Bokelskere.no

"I never want to leave your side", he said.
It was a statement and a question and a plea and a proposal and a warm breath on a cold day and a desperate heartbeat.
"Yes", she said.
And that was enough.
True to his word, he never did.

My grandmother could not walk far. My grandfather had only one name. She wrote imaginary walking guides. He was a gardener. They had next to nothing in common, and yet they were married for life. He loved her until has last breath. What they shared could not be measured or quantified or distilled into numbers or turned into a graph. I could see that now. I was foolish to have tried.
It was plain that I was lost. But how lost?
My grandmother taught me that anything is possible.
My mother taught me that true happiness is a series of infinitely small things that are all too easily taken for granted.
My father taught me that nothing stays the same forever. That the world we make for ourselves is constantly changing, and that it is a better place because of it.

I kveld skal eg skildra dette hopehavet, denne samkjensla mellom dei på eit iskaldt og stivt bokmål. Det blir som å tappa gloheit vin på kalde aluminiumsflasker, for nynorsk er kjærleikens språk, men ikkje for redaksjonssjefen, og helvete heller, pengar må ein jo ha.

Hundrevis av arbeidstimer var blitt nedlagt for å kartlegge, registrere, arrestere og samle dem sammen, frakte dem de ett tusen fem hundre kilometerne hit, til et lite hus i et skogholt langt øst i Polen, for å myrde dem med et middel beregnet på insekter og rotter.

Der løper alle de som aldri vil få sin historie fortalt. De løper for livet, rett inn i døden.

Antisemittismen de møtte, var en mildt sagt fleksibel konstruksjon: Jødene styrte både finanskapitalen og bolsjevismen. Alt var en del av en større, overordnet plan for verdensherredømme, og hver eneste jøde var en del av nettverket og maskineriet.

Vi må aldri glemme, ble det sagt igjen og igjen, samtidig som svært lite ble gjort for å huske.

Somme gonger må ein gjera hemmelige ting, midt i synet på folk.

Det er to slags mennesker, de som drar, og de som blir. De som dro, lengter alltid tilbake til det de har revet seg løs fra. De kommer på besøk, forteller om livets merkverdigheter og håper samtidig at de som ble igjen, aldri må forandre seg. At de forblir akkurat sånne som en kan komme tilbake til for å minnes de gamle uskyldstidene. De som er blitt igjen, forandrer seg så langsomt at de ikke ser bevegelsen selv. Bare de som dro, merker når de kommer på besøk at det ikke fins noen barndom lenger. Tapetet har falmet i stuene, foreldrene er blitt grå ved tinningene, ordene er også andre enn da de var barn. Noen drar og noen blir, og begge parter misunner den andre. Alle lengter etter det som var.

Snart er himmelen under oss fylt opp av førtifire lilla, røde, grønne, gule, oransje, hvite og blå papirkurvfallskjermer med bittesmå lekefigurer hengende under, godt opplyst av de store lyktestolpene, og jef tenker for meg selv at slik som dette, akkurat slik burde verden sett ut hele tiden.

Vi kjører hele dagen, og da kvelden kommer, setter vi oss nede ved vannet og følger med på solnedgangen. Han synes den er spesielt fin i dag. Han vil nesten ta bilde. Jeg er ikke så veldig imponert. Men det gjør meg veldig glad at den går ned i det hele tatt. Tenk om den aldri gjorde det. Jeg grøsser.

Jeg er ikke spesielt imponert over disse fredagene. Det er så mye man skal huske på. Først er det jo dette med å skulle skrive melding til alle man kjenner at man vet hvilken dag det er. Deretter må man barbere leggene og nappe øyenbrynene, for så å bli dratt med til andres sofaer i andre leiligheter der man skal drikke øl og fortelle spennende historier.

Det er nettene jeg liker best. Det er da tankene mine faller på plass, og det er da verden utenfor virker ufarlig. Jeg skulle ønske hver dag var en natt. At det aller mørkeste kunne vare.