det med vissheten om at hun, dersom hun snudde seg, ville se Tzia Bonaria stå og holde øye med henne, lent opp mot dørkarmen som for å holde hengslene på plass.»
siljehusmor siterer Vi på Saltkråkan av Astrid Lindgren (side 139)
19:09, 7. juli 2018 Ingen har det som favoritt.
Mellom Melker og Tjorven hadde det utviklet seg et eget vennskap, slik det av og til kan oppstå mellom et barn og et voksent menneske, et vennskap mellom to jevnbyrdige som er helt oppriktige mot hverandre og har samme rett til å si hva de mener. Melker hadde tilstrekkelig av barn i seg, og Tjorven tilstrekkelig av noe annet, ikke akkurat voksent, men en underlig indre styrke som gjorde at de virkelig kunne omgås som jevnbyrdige eller i hvertfall nesten som jevnbyrdige. Tjorven serverte Melker bitrere sannheter en noen annen, og han, og han kunne nok fare sammen og få lyst til å gi henne en ordentlig advarsel av og til , men han skjønte snart at slikt var bortkastet på Tjorven. Hun var som hun var og sa det hun mente uten dikkedarer. Som regel var hun bare snill og hjertelig, for hun var svært glad i onkel Melker.
siljehusmor siterer Vi på Saltkråkan av Astrid Lindgren (side 132)
18:59, 7. juli 2018 Ingen har det som favoritt.
– Her står 'Denne dagen et liv' – det betyr at vi skal bruke akkurat denne dagen som om vi bare hadde den. Vi skal ta vare på hvert øyeblikk og kjenne at vi lever.
siljehusmor siterer Vi på Saltkråkan av Astrid Lindgren (side 7)
18:50, 7. juli 2018 Ingen har det som favoritt.
Gå ned til Strandvägsbrygga i Stockholm en sommermorgen og se om det ligger en liten hvit skjærgårdsbåt som heter Saltkråkan der. Finner du den, så er det den rette båten, og du kan bare gå ombord. Presis klokken ti kommer den til å ringe til avgang og bakke fra brygga, for nå skal den ut på sin vanlige ferd, den som slutter ved øyene ytterst ute mot havet.
Lastet denne boken ned som lydbok. Er mange spennende og godt fortalte kampscener i boken, samt mye interessant i forhold til Japansk tro og kultur. Dessverre har ikke boken noe annet mål enn å fortelle historien til denne ene samuraien og dermed blir det litt tynt utgangspunkt å gå videre med. Jeg vet ikke om jeg kommer til å følge denne triologien videre.
Fetching and riveting tale about the upbringing of a young assassin and various mystifying powers, such as the keening, the wit and the skill. It is a while since I have read such a page turner and will happily recommend this series to all who like assassin tales.
Jeg har lest mange psykologiske thrillere som ikke har imponert meg i det siste, og Du slipper aldri unna er en av dem ...
Skulle tro jeg ikke liker psykologiske thrillere lenger, men det gjør jeg. Det er bare vanskelig å finne utspekulerte og engasjerende thrillere. Intelligente thrillere. Jeg gir ikke opp sjangeren ennå, så jeg leter videre. Mens man leter må man regne med å komme over en del dårlige thrillere.
Du slipper aldri unna er om en kvinne som flykter fra et voldelig ekteskap ... med en vri. Men den vridningen så jeg dessverre lenge før den kom, og det var nok det som ødela for meg. Det som skal være "overraskende" overrasker ikke, og det er kjipt ...
Voldelig og manipulerende ekteskap
Uansett, Du slipper aldri unna er om Lindsey som prøver å holde ut i ekteskapet på grunn av datteren deres, Sophie. Den mannen hun en gang møtte har forvandlet seg til en voldelig og manipulerende alkoholiker med årene. Hun tenker på å ta med seg datteren og rømme, men er samtidig redd for at det er risikabelt siden han følger med på alt hun gjør. Han skremmer henne mer og mer med sinnet sitt, og ting er ikke til å holde ut. Sammen med broren sin klarer hun å planlegge og fullføre planen om å rømme med datteren, Sophie, som skjønner at noe er galt, men er for ung til å skjønne hva det er. De flytter og klarer å skape seg et nytt liv. Hennes voldelige mann, Andrew, havner i fengsel for å ha fyllekjørt på leting etter dem, og samtidig tatt livet av en kvinne i en bilulykke. Mange år senere får Lindsey panikk når hun får vite at Andrew er ute av fengsel. Kommer han til å la dem være i fred, eller må hun og hennes voksne datter flykte nok en gang?
