Bokelskere.no

I ettertid skjønner jeg at dette var utdannelsen min, den som hadde betydning: all tiden jeg satt ved et lånt skrivebord og strevde med å analysere en tynn, mormonsk doktrinetråd i etterligning av en bror som hadde forlatt meg. Ferdigheten jeg lærte meg, var en avgjørende en - tålmodigheten til å lese tekster jeg ennå ikke kunne forstå.

Hvis myndighetene hadde forsøkt å skjule noe, hadde de gjort en dårlig jobb. Det var mediedekning, offentlige granskninger, tilsyn. Var ikke dette kjennetegnet på et velfungerende demokrati?

Pappa hadde alltid vært en hard mann - en mann som kjente sannheten i ethvert emne og ikke var interessert i hva andre hadde å si. Vi lyttet til ham, aldri motsatt: Når han ikke snakket selv, krevde han stillhet.

...og først da forsto jeg det jeg ikke hadde forstått før, at selv om jeg hadde fornektet min fars verden, hadde jeg aldri helt funnet motet til å leve i denne verden.

Helt fra det øyeblikket da jeg forsto at broren min Richard var gutt og jeg jente, hadde jeg ønsket å bytte framtid med ham. Framtiden min var å bli mor; hans å bli far, Det lød likt, men var det ikke. Det ene innebar å ta avgjørelser. Å lede. Å kalle familien til orden. Det andre innebar å være blant dem som ble kalt til orden.

...da moren min fortalte meg at hun ikke hadde vært den moren for meg som hun skulle ønske hun hadde vært, ble hun den moren for første gang.

Alt jeg hadde jobbet for, alle årene med studier, hadde jeg vært gjennom for å skaffe meg dette ene privilegiet: å få se og oppleve flere sannheter dem jeg fikk av min far, og å anvende disse sannhetene til å bygge opp mitt eget sinn. Jeg trodde nå fast at evnen til å vurdere menge ideer, mange historiefortellinger, mange synspunkter, var kjernen i hva det innebar å skape seg selv. Hvis jeg ga meg nå, ville jeg tape mer enn en krangel. Jeg ville tape eierskapet til mitt eget sinn. Dette var prisen jeg ble bedt om å betale, jeg forsto det nå. Det faren min ønsket å drive ut av meg, var ikke en ond ånd; det var meg.

Det som er greia med psykiske sammenbrudd er at uansett hvor åpenbart det er at du gjennomgår et, så er det bare ikke åpenbart for deg selv.

Hva skal et menneske gjøre, spurte jeg meg, når plikten overfor familien kommer i konflikt med andre plikter - til venner, til samfunnet, til en selv?

Livmora mi er Sylvi Listhaug. Livmora mi har ålesundsdialekt og seier «Steng grensene, her får ingen kome og slå seg ned. Vi har den strengaste livmora i Europa. Livmora vår skal vere så lite attraktiv som mogleg å slå seg ned i. Vi må hjelpe sæden i nærområda i staden.»

Hvorfor er det sånn – at det gode du opplever blir borte, mens det vonde, også det som bare er innbilning, setter seg fast og bare vokser, har det noe med barndommen å gjøre?

Hun har lest et sted at når man ser på TV foregår det mindre i hjernen enn når man sover.

Det er så lenge siden det har hendt noe. Han ser ned i den svarte asfalten. Det er midten av november og mørket er som blekk, det siver inn i alle åpninger, siver inn i skallen hans og får han til å ville drikke seg fra sans og samling, sånn som nå.

Hun lurte på om det fantes et menneske i verden, en kvinne, som hun kunne snakke sånn med som hun snakket med seg selv.