He flung himself against the tall soldier, with a bark that choked in his throat from sheer rapture. He flung himself on the ground and writhed in a frenzy of welcome. He tried to climb the soldier's khaki legs and slipped down and groveled in an ecstasy that seemed as if it must tear his little body in pieces. He licked his boots and when the lieutenant had, with laughter on his lips and tears in his eyes, succeeded in gathering the little creature up in his arms Dog Monday laid his head on the khaki shoulder and licked the sunburned neck, making queer sounds between barks and sobs.
The station agent had heard the story of Dog Monday. He knew now who the returned soldier was. Dog Monday's long vigil was ended. Jem Blythe had come home.
Denne helga, denne uka og sikkert neste uke og, releser jeg en av "favorittbøkene" mine, Celine's Death on the Installment Plan. Romanen provoserer meg, innholdet utfordrer mitt syn på hva som er rett og galt, og det er lett å la det mørke innholdet overskygge den litterære opplevelsen boka kan gi.
"Celine is my Proust!" Philip Roth once said. "Even if his anti- Semitism made him an abject, intolerable person. To read him, I have to suspend my Jewish conscience, but I do it, because anti-Semitism isn't at the heart of his books."
- fra "A Gentle Celine" by Adelaide Docx, - The New Yorker - May 27. 2013
På iphone leser jeg Vi var mange, kvinneaktivister fra 70-tallet forteller, av Ellen Aanesen (red.) med Unni Rustad, Berit Morland og Linn Stalsberg.
Boken tar meg tilbake til 1970-tallet, da barnehageplass var en luksus og man måtte legge frem vielsesattest for å få tildelt leilighet på studentbyen. :)
Det hadde passet med teksten til "Vi er mange", som dagens dikt, men jeg har hatt en uke med Bukowski og velger å avslutte med hans fine dikt The Bluebird
- God lesehelg!
the bluebird
there's a bluebird in my heart that
wants to get out
but I'm too tough for him,
I say, stay in there, I'm not going
to let anybody see
you
there's a bluebird in my heart that
wants to get out
but I pour whisky on him and inhale
cigarette smoke
and the whores and the bartenders
and the grocery clerks
never know that
he's
in there.
there's a bluebird in my heart that
wants to get out
but I'm too tough for him,
I say
stay down, do you want to mess
me up?
you want to blow my book sales in
Europe?
there's a bluebird in my heart that
wants to get out
but I'm too clever, I only let him out
at night sometimes
when everybody's asleep.
I say, I know that you're there,
so don't be sad.
then I put him back,
but he's singing a little
in there, I haven't quite let him
die
and we sleep together like
that
with our
secret pact
and it's nice enough to
make a man
weep, but I don't
weep, do
you?
There’s no limit to the amount of wrinkles people can get: the loathsome traces that the good years dig in their flesh.
En begynnelse og en bok som blir hos deg - lenge etter at du har lest den. Det samme kan sies om flere av Sæterbakkens bøker.
Hele tiden måtte jeg spørre meg selv om hvordan man bor sammen med et annet menneske. Skulle jeg kysse ham på kinnet før jeg gikk og hentet et glass vann, skulle jeg si fra før jeg gikk på badet, jeg kunne jo ikke bare gå uten å si noe til ham? Og hva betydde det om vi ikke satt i samme rom, da satt jeg i det ene rommet og lurte på hva han tenkte i det andre, skulle jeg gå inn og spørre for sikkerhets skyld?
Han fortalte at han ble så lei av å møte meg, for det var bare sammen med meg han følte at han var i live. Det synes jeg var for stort til at jeg kunne ta det imot, og jeg lot med en gang som om jeg hadde glemt det.
Jeg forestiller meg kjærlighetssorger og gleder du og broren din skal gå gjennom, fotgjengerfelt og verdenshav dere skal krysse, det er så overveldende.
Det er ikke lettere å være menneske selv om man blir voksen, jeg ser deg for meg på et pleiehjem, mot slutten av livet. Du blir redd fordi du ikke skjønner hvor du er, og du finner ikke lommeboka di så du kan betale for vaffelen du har spist, du begynner å gråte, og så er ikke jeg der for å trøste deg, for jeg er jo død for lenge siden. Jeg kan ikke fortelle deg at vaffelen er gratis, du trenger ikke å bekymre deg for det.
Med pekefingeren fulgte jeg konturene av fjellene rundt meg, de liknet hjerteslag, fanget av en maskin. Jeg tenkte på de enorme kreftene den gangen isen slipte, flyttet og dyttet fjellene rundt, men det var isen som forsvant, og fjellene som ble stående, de eldste i verden.
Veldig bra!
Tittelen er veldig god, og det er ikke så viktig for meg lenger å finne et norsk ord for warlight. Heldigvis fant jeg til slutt det uttrykket jeg var på jakt etter.
Takk for oppklaringen, Librosaurus!
Som boktittel antar jeg at «warlight» muligens også har en dobbelt betydning. Boktittelen virker vel brå uten en videre forståelse. Ifølge en anmelder så nevnes tittelen kun en gang i boken.
Fint å få oppklart problemet, men hvordan oversettes denne tittelen til norsk?
«Warlight» forstår jeg som et ord med dobbelt bunn. Det gir det et stemningsbilde med håp for fremtiden - helt konkret kan det leses som et lede/markeringslys som viser vei. Men å finne et norsk uttrykk som dekker alt - kan være en utfordring til oversetteren annelingua. :)
«Warlight» kan også være et nyord eller uttrykk hvor forfatteren med eierskap til ordet må definere hva som menes med det.
Veldig godt forslag, men det er ikke ordet stridslys jeg er på jakt etter.
Dette er et "problem" som kan løses av annelingua!
Jeg skjønte at "warlight" ikke har en direkte norsk oversettelse, men mener at det ordet sikter seg mot, har et norsk uttrykk/mening, hvis jeg bare greier å huske det eller finner ut av det. Hadde jeg hatt min mor her, kunne hun svart meg.
oh, yes
there are worse things than
being alone
but it often takes decades
to realize this
and more often
when you do
it's too late
and there's nothing worse than
too late.
"Warlight" er ikke et ord ifølge Sam Leith - The Telegraph
Jeg lastet ned tre novellesamlinger av Alice Munro for noen år siden og ble kjempeskuffa. Kanskje var forventningene skrudd opp i taket som de av og til kan være her inne på bokelskere, men de novellene jeg leste ga meg lite. Kanskje er ikke noveller noe for meg, tanken har slått meg.
Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den hele tiden.
"Gjennom natten" av Stig Sæterbakken.