Stadig leser man om partnere og ektefeller som er voldelige mot hverandre, eller en av dem ender opp myrdet. Det skjer oftere enn man tror. De som er i voldelig forhold prøver som regel å skjule det og glatte det over, slik som Lindsey. Fordi de er redde det vil bli verre om man forteller det til noen eller prøver å flykte. Hva kommer deres "kjære" til å gjøre da? Samtidig er det masse følelser rundt alt, spesielt hvis man har barn sammen, og følelsene de en gang hadde for hverandre dukker opp som en påminnelse om at de betydde noe for hverandre, i hvert fall før ting forandrer seg katastrofalt.
Fungerer ikke som psykologisk thriller
Denne boka ville ha funket mye bedre som ren roman fremfor psykologisk thriller, for det tar opp et aktuelt tema, men mister sin troverdighet når disse dumme "overraskelsesmomentene" dukker opp som ikke overrasker i det hele tatt. Troverdigheten forsvinner da sakte, men sikkert. Så ville nok ha tatt Du slipper aldri unna mer seriøst som roman enn en psykologisk thriller. Spesielt med tanke på at den hadde så gode og troverdige karakterbeskrivelser, men så blir det ødelagt av dumme overraskelsesmomenter som mislykkes helt for det er altfor åpenlyst.
Du slipper aldri unna hadde et godt utgangspunkt med en veldig god start. Dessverre blir det ødelagt av utroverdige og åpenlyse retninger, og en håpløs slutt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Å oppleve skogens mystikk krever ikke strabasiøse turer med dyre fjellsko og svett rygg. Skogens opplevelser krever bare nærvær, og dukker opp så snart trærne har tatt imot deg, og du befinner deg blant stubber, lyng, bregner og mose.
Du behøver ikke å gå langt. Tre inn i nærmeste skogholt, så åpenbarer mystikken seg – ekornunger som jager mellom greiner og bar, en tørrkvist som knekker idet et rådyr forsvinner bak en mosegrodd rabbe, solstråler som leiker med edderkoppspinn ned gjennom mørke trekroner.»
Jeg har allerede opplevd at boken jeg siterer fra over: Den fantastiske skogen av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen, er blitt en øyeåpner for den fantastiske skogen som ligger rett utenfor stuedøra.
Selv om jeg vokste opp langt nord i Norge på øya som kalles den «grønne øya i vest» og bare hadde busker som var i knehøyde, har jeg bodd noen år i områder i Norge med mye skog. Jeg går tur på skogstier daglig og året rundt, og er ikke analfabet om det som befinner seg ser. Men det som jeg har lært ved å lese Den fantastiske skogen, er noe helt annet.
Boken på 268 sider er rikt illustrert med bilder. Etter innledningen som sitatet over er hentet fra, Å oppleve skogen, er innholdet fordelt på kapitler med overskrifter som Sansenes katedral og sinnets ro, World Wide Web – internettet under overflata, Mystikk og overtro, Mat og medisin; i alt 14 kapitler. Til slutt er det er det en lister over sitater, en oversikt over anvendt og anbefalt litteratur og register.
Som jeg skrev om i et tidligere innlegg; selvsagt innledes boken med et dikt av Hans Børli som er skogens dikter. Kapittel 3, Blåbær- skogens råtass innledes med et vers fra Alf Prøysens Blåbærtur. Kapittel 1 Sansenes katedral og sinnets ro innledes med utdrag av et dikt av André Bjerke for deretter:
«I naturen finnes det naturlige mønstre som virker beroligende på mennesker. Greiner som vaier i vind, bølger som bryter mot en strand, snøfnugg som sakte daler ned mot marka, et bål som flammer. Kanskje er det derfor vi følger ro inne blant trær? Slike mønstre kalles fraktaler og skaper en følelse av harmoni, en fornemmelse av noe som er større og mer varig enn en liten menneskesjel.»
