Helt grei krim, men oppleseren går meg på nervene! Enten krydrer Horst dialogene sine med utallige småord som «jeg» og «da» i samtlige setninger, eller så tar oppleseren seg svært store friheter. I og med det slomses med uttale og ordrekkefølgen også, mistenker jeg det siste. Jeg må lære meg å unngå ham...

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Litt usikker. Morsom ide og frydefylle grøss, men lugger ikke teksten litt?

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Herrlig! Morsom og original historie og nydelig sprudlende illustrasjoner. Det beste er kanskje med den selvfølge forskjellighet blir sett på som en kvalitet.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Denne var da rett og slett litt dum? Den engasjerte storleseren av en hovedperson er det ingen ting å si på. Men fru bibliotekar som verken har peiling på samlingsutvikling eller fjernlån, er ganske søkt. Særlig når hun bruker arbeidstida på å drikke kaffe og å lese i stedet for å legge til rette for formidling av de bøkene hun brenner sånn for. Og så går det hele over til å handle om slutten på ei enkelt bok. Hvor ble det av prosjektet om å redde de uleste bøkene? Var det ikke viktig likevel?

Illustrasjonene er selvfølgelig nydelige. Og at ei bok blir så viktig for folk at den havner på forsida av Se og hør (smart omdøpt til Se på oss for anledningen), er vel bare noe vi kan drømme om.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg er antagelig den enste i hele verden som vet hvordan en mammut lukter, tenkte han.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Smelt!! Dette er vel kanskje en barnebok. Men jeg tror nå den passer for alle fra sånn seks år. Nydelig historie, nydelige tegninger, nydelig slutt!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Blir som alltid mest fascinert av dagligliv og overtro. Fantastisk med en forfatter med historisk peiling! Men bryr meg også om karakterene, noe som sjelden er en fordel sånn som Maitland behandler dem...

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Brødre kan også være søstre.
For noen brødre
kan være de beste søstrene som finnes.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg ser på søstrene i smug.
Jeg ser dem vasse på grunna,
gå gjennom gresset,
klatre i treet.

Det ser ut som vanlige jenter.
Men det er ikke vanlige jenter,
for de er søstre,
og søstre er søstre
på sin helt spesielle måte,
beveger seg fra hverandre,
mot hverandre,
fra hverandre,
mot hverandre,
dreier
inn og ut
av hverandres dekning,
holder i hverandre
uten å holde fast i det hele tatt.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det er moren min som banker.
Det er moren min som står utenfor
og rister av paraplyen.
Det er hun som tramper sanden ut av skoene.
Har du sovet godt? sier moren min,
Er du sulten? sier hun.
Er det melis?
Hun tar spytt på fingeren
for å gni det av.
Ikke, sier jeg.

Det er moren min som ringer
for å høre om jeg har kommet hjem.
Vekket jeg deg? spør hun.
Det er da jeg tenker
at det kunne vært fint med en søster.
Det trengs minst to for å bære en mor.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jepp, ny favorittserie!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Helt enig. Veldig bra og hjerteskjærende, rett og slett

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Begynner bra, men sklir helt ut. Det blir både usannsynlig (ja, innafor bokas univers også), klisjefylt, for mye av alt og rett og slett litt teit.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

God bok om kontroversielt tema og liker den totale mangelen på moralske pekefingre. Men den er avansert! Du skal være rimelig interessert i både mytologi og kunst for å ikke ramle av underveis her...

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Cthulhu er en guddom skapt av forfatteren H.P. Lovecraft. Den opptrer første gang i novellen «Kallet fra Cthulhu». Men dukker senere opp som en referanse i andre bøker. Cthulhu en en av De gamle. De som var her først. Den har et blekksprutlignende hode på en menneskelignende kropp, med dragevinger og klør. Den skal også være svært stor. Jeg kom over den i noen tegneserier og senere i en novellesamling og fikk lyst til å lese den opprinnelige historien. Så derfor har jeg lånt en samling noveller av Lovecraft fra biblioteket. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Godt sagt! (0) Varsle Svar

