Bokelskere.no

"Er det noe du er redd for, Anna?"
Hun svarte straks:
"Global oppvarming."
Det rykket litt i den sindige psykiateren. Han var åpenbart en rutinert lege. Bare denne ene gangen virket han overrasket over svaret hun gav, og han spurte igjen:
"Hva var det du sa nå?"
"Jeg mener at jeg er redd for menneskeskapte klimaendringer. Jeg er redd for at vi som lever nå skal sette klodens klima og miljø på spill uten å ta hensyn til dem som kommer etter oss."

Men på nyttårsaften det året Anna fylte ti, var det ikke kommet snø verken på vidda eller i lavlandet. Frosten hadde for lengst bitt seg fast i landskapet, men bortsett fra en liten skavl her og der var fjellet fritt for snø. Selv det mektige skarvet lå skammelig nakent under åpen himmel og avkledd den hvite vinterkåpen.
Mellom voksne ble det mumlet noe om «global oppvarming» og «klimaendringer», og Anna bet seg merke i de nye ordene. Hun fikk for første gang i livet en anelse om at verden var i ulage.

Ikke snu deg. Hvis du snur deg, faller du av sykkelen. Hvis du snur deg, blir du forvandlet til en saltstøtte. Hvis du snur deg, dør din elskede. Skjønnheten din. Lyset ditt. Mille snudde seg. Det var noe ensomt over det store, hvite, opplyste huset hun nettopp hadde forlatt. Hun hørte stemmer, gjester som ropte og lo, men lydene var tullet inn i tykk fløyel. Tåka kom til å ta dem snart. Huset. Hagen. Menneskene. Sweetheart like you. Mille fortsatte å gå.

Det er den samme fornemmelse av frihet i galskapen som i lykken. Man er fri, men helt for seg selv. Ubundet, fri fra de andre. Uten de andre. Uten sammenheng. Når det ikke gjør altfor vondt, er galskapen en ensom lykke.

Hvis man mister lykken når man blir født, får man den så igjen når man dør?

Kanskje lykken er en revne i livet, full av kjærlighet. Det er det fineste jeg kan si om den. Men den er et sår som gror.

Noen ganger merker vi at vi har sagt noe riktig. Noe som har ligget oss på sinnet lenge, uten at vi har vært helt klar over det. Det kan være noe nytt, aldri før hørt, men allikevel helt riktig. Det oppstår en særegen stemning rundt en, sterk, men også fin og skrøpelig. Og vi kan merke det på den vi har sagt det til, at nå behøver vi ikke si noe på en stund.

Jeg vet ikke om lykken finnes ett bestemt sted. Men når den er der, er det fristende å tro at den har noe med stedet å gjøre. Så blir man nær det stedet.

Den eneste kjærligheten man kunne stole på, var den man selv følte. Den som kom utenfra mottok man usikkert og tvilende. Og derfor med et endeløst behov for mer.

Få gråter som ulykkelig elskende. Sørgende kan gråte like voldsomt, men deres gråt har en annen tone. De gråter fordi noe er forbi, mens ulykkelig elskende gråter over en begynnelse uten fremtid.

De færreste tegn er mer enn tilfeldig valgt mål for menneskets fortolkningsbehov. Og de færreste fortolkninger er annet enn bekreftelser på fortolkerens egen situasjon.

Og når tiden brytes, oppstår det sprekker. I dem faller det mennesker. Noen skyves utfor.