I samme kapittel kan man lese om skogsterapibevegelsen:
«I Japan og Korea er det å være i skogen og puste inn skogens atmosfære en viktig øvelse i forebyggende helsearbeid. Det kalles «skogsluftbading», Shinrin-yoku, og flere studier har vist at skogsluft gir betydelige helsegevinster, som redusert risiko for hjerte-karsykdommer, redusert blodsukkernivå og økt aktivitet av såkalte NK-celler — kroppens naturlige dreperceller - noe som er viktig i vårt medfødte immunforsvar, førstelinjeforsvarere mot virusinfiserte celler og kreftceller. Den japanske regjeringen har innsett dette og støtter opp under fenomenet Shinrin-yoku for avslapning og stressmestring. Nå har skogsterapibevegelsen spredt seg og vinner stor oppslutning verden over.»
I kapittel 2 kan man lese om sopp som er budbringer og vareleverandør og står for logistikken i et underjordisk univers av avansert kommunikasjon, i et merkelig samspill som forskerne har begynt å kalle World Wide Web, internettet under overflate.
Det var noen smakebiter fra boken Den fantastiske skogen, og jeg kommer 100 % sikkert tilbake til den i senere innlegg. Etter at jeg begynte å lese den, ser jeg på kjente stier trær og planter på en helt annen måte. Jeg ser f. eks på bladverk for å kategorisere trærne. Senest i dag så jeg for første gang hasseltre med nøtter like ved her jeg bor. Tidligere har jeg bare sett masse trær i samme skogholt.
En ekstra stemme til Tante Ulrikkes vei og Et lite liv, som er nevnt under. I tillegg: Klassen av Marte Spurkland, Et helt liv (Seethaler) (sååååå vakker!)
Hei! Kjenner du denne tjenesten? https://www.norlijunior.no/boktipser ? Her kan du velge hvem du vil ha tips fra: feks gutter på 9 år - og velge ulike typer kategorier: magi, action, lærerik, ekte, osv. osv. Merkelappene er basert på hvordan barna selv har kategorisert bøkene. Barna har registrert nesten 1 million leste bøker.
Vestlandet, roman av Erlend O. Nødtvedt. “Rein fest og sælebot” skrev Martha Norheim. Enig i det. Og den bærer preg av at det er en frodig og litt vilter lyriker som har skrevet sin første roman. Jeg brukte lang tid på denne, fikk ikke lest så lenge om gangen, derfor tok det så lang tid. Du må sette deg til rette og bare ta et jafs når du først leser. Hvis jeg skal lese den en gang til skal jeg prøve å lese den i ett. Fascinerene burlesk og karnevalistisk. Hvert avsnitt kan siteres som et lite stykke småabsurd magisk realisme. Og jeg sier bare en ting: Anders Lysne. Les om han nederst i teksten, da er du veldig bra forberedt til å lese boka. Her et lite utdrag fra romanen: -Huttetu, Yngve, dette må være en av de aller største fyllekjøringsbragdene i historien! -Dette var ingenting. Det er tross alt Anders Lysne og de guttene som har bygget veien, man må bare sette seg inn i tankesettet. Det var verre den gangen jeg tapte et veddemål og måtte rygge hele veien fra Bergen til Os.” Anders Olson Lysne (født 1764, død 1803) ledet Lærdalsbøndenes opprør i 1800-1801 mot militærtjeneste i tillegg til arbeidsplikt på Kongeveien. Bøndene i Lærdal hadde vært fritatt fra militærtjeneste på grunn av det store pliktarbeidet på veien over Filefjell. Han ble dømt til døden og halshugd i juni 1803 i Bergen. De andre lederne for opprøret ble fengslet.[2] Lærdølenes militærtjeneste var organisert som det Det Lærdalske lette infanterikompani.
Sist sett