De förklädda flickorna i Kabul er en sterk skildring av kvinners liv, i Afghanistan, men historien kan også sammenlignes med andre Deland hvor kvinner har få rettigheter. Jenny Nordberg tar oss med inn i en verden som er ukjent or de fleste av oss. Hun holder opp et speil for oss hvor vi får se forskjellen på det vi kaller kvinneundertrykking i de nordiske landene og kvinneundertrykking i den mest ekstreme forståelse av ordet. Jeg mener ikke at vi ikke skal sloss for kvinners rettigheter i Norden, eller at vi noen gang skal godta at nordiske kvinner eller de kvinnene som har kommet hit som flyktninger, asylsøkere eller migranter blir behandlet nedverdigende eller urettferdig. Men noen ganger må vi løfte blikket og se hva andre kvinner må leve med. Å lære om dem kan gjøre oss mer bevisst på hvordan samfunnet fungerer (eller rettere sagt feiler i å fungere) i land som Afghanistan. Det kan lære oss om medfølelse, gi oss et spark bak til å hjelpe til hvor vi kan, og gi oss en gnist som gjør at vi aldri, noensinne, vil godta at kvinner blir behandlet som annenrangs mennesker.

Jenny Nordberg er en svensk journalist som også har studert juss. Hun jobbet tidligere ved Sveriges Televisjon, men i 2002 flyttet hun til New York. Der arbeider hun i første rekke for Svenske Dagbladet og New York Times.

De förklädda flickorna i Kabul starter med å ta for seg fenomenet bacha posh. som betyr «kledd som en gutt» på dari. På pashto er uttrykket alakaana. Det det i praksis betyr er at en av jentene i familien blir valgt ut til å være gutt og deretter kler seg og oppfører seg som en gutt i alle deler av hverdagen. Det er i hovedsak to grunner til at dette skjer. For det første fordi det ikke er en gutt i familien. Hvis en kvinne bare får døtre (og dette er utelukkende kvinnens feil) får mannen lavere status. Da kan løsningen være å kle en av døtrene som gutt for å høyne statusen igjen. Den andre grunnen er hvis en familie mister den eller de mannlige medlemmene i familien, om det er til krig, på grunn av selvmordsbomber eller sykdom har ingen betydning. Fordi, for kvinnene som er igjen i familien er dette en alvorlig situasjon. Når du bor i et land hvor kvinner ikke kan gå på gaten uten mannlig følge, hvor kvinner helst ikke skal ha lønnet arbeid (der er kvinner som arbeider i Afghanistan, men det gjøres ikke enkelt for dem) og hvor alle bestemmelser blir gjort av en mann, blir du handikappet uten et mannlig medlem i familien. Da kan løsningen være å gjøre gutt av datteren sin. Det rareste oppi dette er at selv om for eksempel naboene og familien vet at gutten egentlig er en jente så blir dette barnet konsekvent behandlet som en gutt, med alle de rettigheter det medfører.

I praksis skjer det også ofte på to måter. Noen barn blir valgt til å være gutt ved fødselen og blir behandlet som gutt hele oppveksten. Andre må «skifte kjønn» når de er litt eldre. Nordberg fikk etter lange samtaler med kvinner, leger og ikke minst tolkene sine etterhvert tilgang til flere familier hvor dette ble praktisert. Den første familien var den til et kvinnelig parlamentsmedlem, Azita. Hun var mannens andre kone, noe som ga henne litt lavere status, og hun hadde fire jenter, noe som ga mannen lavere status. Den yngste av jentene ble derfor gutt da hun var omtrent tre år. Selv om jobben til Azita absolutt ga henne høyere status, ble dette gjort for at mannen hennes skulle ha det bedre. Og skjult inni der er det nok også noe om at hun da fikk høyere status enn den først konen som «bare» hadde en datter. Ser du hvor ofte ordet status blir repetert her? Den ene delen av fenomenet handler om det. Den andre delen handler om ren overlevelse.

En forskningsrapport om kvinner Norberg refererer til sier at Afghanistan er det farligste landet på jorden å være kvinne i. Les den setningen en gang til. Jeg er sikker på at du kan regne opp en del land hvor kvinner ikke har rettigheter. I Afghanistan har kvinner heller ingen verdi, unntatt hvis hun kan føde sønner. Nå skal jeg ta med at i alle land, og selvfølgelig også Afghanistan finnes det velutdannede, fattige, unge og gamle, vennlige og gode menn som absolutt gir sin kone og døtre verdi. Men som samfunn gjør de ikke det. Det kommer mye av Talibans styre, av deres tolkning av Koranen og av de lover de skaper ut fra det.

Men Taliban styrer ikke Afghanistan nå, sier du kanskje. Nei, akkurat nå er amerikanerne der. Men de holder på å dra seg ut. Først kom russerne og ga kvinner lov til å få utdannelse, arbeid og rettigheter. Så kom Taliban og tok alt fra dem. Så kom amerikanerne og prøvde å gi kvinnene tilbake det de hadde tapt. Men her må jeg si, uten å lykkes. Så hva kommer etter amerikanerne? Spør du en afghaner sier han borgerkrig, Taliban og mujahediner (krigsherrer). Det sier seg vel selv hvor kvinnene blir stående i dette kaoset. Og ikke bare det. I krig dør menn, av og til alle menn i en familie. Og da sitter det kvinner tilbake som må lage en gutt av jenta si.

Taliban slår hardt ned på bacha posh. Jeg så nettopp en film fra Afghanistan om nettopp det. Den heter Osama, og jeg skal legge link i slutten av innlegget. Der bor en kvinne, hennes datter og en bestemor sammen. Kvinnen jobber på sykehuset til det blir stengt av Taliban. Da sitter de tre inne i et hus, uten mat og uten penger. Løsningen blir å gjøre datteren om til en gutt. Men etterhvert blir hun oppdaget av Taliban og dømt til døden. «Redningen» hennes er at en gammel mulla (religiøst overhode) med tre unge koner fra før gifter seg med henne (mot hennes vilje). Hun kan kanskje være rundt 12 år gammel. Jeg var så sint etter jeg hadde sett den filmen at jeg nesten ikke var snakkende til.

Men så, kommer det en dag da alle jenter blir kvinner. Og hva skal da skje med denne jenta som har vært gutt? Først må en forstå forskjellen på gutter og jenter. Gutter kan være ute og leke, jenter må være inne i huset. Gutter kan gå på skole, ikke alle jenter kan det. Gutter har en stemme i familien og faren hører på ham, jenter har ingen stemme unntatt i hjem hvor fedrene ser kvinners verdi. Skiftet skjer som oftest rundt 12 års alder, men kan utsettes til jenta får menstruasjon. Men fra den dagen må hun kle seg i kjole, bruke slør og være inne i huset. Det følger status av å ha ærbare, blyge og ydmyke døtre som ikke ser opp fra gulvet og som ikke under noen omstendighet befinner seg i et rom med andre menn enn hennes egne familiemedlemmer. Ikke alle barn klarer denne overgangen. Nordberg har snakket med flere av dem. Noen blir tvunget til å både skifte og å gifte seg med den mannen faren velger for henne. Andre får litt mer frihet og flere år før de gifter seg. Nordberg møtte til og med en kvinne som hadde forblitt mann. Men felles for dem alle er at de får forstyrret kjønnsidentitet. Nordberg argumenterer at kjønnsidentitet ikke er noe man er født med, men at den blir skapt i barndommen. Da kan en bare begynne å gjette på hvor vanskelig det må være for bacha posh barna å vokse opp og oppføre seg som kvinner.

Jeg vil tilbake til hvordan kvinner skal oppføre seg. Fordi det handler lite om kjønn og mye om sex. Flere av kvinnene Nordberg snakket med spurte om det var sant at vestlige kvinner hadde sex med tusen menn. For deres verdi ligger i at de er ærbare. Hvis det blir sladret om noe annet i krokene kan det føre til både at en kvinne ikke blir gift og at mannen forlater henne. Så den måten kvinnene må kle seg på. Med hijab, chador, niqab og burka – etter tidsperiode og litt etter hvor de bor, er på grunn av at menn ikke skal bli opphisset ved å se på dem. At menn ikke skal bli opphisset av å se på dem! Jeg synes det nedverdiger menn å tenke slik i tillegg til den undertrykkelsen det er av kvinner. Men det er derfor. Så en kvinne må også oppføre seg i alle sammenhenger på en slik måte at ingen mann kan tenkes å bli opphisset av å se på henne. Derfor kan ikke jenter leke ute som gutter, derfor må jenter tilbringe dagene innomhus. Hvis foreldrene skal gjøre et godt gifte for henne så må hun være ærbar i alt sitt vesen. Hvor befriende må det ikke da være for de jentene som blir bacha posh. Og tenk så grusomt det må være å gi slipp på all den friheten.

Bacha posh hadde vært et «ikke-ord» hvis kvinner hadde samme verdi som menn og hvis kvinner hadde de samme rettighetene. Nordberg skriver litt om det feilslåtte bistandsarbeidet som er blitt drevet i Afghanistan de siste tiårene. Det er feilslått fordi landet er så gjennomsyret korrupt. Bistands-produkter selges på marknadene istedenfor å gå til de fattige, og selv om bistandsgiverne fokuserer på kvinner og vil gjøre det bedre for dem er landet så gjennomført patriarkalsk og hele samfunnsstrukturen så «råtten» at det de gjør ikke kommer kvinnene til gode. Det blir bedre for kvinnene i de aller rikeste familiene, men ikke for en eneste kvinne på landsbygda, i de ulike delene av byene eller for jentebarna.

Så hva er løsningen? Jeg tror ikke løsningen er å «okkupere» Afghanistan slik det har blitt gjort i nyere historie. Løsningen ligger i å la Afghanistan selv bygge seg opp. Med hjelp, det er helt klart. Våre rettigheter som kvinner i den vestlige verden fikk vi for ikke så lenge siden. Først på 1800-tallet begynte den «sterke» kampen for kvinners rettigheter, stemmerett og rett til å ha egenverdi. Vestlige kvinner har kjempet hardt for de rettigheter vi har i dag og vi har «forkjempere» som hver dag går ut i «krigen» for å sloss for oss. Den samme kampen har kvinner vært igjennom i mange land og ikke alle har kommet så langt som kvinner i Norden. De er likevel våre søstre, våre medmennesker og vår samvittighet. Istedenfor å tenke at vi har det bra, burde vi tenke at vi ikke har det bra før alle andre kvinner har de samme rettigheter som oss. Jeg skal sitere Jenny Nordberg:

Parallellena till bacha posh i länder där kvinnor saknar rättigheter är hverken västliga eller östliga, och hverken islamistiska eller icke-islamistiska. Det är et fenomen som rör männeskliga rättigheter och det exsisterar gjennom hela vår historia, på helt olika platser, med olika religioner och med olika språk. Att förestella någon annan, eller något annat, är berättelsen om många kvinnor och män som har utsatts för förtryck og försökt frigöra sig från det.
Det er berättelsen om den homosexuelle mannen i den amerikanska marinkåren som var tvungen att låtsas vara hetero. Det är berättelsen om en judisk familj i Nazityskland som låtsades vara protestanter. Det är berättelsen om en svart sydafrikan som försökte göra sin hud ljusare under arpartheid. Att förklä sig till någon som tilhör en erkänd och gynnad grupp är på samma gång en omstörtande infiltrasjonshandling och en eftergift inför ett omöjligt rasistisk, sexistiskt eller på något annat sätt segregerande system.
Den här typen av motstånd som diskret utövas av flickor och kvinnor och föräldrar där genussegregation finns, ofta i isolering och ibland grupper, är inte bara global – den går tillbaka till det patriakala systems själva utsprung. När kvinnors underordning befästes i lag och religion, när det enda sättet för en kvinna att höja sin status var genom giftermål, och när behovet av söner blev absolutt i varje familj, så började förmodligen också bacha posh infiltrera det manliga territoriet.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Alt jeg er, kom fra henne, hun var mitt Big Bang.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Litt treig i starten og litt rotete mot slutten, men ble fascinert likevel. Moro med en mytologi jeg ikke kjenner så godt.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

14-åringer som så vidt unnslapp en nådeløs drapsmann, måtte altså siden skjule fortiden sin for at de ikke skulle lide enda mer for det som skjedde. Det er så hjertet kan briste.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Landsbykrim med egen nerve. Liker det (jeg tror) er den canadiske følelsen. Gikk helt andre veier enn jeg trodde og det er alltid en god ting. Skal lese flere av disse.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

Kirsten LundAnniken RøilEllen E. MartolHilde VrangsagenMaikenGunillaGrete AastorpBjørn SturødJulie StensethMads Leonard HolvikMorten MüllerStine AskeElin FjellheimAnne Berit GrønbechAnne Helene MoeHarald KLilleviKarin  JensenMarit AamdalIngeborgBeathe SolbergMonica CarlsenMonaBLIngrid HilmerKarin BergRosa99NorahBerit RSiv RønstadTurid KjendliesomniferumBerit B LieKetilsveinEgil StangelandIreneleserellinoronilleTone Maria JonassenMorten Jensenandrea skogtrø eggan